Studere fordi alle forventer det

[Gjest Refreng]

1 hour ago, Portia Catonis said:

Ikke når man er 20, nei… Det er verre når man blir 30-40 og regningene begynner å komme for alvor. Da strekker plutselig ikke jobben på Rema til lengre.

Nå kjenner jeg noen på den alderen som jobber i butikk, de syntes det er en helt grei jobb. Stabil, ikke stress, ikke ansvar og de har god tid til familie og fritid. En av de rykket opp, men valgte gå ned igjen fordi det økte ansvaret gav mindre fleksibilitet og mer stress. En av de som jobber i butikk er en av de mest glade menneskene jeg kjenner. Lever livet og har flere gode venner og familie. Kanskje vanskelig om du lever i et område med skyhøye boligpriser.

Å være lykkelig handler ikke bare om å klatre på karrierestigen og tjene masse penger. For noen er det bare leve et liv med relativt lav stressfaktor med mange mennesker rundt en som er glad i en som er veien.

Så kan man selvsagt ta utdanning når man er 30 og 40. Man kan også ta fagbrev.

[Reign]

Refreng skrev (1 time siden):

Nå kjenner jeg noen på den alderen som jobber i butikk, de syntes det er en helt grei jobb. Stabil, ikke stress, ikke ansvar og de har god tid til familie og fritid. En av de rykket opp, men valgte gå ned igjen fordi det økte ansvaret gav mindre fleksibilitet og mer stress. En av de som jobber i butikk er en av de mest glade menneskene jeg kjenner. Lever livet og har flere gode venner og familie. Kanskje vanskelig om du lever i et område med skyhøye boligpriser.

Å være lykkelig handler ikke bare om å klatre på karrierestigen og tjene masse penger. For noen er det bare leve et liv med relativt lav stressfaktor med mange mennesker rundt en som er glad i en som er veien.

Så kan man selvsagt ta utdanning når man er 30 og 40. Man kan også ta fagbrev.

Noen har jo også en partner som tjener veldig mye penger og samtidig trives med å ha en krevende jobb, slik at det holder at man selv ikke har så altfor stor inntekt, og heller fokuserer mer på andre ting. Andre har arvet penger eller bolig, slik at det er begrenset hvor mye utgifter man har. Om vi ikke hadde hatt boliglån, som utgjør mellom ⅓ og ¼ av lønna vår, så hadde vi jo hatt en meeeget romslig økonomi, i stedet for en som er OK.

[Portia Catonis]

12 hours ago, Reign said:

Vel, da får man jo bare la være å dra på seg kostnader man ikke har råd til?

Butikksjef på Rema er forøvrig en potensielt meget godt lønnet jobb mtp at man ikke trenger noe utdannelse.

La være å pådra seg kostnader som bolig, bil, barn og kjæledyr… Noen vil vel kalle det et mangelfullt liv, men hva vet vel jeg…

Butikksjef i Rema, eller hvilken som helst franchise-kjede er et rent helvete både fysisk og psykisk. Tro meg, jeg kjenner flere av dem.

[Portia Catonis]

12 hours ago, Refreng said:

Nå kjenner jeg noen på den alderen som jobber i butikk, de syntes det er en helt grei jobb. Stabil, ikke stress, ikke ansvar og de har god tid til familie og fritid. En av de rykket opp, men valgte gå ned igjen fordi det økte ansvaret gav mindre fleksibilitet og mer stress. En av de som jobber i butikk er en av de mest glade menneskene jeg kjenner. Lever livet og har flere gode venner og familie. Kanskje vanskelig om du lever i et område med skyhøye boligpriser.

Å være lykkelig handler ikke bare om å klatre på karrierestigen og tjene masse penger. For noen er det bare leve et liv med relativt lav stressfaktor med mange mennesker rundt en som er glad i en som er veien.

Så kan man selvsagt ta utdanning når man er 30 og 40. Man kan også ta fagbrev.

Jeg tror du har misforstått konseptet karriere. Det handler om å utvikle seg selv, vokse som menneske, bygge kunnskap og føle på mestring. Skaffe seg kompetanse som gjør en ettertraktet. Poenget er ikke å «tjene masse penger» (selv om det et en bi-effekt). De som går inn med penger som motivasjon feiler i 99% av tilfellene.

Men for all del, hvis du blir lykkelig av å stå i kassa dag ut og dag inn så gjør gjerne det, for all del. Jeg har stått der selv.

