Gruer meg til stebarn kommer

[AnonymBruker]

Jeg skammer meg over å tenke det, og ikke minst si det høyt, men jeg kjenner altså på en vond følelse rett før stebarnet skal være her.

Barnet strever veldig sosialt, og må tas ut av klasserommet mesteparten av tiden. (Starter i fjerde klasse til høsten) Det er snakk om sinneutbrudd som går utover medelever, og et stort behov for oppmerksomhet, samt manglende samarbeidsevne.

Forholdet til meg er fint, og barnet respekterer meg, men det er verre med faren, altså min samboer. De krangler stadig, og stemningen blir så ukoselig hjemme. Stebarnet nekter å gjøre alt, bortsett fra å se på tv. Alt er en kamp, og hen forventer premie for alt som blir gjort. Gjør bare lekser/pusser tenner hvis det venter en belønning f.eks.

Vi har et felles barn på snart to år sammen, og eldste barnet kan være slem mot det minste. Helt siden minsten var baby, har vi måttet følge med som en hauk, så ikke største gjør noe i det skjulte (f.eks tråkket på hendene da babyen krabbet, spenner bein på minste) Jeg tør ikke dra ut av huset uten å ta med minste når stebarnet er her.

Jeg har sluttet å be noen på besøk de helgene barnet er her, fordi det er flaut hvordan hen oppfører seg. Merker også at familiemedlemmer velger å komme på besøk når barnet ikke er her. Det blir rett og slett for slitsomt for de fleste..

Jeg vet at barnet sliter, og trenger hjelp. Jeg setter grenser og viser varme, og vi har et relativt godt forhold, men det tærer så på i lengden. Kjenner også det irriterer meg at samboer har latt det skli sånn ut, og at deres forhold er så dårlig.

Jeg fantaserer ofte om å ta med barnet mitt og flytte for oss selv, fordi jeg føler halve livene våre blir "ødelagt"ved å måtte gå på tå hev, og høre på skriking og krangling og dårlig stemning.. ikke kan vi ha besøk, og jeg blir alene med minste uansett halvparten av tiden, siden den eldste krever faren sin absolutt hele tiden. (Forventer at pappaen ser på at hen spiller dataspill, ser på tv osv)

Jeg ble uplanlagt gravid relativt tidlig i forholdet, før noen spør hvorfor jeg valgte å få barn med denne mannen. Jeg trodde jeg var infertil, og er godt voksen, men barnet mitt var veldig ønsket, og er det beste som har skjedd meg.

Hva ville du gjort? Noen som har vært i samme situasjon?

 

Anonymkode: 70867...d6a

[AnonymBruker]

Er ppt og bup involvert?

Barnet trenger jo hjelp. 

Vi har en like gammel i samme situasjon, og har fått god hjelp av bup og ppt. 

Det er fortvilende som mor, og jeg har alltid følt at jeg må elske dette barnet ekstra høyt-fordi ingen andre kommer til å gjøre det. Du aner ikke hvor hjerteskjærende det er.

Og jeg tenker at du som stemor nok bør flytte ut. Barn værer når de ikke blir likt. Og det hjelper definitivt ikke på situasjonen. 

Anonymkode: cd4ce...d74

[AnonymBruker]

Kanskje far er den som trenger veiledning her i tillegg til at barnet trenger oppfølging? 
Jeg ville vært veldig bekymret på å flytte fordi det betyr at far (som du sier ikke er særlig flink i denne settingen) er den som skal ha ansvaret for begge barna samtidig..) og for meg er det ikke en god tanke å følge.. 

Anonymkode: 0ec06...a2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Kanskje far er den som trenger veiledning her i tillegg til at barnet trenger oppfølging? 
Jeg ville vært veldig bekymret på å flytte fordi det betyr at far (som du sier ikke er særlig flink i denne settingen) er den som skal ha ansvaret for begge barna samtidig..) og for meg er det ikke en god tanke å følge.. 

