Kjenner dere familier hvor voksne barn velger å ikke ha kontakt med sine foreldre? Hva er årsaken til dette? 🤔

[AnonymBruker]

Ja, min sønn har ikke så mye kontakt med meg mer. Han har sluttet å ta telefonen og svarer ikke på meldinger. Før hadde vi en fin og tett relasjon, men etter at han fikk kjæreste så endret alt seg gradvis. Kjæresten hans er en flott jente med en god og munter personlighet. Jeg syns at hun og han passet godt sammen, og gledet meg til å bli bedre kjent med henne.
 

Men etter noen mnd med sammenkomster og familie middager, så fikk jeg høre fra han at hun mente jeg var frekk med henne og at jeg ikke likte henne.
Jeg ble selvsagt veldig paff, for jeg følte selv at dette ikke stemte. Jeg tenkte at det var misforståelser på gang, og at vi måtte løse opp i det. Prøvde så å strekke ut en hånd, ved å be henne spørre meg rett ut når slike situasjoner oppstår som 

«hva mente du nå?» osv  

Jeg liker henne veldig godt, men føler nå at jeg går på nåler og må veie ordene mine. Etter en hyttetur vi hadde i sommer, hvor jeg også da skulle ha sagt noe upassende, så har jeg nesten ikke sett sønnen min.

Sist gang jeg så han var i August, da dro jeg på besøk til de, men fikk ikke komme inn. Mens vi stod der på trappa, fortalte han meg at hun lå inne å gråt fordi jeg kom uanmeldt.
Så jeg spurte om jeg heller fikk spandere mat på en restaurant til de, han takket ja. Og når de kom så jeg ikke noe på henne, hun var blid å hyggelig som vanlig og jeg tenkte at da spør jeg ikke noe mer om det. Men etterpå fikk jeg høre fra han, at hun syns det var pinlig fordi jeg hadde oversett henne. Jeg føler selv at jeg ikke gjorde det!
  
Han selv sier at han ikke har reagert på noe jeg har sagt, ikke de andre i familien heller. Men de ber meg å huske at hun er ung og sensitiv.
Men familien ellers, stiller seg uforstående til hvorfor det har blitt slik.

Hun og han har mye kontakt med hennes familie, men han har kuttet ut nesten alle i sin. Jeg har prøvd å få til et møte med meg og henne, for å klarne lufta og prøve å starte på nytt. Hun var veldig positiv til det, men det blir liksom ikke noe av. Jeg hater konflikter og ønsker bare at alt ble slik som før, med alle oss samlet. Jeg tåler diskusjon og uenighet, men denne avvisningen er vondt å takle.  Og ihvertfall når jeg ikke kjenner meg igjen i noe av det hun sier om meg.. 

aner ikke hva mer jeg kan gjøre. 

Anonymkode: 59c05...bec

[AnonymBruker]

Ja, min sønn har ikke så mye kontakt med meg mer. Han har sluttet å ta telefonen og svarer ikke på meldinger. Før hadde vi en fin og tett relasjon, men etter at han fikk kjæreste så endret alt seg gradvis. Kjæresten hans er en flott jente med en god og munter personlighet. Jeg syns at hun og han passet godt sammen, og gledet meg til å bli bedre kjent med henne.
 

Men etter noen mnd med sammenkomster og familie middager, så fikk jeg høre fra han at hun mente jeg var frekk med henne og at jeg ikke likte henne.
Jeg ble selvsagt veldig paff, for jeg følte selv at dette ikke stemte. Jeg tenkte at det var misforståelser på gang, og at vi måtte løse opp i det. Prøvde så å strekke ut en hånd, ved å be henne spørre meg rett ut når slike situasjoner oppstår som 

«hva mente du nå?» osv  

Jeg liker henne veldig godt, men føler nå at jeg går på nåler og må veie ordene mine. Etter en hyttetur vi hadde i sommer, hvor jeg også da skulle ha sagt noe upassende, så har jeg nesten ikke sett sønnen min.

Sist gang jeg så han var i August, da dro jeg på besøk til de, men fikk ikke komme inn. Mens vi stod der på trappa, fortalte han meg at hun lå inne å gråt fordi jeg kom uanmeldt.
Så jeg spurte om jeg heller fikk spandere mat på en restaurant til de, han takket ja. Og når de kom så jeg ikke noe på henne, hun var blid å hyggelig som vanlig og jeg tenkte at da spør jeg ikke noe mer om det. Men etterpå fikk jeg høre fra han, at hun syns det var pinlig fordi jeg hadde oversett henne. Jeg føler selv at jeg ikke gjorde det!
  
Han selv sier at han ikke har reagert på noe jeg har sagt, ikke de andre i familien heller. Men de ber meg å huske at hun er ung og sensitiv.
Men familien ellers, stiller seg uforstående til hvorfor det har blitt slik.

Hun og han har mye kontakt med hennes familie, men han har kuttet ut nesten alle i sin. Jeg har prøvd å få til et møte med meg og henne, for å klarne lufta og prøve å starte på nytt. Hun var veldig positiv til det, men det blir liksom ikke noe av. Jeg hater konflikter og ønsker bare at alt ble slik som før, med alle oss samlet. Jeg tåler diskusjon og uenighet, men denne avvisningen er vondt å takle.  Og ihvertfall når jeg ikke kjenner meg igjen i noe av det hun sier om meg.. 

aner ikke hva mer jeg kan gjøre. 

Anonymkode: 59c05...bec

[Bokormsen]

AnonymBruker skrev (På 29.5.2023 den 18.55):

Ja, meg. De er egentlig snille, ordentlige mennesker som alltid har vært glade i meg. De har gjort det bra i alle aspekter ved oppdragelse, utenom det emosjonelle. De tok nesten aldri følelsene mine seriøst. Bare masse invalidering hele tiden. Jeg tror grunnen til at jeg er et så kaldt, følelsesløst, disconnected menneske noen ganger er på grunn av dem. Det har sikkert fucka med utviklingen min på ett eller annet vis. Det sies jo tross alt at barn som konstant blir invalidert kan bli mer følelsesløse både overfor seg selv og andre. Det kjenner jeg meg igjen i. Men jeg har selvfølgelig både følelser, empati og sympati, men åpenbart under gjennomsnittet. 

Ellers så føler jeg ikke at vi har noe til felles i det hele tatt. Personlighetene våre er helt ulike. Jeg driter egentlig ganske i de. 

Anonymkode: 11658...de8

Sannsynligvis har du arvet deres personlighetstrekk da dette er like arvelig som høyde. Dere er nok ekstremt like og støter dermed hverandre bort. 

[AnonymBruker]

Jeg vurderte det lenge og hadde kuttet dem ut grunnet min mor om det ikke var for egne barn som Bøe få ha kontakt med besteforeldre. 

Det er satt klare grenser, og bor langt nok unna til at besøk må avtales og planlegges og da har det gått bra. 

Eneste grunn til å gi det sjansen var at jeg valgte feil far til mine barn, og hans familie er verre...så for at barna skulle få ha NOE slekt så ble det til å fortsette kontakt med mine egne.

Fars side er det vold av alle slag og foreldrene støtter sin lille gutt, moren er spesielt giftig.

Anonymkode: fb605...336

[AnonymBruker]

På grunn av at faren min slo og mishandlet meg da jeg var barn orker jeg ikke å ha kontakt med han. Han har seriøst nesten revet av meg det ene øret en gang og så sa han senere at det hadde ikke gjort noe for jeg trenger jo ikke ører da jeg uansett ikke bruker dem. Jeg har fortsatt problemer med det øret etter den hendelsen. Han mener så klart at han ikke har gjort noe galt og at juling var velfortjent. Har kontakt med mor men ikke med far.

Anonymkode: f2da1...bc7

[AnonymBruker]

Jeg har minimal kontakt med min far. Det er grunnet oppveksten, hvordan han behandlet min mor og meg, og hvordan han fortsatt behandler meg som voksen. 

