Til dere som elsker og beundrer foreldrene deres

[Mymlen]

Hvordan var oppveksten din? Hva gjorde foreldrene dine "riktig"? Hva gjør at du enda føler deg trygg hos dem? 

Har bikka 30 snart og har to små. Jeg personlig har et vanskelig forhold til mine foreldre og besøker de minst mulig. Jeg kan peke på hva de gjorde feil, men allikevel er jeg redd for å gjøre feil selv. Vil at barna mine skal vokse opp til å bli selvstendige, selvsikre og at de skal føle at de alltid har trygghet hos meg og mannen min. 

[Gjest kittkatt]

Mine var ikke perfekte, men de var alltid trygge. Og de har bevist det for meg selv etter at jeg ble voksen. Jo, jeg opplevde mye som barn og de måtte stå i mye med meg. Og en del av de tingene jeg synes er vanskelig nå er nok pga ting de sa eller gjorde. Men de var glad i meg og viste det, så jeg tror det er det viktigste. 
 

En ting som er viktig å huske på er jo at foreldra våre også var i 20-åra (stort sett) da de fikk oss, og de var førstegangsforeldre og lurte på hva som var riktig og galt, og de gjorde så godt de kunne. Akkurat som vi gjør mot våre barn nå. 

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke jeg kjenner noen som elsker moren sin like mye som meg. Mamma ga meg trygghet og omsorg i alle situasjoner. Kjeftet lite og «straffet» meg aldri. Samtidig var hun streng og hadde tydelige regler. Jeg har alltid følt at hun har satt barna forran alt annet. Hun har vært en «perfekt» mamma på den måten at jeg aldri så henne full, jeg hadde nesten aldri ukjente barnevakter, hun hentet meg så tidlig fra barnehagen som det lot seg gjøre. Jeg ble skjemt bort på kjærlighet og omsorg, men aldri materielle ting. Har måttet jobbe siden jeg var veldig ung, men mamma kjørte meg f.eks til jobb hvis det pøseregnet. 

Da jeg var liten, og jeg gråt eller sutret ble jeg møtt med en mamma som satt ord på mine store følelser og som ga meg omsorg til jeg sluttet å gråte isteden for skammekroken. 

Jeg fikk ikke se så mye på tv, noe jeg selvfølgelig hatet da jeg var liten men i voksen alder ser jeg hvor mye fine aktiviteter og kvalitetstid jeg fikk med mamma istedenfor. Hun kom også på alle håndballkamper og stilte opp. 
 

Jeg har alltid følt at jeg kunne fortelle mamma alt, uten å bli dømt eller kjeftet på. 
 

I voksen alder kan jeg virkelig se alt mamma gjorde for meg og jeg er evig takknemlig. Ikke minst håper jeg at jeg kan bli en like god mamma som henne den dagen jeg får barn. 

Anonymkode: d590a...6d3

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært i tvil om at de har satt min lykke over sin egen, og hadde gitt sitt liv for meg. Det var aldri straff, kjeft og strenge regler, gjorde jeg noe feil var det en god prat om hvorfor det var farlig, og at jeg hadde skuffet. Var vi uenige pratet vi til det var felles forståelse. Hadde jeg vondt var det støtte, husker en natt med sykdom der begge satt oppe med meg. Det var raushet når det gjaldt ferier og gaver, men samtidig gode samtaler om økonomi og sparing.

I voksen alder ser jeg også at de ga meg mye inn i voksenlivet, og på mange måten har æren for at jeg har en god karriere, god økonomi, og er i et godt ekteskap på 15.året;

Det var fokus på skole og læring, uten tvang. Det var positivitet rundt læring. Det var leksehjelp, høring før prøver. Og støttet meg etterhvert økonomisk slik at jeg kunne fokusere på gode karakterer. 

Jeg lærte å spare, hadde tidlig egen høyrentekonto, lærte etterhvert om fond. Det ble innprentet at spørsmålet man skulle stille seg selv var "er det verdt det?", ikke "har jeg råd?"

De var forbilde i form av å ha et nært, stabilt og likestilt forhold. De var et team som sammen løste familielivet. 

Anonymkode: ec125...c08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg tror ikke jeg kjenner noen som elsker moren sin like mye som meg. Mamma ga meg trygghet og omsorg i alle situasjoner. Kjeftet lite og «straffet» meg aldri. Samtidig var hun streng og hadde tydelige regler. Jeg har alltid følt at hun har satt barna forran alt annet. Hun har vært en «perfekt» mamma på den måten at jeg aldri så henne full, jeg hadde nesten aldri ukjente barnevakter, hun hentet meg så tidlig fra barnehagen som det lot seg gjøre. Jeg ble skjemt bort på kjærlighet og omsorg, men aldri materielle ting. Har måttet jobbe siden jeg var veldig ung, men mamma kjørte meg f.eks til jobb hvis det pøseregnet. 

