Senabort og sykemelding

[AnonymBruker]

Endelig ble vi gravide etter flere år med prøving og IVF. Vi var så lykkelige - endelig var det vår tur til å bli foreldre.

Dessverre ble det oppdaget et avvik ved OUL. Vi har vært inn og ut av sykehus, og fikk en diagnose. Babyen vår ville ikke kunne overleve utenfor min mage. 

Vi så ikke noe annet valg enn en senabort og den ble gjennomført nå i helgen. Jeg er så lei meg - føler at jeg er helt knust innvendig. Jeg fikk automatisk to ukers sykemelding. Problemet er bare at arbeidsplassen min er veldig sårbar ved sykefravær. Vi er veldig få, og den siste tiden har det sluttet folk uten at vi har fått ansatt nye enda. Jeg tror ikke det er særlig populært om jeg faktisk tar sykemeldingen jeg har fått, og arbeidsmengden på de andre kommer til øke å veldig. Vi er allerede altfor få. Det er i tillegg en mannsdominert arbeidsplass, der jeg er usikker på om de forstår sorgen jeg går i gjennom nå. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal klare å gå på jobb allerede nå, jeg er helt hjerteknust og gråter av den minste ting.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Men har noen noe tips/vært i lignende situasjon?

Anonymkode: 2a7d2...fc2

[AnonymBruker]

Klart du skal ta sykemeldingen. Det er leders ansvar, ikke ditt, å sørge for å ha nok folk ansatt. Ikke ta på deg ansvar som ikke er ditt.

Du trenger tid til å heles fysisk og psykisk. Hvis du ikke bruker den tiden, kan du fort bli utbrent og ryke i laaang sykemelding. Det er verre for arbeidsplassen.

Anonymkode: ce29d...1f6

[AnonymBruker]

Kjære deg. Jeg har ikke vært i helt lignende situasjon, men jeg tror at det viktigste nå er at du tar vare på deg selv. Jobben får vente så lenge det er nødvendig. Du trenger ikke forklare noe som helst til kollegaene dine hvis du ikke ønsker det. Du fikk sykemelding fordi du ikke er i stand til å jobbe akkurat nå, og dette må arbeidsgiveren respektere, ferdig snakka.

Ikke press deg på jobb for tidlig! Ingen vil takke deg i ettertid. 

Anonymkode: 50b51...a4e

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke tatt sykmeldingen hvis jeg faktisk ikke var syk. Har også mistet noen ganger, men har aldri vært sykmeldt for det. For meg hadde dette hvertfall vært vanskelig overfor arbeidsgiver når det er krise, men viner forskjellige. 

Anonymkode: 37857...56f

[HeleneHS]

Ikke vært i samme situasjon, men tenk deg følgende scenariet:

En av dine (mannlige) kollegaer blir operert, la oss si han trenger å operere skulderen etter en sportsskade. Tror du han ville tatt ut de 2 ukene han fikk i sykemelding til rehab? (Mest sannsynlig ville han fått mye mer enn 2 uker forresten.) 

Bare fordi senabort er "kvinnegreie" betyr ikke at det ikke er et inngrep som man trenger å rehabilitere seg fra. Og dette da helt uten det mentale aspektet! 

 

Jeg ville rådet deg å ta dem to ukers sykmelding med god samvittighet, utvid det heller ved behov og finn noen å snakke med å bearbeide den mentale delen. (Og etterhvert burde du kanskje se deg om etter ny arbeidsplass...)

[AnonymBruker]

En senabort er like fysisk som psykisk, så om de ikke forstår sorg (hvis de er så idioter) så forstår de kanskje når det er noe fysisk.

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg hadde ikke tatt sykmeldingen hvis jeg faktisk ikke var syk. Har også mistet noen ganger, men har aldri vært sykmeldt for det. For meg hadde dette hvertfall vært vanskelig overfor arbeidsgiver når det er krise, men viner forskjellige. 

Anonymkode: 37857...56f

Å miste er jo faktisk ikke det samme som en senabort! Er det mulig....

Anonymkode: c9ac4...5af

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg hadde ikke tatt sykmeldingen hvis jeg faktisk ikke var syk. Har også mistet noen ganger, men har aldri vært sykmeldt for det. For meg hadde dette hvertfall vært vanskelig overfor arbeidsgiver når det er krise, men viner forskjellige. 

Anonymkode: 37857...56f

Herregud. Har du hatt senabort noen ganger?.. Det er jo annerledes enn å miste gjennom spontanabort før uke 12! Senabort er som en fødsel, og det er mye større påkjenningen på kroppen (for å ikke snakke om det psykiske).

Anonymkode: 50b51...a4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

En senabort er like fysisk som psykisk, så om de ikke forstår sorg (hvis de er så idioter) så forstår de kanskje når det er noe fysisk.

