AnonymBruker Skrevet 20. mai 2023 #21 Skrevet 20. mai 2023 En annen grunn til å ikke bli for privat med kollegene sine er at det fort blir veldig mye snakking videre, spesielt i åpent kontorlandskap. Jeg skulle spørre en kollega om veien til en ny tursti her om dagen. Han snakket kjempehøyt sånn at alle rundt fikk det med seg og begynte å engasjere seg: «skal du ut på tuuur Siri? Guuud spennende!!», «hvor skal du?» «hvem skal du med?» og de rundt: «hæ, hva skjer? Skal Siri på tur?». Følte at min lørdagstur ble en svær begivenhet for hele kontoret. Anonymkode: 7ab96...0db 2
AnonymBruker Skrevet 20. mai 2023 #22 Skrevet 20. mai 2023 AnonymBruker skrev (Akkurat nå): En annen grunn til å ikke bli for privat med kollegene sine er at det fort blir veldig mye snakking videre, spesielt i åpent kontorlandskap. Jeg skulle spørre en kollega om veien til en ny tursti her om dagen. Han snakket kjempehøyt sånn at alle rundt fikk det med seg og begynte å engasjere seg: «skal du ut på tuuur Siri? Guuud spennende!!», «hvor skal du?» «hvem skal du med?» og de rundt: «hæ, hva skjer? Skal Siri på tur?». Følte at min lørdagstur ble en svær begivenhet for hele kontoret. Anonymkode: 7ab96...0db Det er jo ikke særlig privat. Og det var bare koselig med så engasjerte kollegaer. Anonymkode: 6b211...6d2
AnonymBruker Skrevet 20. mai 2023 #23 Skrevet 20. mai 2023 Vi er ca. 5 ansatte på avdelingen som ser hverandre hver dag, så vi får naturlig et litt nærere kollegaforhold. Går ikke veldig i dybden, men jeg har delt at jeg sliter litt med vinterdepresjon når det er mørketid, og en kollega var åpen om at en stor vannskade i huset gikk utover psyken. Hadde vi vært flere folk tror jeg vi hadde holdt mer tilbake. Anonymkode: b1f0d...1a7
AnonymBruker Skrevet 20. mai 2023 #24 Skrevet 20. mai 2023 AnonymBruker skrev (På 13.5.2023 den 18.52): Her er det blandede meninger, men hva syns du er ok å fortelle til folk på jobb? Tenker nå på arenaer som lunsjen, der flere hører en. Hvor går grensa? Er det ok å fortelle om traumene sine? Problematisk relasjon til sitt barns andre forelder? Jeg syns ikke dette er ok, og at det grenser mot antisosial oppførsel. Snakket med en venninne om dette i dag, og hun syntes jeg var streng. Hun hadde argumenter som gikk på åpenhet og å forklare hvorfor man har en dårlig dag etc. Jeg mener derimot at arbeidsplassen ikke er til for traumedumping, og at hvis man har en dårlig dag så kan man si man har en dårlig dag. Anonymkode: 562b9...6ef Du kan fortelle hva du gjorde i helgen, om barna dine og familien din som er positivt relatert. Hvilke serier du liker å se på og i den gaten der. Du snakker ikke om traumene dine til kollegaer. Hvorfor? Hva får du ut av det? Det eneste du oppnår er noen sympati blikk der og da, så blir det snakket om.. du blir sett på som en problem person som blir møtt deretter. Også som en grenseløs person bare nei… ikke gjør det. Anonymkode: 096ad...f5c 3
AnonymBruker Skrevet 20. mai 2023 #25 Skrevet 20. mai 2023 AnonymBruker skrev (2 minutter siden): Du kan fortelle hva du gjorde i helgen, om barna dine og familien din som er positivt relatert. Hvilke serier du liker å se på og i den gaten der. Du snakker ikke om traumene dine til kollegaer. Hvorfor? Hva får du ut av det? Det eneste du oppnår er noen sympati blikk der og da, så blir det snakket om.. du blir sett på som en problem person som blir møtt deretter. Også som en grenseløs person bare nei… ikke gjør det. Anonymkode: 096ad...f5c Selvfølgelig ikke rundt lunsjbordet. Men som støtte når livet går i mot er det gull verdt. Jeg har som sagt to nære venninner/kollegaer jeg deler vonde ting med. Man bruker jo mange timer i uka på jobb, da betyr det jo mye å ha noen der som kan gi en klem og har tid til en rask prat om du møter et krevende øyeblikk. Det betydde enormt i ukene etter at mamma døde at disse to visste en del mer enn resten. Og da ei av de andre gikk gjennom prøverør. Så det er synd om man skal ha nulltoleranse for å pleie nære vennskap på jobb. Og neida, for jeg vet den kritikken kommer, vi driver ikke og skravler og sløver på jobb. Vi bruker gjerne lunsj, eller tar en kaffe. Og sitter vi litt lengre enn den vanlige fem-minutteren som alle tar, så jobbes det selvfølgelig inn igjen. Anonymkode: 6b211...6d2 1 1
