Psykiatrisk sykepleier mistet sønnen brått i ulykke

[AnonymBruker]

En psykiatrisk sykepleier jeg går til mistet nylig sin 15 år gamle sønn i en trafikk-ulykke. Det har prega meg veldig og kan ikle forestille meg åssen hun har det. Hun vil tilbake i jobb etterhvert, men hvordan kan det være å ha en slik jobb etter en slik livsendrende hendelse? Hun er en utrolig sterk, dyktig og klok person, og håper hun kan sette grenser for pasienter osv. og ta ordentlig bare på seg selv.

hun har mange rundt seg og jeg vet at hun blir godt ivaretatt. Det er vel ikke akkurat så mye jeg kan støtte henne som pasient, men vi har fått et godt og nært forhold og vi har på en måte blitt venninner og holder kontakt på fritiden også. Har ikke kontaktet henne etter hendelsen annet enn å sende noen hjerter.

når hun er tilbake igjen i jobb, hva kan jeg si eller gjøre? Det hender at hun snakker til meg om sine ting, alvorlige ting også. Men nå bare aner jeg ikke hva jeg kan si eller gjøre for å gjøre noe som helst lettere for henne eller vøre noen støtte 

Anonymkode: 2b57b...f43

[AnonymBruker]

Går du i behandling hos henne? I så fall er hun ikke profesjonell og en du burde fortsette behandling hos. Man skal ikke snakke om seg selv og bli "veninner" med pasienten sin

Anonymkode: 4d611...76d

[AnonymBruker]

Finn deg en annen profesjonell behandler. Og fortsett å være venn med hun her privat.

Anonymkode: 1de3f...6c6

[AnonymBruker]

Jeg ville nok ikke sagt noe til en behandler om deres private ting med mindre de tok det opp selv først. Hvis hun tar det opp kan du kondolere. Jeg ville bare gjort som dere pleier i vanlige timer. Har aldri hatt kontakt med mine behandlere privat, det har de vel ikke lov til? Håper at hun passer seg for det, da er veien kort til å miste jobben.

Anonymkode: d58d8...3ef

[AnonymBruker]

Ts her. 
jeg får den hjelpen jeg trenger av andre i psykisk helse i kommunen. Men kanskje som noen skriver her at jeg skal bytte behandler, for jeg er fullt klar over at denne reaksjonen ikke er normal. 
jeg har vært mye i behandling og fått mye god hjelp og terapi tidligere. Så jeg føler på en måte at dette er noe jeg burde forstå og takle bedre enn jeg gjør. Men det går bedre enn for bare noen dager siden.  Men jeg føler jeg ikke helt kjenner meg selv nå… 

Anonymkode: 2b57b...f43

[AnonymBruker]

Forøvrig har jeg ikke noe problem med å gå inn på rusmisbruk og slike ting, men det har vel egentlig ikke så mye å gjøre med hva jeg spør om.

dette er ikke mott tap eller min sorg, men har aldri reagert så sterkt på noe før. Og lurer på hva jeg skal si når jeg møter henne. Men da blir det nok til at jeg lar henne ta det opp om hun skulle føle for det.

er det noen her som kan kjenne seg igjen i å reagere så sterkt på andres vegne? Jeg har snakka med masse folk og skrevet på forum, men føler ikke det er så mye forståelse noe sted… jeg forstår ikke meg selv engang, så jeg kan jo skjønne at det er vanskelig å forstå. Hadde vært godt å høre om andres erfaringer 

Anonymkode: 2b57b...f43

[AnonymBruker]

Dette er vanskelig, både for deg og henne. Det kan høres ut som om dere har et litt for nært forhold kanskje…

Har selv en nær pårørende som er i samme situasjon. Det verste sier han, er når folk ikke anerkjenner det som har skjedd og later som ingenting. Møter du henne kan du fex si at dette er helt forferdelig, og at du ikke har ord. 
 

Du sier du har reagert unormalt sterkt på dette… da er det ikke sikkert det er lurt å begynne hos henne igjen, hvertfall ikke på en tid. Både av hensyn til deg og henne. 
 

Husk, hun er en profesjonell ift deg, du er hverken hennes venninne eller familie. Men medmennesker, det er vi alle 💞

Anonymkode: 96267...5b9

[AnonymBruker]

Takk for svar ❤️

 

det går mye bedre her med tanke på alt det der nå, men jeg reagerer på min egen reaksjon om du skjønner… da ser jeg på sikt hva jeg gjør når hun er tilbake, og kollegaene hennes vet om den veldige reaksjonen min, så de kan nok råde meg til hva jeg skal gjlre videre med tanke på å fortsette hos henne eller bytte behandler 

Anonymkode: 2b57b...f43

[Christina82]

Ryddet for spekulasjoner og avsporinger. 

Christina82, mod

[AnonymBruker]

mange som kan defineres som sterk og klok, men når en mister eget barn brått blir livet ekstremt tungt og vanskelig på alle måter. At hun virker sterk og flink i jobben sin, har ingen sammenheng med hvordan hun takler tapet av sønnen.

Vil tro hun er sønderknust og i sjokk. Den profesjonelle delen av henne er ikke der nå. 
Hun har nok mer enn nok med seg selv i lang tid framover. 
hilsen ei som har ei søster som nettopp har mistet sin ungdom brått i ulykke. Livet blir aldri det samme igjen, og dette tar tid 

Anonymkode: a3772...5e1