 

Å miste er jo faktisk ikke det samme som en senabort! Er det mulig....

Anonymkode: c9ac4...5af

Har opplevd det også, dessverre, pluss 3 vanlige spontaborter. 

Anonymkode: 37857...56f

[HeleneHS]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg hadde ikke tatt sykmeldingen hvis jeg faktisk ikke var syk. Har også mistet noen ganger, men har aldri vært sykmeldt for det. For meg hadde dette hvertfall vært vanskelig overfor arbeidsgiver når det er krise, men viner forskjellige. 

Anonymkode: 37857...56f

Det er jo det som er så fint, folk er forskjellige. Har selv mistet to gangen, rett på jobb dagen etter ved første, 3 dager sykemeldt etter andre. Den første er fortsatt tungt å bære, mens den jeg tok sykemeldingen for har jeg bearbeidet... Så man trenger faktisk ikke være tøffere enn man er.. og som en annen skrev er en senabort ikke det samme som en tidlig SA.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har opplevd det også, dessverre, pluss 3 vanlige spontaborter. 

Anonymkode: 37857...56f

Det tror jeg ikke på, når du kommer med det som en tilleggsopplysning ETTER folk reagerer. 

Anonymkode: c9ac4...5af

[Itro]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg hadde ikke tatt sykmeldingen hvis jeg faktisk ikke var syk. Har også mistet noen ganger, men har aldri vært sykmeldt for det. For meg hadde dette hvertfall vært vanskelig overfor arbeidsgiver når det er krise, men viner forskjellige. 

Anonymkode: 37857...56f

Veldig usympatisk svar, og veldig unødvendig av deg. Det er da forskjell på  å "miste noen ganger" og å få beskjed at barnet du bærer ikke er forenelig med liv og du må være med på en senabort med alle de fysiske og psykiske smertene det medfører. 

[AnonymBruker]

Så trist å høre.

Angående jobben så skal ikke du tenke på det, det ingen som takker deg for at du stresser tilbake til jobb. La sorgen få lege, også går du tilbake når sykemeldingen er over. 

Anonymkode: 72e1b...c19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det tror jeg ikke på, når du kommer med det som en tilleggsopplysning ETTER folk reagerer. 

Anonymkode: c9ac4...5af

Skrev litt fort og generelt! Jeg var borte et par dager, ikke 2 uker! For meg var det bedre enn å sitte hjemme alene og tenke. Vi er forskjellige, og jeg hadde ikke klart å la arbeidsgiver i stikken hvis jeg kunne jobbet. Men, det er meg! Jeg sa bare hva jeg hadd gjort, og skrev at vi er forskjellige. 

Anonymkode: 37857...56f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Endelig ble vi gravide etter flere år med prøving og IVF. Vi var så lykkelige - endelig var det vår tur til å bli foreldre.

Dessverre ble det oppdaget et avvik ved OUL. Vi har vært inn og ut av sykehus, og fikk en diagnose. Babyen vår ville ikke kunne overleve utenfor min mage. 

Vi så ikke noe annet valg enn en senabort og den ble gjennomført nå i helgen. Jeg er så lei meg - føler at jeg er helt knust innvendig. Jeg fikk automatisk to ukers sykemelding. Problemet er bare at arbeidsplassen min er veldig sårbar ved sykefravær. Vi er veldig få, og den siste tiden har det sluttet folk uten at vi har fått ansatt nye enda. Jeg tror ikke det er særlig populært om jeg faktisk tar sykemeldingen jeg har fått, og arbeidsmengden på de andre kommer til øke å veldig. Vi er allerede altfor få. Det er i tillegg en mannsdominert arbeidsplass, der jeg er usikker på om de forstår sorgen jeg går i gjennom nå. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal klare å gå på jobb allerede nå, jeg er helt hjerteknust og gråter av den minste ting.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Men har noen noe tips/vært i lignende situasjon?

Anonymkode: 2a7d2...fc2

Du gir beskjed til Arbeidgiver at du blir sykmeldt noen uker. Du trenger absolutt ikke oppgi årsak til sykemelding… Også sender du inn sykemeldingen. Er ikke noe vanskeligere enn det. Det er ikke din oppgave å løse kapasiteten og vikarer… 

 

Jeg var borte i 1 år når det var krise på jobb med å få tak i vikar, men jeg ofrer fader ikke helsa mi for arbeidsgiver… Hadde ikke noe dårlig samvittighet for det, for jeg var syk og klarte ikke jobbe. Da driter jeg i hva andre måtte forstå og ikke, det er min kropp og min helse. 

