Hvor mye fortelle om seg selv til kolleger?

[AnonymBruker]

Her er det blandede meninger, men hva syns du er ok å fortelle til folk på jobb? Tenker nå på arenaer som lunsjen, der flere hører en. 

Hvor går grensa? Er det ok å fortelle om traumene sine? Problematisk relasjon til sitt barns andre forelder? 
 

Jeg syns ikke dette er ok, og at det grenser mot antisosial oppførsel. Snakket med en venninne om dette i dag, og hun syntes jeg var streng. Hun hadde argumenter som gikk på åpenhet og å forklare hvorfor man har en dårlig dag etc. Jeg mener derimot at arbeidsplassen ikke er til for traumedumping, og at hvis man har en dårlig dag så kan man si man har en dårlig dag. 

Anonymkode: 562b9...6ef

[Vixella]

Jeg snakker om jobb på jobb, og private ting når jeg er hjemme eller med venner/familie. Synes det er greit å ha et klart skille mellom jobb og privatliv. 

Hverken traumer eller problematisk relasjon til sitt andre barns forelder er ting man bør snakke om på jobb. Man er på jobb for å jobbe, ikke for å gjøre kollegaene sine til hobbyspsykologer eller lignende.

[AnonymBruker]

Jeg finner det best når vi deler trivielle ting i all hovedsak. Har en kollega jeg jobber veldig tett med, og vedkommende vet noe mer om meg enn de andre på avdelingen, særlig grunnet at jeg har vært sykemeldt over en periode.

Deler man for mye, kan det raskt bli litt vel personlig for noen, og det kan oppstå drama, det kan brukes mot deg og mye annet. Kollegaer er ikke venner, sånn uten videre.

Anonymkode: aa2e8...520

[AnonymBruker]

Eksempelvis kan noen dele at de var på en skitur i helgen og det var fremdeles mye snø på fjellet. En annen kan dele litt om noe bilproblemer, mens en tredje kan snakke om været. Alt som kan bli omstridt og skape diskusjon (utenom jobbrelatert, selvsagt) styres unna, som for eks. politiske meninger, samlivsbrudd, problemer i heimen ol.

Vi har gode sjefer og andre med personansvar som kan ta seg av slikt hvis det skulle påvirke arbeidet, og vi deler bare det som er helt nødvendig ovenfor kollegaer når det kommer til sånt.

Anonymkode: aa2e8...520

[AnonymBruker]

Det må være opp til enhver å vurdere men jeg syns det blir feil å være privat og lersonlig på jobb. Én ting er å dele noe men enkelte kan bli veldig engasjerte, uenige eller provoserte og det trenger man ikke på arbeidsplassen. Jeg ønsker heller ikke å bli vurdert som arbeidstaker basert på hva jeg gjør i fritiden, privatliv osv. 

Noen mener jobben er en viktig sosial arena men det er lov å ha venner utenom jobb også. 

Anonymkode: 81ea2...e61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det må være opp til enhver å vurdere men jeg syns det blir feil å være privat og lersonlig på jobb. Én ting er å dele noe men enkelte kan bli veldig engasjerte, uenige eller provoserte og det trenger man ikke på arbeidsplassen. Jeg ønsker heller ikke å bli vurdert som arbeidstaker basert på hva jeg gjør i fritiden, privatliv osv. 

Noen mener jobben er en viktig sosial arena men det er lov å ha venner utenom jobb også. 

Anonymkode: 81ea2...e61

Ts her, jeg er en av dem som mener det. Men en sosial arena i jobbsammenheng, betyr etter min mening ikke å fortelle for mye privat. Det handler mer om det sosiale, kollegiale og faglige fellesskapet, som er så forskjellig fra private relasjoner, men som likevel bidrar til at man både trives bedre, og at man klarer å samarbeide godt i jobben. Min mening er at oversharing ødelegger for arbeidsplassen som sosial arena.

Anonymkode: 562b9...6ef

[AnonymBruker]

Jeg synes i utgangspunktet at man ikke bør være for privat med vanlige kolleger, men jeg har også forståelse for at ting kan bli så tungt å bære at de det gjelder ikke klare å holde på det alene.

Dette gjelder ikke kolleger, men kunder jeg ikke kjenner spesielt godt, men jeg har altså blitt fortalt om alt fra samlivsbrudd til dødsfall, lidelse "der nede" og overgrepssak i nær familie. 