Da jeg var liten, og jeg gråt eller sutret ble jeg møtt med en mamma som satt ord på mine store følelser og som ga meg omsorg til jeg sluttet å gråte isteden for skammekroken. 

Jeg fikk ikke se så mye på tv, noe jeg selvfølgelig hatet da jeg var liten men i voksen alder ser jeg hvor mye fine aktiviteter og kvalitetstid jeg fikk med mamma istedenfor. Hun kom også på alle håndballkamper og stilte opp. 
 

Jeg har alltid følt at jeg kunne fortelle mamma alt, uten å bli dømt eller kjeftet på. 
 

I voksen alder kan jeg virkelig se alt mamma gjorde for meg og jeg er evig takknemlig. Ikke minst håper jeg at jeg kan bli en like god mamma som henne den dagen jeg får barn. 

Anonymkode: d590a...6d3

Min mor er samme kaliber på mange måter. Men hun er også ett produkt av sin tid. Skal ikke være i veien, ikke være til bry. Jeg har sett henne full, da vi totalrenoverte hele huset når jeg var ganske und, var ingen ende på den jobben en stund. Tok ingen skade av akkurat det da, der hun satt med ei flaske vin og var på randen som menneske. For jeg har aldri kjent på en uttrygghet rundt de, uavhengig full, edru eller i krise. Hun var nå bare lei seg. 

Anonymkode: 27d2b...900

[AnonymBruker]

Jeg elsker foreldrene mine. Har et litt sårt og ikke så avslappet forhold til pappa grunnet ting som skjedde da foreldrene mine ble skilt og han skaffet seg ny familie. Men han er likevel nær på sin måte, og har alltid vært veldig flink til å snakke om og vise følelser. Mamma har jeg nærmest forhold til. Hun betyr så enormt mye for meg. Har aldri møtt en så raus, trygg og varm person som henne, alltid respektfull og full av omsorg og kjærlighet. Hun var psykisk syk flere år da jeg var liten og jeg så andre sider av henne da. Men det har hun helt og fullt kompensert for da jeg ble eldre.
Jeg er nå i 40-årene. Foreldrene mine er heldigvis friske og raske, men jeg tenker altfor ofte på hvor grusomt det blir å miste de en gang. 

Anonymkode: 7a5bd...986

[AnonymBruker]

Mamma har stilt opp 100% for meg, og gjort meg til en trygg voksen dame på 40. Hun har på ingen måte gjort alt riktig, vi har hverken gitt hverandre klemmer (etter en viss alder) eller sagt at vi er glad i hverandre, og jeg har sett henne full og sint flere ganger. Men hun har alltid stilt opp for meg. Kjørt og hentet meg, vært interessert i livet mitt, ledd sammen med meg. Vi er veldig like i personlighetenr og jeg tror det har veldig mye å si. Prøver å gjøre det samme for ungene mine. 

Anonymkode: 29c2a...bfb

[AnonymBruker]

Mine foreldre jobbet mye men ga oss mye trygghet,tydelige rammer. Bare noen få ganger kunne jeg føle de var usikre, det skjedde sikkert mange ganger men det viste de ikke. De viste oss med eksampel hvordan ta vare på seg selv, på barna,på folk rundt seg. De ga av seg selv til mange. Mora var lege og det var mange ganger hun dro til naboer for å sjekke,hjelpe osv. Faren er en god rådgiver alltid. De var aldri fulle foran oss barna ihvertfall.  De forventet av oss barna at vi skal oppføre oss bra.

Anonymkode: 6e64c...3b2

[tussi680]

Du kan tenke litt på det at en dag er de der ikke lenger. Du slipper kanskje å ergre deg over alt de sa og gjorde, men da er det for sent, og en dag blir du i samme båt selv, så ta vare på foreldrene dine, trives med de. Overse kritikk, ikke så lett, men en dag er de der ikke lenger. 

Savner mine selv om vi kjeklet aldri så mye, de er borte for alltid. 

[Vera]

Mine foreldre var barn selv da de fikk barn. De var ca 16 år gamle. 
 

