Hvordan føles angst ut?

[AnonymBruker]

Mange lider i dag av angst. Men hva er egentlig angst, og hvordan føles det?

Har aldri helt forstått hva det er.

Anonymkode: 82c1d...6d1

[AnonymBruker]

Angst kan være så mye. Jeg har slitt med angst siden jeg var jentungen. 

Nå i dag, hvor jeg er godt medisinert og har lært meg å takle det: 
Når jeg våkner om morgenen, så har jeg "uro" i brystet og ryggen. Det kjennes ut som om når man feks snubler i noe, det støkket man får, før man oppdager at man ikke ramler. De 2-3 sekundene liksom. Sånn har jeg det i en times tid, til medisin virker. Men så virker medisin, så er det borte. 
Det er ikke noe konkret jeg bekymrer meg for, det er ikke noe konkret jeg er redd.  

Da jeg var tenåring hadde jeg skikkelig angstanfall. 
Da hadde jeg samme følelsen, men da var det mer ting som utløste det. Feks noe jeg så eller hørte, noe vanskelig jeg snakket om, flashbacks til traumer etc. Da kunne jeg hyperventilere, skjelve, gråte og jeg ville bare forsvinne. Jeg kunne hyperventilere så mye at jeg besvimte. Jeg følte at det sto en løve foran meg, som var klar til å spise meg. Det var fight and flight modus som slo inn. Min overlevelsesmekanisme var at jeg ville stikke av. 

"Morsomste" var at starten kunne være at jeg dovnet bort i nesa, haha. 

 

Ofte kan angsten føles ut som "vil ikke". Hvis det feks er et arrangement, så kan jeg føle at jeg ikke vil, ikke orker. Jeg greier ikke helt å vurdere om det er angsten som snakker, eller om jeg rett og slett bør holde meg hjemme, feks pga sykdom. Jeg vet ikke alltid om "vil ikke" og "har ikke lyst" er angsten, eller om det er at jeg virkelig ikke har lyst. Det er noe jeg enda sliter med, å greie å sortere hva som er hva. 

Men dette er min erfaring da. Andre kan ha helt andre erfaringer. 

Jeg har jo ikke angst for noe konkret. Annet enn at jeg har sosial angst, men samtidig så får jeg gjort det som må gjøres. Jeg har barn som krever ekstra oppfølging, og jeg har null problemer med å sitte i møter, diskutere med fagpersoner etc. Men jeg blir veldig sliten av slike ting, og kan være helt utslått i noen dager etterpå. Samme med å møte venner, jeg trenger å være sosial, men jeg må posjonere det litt utover, hvis ikke blir jeg utslitt. 
Jeg er ikke en person som bekymrer meg. Eller tenker over hva andre tenker om meg. Men det er så innarbeidet denne angsten, at den bare er der. 

Anonymkode: a465f...5d2

[Badebuksa2.0]

Angst er ikke angst. Det kan utarte seg på ufattelig mange forskjellige måter. Til og med som kvalme, magesmerter, søvnproblemer, hodepine, dårlig fordøyelse, nummenhet, svimmelhet, trøtthet.

Man trenger ikke nødvendigvis å føle på den intense frykten ren angst gir. Som dødsangst.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Mange lider i dag av angst. Men hva er egentlig angst, og hvordan føles det?

Har aldri helt forstått hva det er.

Anonymkode: 82c1d...6d1

Jeg har traumer fra barndomen. Ikke noe jeg er redd for, angsten sitter i kroppen. På det verste føles det som å bli holdt under vann til du ikke greier det mer, helt forferdelig. Bruker medisin, som tar de verste anfallene.

Anonymkode: b9362...a5e

[AnonymBruker]

Så det er en følelse av å være nervøs, rastløs og stressa, slik man har det dagen før en eksamen for eksempel?

Anonymkode: 82c1d...6d1

[AnonymBruker]

Varierer fra person til person. Panikkangst var det verste for meg, kroppen i konstant "flight or fight" modus, uforklarlig redsel, alle muskler spent, hjertebank, stivner til så jeg trodde jeg skulle besvime, mistet følelsen i armer & ben. 

Anonymkode: 2ce8e...988

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så det er en følelse av å være nervøs, rastløs og stressa, slik man har det dagen før en eksamen for eksempel?

Anonymkode: 82c1d...6d1

Både ja og nei. 

Men forklaring som jeg bruker til barnet mitt som har angst: 

Når man er ute i naturen, og for veldig, veldig mange år siden, så var det viktig at man hadde en hjerne som reagerte på farer. Da trykket hjernen på alarmknappen, og man kom seg unna hvis det f.eks. sto en løve som ville spise deg til frokost. Og det var kjempeviktig og kjempenyttig at den alarmknappen fungerte! Og det er det enda, for hvis man er i en situasjon som er farlig, så MÅ hjernen trykke på den røde knappen. Da kjenner man at man er redd og stresset, man kan begynne å svette, man kan bli kald på hender og føtter, fordi kroppen gjør seg klar til å bruke masse energi på å løpe fort bort. Man puster fortere, for at musklene skal få masse kraft. Alt dette er helt naturlig og kjempesmart - hvis det er noe farlig der. 
Det som skjer nå, er at hjernen din står og hopper på den røde panikk-knappen i hytt og pine. Så nå må vi lære hjernen din at panikk-knappen må den la være litt i fred. For det står ingen løve foran deg. Og det er ingenting som er farlig. 
Men hvis vi nå går herfra, mens hjernen din driver salsa-hopping oppå knappen, hva lærer vi hjernen din da? Jo, vi lærer den at "HA! Jeg hadde rett, for vi gikk herfra, og da roet alt seg, så det VAR farlig der!"  Så vi må sitte her nå. Og puste. Og vente på at hjernen din innser at ingenting er farlig. Og jeg vet det er vanskelig. Jeg vet det er tøft. 
Hele kroppen din hyler nå at du må løpe, for det er noe livsfarlig foran deg. Og det er kjempesmart! Hadde du levd i steinalderen hadde du overlevd ALT! For hjernen din, den følger med! Hva tror du hadde skjedd hvis det hadde kommet en tiger bort til deg? Du hadde sikkert løpt rett i toppen av et tre! (Her begynner barnet ofte og le, og vi er på vei over toppen av krisen)

 

Jeg skriver dette fordi det også forklarer litt. Kroppen er i krisemodus. Man vil forsvinne. Og det er et naturlig instinkt. Og det er innmari vanskelig å komme seg gjennom det, for instinkter er sterke! 

Anonymkode: a465f...5d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mange lider i dag av angst. Men hva er egentlig angst, og hvordan føles det?

Har aldri helt forstått hva det er.

Anonymkode: 82c1d...6d1

Er nok like mange forskjeller på hvordan det føles som det finnes mennesker med angst. 
For min del er det som en stor klump i magen, men samtidig at det kjennes helt tomt ut. I tillegg at det er som en gnagende følelse av at noe galt har skjedd eller jeg har gjort noe galt…uten at det har skjedd. 
Jeg fungerer helt fint med min angst. Den er såpass mild, selv om den er grusom, at jeg klarer å legge det til side og leve livet som vanlig

Anonymkode: 18245...706