Når la dere barnet deres på eget rom?

[*Heidi*]

Helsesøster vil at jeg skal legge sønnen min på eget rom fordi han våkner om natten. Han er syv mnd! Syns det er fælt å legge han på eget rom jeg... Men jeg må vell gjøre det! Eneste jeg ikke liker er at snur seg på magen og hvis han griner om natten(hvis jeg prøver i det lengste å ikke gi pupp) så hyler han så fælt at han blir så sliten i nakken og legger hodet rett ned med ansiktet ned.. og det liker jeg ikke hvis han skal ligge i eget rom!

Hvordan var forresten dette med separasjonsangst hos dere?

[Gjest LoisLane]

Du må ingenting. Det er ikke helsesøster som bestemmer over deg og barnet ditt.

Jeg har hatt unger som har vært veldig avhengige av fysisk kontakt. Og hvorfor i all verden skulle jeg nekte dem det? At ungene mine er trygge og får dekket behovene sine er viktigere for meg enn faste rutiner og rigide skrikekurer.

Men enhver kjenner sin situasjon best. Vi har gjort det som føles riktig for oss - i en annen familie kan det være helt feil.

[Fru Hansen Hanssen]

Min datter var veldig var på lyder da hun var baby. Vi la henne på eget rom da hun var drøye 6 mnd gammel. Dette fungerte meget bra, og hun sov som en stein. Lykke til.

[Chiquita]

Jeg tror Lillebanan var 9-10 mnd når han ble lagt på eget rom, men vi kunne ha gjort det MYE tidligere. Kanskje burde vi gjort det også, for vi forstyrret hverandres søvn etterhvert. Og når han kom på eget rom ble alt MYE bedre...

Sønnen din er nå så stor at det utgjør neppe noen kvelningsfare ved at han legger hodet rett ned og "furter". For jeg tror det er det han gjør. Og han har vel oppdaget at mamma snur litt på ham, eller tar ham opp om han gjør dette.

Han er så sterk i nakken nå at han greier å snu hodet til siden for å få luft dersom han vil det. SÅ sliten tror jeg ikke noen baby er frivillig...

De sier at de som har den verste separasjonsangsten er foreldrene - og det tror jeg stemmer også. Barna innretter seg veldig raskt til situasjonen, og jeg tror de blir vant til å være "selvstendige" før foreldrene blir vant til å ha soverommet for seg selv igjen

[*Heidi*]

Du må ingenting. Det er ikke helsesøster som bestemmer over deg og barnet ditt.

Jeg har hatt unger som har vært veldig avhengige av fysisk kontakt. Og hvorfor i all verden skulle jeg nekte dem det? At ungene mine er trygge og får dekket behovene sine er viktigere for meg enn faste rutiner og rigide skrikekurer.

Men enhver kjenner sin situasjon best. Vi har gjort det som føles riktig for oss - i en annen familie kan det være helt feil.

←

Vet jeg ikke må noe, men det er bare det at mannen min snorker sååååå fælt, så jeg tror at det er mye av grunnen til at han våkner! Når la du dine barn på eget rom da? og gikk det bra?

[Gjest christineemily]

Da jeg fikk førstemann var jeg innstilt på å ha han på vårt soverom et års tid. Jeg holdt raskt på å bli smågål da han våknet hver time og skulle ha kos / pupp / "ett-eller-annet"... Så fikk jeg det tipset at uansett hvor stille vi er så er babyer faktisk også veldig vare for lukten til moren sin. Så da han var 4 mnd prøvde vi svært så skeptiske å legge han på sitt eget rom. Og under over alle under: Fra å våkne hver time, - sov han HELE natten!!! Og fortsatte med det siden :-D . Så når vi fikk nr 2 var det ikke med like tungt hjerte vi la ham på eget rom etter noen mnd. ...

[Gjest LoisLane]

Vet jeg ikke må noe, men det er bare det at mannen min snorker sååååå fælt, så jeg tror at det er mye av grunnen til at han våkner! Når la du dine barn på eget rom da? og gikk det bra?

←

De har ligget på eget rom fra ettårsalder omtrent. Det går bra, men de har vært en del våkne pga. atopisk eksem og kløing om natta.

[Nita]

Sønn og svigerdatter har lagt begge sine jenter på eget rom allerede etter noen måneder, og det har fungert for alle. Jeg tror både barna og foreldrene sover bedre separat, og tror også det er lettere å lage gode rutiner hvis man starter tidlig.

Når barnet begynner å nærme seg 1-års alderen er det mye vanskeligere å begynne med nye rutiner

[mzluze]

vår lille havnet på eget rom når han var 4 mnd'er. Når han ble 8 mnd'er fikk han en tøff forkjølelse som gjorde at han havnet tilbake på vårt rom igjen. Mye lettere for oss voksne når han våknet hvert 10'ende minutt og var potte tett i nesen.