AnonymBruker Skrevet 20. mai 2023 #26 Skrevet 20. mai 2023 Har en kollega som ofte forteller at han sliter fysisk og psykisk, det er i orden for meg at han forteller, men til slutt ble jeg alvorlig bekymret og gikk med bekymringer vedr dette hjemme. Anonymkode: 32c02...c66
Ullvott Skrevet 20. mai 2023 #27 Skrevet 20. mai 2023 Jeg er gjerne litt personlig, men svært sjelden privat. Alle på jobb vet en del om meg og min familie, og det samme gjør jeg om de aller fleste av mine kollegaer. Det gjelder f.eks sånn ca hvor de bor, hva de interesserer seg for på fritiden og litt om den nærmeste familien (barn, livsledsager osv). Jeg kan gjerne fortelle om ting jeg har vært ute på eller opplevd, og da selvsagt de hyggelige og positive tingene. Klaging og syting er bare smittsomt, så det synes i alle fall jeg det er greit å unngå når man kan. Samtidig har jeg et par kollegaer som jeg er litt mer fortrolig med, og vi vet mer om hverandre. Det har blitt slik naturlig pga at vi har jobbet tett, har god kjemi, og tilfeldigvis har hatt noen personlige utfordringer med en del likheter. Vi er hverandres støtte når det trengs.
AnonymBruker Skrevet 20. mai 2023 #28 Skrevet 20. mai 2023 AnonymBruker skrev (På 13.5.2023 den 18.52): Her er det blandede meninger, men hva syns du er ok å fortelle til folk på jobb? Tenker nå på arenaer som lunsjen, der flere hører en. Hvor går grensa? Er det ok å fortelle om traumene sine? Problematisk relasjon til sitt barns andre forelder? Jeg syns ikke dette er ok, og at det grenser mot antisosial oppførsel. Snakket med en venninne om dette i dag, og hun syntes jeg var streng. Hun hadde argumenter som gikk på åpenhet og å forklare hvorfor man har en dårlig dag etc. Jeg mener derimot at arbeidsplassen ikke er til for traumedumping, og at hvis man har en dårlig dag så kan man si man har en dårlig dag. Anonymkode: 562b9...6ef Jeg sier egentlig svært lite selv om mange tror at jeg deler alt. Men når det blir spørsmål om søsken og familie så vet jeg at det å lyve fører til problemer for meg senere. Jeg sier det heller som det er, jeg har ingen normal oppvekst, oppveksten er sterkt preget av foreldre med rusproblemer. Jeg har søsken, men de er også rusmisbrukere og kontakten er av og på. Ene forelderen min er noe bedre, men sliter med noe diagnose som går utover det sosiale. Noen spør om jeg har barn, ja. To barn, to forskjellige fedre. Noen spør om hvorfor jeg ikke er sammen med den ene faren siden vi samarbeider så bra. Jeg forteller kort og overfladisk og de forstår godt at forholdet ikke holdt. Det jeg ikke sier noe om er psykiske problemer som jeg har hatt og har jobbet med etter min oppvekst. At jeg var et krisesenter tilfellet med en av barna. At jeg har opplevd voldelig forhold. At jeg har opplevd overgrep gjennom 10 år av barndommen. De sykeste tingene jeg har opplevd ved foreldre, søsken og forhold. Jeg er mer for å lytte til andre, gi råd og å være til å stole på for de i første omgang, så får vi se om jeg tør å stole på de tilbake etter hvert. Jeg har opplevd å få to veldig gode vennskap med kollegaer tidligere. Anonymkode: eacd0...956 1