Han er rasist, kjønnsdiskriminerende, kalte meg dum/ubrukelig/drittunge, det var og er mye latterliggjøring, har fått høre flere ganger at det bare er problemer med meg og spydige stikk som "hvorfor kan du ikke være som navngitt søsken", han har skreket meg i ansiktet og skjelt meg ut flere ganger både hjemme og ute foran andre fra jeg var liten, negative kommentarer på utseende og valg av klær. Da jeg var tenåring var jeg deprimert og hadde høyt fravær fra skolen. Han ga klar beskjed om at jeg måtte skjerpe meg hvis ikke kom jeg til å bli sendt vekk. Nå ser jeg han i bursdagene til tantebarna mine (to ganger i året) og i bryllup/dåp til felles familiemedlemmer. Han sender sms inni mellom og spør hvordan det går. Det er det. 

Min bestevennine har ikke kontakt med sine foreldre. Hun ble utsatt for omsorgssvikt som barn både fysisk og psykisk. 

Anonymkode: a03e7...476

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.5.2023 den 20.47):

Dere som ikke har kontakt med foreldrene, hvordan er det på juleaften eller når det er foreldrenes bursdag, blir dere triste? 

Anonymkode: 14b38...a56

Ja. Men det er ikke alltid bevisst. Kan kjenne en uro i kroppen. Redd for at de skal ta kontakt. Verst er vel egen bursdag. Elsker julen, men det ligger liksom en mørk sky rundt. Har valgt å omringe meg med menneske eg er glad i og som også elsker julen. For første gang trur eg denne julen blir helt fantastisk!

Anonymkode: e4f07...325

[AnonymBruker]

Jeg og min søster har 0 kontakt med vår narsissistiske far (som også klådde litt på meg når jeg var ung). Tror ikke han har noe særlig kontakt med de andre i slekta på den siden heller, kom ikke i bestemor sin begravelse feks. Han er fryktelig dårlig til å håndtere at andre har følelser, mens han selv eksploderer for filleting og blant annet banket opp stemoren min når jeg var der i romjula og de attpåtil hadde et vennepar på besøk. Jeg stakk av med hunden og ingen merket vel egentlig at jeg var borte, jeg var borte i nesten en time før jeg dro tilbake, da var jeg isende kald og venneparet hadde forduftet. Stemor satt og grein og pappa satt på verandaen med en øl. Tror jeg var rundt 10 år. 

Får vel sikkert vite det om han skulle kreppere en dag (da blir verden et bedre sted). Frem til da har jeg ikke noe behov for å vite hva han foretar seg i grunn. 

Anonymkode: f80f6...7ad

[kjærring]

AnonymBruker skrev (På 29.5.2023 den 13.36):

Hvis det er to eller flere voksne barn i familien og ALLE velger å ikke ha kontakt med foreldrene, er det noe galt med foreldrene? 

Anonymkode: 14b38...a56

Jeg og min bror har ikke kontakt med drittkjærringa av en mor vi har. Mishandling og omsorgssvikt- men hun har da AAAALDRI gjort noe av dette

[kjærring]

AnonymBruker skrev (På 29.5.2023 den 16.09):

Nei, det er ikke foreldrene sin feil at unger blir kriminelle. Det klarer de fint på egen hånd.

Anonymkode: 08371...83a

I mange tilfeller så er det foreldrene sin feil jo. Tror du ikke traumer, mishandling og misbruk fører til traumer som igjen kan føre til rusmisbruk, alkoholmisbruk- som igjen fører til vinningskriminalitet? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.5.2023 den 13.36):

Hvis det er to eller flere voksne barn i familien og ALLE velger å ikke ha kontakt med foreldrene, er det noe galt med foreldrene? 

Anonymkode: 14b38...a56

Man trenger jo ikke å være rakettforsker for å forstå hva svaret på det er.

