Wallys kamp mot kronisk sykdom

[Wally Wanderlust]

Det er ikke bare-bare å komme seg inn i dette velsmurte maskineriet som heter Norge AS. 

I går kom jeg meg til legen. Jeg har ikke fått fastlege enda, men har i det minste fått tilgang til lege via et legesenter, frem til jeg får ordnet registrering i folkeregisteret. Legen var veldig sympatisk og forståelsesfull, og henviste meg videre til nevrologisk poliklinikk ved sykehuset. Under 2 timer senere kom svaret fra sykehuset; Avslag, fordi at jeg ikke har rett på helsehjelp via spesialisthelsetjenesten. Ikke noe mere utdypning, ikke noe mere informasjon. Jeg ringte til de, men kunne ikke få svar over telefonen. Jeg dro derfor ned til sykehuset for å snakke med de, men når jeg kom frem så kunne ikke de ansatte prate med meg om dette, fordi at de ikke var deres oppgave. Jeg måtte vnakke med legen som hadde henvist meg, og jeg fikk ingen ytterligere forklaring, ingen svar om min egen helse. Ingen innsyn i journalen; snakk heller med legen, var svaret. Bare synd det er helg, og at de ikke åpner før på mandag.

Jeg fikk derfor til nabobygget, til legevakten, og spurte om det var mulig å få hjelp fra de. Jeg ringte de for noen måneder siden, og spurte om det var mulig å komme til de for smertelindring. Den ansatte som jeg snakket med trodde jeg var rar, men kunne bekrefte at det var mulig for meg å komme til de for hjelp. Nå som jeg var der så var det ikke noe hjelp å få. Den eneste hjelpen som er å få mot smerter er å snakke med fastlegen, som må henvise meg videre, men der får jeg ikke time, og jeg får ikkke noen forklaring, annet enn at jeg ikke har rett på behandling.

Jeg skrev et innlegg på Facebook om situasjonen min, og får svar fra flere som jeg kjenner fra utlandet, som forstår og kjenner seg igjen i situasjonen. Men så kommer det et par svar fra nærmeste familie, som for meg er ribbet for forståelse og empati, og som jeg føler kritiserer meg litt fordi at jeg føler det som jeg føler. Uavhengig av min faktiske situasjon, uavhengig av at jeg har flyttet tilbake til Norge igjen, og finner fortsatt ikke helsehjelp i dette landet. Det var den nøyaktige grunnen til at jeg rømte fra Norge for mange år siden, og det var grunnen til at jeg var så redd for å reise hjem igjen. Var det helsehjelp tilgjengelig? Ville jeg få hjelp? Vi får se, men foreløpig er svaret mest nei. Jeg har riktignok fått resept på et par medisiner som skal hjelpe mot smerten, men foreøpig ligger jeg mere og vrir meg i smerte, og har problemer med bevegelse og søvn. Hjelpen finner jeg foreløpig ikke, og det sårer noe vanvittig å bli møtt med manglende forståelse fra enkelte av de som er blant mine nærmeste.

[Wally Wanderlust]

Nå har legen forsøkt å henvise meg til spesialisthelsetjenesten fire ganger den siste uken, og jeg har fått avslag på helsehjelp hver eneste gang, med begrunnelse at jeg ikke har rett på helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Ikke noen mere forklaring eller begrunnelse. De bryter loven ved å nekte meg helsehjelp, men de driter i det. Jeg blir helt målløs, vet ikke hvor jeg skal gå, eller hvem jeg skal prate med lenger. Legevakten har også avvist meg. Skulle aldri flyttet hjem til Norge. Verdens beste land å bo i, liksom. Dra til helvete.

I morgen skal jeg tilbake til legen nok en gang,og må betale 300 kr i egenandel for å bli avvist nok en gang. Helfo sier de ikke forstår hvorfor sykehuset avviser meg, og sier at jeg har rett på helsehjelp, men hva hjelper det, når sykehuset sier nei? 

Nei, AS Norge kan dra til helvete for min del.