Ingen god ide....han er på vårt rom enda, 14 mnd'er gammel.....og sta som et esel. Nå sliter vi virkelig med nattesøvn, og kampen med å få fyren inn på eget rom igjen har vi foreløpig tapt.

Jo fortere jo bedre er min mening.

[Gjest Gjesta]

Kjenn på magen din. Vil du ikke så lar du vær.

[Gjest Gjesta]

-jeg hadde ikke lagt en syv måneders på eget rom. Men det er ikke fordi de er "skadelig" for barnet, mer fodi jeg vil ha ungen ved siden av meg.

[SissiB]

Begge mine var 2 år før de havnet inn på eget rom.

Syntes det var greit og litt koselig å ha dem inne hos oss mens de var helt små, og det var overhodet ingen problemer når de ble flyttet inn på eget rom.

[Gjest Gjesta]

Nei, det skal jo oppleves som godt for alle parter, da....

[ceca]

Mine to ble lagt på eget rom da de var nesten to år.

Og det var ikke noe poblem å "bytte" rom.

Nå er de tvillinger,så de sov på samme rom til de var fem, så de hadde jo hverandre.Den ene kommer fortsatt inn om natten, og koser en masse.

Den andre kommer inn om morgenen for å kose. De er nå syv og et halvt.

Helsesøster gav meg opp da de var tre år,da hun skulle lære oss å venne ungene av med å komme inn til oss om natten. Og jeg ikke ville lære det.

Jeg mener de skal få lov til det så lenge de selv vil, og det forstyrrer ikke min søvn, eller rettere sagt : jeg har vent meg til det.

Snorkingen til mannen din har barnet ditt hørt fra dag en, så den har vel vent seg til det. Slik hadde ivertfall jeg tenkt.

Kjenn etter hva DU synes er riktig. Det finnes ikke noe fasit-svar, og alle barn er forskjellige. Noe som er greit for den ene er ikke det for den andre.

klem ceca

[strilen]

Vi flyttet nurket inn på eget rom da han var 3 mnd. gammel, fordi han forlangte pupp hver 3.time hele døgnet, det ble myyyye bedre.

Problemet var at da han ble så stor at han fikk seng uten kanter, rundt 6 års alderen gikk han ut av sengen sin og kom inn til oss. Vi ga opp og lot han ligge mellom oss, og der lå han til han var 12 år..... da tok en familierådgiver afære og påla oss å flytte han på eget rom.

Det gikk helt fint, det var mor som hadde det største problemet , hun savnet kosen med gull gutten sin. Men er nå avvent, har funnet seg andre kosemuligheter.

[April]

Victoria lå på eget rom fra hun var 5mnd.. Det gikk veldig bra. Vi vente henne til å sove der inne på dagtid etterhvert og da gikk det også greit på nettene.

Endret 9. januar 2006 av April

[Gjest Gjesta]

En unge på 7 mnd er faktisk ganske stor, så det bør ikke være noen fare forbundet med å la h*n få eget rom. Mine lå for seg sjøl fra de var seks uker, og det gikk helt fint. Faktisk sov vi alle mye bedre da. Rommet deres var vegg i vegg, og døra var åpen. Dermed hørte vi de viktige lydene, men både barn og voksne var "skjermet".

At de begynte å komme inn til oss igjen etter noen år er en annen sak.

Separasjonsangsten er sannsynligvis bare din, ikke barnet sin.

Edit: Tyrkleifer

Endret 9. januar 2006 av Mimir

[La Guapa]

4 mnd.

Begynte på dagtid og så på natten.Det har gått kjempe-bra.Hun og vi sover bedre!

[marta]

Mi har akkurat fått seg eget rom....nesten fire år

Men hva gjør vel det?? Vi har hatt det alle tiders, vi Har ikke sett det helt store problemet med at hun har ligget på samme rom som meg, men det har alle andre og det har irritert meg grenseløst !!!

Det viktigste er vel at både barnet og ikke minst foreldrene har det bra??

Flytt barnet ditt inn på eget rom når DU føler det er riktig!

[Rusket]

Han var litt over året når han fikk eget rom, og etter litt innkjøring fungerte det fint.

Nå derimot som han snart er 4 år våkner han hver natt og kommer inn til meg. Slitsomt.

Det er med helsesøstre som med alle andre som kommer med gode råd, de må gjerne komme med råd bare de ikke forventer at alt skal følges Har fått mange råd av helsesøster de første åra som ikke har blitt fulgt, og jeg har ikke vært redd for å si at takk for rådet, men at det ikke er noe for meg/oss.