Jeg og mine søsken kunne ikke fått bedre foreldre. Jeg er minst i søskenflokken - så jeg fikk mer «modne» foreldre. 
Det har aldri vært fester med alkohol hjemme hos oss - når vi har vært hjemme. Jeg har til gode å se ølbokser, spritflasker, vinflasker, glass med alkohol osv på bordet når jeg våknet som liten. Jeg har aldri sett mine foreldre fulle. 
Jeg har sjelden sett foreldrene mine krangle, jeg har hørt dem diskutere. 
Jeg har ikke spilt en eneste fotballkamp uten at min pappa sto på sidelinjen og heiet. Han var også hjelpetrener og oppmann - også for mine søsken. 
Jeg har alltid fått næringsrik og sunn mat, middag hver eneste dag. Jeg hadde sjelden barnevakter osv, og når jeg hadde det, var det mine besteforeldre. Jeg gikk i barnehage 1 år - ellers var mine bestemødre dagmamma. Mine foreldre har alltid jobbet - men alltid hatt tid til å stille opp for barna. 
Det har alltid vært åpenhet i hjemmet vårt, og vi har alltid kunnet diskutere våre meninger åpent uten å bli latterliggjort osv. 

De hadde en heftig ungdomstid med meg..jeg ble voldtatt som 14-åring - og gikk gjennom ungdomstiden med ubehandlet PTSD..jeg nektet behandling - selv om min mor dro meg til ørten forskjellige instanser. Det resulterte i netter hvor jeg satt i dusjen for å døyve flashbacks og skrubbe meg til blods, de fant meg hengende over doskålen mens jeg spydde og spydde..ellers var jeg ute og eksperimenterte med alkohol og det som verre var, for å bedøve meg selv.
Jeg hadde også spiseforstyrrelse - fordi sult er en enklere følelse å håndtere enn traumer. 
Hvordan foreldrene mine sto i dette..alle bekymringene de må ha hatt..det gjør vondt i hjertet å tenke på det. 
Jeg husker hvordan min far snakket og snakket og prøvde å trygge meg, og hvordan min mor roet alt ned når jeg kom stupfull hjem på morgenkvisten og brødre og pappa var illsinte av bekymring og redsel..jeg fikk aldri en følelse av å være en belastning for familien - bare en følelse av at de regnet med meg, og var bekymret for meg. 
På tross av mine utfordringer gikk jeg på skole og fullførte, og jobbet fra jeg var 14 år. Det kan jeg takke mine foreldre for - fordi de aldri sluttet å tro på meg. Jeg gjennomførte også høyere utdannelse med toppkarakterer. 
 

Det sies at unge foreldre har større utfordringer og er mindre gode foreldre enn voksne foreldre - det er ikke min erfaring. 

[AnonymBruker]

Vera skrev (9 minutter siden):

Mine foreldre var barn selv da de fikk barn. De var ca 16 år gamle. 
 

Jeg og mine søsken kunne ikke fått bedre foreldre. Jeg er minst i søskenflokken - så jeg fikk mer «modne» foreldre. 
Det har aldri vært fester med alkohol hjemme hos oss - når vi har vært hjemme. Jeg har til gode å se ølbokser, spritflasker, vinflasker, glass med alkohol osv på bordet når jeg våknet som liten. Jeg har aldri sett mine foreldre fulle. 
Jeg har sjelden sett foreldrene mine krangle, jeg har hørt dem diskutere. 
Jeg har ikke spilt en eneste fotballkamp uten at min pappa sto på sidelinjen og heiet. Han var også hjelpetrener og oppmann - også for mine søsken. 
Jeg har alltid fått næringsrik og sunn mat, middag hver eneste dag. Jeg hadde sjelden barnevakter osv, og når jeg hadde det, var det mine besteforeldre. Jeg gikk i barnehage 1 år - ellers var mine bestemødre dagmamma. Mine foreldre har alltid jobbet - men alltid hatt tid til å stille opp for barna. 
Det har alltid vært åpenhet i hjemmet vårt, og vi har alltid kunnet diskutere våre meninger åpent uten å bli latterliggjort osv. 

De hadde en heftig ungdomstid med meg..jeg ble voldtatt som 14-åring - og gikk gjennom ungdomstiden med ubehandlet PTSD..jeg nektet behandling - selv om min mor dro meg til ørten forskjellige instanser. Det resulterte i netter hvor jeg satt i dusjen for å døyve flashbacks og skrubbe meg til blods, de fant meg hengende over doskålen mens jeg spydde og spydde..ellers var jeg ute og eksperimenterte med alkohol og det som verre var, for å bedøve meg selv.
Jeg hadde også spiseforstyrrelse - fordi sult er en enklere følelse å håndtere enn traumer. 
Hvordan foreldrene mine sto i dette..alle bekymringene de må ha hatt..det gjør vondt i hjertet å tenke på det. 
Jeg husker hvordan min far snakket og snakket og prøvde å trygge meg, og hvordan min mor roet alt ned når jeg kom stupfull hjem på morgenkvisten og brødre og pappa var illsinte av bekymring og redsel..jeg fikk aldri en følelse av å være en belastning for familien - bare en følelse av at de regnet med meg, og var bekymret for meg. 
På tross av mine utfordringer gikk jeg på skole og fullførte, og jobbet fra jeg var 14 år. Det kan jeg takke mine foreldre for - fordi de aldri sluttet å tro på meg. Jeg gjennomførte også høyere utdannelse med toppkarakterer. 
 