Endret 14. juni 2023 av Portia Catonis

[AnonymBruker]

1 hour ago, Portia Catonis said:

Jeg tror du har misforstått konseptet karriere. Det handler om å utvikle seg selv, vokse som menneske, bygge kunnskap og føle på mestring. Skaffe seg kompetanse som gjør en ettertraktet. Poenget er ikke å «tjene masse penger» (selv om det et en bi-effekt). De som går inn med penger som motivasjon feiler i 99% av tilfellene.

Men for all del, hvis du blir lykkelig av å stå i kassa dag ut og dag inn så gjør gjerne det, for all del. Jeg har stått der selv.

TS her. Jeg står ikke i kassa og jobbe ikke i dagligvare. Ser poenget ditt om å utvikle seg, men det får jeg gjort på andre felt her i livet. Gjennom en aktivitet jeg aldri kan leve av, men som jeg bruker et par timer på å hver dag for å utvikle meg. Jeg kommer aldri til å bli utlært og det er egentlig det eneste jeg sånn skikkelig har hatt lyst  til å lære.

så jeg er forsåvidt enig i at der er bra å ha noe å strekke seg etter, noen mål å jobbe mot for å vokse. Men det må ikke nødvendigvis være en karriere i yrkeslivet.  

Bare lurer: det å skaffe seg kompetanse for å bli ettertraktet som du skriver? Er det en bedre motivasjon enn å skaffe seg kompetanse for å tjene penger mener du? Klarer ikke helt å se den store forskjellen. 

Anonymkode: 7065e...5da

[Gjest Refreng]

7 hours ago, Portia Catonis said:

Jeg tror du har misforstått konseptet karriere. Det handler om å utvikle seg selv, vokse som menneske, bygge kunnskap og føle på mestring. Skaffe seg kompetanse som gjør en ettertraktet. Poenget er ikke å «tjene masse penger» (selv om det et en bi-effekt). De som går inn med penger som motivasjon feiler i 99% av tilfellene.

Men for all del, hvis du blir lykkelig av å stå i kassa dag ut og dag inn så gjør gjerne det, for all del. Jeg har stått der selv.

Niks. Jeg skriver om at mennesker er i stand til å finne indre lykke selv når de ikke er interessert i en jobb som skal fylle ut livene deres. Jeg tipper de som ikke tror at jobben skal gi livet deres mening, tvert imot er bedre på å finne nettopp mening. Fordi de leter ikke etter denne greia ute i verden som skal gjøre dem lykkelig, de forsøker å finne det livet som gir dem indre lykke og ro. Noen ganger finner de det i et liv der de jobber i butikk, andre ganger som advokat. Poenget er uansett at for mange så er den butikkjobben det som passer dem og livene deres.

Den tilnærmingen du har, derimot, handler mer om å få de eksterne faktorene du mener må til for å ha et bra liv på plass, etterpå skal man da føle lykke og mening med livet. Da har man samlet alle de riktige tingene- jobb, familie, hus osv, og da vil lykken komme trillende som en perle på en snor. Bortsett fra at det er sånn veldig mange ender opp med å bli utbrent, ende opp i jobber de misliker, forsøke klatre i en karrierestige de ikke egentlig bryr seg om. Fordi de tenker at bare de kommer til neste trinn, så vil de endelig føle denne greia de har lett etter hele livet. Hvor er den? Bare et trinn til.

[Portia Catonis]

8 hours ago, AnonymBruker said:

TS her. Jeg står ikke i kassa og jobbe ikke i dagligvare. Ser poenget ditt om å utvikle seg, men det får jeg gjort på andre felt her i livet. Gjennom en aktivitet jeg aldri kan leve av, men som jeg bruker et par timer på å hver dag for å utvikle meg. Jeg kommer aldri til å bli utlært og det er egentlig det eneste jeg sånn skikkelig har hatt lyst  til å lære.

så jeg er forsåvidt enig i at der er bra å ha noe å strekke seg etter, noen mål å jobbe mot for å vokse. Men det må ikke nødvendigvis være en karriere i yrkeslivet.  

Bare lurer: det å skaffe seg kompetanse for å bli ettertraktet som du skriver? Er det en bedre motivasjon enn å skaffe seg kompetanse for å tjene penger mener du? Klarer ikke helt å se den store forskjellen. 

Anonymkode: 7065e...5da

For meg handler det å være ettertraktet om mye mer enn penger. Det er vissheten om at jeg kan si opp jobben på dagen, og vil finne ny jobb i løpet av kort tid. 