Anonymkode: 0ec06...a2c

Du er inne på noe der. Jeg tenker at det ikke er mulig for far å ha begge barna på likt, hvis vi skulle gå fra hverandre. Jeg måtte ha sørget for at det ikke skjedde.

Far får noe veiledning, og det har blitt litt bedre, men er fortsatt så langt å gå. Er redd for hvordan det blir når barnet kommer i tenårene.

Anonymkode: 70867...d6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Er ppt og bup involvert?

Barnet trenger jo hjelp. 

Vi har en like gammel i samme situasjon, og har fått god hjelp av bup og ppt. 

Det er fortvilende som mor, og jeg har alltid følt at jeg må elske dette barnet ekstra høyt-fordi ingen andre kommer til å gjøre det. Du aner ikke hvor hjerteskjærende det er.

Og jeg tenker at du som stemor nok bør flytte ut. Barn værer når de ikke blir likt. Og det hjelper definitivt ikke på situasjonen. 

Anonymkode: cd4ce...d74

Begge deler er involvert. Ikke snakk om noe diagnose pr. Nå. Har fått hjelp på skolen, men strever fortsatt veldig.

Forstår at det er vanskelig som mor.

Jeg tror faktisk barnet liker at jeg er der, hen har sagt det selv flere ganger. Og jeg sa ikke at jeg ikke liker barnet, men at det er vanskelig. Har mye empati med barnet, som garantert ikke har det lett, men er sårt for meg når det går utover mitt eget barn. Jeg må jo ta hensyn til eget barn først..

Anonymkode: 70867...d6a

[BobbySocks]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er ppt og bup involvert?

Barnet trenger jo hjelp. 

Vi har en like gammel i samme situasjon, og har fått god hjelp av bup og ppt. 

Det er fortvilende som mor, og jeg har alltid følt at jeg må elske dette barnet ekstra høyt-fordi ingen andre kommer til å gjøre det. Du aner ikke hvor hjerteskjærende det er.

Og jeg tenker at du som stemor nok bør flytte ut. Barn værer når de ikke blir likt. Og det hjelper definitivt ikke på situasjonen. 

Anonymkode: cd4ce...d74

Stemor som er den eneste barnet fungerer med skal flytte ut? Ja, det var løsningen sin det.

 

Er BUP inne i bildet? Hvordan er barnet hos mor? 

[AprilLudgate]

Har barnet blitt utredet og fått diagnose da? Edit: ser det ikke er diagnose i bildet: det må dere presse hardt for å få igang. 

Jeg har forståelse for at du ikke trives i den stemningen som oppstår.

Men for å realitetsorientere: slike ting kan være arvelig, og kan tenkes å ramme ditt barn også. 
 

Så forsøk å gjøre det kloke her - med å sette dere begge inn skikkelig i diagnosen som foreligger, og jobbe MED så godt det lar seg gjøre. 
 

For et barn med en såpass uttalt vanske - så er det veldig belastende med den stadige forandringen av to hjem og ulike regler.

Barnet ba aldri om dette, prøv å huske på det. 
 

Og prøv å ha i bakhodet at dette barnet vet mange unngår/misliker ham, og lenge har visst det. Det knuser selvfølelsen, og forsterker jo veldig alt.

Åpenbart opplever barnet deg som en OK person siden dere har bedre kjemi? 
 

Hva skjer om du gamer med barnet eller ser en serie sammen?

Hva skjer for eksempel om dere er på en lavterskel tur i nærområdet? Er det ingenting positivt som foregår? 

Endret 7. juni 2023 av AprilLudgate

[AnonymBruker]

Tror det er mange barn som sliter, når mor og far skiller seg, og får ny familie. Så skal det stilles diagnoser, som det er barna som er problemet. Stakkars gutt. 

Foreldrene hans må samarbeide bedre. De burde gå i familiesamtaler med gutten sin. Finne ut hva de kan gjøre for at ungen skal få en bedre hverdag. 

Anonymkode: e6af8...f92

[fru Alving]

Hvis stebarnet er der kun annenhver helg, så kan du kanskje leve med det? Kan du reise bort noen av de helgene, dra på hytta alene, bare en ide..
Jeg ville helt klart tatt hensyn til ditt eget barn.Er situasjonen så utrivelig som du sier så er det ikke godt for noen. Men om det er kun annenhver helg er det kanskje til å leve med eller? 

Det er nå barnet ditt vokser opp, og barndommen kommer ikke tilbake

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Begge deler er involvert. Ikke snakk om noe diagnose pr. Nå. Har fått hjelp på skolen, men strever fortsatt veldig.

Forstår at det er vanskelig som mor.

Jeg tror faktisk barnet liker at jeg er der, hen har sagt det selv flere ganger. Og jeg sa ikke at jeg ikke liker barnet, men at det er vanskelig. Har mye empati med barnet, som garantert ikke har det lett, men er sårt for meg når det går utover mitt eget barn. Jeg må jo ta hensyn til eget barn først..

Anonymkode: 70867...d6a

Stebarnet er også ditt barn selv om dere ikke er relatert i blodet. Et bånd trenger ikke å være pga man har samme DNA og at man tar hensyn til noen først pga barnet har samme DNA som deg. Man adopterer i dag og elsker barns like mye sånn som de man deler DNA. Jeg foreslår at du tar hensyn til begge barna på lik nivå og du gjør en bra jobb av å passe på den minste siden barne gjør ting som ikke er greit. Jeg føler selv barnet ikke har fått så mye oppmerksomhet fra foreldrene og det er derfor. Den ber nok om belønning pga den ønsker nok kjærlighet som den ikke har fått. Barn som har opplevd mye vondt kan reagere med en dårlig oppførsel pga ikke mye tegn til kjærlighet. Du nevner det med faren også og du sier ar barnet har et bedre forhold med deg en faren. Tror det er fordi du viser nok kjærlighet til det barnet og du er en flink mor. Jeg anbefaler deg å ikke flytte ut siden jeg tror du er nøkkelen til å hjelpe dette barnet. 

Anonymkode: ea77d...825

[AnonymBruker]

Jeg tror det barnet trenger deg! Det er litt kaos i de fleste familier, noen får det hardere enn andre. Uansett så vil barn klare seg fint så lenge de har minst en voksen i husstanden som gir de god kjærlighet og kjemi.

Kan du prøve å feks involvere barnet mer? Feks innby til om han har lyst til å være med på lekeplassen sammen med småsøsken, fordi du trenger hjelp til å passe på barnet ned skolen? Ofte skjer det noe når barn blir invitert ( positivt at noen vil være sammen med dem), at de får litt ansvar ( eldste får mulighet til å bestemme, samtidig som han føler seg større når han kan passe på lillesøsken). Du er med og griper kun inn om det går over stokk og stein. Mulig du må gjøre det noen ganger, fordi eldste kan være i ett negativt mønster, som han kan trenge litt tid til å endre. Men på sikt vil det bli bedre, forhåpentligvis.

Noen hevder at det er viktigst med en god relasjon i bunn, og det er jo ikke alltid det er så lett å få dette til uten kamp og kaos. 

Kanskje dere må gi barnet veldig mye oppmerksomhet frem til jul. Far kan selv invitere seg til å se på barnet, før barnet spør. Så får far bare sitte og se på, selv om det tar mye tid. Det kommer ikke til å vare hele livet. Etter en stund kan far si at han bare skal hente noe å drikke til dem, feks saft/ kaffi til seg, så kommer han tilbake. Til slutt kan far være lengre og lengre vekke når han skal hente noe. Men viktig at han ser litt på først.

Barn i dag vil også bli sett, og i dag er det gjerne gjennom gaming. Barn vil at foreldrene skal se de spille. De får selskap, de får visst frem lidenskapen sin, og de får kanskje høre at de er gode å spille! For en gutt som sliter på skolen, og hater lekser, er kanskje gaming en av få arenaer han kjenner mestring. Jeg hadde forsøkt å backe litt opp her.

Har en gutt på samme alder, han liker veldig godt at jeg blir med å ser på, jeg gjør det ofte egentlig, selv om jeg innerst inne kunne tenke meg å gjøre noe helt annet. Men jeg blir jo også imponert, over hvor raskt barnet spiller, ser ting i spillet etc. Gamle dinosauren meg har ikke sjans til å følge gaming bildet. Jeg hadde dødd i spillet innen 1 min.

Anonymkode: c6295...cd3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er ppt og bup involvert?

Barnet trenger jo hjelp. 

Vi har en like gammel i samme situasjon, og har fått god hjelp av bup og ppt. 

Det er fortvilende som mor, og jeg har alltid følt at jeg må elske dette barnet ekstra høyt-fordi ingen andre kommer til å gjøre det. Du aner ikke hvor hjerteskjærende det er.

Og jeg tenker at du som stemor nok bør flytte ut. Barn værer når de ikke blir likt. Og det hjelper definitivt ikke på situasjonen. 

Anonymkode: cd4ce...d74

Skal stemor flytte ut, når hun har et barn sammen med biologisk far? Det får faen være grenser for hva dere krever ift stebarn.

Anonymkode: 731f8...8fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skal stemor flytte ut, når hun har et barn sammen med biologisk far? Det får faen være grenser for hva dere krever ift stebarn.

Anonymkode: 731f8...8fc

Jeg er ikke den som skrev at stemor skal flytte ut, ikke mener jeg det heller. 

MEN: atferdsproblemene til barnet visste hun vel om da hun bestemte seg for å få barn med denne mannen.

Hva faen feiler det folk som på død og liv må starte nye "kull" med enhver ny kjæreste, og hva feiler det voksne mennesker som kun tenker på seg selv og ikke de barna som allerede er født. 

Anonymkode: 7e1e6...da2

[AnonymBruker]

Redd deg selv og minste. Flytt ut. 

Anonymkode: a38f0...882

[AnonymBruker]

Hadde vært livredd, stebarn eller ei, men om barnet med viten og vilje skader det minste barnet hadde jeg beskyttet minste og flyttet ut. 

Anonymkode: bf961...3d6

[AnonymBruker]

Jeg hadde også vanskelig stebarn. Og jeg sto i det hele veien til voksen alder. 

Hadde lyst til å gi opp mange ganger pga måte far håndterte ting på. Skyve alt under teppet.  Så jeg sto jo i kampen å holde ungen han noenlunde samlet. 

Men glad jeg ikke gjorde det da. Bestemte meg for at alt som er sagt , er lært til de dagen ungen selv finner ut at det var en god ide. Og det stemte.  Mye jeg ikke fikk løst der og da. Og det barnet som r voksen nå har gode tanker og holdninger. Og tenker nok at det som hen sier kommer fra seg selv, jeg hører det er kopi av det jeg sa da hen var tenåring.  

Ikke mas om småting,  det bør bare værre, finn andre måter å få inn ting på

Anonymkode: 43b7c...231

[AnonymBruker]

Var steungene dine slemme mot babyer? 

Anonymkode: a38f0...882

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg hadde også vanskelig stebarn. Og jeg sto i det hele veien til voksen alder. 

Hadde lyst til å gi opp mange ganger pga måte far håndterte ting på. Skyve alt under teppet.  Så jeg sto jo i kampen å holde ungen han noenlunde samlet. 

Men glad jeg ikke gjorde det da. Bestemte meg for at alt som er sagt , er lært til de dagen ungen selv finner ut at det var en god ide. Og det stemte.  Mye jeg ikke fikk løst der og da. Og det barnet som r voksen nå har gode tanker og holdninger. Og tenker nok at det som hen sier kommer fra seg selv, jeg hører det er kopi av det jeg sa da hen var tenåring.  