Det sies at unge foreldre har større utfordringer og er mindre gode foreldre enn voksne foreldre - det er ikke min erfaring. 

Det finne selvfølgelig unntak, det gjør det i alt, vær glad akkurat dine foreldre var en av unntaken😊

Anonymkode: c290e...f59

[Vera]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det finne selvfølgelig unntak, det gjør det i alt, vær glad akkurat dine foreldre var en av unntaken😊

Anonymkode: c290e...f59

Tja, jeg vet helt ærlig ikke om det er unntaket..

Jeg har jobbet en del mot barn og unge med utfordringer - og jeg ser dessverre ofte «modne» foreldre som er mer opptatt av seg og sitt (selvrealisering, reising uten barn, festing, trening, hobby, karriere) enn av barna sine som trenger oppfølgning og hjelp..

[AnonymBruker]

Vera skrev (1 minutt siden):

Tja, jeg vet helt ærlig ikke om det er unntaket..

Jeg har jobbet en del mot barn og unge med utfordringer - og jeg ser dessverre ofte «modne» foreldre som er mer opptatt av seg og sitt (selvrealisering, reising uten barn, festing, trening, hobby, karriere) enn av barna sine som trenger oppfølgning og hjelp..

Jeg tror både yngre og eldre foreldre kan være gode foreldre, og dårlige foreldre. 

Jeg og mannen var blant de som stadig utsatte barn, da vi elsker karrieren, vi ville reise, vi er glad i restaurantbesøk og vin. Omgangskretsen er lik. Mange fikk barn etterhvert, sent i 30-årene. Og de fleste er såvidt jeg ser fantastiske foreldre. Men jeg sitter litt igjen med følelsen av at mange gjorde det fordi det er noe man bare gjør i løpet av livet. Selv valgte vi til slutt å droppe det. Jeg liker å tro at vi hadde vært fantastiske foreldre om vi hadde valgt det løpet. Men, likevel, hvem vet når man har så mye annet som opptar en i livet. 

Anonymkode: ec125...c08

[AnonymBruker]

Jeg har 3 søsken til. Som liten, men også som voksen, så har jeg aldri klart å se eller finne ut om de har favorittbarn. De har alltid holdt kortene tett til brystet, i både ord og handling. Så jeg tror aldri de har sammenlignet oss .

Ellers følte jeg som barn at jeg var akseptert. Jeg kunne være litt rampete, men følte at det ble akseptert som person.

Mine foreldre kunne være strenge, de hadde klare forventninger om oppførsel og standard, men jeg tøyet nå disse grensene utenfor husets vegger likevel 😅😅 

Jeg måtte bidra med arbeidet i huset når jeg ble litt større, og bidro også.

Mine foreldre snakket mye med oss barna, spesielt da vi ble tenåringer. Vi kunne dra på biltur, bare for å snakke om aktuelle temaer, politikk, etc. Jeg følte at mine foreldre likte at jeg sa hva jeg tenkte, og vi kunne også være uenige.

Som liten fikk jeg kjeft, hadde jeg gjort noe veldig galt, ble jeg sendt på rommet og måtte være der.

Likevel, jeg har god relasjon til mine foreldre. Min mor har alltid vært klippen i livet, helt til jeg fikk egne barn. Hun er omsorgsfull og tålmodig, men kunne også kjefte om det er behov for det.

Jeg følte til langt opp i 20-årene, at jeg alltid kunne rekne med mine foreldre, min mor. Jeg har alltid følt at den siste personen som ville gi meg opp i hele verden, ville være min mor.

I dag som voksen, så lytter jeg gjerne til råd fra dem, om det er noe jeg ikke vet hvordan jeg skal løse.

 

Anonymkode: 98695...f37

[AnonymBruker]

Vera skrev (1 time siden):

Tja, jeg vet helt ærlig ikke om det er unntaket..

Jeg har jobbet en del mot barn og unge med utfordringer - og jeg ser dessverre ofte «modne» foreldre som er mer opptatt av seg og sitt (selvrealisering, reising uten barn, festing, trening, hobby, karriere) enn av barna sine som trenger oppfølgning og hjelp..

Dette er forsket mye på, kort fortalt, dine foreldre er inntakt. 

Anonymkode: c290e...f59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Dette er forsket mye på, kort fortalt, dine foreldre er inntakt. 

Anonymkode: c290e...f59

Det håper jeg da, i og med at de var så unge da Vera ble født

Anonymkode: ec125...c08

[AnonymBruker]

Jeg elsker mine foreldre og de er en trygghet i mitt liv. Jeg er voksen og har barn selv. 
Jeg har hatt en grei barndom. Ja, jeg ble mobbet en periode på barneskolen, skilte foreldre og en far som var ganske fraværende og drakk en del. Jeg fikk ikke alt jeg pekte på, og mamma satt seg ikke på huk og anerkjente hver følelse jeg kjente på. Men hun har vært stødig og trygg hele veien. Jeg vet også at hun stiller opp og gjør sitt ytterste for å bidra om jeg trenger det. Jeg vet også at hun elsker meg av hele sitt hjerte. 
Alle foreldre kan gjøre feil, men hvis du er i tvil på om dine foreldre er glad i deg så er det en brist

Anonymkode: 83f3e...884

[Bacteria]

Elsker og beundrer.. føler at her på KG er det ingen mellomting. Enten er det full Elsk og beundring, eller så er det bare sorgen og avstandtaking. Foreldre er jo bare mennesker som har fått barn. 
Jeg elsket begge mine. Jeg beundret vel bare mamma, hun var svært kapabel og en spesiell og flott kvinne. 
Etter jeg ble voksen og i enda større grad etter at de gikk bort, har jeg begynt å forstå hvorfor de var som de var. Krigen, traumer. Kanskje udiagnostiserte ting. 
Mine foreldre gjorde så godt de kunne, vil si de satte oss først. De slo aldri, var nesten aldri sinte, var kjærlige og åpne, også mot hverandre. Opptatte av kultur og at alle mennesker var like mye verdt uansett opprinnelse. 
Men de tok noen dårlige valg vil jeg si, som påvirket oss. Men feil, det gjør alle. 
Skjønner nå hva som var greia. 

[AnonymBruker]

Bacteria skrev (6 minutter siden):

Elsker og beundrer.. føler at her på KG er det ingen mellomting. Enten er det full Elsk og beundring, eller så er det bare sorgen og avstandtaking. Foreldre er jo bare mennesker som har fått barn. 
Jeg elsket begge mine. Jeg beundret vel bare mamma, hun var svært kapabel og en spesiell og flott kvinne. 
Etter jeg ble voksen og i enda større grad etter at de gikk bort, har jeg begynt å forstå hvorfor de var som de var. Krigen, traumer. Kanskje udiagnostiserte ting. 
Mine foreldre gjorde så godt de kunne, vil si de satte oss først. De slo aldri, var nesten aldri sinte, var kjærlige og åpne, også mot hverandre. Opptatte av kultur og at alle mennesker var like mye verdt uansett opprinnelse. 
Men de tok noen dårlige valg vil jeg si, som påvirket oss. Men feil, det gjør alle. 
Skjønner nå hva som var greia. 

Synes jo alle skriver omtrent det samme som deg, at de gjorde sine feil. Og derfra fokuserer de på det positive, det de velger å sitte igjen med. 

Anonymkode: ec125...c08

[AnonymBruker]

Det er veldig viktig å huske på at alle foreldre har vært unge og uerfarne og har sine traumer fra barndommen som de aldri pratet om. De sliter kanskje selv i forhold til sine egne foreldre. 

Alle foreldre gjør det beste de kan med de midlene de har og den kunnskapen de har. Mange handler i god tro og ser ikke alltid sine feil. 

Foreldrene mine var ikke perfekt, men de gjorde så godt de kunne utifra med alle sine problemer. Jeg ser veldig opp til mine foreldre som kjempet seg frem til et bedre liv for seg selv og oss barna. Foreldrene mine hadde store bearbeidet traumer og sår fra barndommen, men likevel klarte de å gjøre så godt de kunne for oss.

Jeg ser idag som 40-åring at selv om de ikke var tilstede emosjonelt, så gjorde de det beste de kunne. Ting kunne vært mye verre. 

Jeg vet at når du innser dette, vil du tilgi dine foreldre og prøve å skape en bånd til de i voksen alder. 

Selvsagt, noen ganger har foreldre gjort så stor skade at man må kutte kontakt. Det er veldig viktig. 

 

Anonymkode: eec1a...42f