1 hour ago, Refreng said:

Niks. Jeg skriver om at mennesker er i stand til å finne indre lykke selv når de ikke er interessert i en jobb som skal fylle ut livene deres. Jeg tipper de som ikke tror at jobben skal gi livet deres mening, tvert imot er bedre på å finne nettopp mening. Fordi de leter ikke etter denne greia ute i verden som skal gjøre dem lykkelig, de forsøker å finne det livet som gir dem indre lykke og ro. Noen ganger finner de det i et liv der de jobber i butikk, andre ganger som advokat. Poenget er uansett at for mange så er den butikkjobben det som passer dem og livene deres.

Den tilnærmingen du har, derimot, handler mer om å få de eksterne faktorene du mener må til for å ha et bra liv på plass, etterpå skal man da føle lykke og mening med livet. Da har man samlet alle de riktige tingene- jobb, familie, hus osv, og da vil lykken komme trillende som en perle på en snor. Bortsett fra at det er sånn veldig mange ender opp med å bli utbrent, ende opp i jobber de misliker, forsøke klatre i en karrierestige de ikke egentlig bryr seg om. Fordi de tenker at bare de kommer til neste trinn, så vil de endelig føle denne greia de har lett etter hele livet. Hvor er den? Bare et trinn til.

Det er du som blander inn lykke som om det er noe som henger sammen med jobb. Lykke er mye mer sammensatt enn det. Mange som lever under mottoet «det viktigste er å trives» har en forestilling om at lykke er en omvendt proporsjonal av karriere og penger. Vakker tanke, men sånn er det ikke. Man kan ha en karriere og være lykkelig, og man kan jobbe som ufaglært og være ulykkelig. Og motsatt. 

Det bunner uansett ut i at folk er forskjellige og ønsker forskjellige ting ut av livet. Ikke alle ønsker ting som bolig og barn, f.eks. Men ønskene og behovene forandrer seg med alderen, er mitt poeng. Jeg har hatt flere jobber som ufaglært (butikk var bare et eksempel, fyll inn hva som helst). Som 20- åring var jeg fornøyd og «trivdes», men det tok ikke lang tid før følelsen kom av at jeg måtte videre. Hovedgrunnen var at jeg ikke fikk brukt hodet, men andre grunner var: dårlige (les: ufaglærte) sjefer, lange dager, monotone og kjedelige oppgaver, kjipe kollegaer, kunder, lav status, dårlig lønn etc.

Kan jo hende at TS er en sånn som kan «trives» i samme ufaglærte jobb til hun er 67, men det tilhører vel mer unntakene enn regelen. Jeg kjenner kun én person som har det sånn. Han er det folk vil kalle «noe enfoldig», noe jeg får inntrykk av at TS ikke er.

[AnonymBruker]

48 minutter siden, Portia Catonis said:

For meg handler det å være ettertraktet om mye mer enn penger. Det er vissheten om at jeg kan si opp jobben på dagen, og vil finne ny jobb i løpet av kort tid. 

Det er du som blander inn lykke som om det er noe som henger sammen med jobb. Lykke er mye mer sammensatt enn det. Mange som lever under mottoet «det viktigste er å trives» har en forestilling om at lykke er en omvendt proporsjonal av karriere og penger. Vakker tanke, men sånn er det ikke. Man kan ha en karriere og være lykkelig, og man kan jobbe som ufaglært og være ulykkelig. Og motsatt. 

Det bunner uansett ut i at folk er forskjellige og ønsker forskjellige ting ut av livet. Ikke alle ønsker ting som bolig og barn, f.eks. Men ønskene og behovene forandrer seg med alderen, er mitt poeng. Jeg har hatt flere jobber som ufaglært (butikk var bare et eksempel, fyll inn hva som helst). Som 20- åring var jeg fornøyd og «trivdes», men det tok ikke lang tid før følelsen kom av at jeg måtte videre. Hovedgrunnen var at jeg ikke fikk brukt hodet, men andre grunner var: dårlige (les: ufaglærte) sjefer, lange dager, monotone og kjedelige oppgaver, kjipe kollegaer, kunder, lav status, dårlig lønn etc.

Kan jo hende at TS er en sånn som kan «trives» i samme ufaglærte jobb til hun er 67, men det tilhører vel mer unntakene enn regelen. Jeg kjenner kun én person som har det sånn. Han er det folk vil kalle «noe enfoldig», noe jeg får inntrykk av at TS ikke er.

TS igjen

Tak for gode perspektiver. Det er jo noen av desse momentene som gjør at jeg tenker veien videre. Problemet er at det er mer ytre enn indre motivasjon for å gjøre det. Det å være ettertraktet av andre er jo også en sånn ytre motivasjon på lik linje med at man vil tjene penger. Det er liksom ikke den genuiene interessen av å studere fag og bli flink i noe som driver meg. Jeg har som sagt en sånn drivkraft innen et annet felt, men det er ikke mulig å gjøre til levebrød. Det er dog skikkelig fint å ha noe man brenner for, og en jobb som ikke krever mer av meg enn at jeg har mye tid og overskudd til å drive med dette. Men det var et lite sidespor.