Anonymkode: eaf38...309

[AnonymBruker]

Satan for mange løker her. Med idiot svar. Kjenn litt på det selv. Er kroppen i fysisk god stand, så er det greit å jobbe litt. Og kanskje litt for psyken. Jeg vet så godt hva jeg snakker om i forhold til mange idioter her da vi mistet i uke 41 i oktober i fjor.. Hadde mamma perm, men ble sykmeldt på ubestemt tid. Burde hatt noe å gå til egentlig for sannheten er man dyrker sorgen så jævlig. Greit å være hjemme en uke, men samtidig bør man komme seg ut og sammen med mennesker, i jobb. For selv om du er sykmeldt så er ikke mannen din det og du vil bli sittende alene, mye alene. For livet stopper ikke opp, selv om vi som blivende møder føler det sånn. Vi er passasjerer i vårt eget liv en liten stund. Vår jente var frisk, ingen feil. Helt perfekt. Vi fikk aldri noen alternativer eller valg. Eller skikkelig svar. Annet enn krybbedød I mors liv. Vet mannen måtte rett i jobb igjen etter dødfødselen og før begravelsen. Hadde vel noe dager hjemme. Totalt kaos. Men kollega var på ferie, og manko på folk og i samme dominerte yrke som deg. I tillegg hovedansvarlig for sin avdeling. Var fælt, brutalt en stund,  Men sånn er livet. Må er du i sjokk, sorg og en tilstand som er uforenlig med fokus og jobb. Ta noen dager og så ser du. Bare ikke for alt i verden dyrk sorgen din... kondolerer btw! 

Anonymkode: dd469...eae

[strawberry88]

Først og fremst, så utrolig trist å høre at dere har gjennomgått dette 💔. Kondolerer så mye ❤️.

 

Jeg gikk igjennom en senabort i uke 20 i 2016. Der barnet vårt heller ikke var levedyktig utenfor livmoren. Jeg husker ikke nøyaktig hvordan ting ble ordnet, men fikk sykmelding og var borte i 2 måneder (har en forholdsvis fysisk tung jobb og jobber på en plass med ca 60/40 fordeling av menn og kvinner). Jeg trengte den tiden (og egentlig lengre). Første måneden var jeg som en zombie, sov dårlig, spise lite og gråt ofte.

Det gikk seg etterhvert til, men jeg er glad jeg ikke dro for tidlig tilbake på jobb. Det skal sies at jeg møtte opp på ett av seksjonsmøtene i våre i sykmeldingsperioden (da zombieperioden var over). Og det gjorde veldig godt. Alle tok godt i mot meg , men følte mennene var det som klarte å ta meg best i mot. 

Kan forøvrig anbefale https://lub.no/, der fant jeg masse trøst, omsorg og ett fellesskap som på en eller annen måte har opplevd det samme ❤️💔.

 

Forøvrig til deg som sammenligner spontanaborter med senaborter, så er det helt ubegripelig og rett og slett smakløst! Før jeg gjennomgikk senaborten, så hadde jeg på 1,5 år hatt 3 spontanaborter. En skjedde på jobb, de andre når jeg hadde fri/ferie. Og det gikk helt greit å både være på jobb og komme tilbake på jobb. Men å bære barnet ditt omtrent halvveis igjennom svangerskapet for å finne ut at det ikke er levedyktig uten deg, det er faan meg noe annet altså...!

 

[AnonymBruker]

Du prioriterer egen helse først og fremst! Om du trenger å være hjemme to dager, to uker eller mer, så er du det. Du kommer ikke til å få verken jubel eller applaus for å presse deg selv til å jobbe før du er klar for det. 

Folk kommer til å forstå hvorfor du er borte ❤

Anonymkode: 78385...39a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Endelig ble vi gravide etter flere år med prøving og IVF. Vi var så lykkelige - endelig var det vår tur til å bli foreldre.

Dessverre ble det oppdaget et avvik ved OUL. Vi har vært inn og ut av sykehus, og fikk en diagnose. Babyen vår ville ikke kunne overleve utenfor min mage. 

Vi så ikke noe annet valg enn en senabort og den ble gjennomført nå i helgen. Jeg er så lei meg - føler at jeg er helt knust innvendig. Jeg fikk automatisk to ukers sykemelding. Problemet er bare at arbeidsplassen min er veldig sårbar ved sykefravær. Vi er veldig få, og den siste tiden har det sluttet folk uten at vi har fått ansatt nye enda. Jeg tror ikke det er særlig populært om jeg faktisk tar sykemeldingen jeg har fått, og arbeidsmengden på de andre kommer til øke å veldig. Vi er allerede altfor få. Det er i tillegg en mannsdominert arbeidsplass, der jeg er usikker på om de forstår sorgen jeg går i gjennom nå. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal klare å gå på jobb allerede nå, jeg er helt hjerteknust og gråter av den minste ting.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Men har noen noe tips/vært i lignende situasjon?