Hvis jeg hadde hatt en nær kollega som konstant delte veldig private ting, hadde jeg kanskje oppfordret vedkommende til å søke profesjonell hjelp, men hvis det er et engangstilfelle fordi personen er i krise, synes jeg man bør være raus.

Anonymkode: afa5c...986

[AnonymBruker]

Jeg deler ikke så mye egentlig. Har de siste månedene vært syk men på jobb med mye smerter. Den offisielle versjonen er «hatt mye jævlig vondt, ble operert, er nå bra». Sannheten er at hele prosessen har vært et mareritt også psykisk for meg og jeg føler meg som emosjonell hakkemat. Mulig jeg fremstår som «sur», men jeg er egentlig retraumatisert. Synes ikke det er noe poeng å opplyse om dette, og på jobb er jeg profesjonell. 

Og sånn til vanlig snakker de fleste om unger og gubben, og siden jeg ikke har noen av delene, så har jeg ikke så mye å si. Ikke er det spesielt interessant heller. 

Anonymkode: 8bfd0...4e2

[AnonymBruker]

Traumer drøfter man med en psykolog ikke kollegaer. Å belaste de rundt seg på jobb med sine helseplager er ikke greit. På jobb bør man tilstrebe å ha et hyggelig sosialt miljø. 

Anonymkode: 2010c...4e9

[AnonymBruker]

Jeg tenker at åpenhet er bra, men da heller rettet mot det å få teamet til å fungere eller legge til rette for best mulig oppgaveløsing.

Min tanke er at kolleger i utgangspunktet ikke er venner og man tilfeldigvis havnet sammen på en arbeidsplass i kraft av stillinger og man velger stort sett ikke sine kolleger.

Det å dele om traumer og problematiske familierelasjoner mener jeg ikke har noe på en arbeidsplass å gjøre og det handler både om å beskytte seg selv og av hensynet til andre. Man vet ikke hva kolleger sliter med av egne ting og når man deler uhemmet så står man i fare for å påføre andre stress og triggere.

Dette blir også vanskelig å velge bort siden de fleste er avhengige av den jobben de har og det er ikke bare å slutte for å komme unna kolleger som ikke forstår betydningen av rett sted og tid.

Anonymkode: aba97...16b

[Miss91]

Jeg tenker det kommer an på hva slags jobb man har. Jeg jobber veldig tett på mine kollegaer, i periodevis ekstremt hektisk og intenst miljø, lange dager. Noen blir man gode venner med, og det er helt naturlig å tilbringe fritid sammen også. Hvor den enkelte er på organisasjonskartet har en betydning for hva jeg deler til hvem. Hadde jeg hatt en 8-16 jobb, mandag til fredag, hadde jeg nok tenkt at man snakker om jobb på jobb. Men så kjedelig da 🙈

[AnonymBruker]

Må si at noen er mer åpne enn meg på jobb og det er også greit. Men folk kjenner sine grenser der og øser heller ikke ut det verste liksom. For mitt vedkommende føler jeg at mye er såpass alvorlig at det hører ikke hjemme på en felles arena som arbeidsplass er. Pluss at jeg er på mange måter en ganske lukket person. I alle fall overfor andre enn mine nærmeste venner. 

Anonymkode: 8bfd0...4e2

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Her er det blandede meninger, men hva syns du er ok å fortelle til folk på jobb? Tenker nå på arenaer som lunsjen, der flere hører en. 

Hvor går grensa? Er det ok å fortelle om traumene sine? Problematisk relasjon til sitt barns andre forelder? 
 

Jeg syns ikke dette er ok, og at det grenser mot antisosial oppførsel. Snakket med en venninne om dette i dag, og hun syntes jeg var streng. Hun hadde argumenter som gikk på åpenhet og å forklare hvorfor man har en dårlig dag etc. Jeg mener derimot at arbeidsplassen ikke er til for traumedumping, og at hvis man har en dårlig dag så kan man si man har en dårlig dag. 

Anonymkode: 562b9...6ef

Enig . Jobber med en som deler absolutt alt om trasige opplevelser / følelser / fortid hvis hun har en dårlig dag. Det er uhyre uinteressant og folk «kvier « seg når de ser hun ha en dårlig dag . Jeg er på jobb for å jobbe og ha det hyggelig . Ikke for å være hobbypsykolog og få traumadumping . Sånne folk ødelegger arbeidsmiljøet . De burde oppsøke profesjonell hjelp . Ikke dumpe all dritten sin på perifere kollegaer . 