Ikke mas om småting,  det bør bare værre, finn andre måter å få inn ting på

Anonymkode: 43b7c...231

Var steungene dine slemme mot baby? 

Anonymkode: a38f0...882

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg skammer meg over å tenke det, og ikke minst si det høyt, men jeg kjenner altså på en vond følelse rett før stebarnet skal være her.

Barnet strever veldig sosialt, og må tas ut av klasserommet mesteparten av tiden. (Starter i fjerde klasse til høsten) Det er snakk om sinneutbrudd som går utover medelever, og et stort behov for oppmerksomhet, samt manglende samarbeidsevne.

Forholdet til meg er fint, og barnet respekterer meg, men det er verre med faren, altså min samboer. De krangler stadig, og stemningen blir så ukoselig hjemme. Stebarnet nekter å gjøre alt, bortsett fra å se på tv. Alt er en kamp, og hen forventer premie for alt som blir gjort. Gjør bare lekser/pusser tenner hvis det venter en belønning f.eks.

Vi har et felles barn på snart to år sammen, og eldste barnet kan være slem mot det minste. Helt siden minsten var baby, har vi måttet følge med som en hauk, så ikke største gjør noe i det skjulte (f.eks tråkket på hendene da babyen krabbet, spenner bein på minste) Jeg tør ikke dra ut av huset uten å ta med minste når stebarnet er her.

Jeg har sluttet å be noen på besøk de helgene barnet er her, fordi det er flaut hvordan hen oppfører seg. Merker også at familiemedlemmer velger å komme på besøk når barnet ikke er her. Det blir rett og slett for slitsomt for de fleste..

Jeg vet at barnet sliter, og trenger hjelp. Jeg setter grenser og viser varme, og vi har et relativt godt forhold, men det tærer så på i lengden. Kjenner også det irriterer meg at samboer har latt det skli sånn ut, og at deres forhold er så dårlig.

Jeg fantaserer ofte om å ta med barnet mitt og flytte for oss selv, fordi jeg føler halve livene våre blir "ødelagt"ved å måtte gå på tå hev, og høre på skriking og krangling og dårlig stemning.. ikke kan vi ha besøk, og jeg blir alene med minste uansett halvparten av tiden, siden den eldste krever faren sin absolutt hele tiden. (Forventer at pappaen ser på at hen spiller dataspill, ser på tv osv)

Jeg ble uplanlagt gravid relativt tidlig i forholdet, før noen spør hvorfor jeg valgte å få barn med denne mannen. Jeg trodde jeg var infertil, og er godt voksen, men barnet mitt var veldig ønsket, og er det beste som har skjedd meg.

Hva ville du gjort? Noen som har vært i samme situasjon?

 

Anonymkode: 70867...d6a

Høres ut som storesøskene mitt 🙈 jeg skulle forsatt ønske den dag i dag at jeg og småsøskenet mitt hadde sluppet å vokse opp med personen. Jeg tror det har preget oss mye. I dag er jo vi voksne, men kuttet kontakten med personen for noen år siden da sinneutbruddene forsatt var der i perioder når hn stoppet på medisiner. 

 

Anonymkode: 71284...0df

[rockybalboa]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

MEN: atferdsproblemene til barnet visste hun vel om da hun bestemte seg for å få barn med denne mannen.

Hva faen feiler det folk som på død og liv må starte nye "kull" med enhver ny kjæreste, og hva feiler det voksne mennesker som kun tenker på seg selv og ikke de barna som allerede er født. 

Anonymkode: 7e1e6...da2

Hvis du i det minste hadde klart å lese og forstå hovedinnlegget så hadde du sluppet å komme med slikt useriøst oppgulp.

Se utdrag fra hovedinnlegget under:

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

Jeg ble uplanlagt gravid relativt tidlig i forholdet, før noen spør hvorfor jeg valgte å få barn med denne mannen. Jeg trodde jeg var infertil, og er godt voksen, men barnet mitt var veldig ønsket, og er det beste som har skjedd meg.

Anonymkode: 70867...d6a