AnonymBruker Skrevet 20. mai 2023 #29 Skrevet 20. mai 2023 AnonymBruker skrev (7 timer siden): Selvfølgelig ikke rundt lunsjbordet. Men som støtte når livet går i mot er det gull verdt. Jeg har som sagt to nære venninner/kollegaer jeg deler vonde ting med. Man bruker jo mange timer i uka på jobb, da betyr det jo mye å ha noen der som kan gi en klem og har tid til en rask prat om du møter et krevende øyeblikk. Det betydde enormt i ukene etter at mamma døde at disse to visste en del mer enn resten. Og da ei av de andre gikk gjennom prøverør. Så det er synd om man skal ha nulltoleranse for å pleie nære vennskap på jobb. Og neida, for jeg vet den kritikken kommer, vi driver ikke og skravler og sløver på jobb. Vi bruker gjerne lunsj, eller tar en kaffe. Og sitter vi litt lengre enn den vanlige fem-minutteren som alle tar, så jobbes det selvfølgelig inn igjen. Anonymkode: 6b211...6d2 Vanskelig å si mtp ts sin jobb og hennes relasjoner der. Noen mennesker forteller om traumene sine med en gang de møter nye folk, og vil ha mye sympati og oppmerksomhet rundt seg. jeg har en god kollega jeg snakker mye med om mye. Men vi besøker hverandre og skravler ofte på tlf. Snakker aldri på jobb. hvis ts har et svært nært forhold til en kollega, på den måten at de er sammen på fritid og er venninner så ja.. da blir saken annerledes. vi hadde en vikar for en del år siden som satt å snakket mye om traumer, psykologer, barnevern, barnefar og i typen som holdt på med rus osv. den gata der. Hun fikk ikke jobbe hos oss lengre. Vi må ha skikket folk på jobb da vi jobber med små barn. når hun gikk å snakket slik til gud og hvermann hun møtte på reagerte foreldre på at hun jobbet der Anonymkode: 096ad...f5c 1
AnonymBruker Skrevet 20. mai 2023 #30 Skrevet 20. mai 2023 Hos oss deler vi ganske mye, men vi er ikke så mange ansatte, og vi jobber i «bransjen» kan du si. Altså bransjen hvor andre kommer og forteller om sine livsutfordringer, traumer osv. Så disse temaene er ikke så uvanlige for oss å prate om som det sikkert er for andre. Det gjør at vi blir bedre kjent ned hverandres styrker og svakheter, og akkurat i vår jobb er det en fordel 🙂 Jeg liker også at mine kolleger (noen av de, trenger ikke være alle) kjenner til hvordan jeg har det på privaten. Å vise sårbarhet er en fin måte å komme nærmere folk på, og jeg har fått mange gode venner på den måten . Anonymkode: fde64...71a
AnonymBruker Skrevet 20. mai 2023 #31 Skrevet 20. mai 2023 Forteller minst mulig og lyver masse. Ingen behov for at kolleger invaderer privatlivet mitt. Anonymkode: 9e022...205 2
AnonymBruker Skrevet 21. mai 2023 #32 Skrevet 21. mai 2023 Jeg skiller jobb og privat. Jeg prater ikke så mye om meg selv at kollegaene tror jeg er singel og venneløs som bor alene. Er kun med på sosiale eventer en gang i året, kanskje to hvis de maser. Jeg tror mange ser på meg som en god kollega og venn for de tar kontakt utenom arbeidstid og spør hvordan jeg har det og vi kan skravle lenge, men jeg deler lite info om mitt liv. Jeg har noen kolleger som deler info om alt til meg, traumer, intime problemer med partner, om barna, eller forhold med kolleger. Det er etter min mening for mye, men jeg holder disse informasjonen for meg selv. Enkelte har kanskje større behov for å prate om slikt og respekterer det. Anonymkode: 025b3...0fd 1
AnonymBruker Skrevet 21. mai 2023 #33 Skrevet 21. mai 2023 AnonymBruker skrev (På 13.5.2023 den 18.58): Eksempelvis kan noen dele at de var på en skitur i helgen og det var fremdeles mye snø på fjellet. En annen kan dele litt om noe bilproblemer, mens en tredje kan snakke om været. Alt som kan bli omstridt og skape diskusjon (utenom jobbrelatert, selvsagt) styres unna, som for eks. politiske meninger, samlivsbrudd, problemer i heimen ol. Vi har gode sjefer og andre med personansvar som kan ta seg av slikt hvis det skulle påvirke arbeidet, og vi deler bare det som er helt nødvendig ovenfor kollegaer når det kommer til sånt. Anonymkode: aa2e8...520 Det er jo så kjedelig når det blir så overfladisk, da kan man likesågodt snakke med seg selv eller veggen. Man må gi litt for å få noe ut av det. Anonymkode: 8de13...94a
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå