Datteren min har atferdsendringer..

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva som skjer med datteren min.. Vet ikke om det er noe underliggende eller mangel på grensesetting. Jeg trenger hjelp til å forstå. 

Med pappaen hennes er hun og har alltid vært raptus. Hun hører ikke etter, oppfører seg mye yngre enn hun egentlig er, nå er hun seks år. Virker som hun kommer i en slags modus og har problemer med å lande, roe ned og fokusere. Det er ikke mulig å få kontakt. Pappaen synes det kan være utfordrende å sette grenser, og skal jeg gjøre det, blir jeg den kjipe strenge og sure. 

Etter vi gikk fra hverandre merker jeg veldig stor forskjell på hvordan hun er med meg og hvordan hun er med pappaen sin. Det er som to forskjellige barn. 

Idag var han her på middag og utover kvelden, og barnet var umulig å legge, alt ble kaos og alt endte med grin da han skulle dra. Hun virket helt ute av seg da vi var på besøk hos et familiemedlem. Hun dengte rundt med vesken sin, nektet å gå inn i stuen og la seg ned på gulvet. Pappaen hennes prøvde å snakke til henne. Jeg ble skjøvet bort. 

Hun er slik når hun er hos pappaen sin også.. Hele tiden. Han sliter med å kunne fordele tiden likt mellom henne og det yngre søskenet som trenger en voksen til alt pga alder. Om hun ikke får oppmerksomhet, tar hun over. 

Hjemme hos meg er hun ikke slik. Her er hun mulig å få kontakt med, fokusert og oppfører seg iht til alderen. Litt drama er det, men det er hennes personlighet. 

Pappaen hennes synes at det er vanskelig, men sier at det er sånn hun er og sånn er det bare. Jeg kunne gått med på det, men det skaper kjipe situasjoner både for henne, yngre søsken og oss som er involvert. 

Spørsmålene mine er om noen kan kjenne igjen så sterke atferdsendringer hos egne barn eller har kunnskap om dette? Hva er grunnen til denne atferdsendringen? Jeg mistenker at hun tester grensene til pappaen, og han har høyere toleranse for tull, men hvorfor er det ikke mulig å få kontakt med henne? 

Bare så det er sagt, jeg snakker bare fint om pappaen hennes, hun får ringe ham og besøke så mye hun vil utenlm samvær, så at hun feks savner ham som om de bare så hverandre en gang i mnd er det jo ikke.. 

Anonymkode: 80550...d94

[AnonymBruker]

Jeg var den datteren og hos meg var det add (selv om alt kalles adhd nå for tiden.) Ble ikke diagnostisert før jeg var 18 og gjorde det selv..

Anonymkode: 132c2...a7a

[AnonymBruker]

Ser det samme hos sønnen min, men her er det endring både hos pappaen og når han er i bhg. Jeg opplever det også som mye grensetesting, sjekke hvor langt man kan gå og hva som er akseptabelt for den/de man er hos.

Anonymkode: cc9d0...3f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg var den datteren og hos meg var det add (selv om alt kalles adhd nå for tiden.) Ble ikke diagnostisert før jeg var 18 og gjorde det selv..

Anonymkode: 132c2...a7a

Du diagnostiserte deg selv eller fikk du den av lege også? Jeg skal ærlig innrømme at jeg selv mistenker det hos meg selv, men virkelig hjerteskjærende om hun skal få samme skjebne som meg... 

Er det noe vei jeg bør gå tidlig om dette er tilfelle? 

Anonymkode: 80550...d94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ser det samme hos sønnen min, men her er det endring både hos pappaen og når han er i bhg. Jeg opplever det også som mye grensetesting, sjekke hvor langt man kan gå og hva som er akseptabelt for den/de man er hos.

Anonymkode: cc9d0...3f0

I barnehagen oppfører hun seg eksemplarisk. Hun tester litt her hjemme også, men jeg gjør annerledes enn pappaen. Jeg har ikke like høy tålmodighet og toleranse for tull og uønsket oppførsel. Pappaen er veldig flink til å møte det med et smil og tulle med, men jeg klarer ikke det. Vi tuller jo en del, men jeg klarer ikke hvis det skal gå utover rutiner osv.. 

 

Anonymkode: 80550...d94

[AnonymBruker]

Det er veldig uheldig av far ikke setter grenser, for hun har nok behov for tydelige rammer. Når hun stadig veksler mellom to hjem hvor reglene er forskjellige, er det ikke rart at hun blir forvirret, og adferden hennes blir deretter. Høres ut som far trenger litt veiledning til å sette tydeligere grenser.

For alt jeg vet, kan det være noe diagnose som ligger under også, det kan kun en utredning vise, men diagnose eller ei, hun trenger tydelige og konsekvente regler.