[AnonymBruker]

Skille mellom jobb og privat. Kun litt privat, om det går utover jobben. Feks dødsfall,  der man er litt ustabil iht humør, og evnt kanskje må gå en tur på do for å gråte litt. Slik at de skjønner at du ikke driver å sluntrer unna. Men om jeg hadde taklet jobben som normalt,  hadde jeg ikke giddet  å si det heller.

Det blir fort mye baksnakking på jobben.  Nevner jeg noe privat, så er det kun noe normalt overflatisk, når man må. Feks at man har fått fikset ferdig i hagen til 17 mai

Anonymkode: e1fbe...3f8

[AnonymBruker]

Det kommer litt an på hva det er. Da jeg ble skilt, gikk jeg ikke inn på detaljer men det er jo greit å fortelle kollegaer at man går igjennom det. Eller dødsfall. Men ikke alle detaljer og forventer ikke at kollegaer skal være psykolog. 

Anonymkode: 48569...811

[AnonymBruker]

Antisosialt er det ikke, det begrepet bør du slå opp. Det er derimot ganske privat og litt for intimt til å dele på jobb. Kanskje de har dårlig sosiale antenner. 

Anonymkode: 6f202...279

[AnonymBruker]

Jeg velger å utelukke en del av mitt private liv. Det er av hensyn til yrket da mange ville reagert på at en med min utdannelse ikke er som "folk flest". 

Men jeg jobber ofte alene med kollega. Et par av de deler jeg mye med. F.eks kan vi snakke om sykdom, problemer i familien, politikk (her er jeg forsiktig, men ene kollegaen min har helt like meninger). Andre kolleger er igjen mer reservert. Liker å småprat litt, men jeg går aldri inn på personlige tema. Og hvis jeg merker at noen blir kort i svarene, ikke virker interessert osv, så larjeg samtalen bli med det. Og vi har alle ulike dager. En dag kan det være godt å klage litt over problemer hjemme, mens andre dager vil man holde jobb og privatliv for seg selv. Men mye handler om å lese kolleger. Fult forståelig at noen skiller jobb og fritid mer enn andre. Men jeg stusser likevel litt når enkelte aldri deler noe om seg selv. F.eks kun snakker om jobben og politisk korrekte tema. Enkelte har jeg jobbet med i 10år, men jeg vet enda ikke om en eneste fritidsinteresse eller ting som har skjedd i livet (alt fra forhold til å fortelle at en har vært på konsert i helgen). 

Anonymkode: b96bd...8ec

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på. Noen kolleger har jeg et perifert forhold til, og da snakkes det kun yrkesrelatert, mens andre kolleger er blant mine nære venner også privat, og vi deler det vi måtte ønske.

Selv om jeg er en reservert person, så ville jeg ha syntes at arbeidsmiljøet ble vel "kaldt" om det eneste man skulle snakke om var jobb. Det handler om å vise interesse for andre mennesker, og når man tilbringer så mye tid sammen, er det fint å kjenne til de du jobber med. Det handler ikke om å utbrodere privatlivet på detaljnivå, men at man kan fortelle om det er noe man sliter med, eller som kanskje fører til at man må ha noen dager fri fra jobb, osv. Det ville bli omtrent som å jobbe med maskiner om man aldri skulle dele noe privat, snakke sammen om ulike ting. Sånt fører til at man trives på jobben.

Anonymkode: a3f15...300

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke å bli for privat på jobb. Jeg kan synes det er veldig morsomt når kolleger deler trivielle ting, feks en kollega som er glad i puslespill og har det som hovedprosjekt i påsken, eller en kollega som forteller om noe komisk som skjedde på vei til jobb. Men mer private «problemer» kan man godt styre unna. Man bør heller ikke bruke jobb som en arena for å «tømme seg» om hverdagslige problemer. Ikke mas hull i hodet på kollegene dine om at du var hos tannlegen og han sa ditt og datt. 

Anonymkode: 7ab96...0db

[AnonymBruker]

Det tilpasser jeg hvem jeg er med.

Smalltalk før møter; Det mest personlige er været, eller føret. 

Lunsj med en miks av kollegaer; Litt mer personlig. Gjerne hvor man skal på ferie. Om man var på fotballkampen. Om man holder på å flytte.

Lunsj med nære kollegaer; Her kjenner jeg gjerne mann og barn, vet de er interessert i matlaging, har vært hjemme hos dem. Da snakker vi privat. 

Nær kollega/venn (to stk jeg har vært kollega og privat venn med i en årrekke); problemer og traumer, vi snakker om alt. 

Anonymkode: 6b211...6d2