Når det gjelder noe av det andre du skriver så stemmer noe for min del og ikke alt. Jeg får nok ikke brukt hodet så mye. Men jeg frykter litt for en jobb hvor jeg sitter på kontor og bruker hodet, og ikke får brukt kroppen. Ikke noe rett og galt her, men for meg er det en større ulempe. Jeg har som nevnt takket nei til mellomlederstillinger 2 ganger nettop pga dette. Dårlige sjefer har jeg enda ikke hatt. Dagene kan være lange, men til gjengjeld har jeg gode friordninger så det liker jeg egentlig. Oppgavene liker jeg godt. Kollegane er stort sett bra.

Lav status og lav lønn stemmer godt, og er blant det som gjør at jeg nå går videre. Selv om jeg egentlig ikke trenger å tjene særlig mer da jeg har omtrent nedbetalt bolig. Har sånn sett god råd i et lavtlønnsyrke.

Når det gjelder trivsel til 67 vet jeg ikke. Jeg tror jeg kan trives, men det er langt opp og frem. Men det skal sies at mange i yrket blir i jobben livet ut og trives godt. Noen av de er vel litt enfoldig, men langt fra alle. Jeg tror ikke jeg er det, men man er vel ikke den beste til å bedømme seg selv. Også litt usikker på hva du legger i enfoldig, men jeg har som sagt gode resultat fra vgs med over 5 i snitt, og kan nok velge i det meste av studier siden jeg nå er voksen med en del ekstrapoeng.

Så altså, jeg ser alle poengene dine. Noen av de kjenner jeg på selv, andre av de føler jeg at jeg burde ha kjent på, men jeg gjør det egentlig ikke. Den største drivkraften for å studere er status, lønn og forventninger fra folk rundt meg.

Anonymkode: 7065e...5da

[Portia Catonis]

39 minutter siden, AnonymBruker said:

TS igjen

Tak for gode perspektiver. Det er jo noen av desse momentene som gjør at jeg tenker veien videre. Problemet er at det er mer ytre enn indre motivasjon for å gjøre det. Det å være ettertraktet av andre er jo også en sånn ytre motivasjon på lik linje med at man vil tjene penger. Det er liksom ikke den genuiene interessen av å studere fag og bli flink i noe som driver meg. Jeg har som sagt en sånn drivkraft innen et annet felt, men det er ikke mulig å gjøre til levebrød. Det er dog skikkelig fint å ha noe man brenner for, og en jobb som ikke krever mer av meg enn at jeg har mye tid og overskudd til å drive med dette. Men det var et lite sidespor.

Når det gjelder noe av det andre du skriver så stemmer noe for min del og ikke alt. Jeg får nok ikke brukt hodet så mye. Men jeg frykter litt for en jobb hvor jeg sitter på kontor og bruker hodet, og ikke får brukt kroppen. Ikke noe rett og galt her, men for meg er det en større ulempe. Jeg har som nevnt takket nei til mellomlederstillinger 2 ganger nettop pga dette. Dårlige sjefer har jeg enda ikke hatt. Dagene kan være lange, men til gjengjeld har jeg gode friordninger så det liker jeg egentlig. Oppgavene liker jeg godt. Kollegane er stort sett bra.

Lav status og lav lønn stemmer godt, og er blant det som gjør at jeg nå går videre. Selv om jeg egentlig ikke trenger å tjene særlig mer da jeg har omtrent nedbetalt bolig. Har sånn sett god råd i et lavtlønnsyrke.

Når det gjelder trivsel til 67 vet jeg ikke. Jeg tror jeg kan trives, men det er langt opp og frem. Men det skal sies at mange i yrket blir i jobben livet ut og trives godt. Noen av de er vel litt enfoldig, men langt fra alle. Jeg tror ikke jeg er det, men man er vel ikke den beste til å bedømme seg selv. Også litt usikker på hva du legger i enfoldig, men jeg har som sagt gode resultat fra vgs med over 5 i snitt, og kan nok velge i det meste av studier siden jeg nå er voksen med en del ekstrapoeng.

Så altså, jeg ser alle poengene dine. Noen av de kjenner jeg på selv, andre av de føler jeg at jeg burde ha kjent på, men jeg gjør det egentlig ikke. Den største drivkraften for å studere er status, lønn og forventninger fra folk rundt meg.

Anonymkode: 7065e...5da

Du virker svært reflektert, og at du har tenkt igjennom dette. Å holde jobb og hobby adskilt er absolutt et pluss. Da jeg gikk på VGS tenkte jeg at jeg ihvertfall ikke skulle bli «kontorrotte». Jeg ville være utendørs, bevvege meg og holde på med dyr og planter. Alt det gjør jeg nå -på fritiden.

Du har åpenbart ikke funnet et studie som fenger deg. Som du sier så er det nok ikke lurt å søke et studie bare for å studere «noe», og fordi familie og venner forventer det. Prøv å let etter en fagretning som du kan interessere deg for (uten at det er linket til en fritidsinteresse). Å være student er forresten utrolig gøy, enten man er 20 eller 30😉

Ang status så er det mange som mener at det ikke er viktig, at man ikke skal bry seg om hva andre synes etc. Men her må man nesten kjenne på det selv. Å bli trykt ned på daglig basis av sjefer, kunder og nedlatende familie er en tung bør å bære og gjør noe med psyken. Det kan være vel verd 3 år med studier for å slippe dette kjøret (pluss høyere lønn selvsagt)

[AnonymBruker]

Hvorfor skulle høyere utdanning ha noe å si angående dating? Er man snill, et godt menneske og god kjæreste generelt burde ikke det være noe problem. Hvert fall ikke hvis man allerede har en jobb og har inntekt (sånn med tanke på å få barn og det praktiske rundt det)

Anonymkode: 4e970...afd

[Reign]

Portia Catonis skrev (23 timer siden):

La være å pådra seg kostnader som bolig, bil, barn og kjæledyr… Noen vil vel kalle det et mangelfullt liv, men hva vet vel jeg…

Butikksjef i Rema, eller hvilken som helst franchise-kjede er et rent helvete både fysisk og psykisk. Tro meg, jeg kjenner flere av dem.

Vel, må man ha så dyr bolig? Må human ha bil? Må man ha kjæledyr? Må man ha barn?

Det er ikke som om en bachelorgrad eller mastergrad gir deg en avslappende jobb altså. Min tidligere sjef på Kiwi har ikke engang gått ferdig VGS, og hadde nærmere millionlønn flere år før han fylte 30.

[Portia Catonis]

1 hour ago, Reign said:

Vel, må man ha så dyr bolig? Må human ha bil? Må man ha kjæledyr? Må man ha barn?

Det er ikke som om en bachelorgrad eller mastergrad gir deg en avslappende jobb altså. Min tidligere sjef på Kiwi har ikke engang gått ferdig VGS, og hadde nærmere millionlønn flere år før han fylte 30.

Jeg føler med eks-sjefen din.. Å være franchisetager er en forferdelig stressende og utakknemlig jobb som få holder ut i over tid. Men dessverre er det den eneste karrieremuligheten når man ikke har noen annen kompetanse. 

[Reign]

Portia Catonis skrev (7 timer siden):

Jeg føler med eks-sjefen din.. Å være franchisetager er en forferdelig stressende og utakknemlig jobb som få holder ut i over tid. Men dessverre er det den eneste karrieremuligheten når man ikke har noen annen kompetanse. 

Føler med? Han elsket jobben sin. Ikke var han franchisetakere heller. Kiwi driver stort sett ikke med sånt.

Tror du alle jobber er enkle bare fordi man har bachelor eller master?

[Portia Catonis]

42 minutter siden, Reign said:

Føler med? Han elsket jobben sin. Ikke var han franchisetakere heller. Kiwi driver stort sett ikke med sånt.

Tror du alle jobber er enkle bare fordi man har bachelor eller master?

Det gjør han helt sikkert. Har han i det hele tatt noe å sammenligne med? 

Endret 16. juni 2023 av Portia Catonis

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.6.2023 den 10.54):

Ja, helt enig. Alle forventer det av deg, da mener jeg det er din plikt til å studere!

Anonymkode: a025b...e09

For et ødelagt sinn du har. 

Anonymkode: 39a70...a55

[Reign]

Portia Catonis skrev (1 time siden):

Det gjør han helt sikkert. Har han i det hele tatt noe å sammenligne med? 

Hva er det for et argument? Hvis en lege eller advokat sier han elsker jobben sin, ville du sagt noe så tåpelig da? 

[Portia Catonis]

3 hours ago, Reign said:

Hva er det for et argument? Hvis en lege eller advokat sier han elsker jobben sin, ville du sagt noe så tåpelig da? 

Er man lege eller advokat har man mange valgmuligheter, så nei.