Anonymkode: afe64...a97

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet ut min mor, og det samme har mine søsken. Hun valgte å bli med mannen som forsøkte å begå seksuelle overgrep mot meg da jeg var barn/ungdom, og har senere giftet seg med ham, vel vitende om hva han har gjort. 

Hun er alkoholiker, og helt ufyselig å ha med å gjøre når hun har drukket (som er omtrent 100% av tiden). 

Hun eier ikke respekt for andre mennesker, men sprer eder og galle om alt og alle 24/7. 

Hun var voldelig i oppveksten vår, og vi har vokst opp med å få høre kontinuerlig at det ikke finnes noe hun ønsker seg mer enn at vi aldri ble født. 

Anonymkode: 73470...bdb

[AnonymBruker]

Mine skilte foreldre sitter på hver sin kant og har ikke ønsket særlig kontakt fra jeg var 16 år gammel. Begge er dårlige mennesker. De har beholdt kontakten med mitt ene søsken.

Anonymkode: 6efab...6e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Ja. Men det er ikke alltid bevisst. Kan kjenne en uro i kroppen. Redd for at de skal ta kontakt. Verst er vel egen bursdag. Elsker julen, men det ligger liksom en mørk sky rundt. Har valgt å omringe meg med menneske eg er glad i og som også elsker julen. For første gang trur eg denne julen blir helt fantastisk!

Anonymkode: e4f07...325

Jeg har alltid grudd meg til jul og bursdager/høytider, og har latt være å feire i det hele tatt i mange år før jeg fikk barn. Disse dagene har vært preget av konflikter og dårlig stemning fra a til å i hele oppveksten.  Sakte men sikkert klarer jeg imidlertid å kose meg mer og mer med disse dagene, nå som jeg har en familie jeg har valgt selv. 

Livet sammen med mann, barn, mannens familie, venner og søsken er godt

Anonymkode: 73470...bdb

[AnonymBruker]

I lange perioder holdt jeg avstand til min far. Han er død nå. Han var alkoholiker og ganske skakkjørt.  Voldelig mot oss og mye psykisk vold. Det er ikke alltid bra det en forelder tilbyr og noen ganger må en tenke på å beskytte seg selv mot skadevirkninger av samvær. 

Anonymkode: 38226...52e

[AnonymBruker]

kjærring skrev (8 timer siden):

Jeg og min bror har ikke kontakt med drittkjærringa av en mor vi har. Mishandling og omsorgssvikt- men hun har da AAAALDRI gjort noe av dette

Det er akkurat det hun sier. 

Eller "ja, ok, kanskje jeg har gjort noe, men glem det allerede!" 

Anonymkode: 14b38...a56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.5.2023 den 20.44):

Det toppet seg for meg da jeg fortalte at jeg var gravid, da responsen  jeg fikk fra han var "men jeg vil jo ikke bli bestefar".

Anonymkode: 9d175...deb

Akkurat dette sa min mor også! Jeg var ønsket gravid, 28 år, og det første hun sier er at hun ikke vil være mormor og jeg ikke måtte regne med at hun ville være barnevakt.

Dette var faktisk bare småtteri mot alt det andre hun har gjort mot meg, og omsorgen hun lot være å gi da jeg vokste opp. Hun er en meget vanskelig person som har nok med seg selv. Vi har null kontakt etter at jeg prøvde hardt i mange år. Det ble til slutt endelig brudd da hun sa at det var min skyld at min eksmann tok livet sitt. Det var bare for drøyt, så uendelig langt over streken og kan aldri trekkes tilbake. Jeg har det så mye bedre uten henne.

Anonymkode: d0bc2...c96

[dame8]

AnonymBruker skrev (På 17.11.2024 den 17.33):

Ja, min sønn har ikke så mye kontakt med meg mer. Han har sluttet å ta telefonen og svarer ikke på meldinger. Før hadde vi en fin og tett relasjon, men etter at han fikk kjæreste så endret alt seg gradvis. Kjæresten hans er en flott jente med en god og munter personlighet. Jeg syns at hun og han passet godt sammen, og gledet meg til å bli bedre kjent med henne.
 

Men etter noen mnd med sammenkomster og familie middager, så fikk jeg høre fra han at hun mente jeg var frekk med henne og at jeg ikke likte henne.
Jeg ble selvsagt veldig paff, for jeg følte selv at dette ikke stemte. Jeg tenkte at det var misforståelser på gang, og at vi måtte løse opp i det. Prøvde så å strekke ut en hånd, ved å be henne spørre meg rett ut når slike situasjoner oppstår som 

«hva mente du nå?» osv  

Jeg liker henne veldig godt, men føler nå at jeg går på nåler og må veie ordene mine. Etter en hyttetur vi hadde i sommer, hvor jeg også da skulle ha sagt noe upassende, så har jeg nesten ikke sett sønnen min.

Sist gang jeg så han var i August, da dro jeg på besøk til de, men fikk ikke komme inn. Mens vi stod der på trappa, fortalte han meg at hun lå inne å gråt fordi jeg kom uanmeldt.
Så jeg spurte om jeg heller fikk spandere mat på en restaurant til de, han takket ja. Og når de kom så jeg ikke noe på henne, hun var blid å hyggelig som vanlig og jeg tenkte at da spør jeg ikke noe mer om det. Men etterpå fikk jeg høre fra han, at hun syns det var pinlig fordi jeg hadde oversett henne. Jeg føler selv at jeg ikke gjorde det!
  
Han selv sier at han ikke har reagert på noe jeg har sagt, ikke de andre i familien heller. Men de ber meg å huske at hun er ung og sensitiv.
Men familien ellers, stiller seg uforstående til hvorfor det har blitt slik.

Hun og han har mye kontakt med hennes familie, men han har kuttet ut nesten alle i sin. Jeg har prøvd å få til et møte med meg og henne, for å klarne lufta og prøve å starte på nytt. Hun var veldig positiv til det, men det blir liksom ikke noe av. Jeg hater konflikter og ønsker bare at alt ble slik som før, med alle oss samlet. Jeg tåler diskusjon og uenighet, men denne avvisningen er vondt å takle.  Og ihvertfall når jeg ikke kjenner meg igjen i noe av det hun sier om meg.. 

aner ikke hva mer jeg kan gjøre. 

Anonymkode: 59c05...bec

Sønnen din er sammen med en kvinnelig psykopat. Hun styrer han og og dere alle med "følelsene" sine. Ingen blir så lei seg at de gråter når noen kommer uventet på besøk. 🙄 Hun isolerer offeret sitt, styrer og kontrollerer han. Dette er sånn hun er i sin natur. Hun er et rovdyr. Og når dere sier at, men stakkars hun er så ung og sensitiv, så er dere alle et perfekt offer. Dere går jo fem på. Les om kvinnelige psykopater. Og jeg er så lei meg på deres alles vegne. Jeg håper han kommer seg vekk før hun blir gravid. Det blir de gjerne fort også hvis de tror de mister makt. Google kvinnelige psykopater. Lykke til.

[AnonymBruker]

Omsorgssvikt, alkohol, overgrep, traumer er årsaken😭

-skrevet med tårer i øyelokka

Anonymkode: 9e2c6...af8

[AnonymBruker]

dame8 skrev (10 minutter siden):

Sønnen din er sammen med en kvinnelig psykopat. Hun styrer han og og dere alle med "følelsene" sine. Ingen blir så lei seg at de gråter når noen kommer uventet på besøk. 🙄 Hun isolerer offeret sitt, styrer og kontrollerer han. Dette er sånn hun er i sin natur. Hun er et rovdyr. Og når dere sier at, men stakkars hun er så ung og sensitiv, så er dere alle et perfekt offer. Dere går jo fem på. Les om kvinnelige psykopater. Og jeg er så lei meg på deres alles vegne. Jeg håper han kommer seg vekk før hun blir gravid. Det blir de gjerne fort også hvis de tror de mister makt. Google kvinnelige psykopater. Lykke til.

Så sant!!

hilsen en kvinne

Anonymkode: 9e2c6...af8