Syk far

[Smashing]

Jeg har vært i en lignende situasjon som deg. Jeg har ikke noe bedre råd til deg enn at du bare må holde ut. Jeg prøvde hele tiden å fokusere på det positive i hverdagen. Gå ut på kino med venner, middag med mann. Alt for å prøve å stenge det ute for en stund. Det høres kanskje egositisk ut, men du må huske å tenke på deg selv også! Jeg fikk enorm trøst av en sang av Sigvart Dagsland "Sangen om gleden". Jeg kan vel ikke gjengi hele sangen her, men den går på at lykke kan du bare høste der hvor smerten gror og at du vokser på tap.. Ønsker deg masse lykke til. Skal tenke på familien din.

[Gjest Gjest_Mocci_*]

Vil bare fortelle at min far døde for litt over to uker siden. Siste uken var veldig fæl. han var så dårlig og avkrefta at det var godt han fikk fred. Det har vært noen innmari hektiske og slitsomme uker. fikk heldigvis full sykemelding på slutten slik at vi kunne være hos han nesten hele tiden. Nå må vi prøve og komme videre. Det vil nok ta tid.

[Gjest Gjest]

Leit å høre.

Bruk tiden framover godt, og ta vare på hverandre, alle sammen. Det er sunt å gråte, det er sunt å smile og le. Hent fram minnene, smil og le!

[monikabrx]

Trist...

[Pusemamma]

Hei

Ja nå nærmer det seg et år siden min far døde. Mange tanker den siste uka. På en måte gått veldig fort og på en måte veldig sent. Var en merkelig tid når begravelse og alt var over. Slutte og springe på sykehus i full fart, slutte og sitte anspent og redd hver gang telefonen ringte. Det tok jammen noen uker før en kunne slappe litt mer av. Jeg har har faktisk fått bedre forhold til min søster etter dette og litt mer anstrengt forhold til min mor som har blitt veldig selvopptatt og forventer at vi alle skal så på pinne for henne. Det er en omveltning for alle både på godt og vondt. Selv gikk jeg på en real smell i høst pga alt som hendte. Men nå ser jeg litt lysere på ting.

Hvordan har dere andre hatt det i tiden etter nærmeste families dødsfall?

Takker for alle tidligere tilbakemeldninger da min far var så syk...

(jeg var tidligere reg med nick Mocci)

[krystle]

jeg har vært i helt samme situasjon som deg.. mistet pappaen min for ett år siden jeg også.. det du skriver er akkurat min opppfatning av situasjonen..jeg som du har fått et bedre forhold til min søster mens min mor må jeg ha mistet på veien for hun kjenner jeg overhodet ikk igjen..

[Gjest xanadu]

Mistet faren min i påsken for fem år siden og husker at jeg syntes de første årene etterpå var tunge. Jobbet og studerte og fungerte sånn sett "normalt", men etter at folk rundt meg hadde "glemt" det hele så kom vel den perioden hvor jeg hadde behov for å snakke med noen. Jeg hadde selvsagt venner som stilte opp men oppdaget jo etterhvert at det var vanskelig for dem å snakke om tingene jeg tenkte på. Kanskje fordi de selv ikke hadde opplevd noe liknende i nær familie...?

Den største rent praktiske forandringen som fulgte av at pappa døde var jo at familien min gikk litt i oppløsning. Det fikk frem nye sider i alle og førte til at det ble sagt og gjort ting som fortsatt gjør at flere av oss har et litt anstrengt forhold. Som dere er det vel først og fremst moren min jeg ikke helt klarer å forholde meg til. Kort fortalt er jeg vel egentlig skuffet over hvordan hun håndterte både tiden før og etter dødsfallet, men jeg er i hvert fall ikke bitter lenger.

Ting har jo forandret seg og både en selv og familien vil bruke tid på å vennes seg til at noen faktisk mangler. Man blir bedre kjent med seg selv og slektninger og venner, både på godt og vondt. Men etter en stund er det akkurat som om de gode og de vonde følelsene bytter plass. Selvsagt vil man fortsatt kjenne savnet ganske godt innimellom, men man begynner å huske mer av de gode tingene enn de triste. Noen relasjoner har kanskje blitt litt ødelagt av hele greia og akkurat den biten jobber jeg vel fortsatt med å finne ut av hvordan jeg skal forholde meg til. Men poenget er at man kommer seg gjennom dette.... og man føler seg både sterkere og klokere og mer rustet til å takle alt annet som livet skulle finne på å utsette en for