Anonymkode: 2a7d2...fc2

Glemte å nevne en ting, ikke undervurder kollegene sin forståelse av din sorg. Det bør du langt ifra undervurdere og i mange tilfeller så er menn de mest følsomme og støttende. Min mann sine kolleger og sjef, var fantastiske gjennom vår sorg periode. Selv om mannen måtte på jobb igjen relativt fort pga nettopp der dere sliter med. Men samtidig, så fikk han være hjemme de første dagene etter fødsel. Det var best for han å jobbe litt, men han har det så godt i den jobben, og fikk lov å komme hjem i pausene og spise med meg. For ungene,var På jobb og skoler og hadde nok med sitt. Jeg var mutters alene. Familie som jeg ikke ønsker noe godt lenger.. spesielt de som vet hva vi har vært igjennom etter samme tap selv.  Skal og si, både sjefen til mannen, huseier med familie og andre kolleger kom i begravelsen til datteren vår og det var godt for mannen. Jeg så aldri hvor tøft han egentlig hadde det før lenge etter på og hvor mye han og trengte meg... og, de sier og at etter en fødsel, er sjansen for å bli gravid igjen på nytt ganske så stor ganske fort etterpå. Vi er eksempel på det. Halveis igjen. Håper dette for dere også, at dere får regnbue babyen deres ❤️🤎

Anonymkode: dd469...eae

[AnonymBruker]

strawberry88 skrev (7 minutter siden):

Først og fremst, så utrolig trist å høre at dere har gjennomgått dette 💔. Kondolerer så mye ❤️.

 

Jeg gikk igjennom en senabort i uke 20 i 2016. Der barnet vårt heller ikke var levedyktig utenfor livmoren. Jeg husker ikke nøyaktig hvordan ting ble ordnet, men fikk sykmelding og var borte i 2 måneder (har en forholdsvis fysisk tung jobb og jobber på en plass med ca 60/40 fordeling av menn og kvinner). Jeg trengte den tiden (og egentlig lengre). Første måneden var jeg som en zombie, sov dårlig, spise lite og gråt ofte.

Det gikk seg etterhvert til, men jeg er glad jeg ikke dro for tidlig tilbake på jobb. Det skal sies at jeg møtte opp på ett av seksjonsmøtene i våre i sykmeldingsperioden (da zombieperioden var over). Og det gjorde veldig godt. Alle tok godt i mot meg , men følte mennene var det som klarte å ta meg best i mot. 

Kan forøvrig anbefale https://lub.no/, der fant jeg masse trøst, omsorg og ett fellesskap som på en eller annen måte har opplevd det samme ❤️💔.

 

Forøvrig til deg som sammenligner spontanaborter med senaborter, så er det helt ubegripelig og rett og slett smakløst! Før jeg gjennomgikk senaborten, så hadde jeg på 1,5 år hatt 3 spontanaborter. En skjedde på jobb, de andre når jeg hadde fri/ferie. Og det gikk helt greit å både være på jobb og komme tilbake på jobb. Men å bære barnet ditt omtrent halvveis igjennom svangerskapet for å finne ut at det ikke er levedyktig uten deg, det er faan meg noe annet altså...!

 

Enig i at abort og senabort er to forskjellige ting. Men dødfødsel over mål streken er desidert værst. Da har man vært frem babyen hele veien, blitt kjent for så å miste alt du har. Det er derfor viktig å ta nipt test så man kan slippe å ta tøffe valg så seint når man kan faktisk slippe det lenge før og slippe enorm sorg.

Anonymkode: dd469...eae

[Bovina sancta]

Hvis en av mine ansatte kom til meg med din historie og din arbeidsetikk, ville jeg tatt en prat med deg for å forstå, VIRKELIG forstå hva du egentlig trenger. Etter all sannsynlighet ville jeg nektet deg å komme på jobb i alle fall den første tiden. Det er fordi enkelte har så høy samvittighet at de ikke klarer å slappe av med mindre de har fått mer eller mindre yrkesforbud. Da mener jeg det er helt innafor å gi dem klar beskjed om at dette er bestemt og at ting blir ivaretatt.

Jeg jobber i en tøff bransje med tøffe kontrakter med tette frister, dagbøter og vanskelig å få tak i nok bemanning. Hvis noen av mine ansatte blir syke, er det MIN fordømte oppgave å ikke legge stein til byrden his den som er syk. Da er jeg nødt til å omprioritere internt og gi beskjed til kunden om hva de må forvente at blir forsinket. Det er faktisk det som er min jobb som leder. Derfor får jeg mer betalt.

Håper du klarer å ta den sykemeldingen og hente deg inn. God bedring til deg ❤️