 

Anonymkode: a09f9...5c0

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker said:

Du diagnostiserte deg selv eller fikk du den av lege også? Jeg skal ærlig innrømme at jeg selv mistenker det hos meg selv, men virkelig hjerteskjærende om hun skal få samme skjebne som meg... 

Er det noe vei jeg bør gå tidlig om dette er tilfelle? 

Anonymkode: 80550...d94

Fikk det hos Lege. Jeg skrev «meg selv» fordi det var jeg som satte hjulene i gang.

Anonymkode: 132c2...a7a

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Fikk det hos Lege. Jeg skrev «meg selv» fordi det var jeg som satte hjulene i gang.

Anonymkode: 132c2...a7a

Meg igjen. Har en sønn med add som får god hjelp hos bup, jeg vil absolutt si det er verdt å gå videre med om du mistenker dette. Selv har jeg slitt med angst i lange perioder. Håper sønnen min skal slippe det.

Anonymkode: 132c2...a7a

[AnonymBruker]

Det er mange barn som sliter kraftig ved samlivsbrudd, og "nye" familier. Det er nok absolutt en del av grunnen til økende adferdsproblemer hos barn og unge. Hvis barnet i tillegg har ekstra utfordringer, som f.eks. ADHD, kan det bli katastrofe. 

Anonymkode: 296d8...1fc

[AnonymBruker]

6-års krisen. Kan være den bidrar litt her også.

Anonymkode: f8cc5...89a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg vet ikke helt hva som skjer med datteren min.. Vet ikke om det er noe underliggende eller mangel på grensesetting. Jeg trenger hjelp til å forstå. 

Med pappaen hennes er hun og har alltid vært raptus. Hun hører ikke etter, oppfører seg mye yngre enn hun egentlig er, nå er hun seks år. Virker som hun kommer i en slags modus og har problemer med å lande, roe ned og fokusere. Det er ikke mulig å få kontakt. Pappaen synes det kan være utfordrende å sette grenser, og skal jeg gjøre det, blir jeg den kjipe strenge og sure. 

Etter vi gikk fra hverandre merker jeg veldig stor forskjell på hvordan hun er med meg og hvordan hun er med pappaen sin. Det er som to forskjellige barn. 

Idag var han her på middag og utover kvelden, og barnet var umulig å legge, alt ble kaos og alt endte med grin da han skulle dra. Hun virket helt ute av seg da vi var på besøk hos et familiemedlem. Hun dengte rundt med vesken sin, nektet å gå inn i stuen og la seg ned på gulvet. Pappaen hennes prøvde å snakke til henne. Jeg ble skjøvet bort. 

Hun er slik når hun er hos pappaen sin også.. Hele tiden. Han sliter med å kunne fordele tiden likt mellom henne og det yngre søskenet som trenger en voksen til alt pga alder. Om hun ikke får oppmerksomhet, tar hun over. 

Hjemme hos meg er hun ikke slik. Her er hun mulig å få kontakt med, fokusert og oppfører seg iht til alderen. Litt drama er det, men det er hennes personlighet. 

Pappaen hennes synes at det er vanskelig, men sier at det er sånn hun er og sånn er det bare. Jeg kunne gått med på det, men det skaper kjipe situasjoner både for henne, yngre søsken og oss som er involvert. 

Spørsmålene mine er om noen kan kjenne igjen så sterke atferdsendringer hos egne barn eller har kunnskap om dette? Hva er grunnen til denne atferdsendringen? Jeg mistenker at hun tester grensene til pappaen, og han har høyere toleranse for tull, men hvorfor er det ikke mulig å få kontakt med henne? 

Bare så det er sagt, jeg snakker bare fint om pappaen hennes, hun får ringe ham og besøke så mye hun vil utenlm samvær, så at hun feks savner ham som om de bare så hverandre en gang i mnd er det jo ikke.. 

Anonymkode: 80550...d94

Søskensjalusi?

Pappaen må gå alene med hun og gjøre noe innimellom.

Anonymkode: 80a42...2f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Søskensjalusi?

Pappaen må gå alene med hun og gjøre noe innimellom.

Anonymkode: 80a42...2f5

Nei.. Det er sikkert søskensjalusi, men pappaen velger stadig eldste overfor yngste. Han blir alltid bare med, om han får bli med i det hele tatt. Pappaen mener ikke det med vilje, men det er forskjellsbehandling. I går ville han bli med inn i butikken (vi fire satt i bilen), yngste ville også bli med, men fikk ikke. 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Fikk det hos Lege. Jeg skrev «meg selv» fordi det var jeg som satte hjulene i gang.

Anonymkode: 132c2...a7a

Åja sånn ja.. 😊 Jeg har sett på alle symptomene og synes det stemmer virkelig :/ jeg håper ikke det er tilfellet her, for å være ærlig. Flere av symptomene har hun hjemme også.. 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det er veldig uheldig av far ikke setter grenser, for hun har nok behov for tydelige rammer. Når hun stadig veksler mellom to hjem hvor reglene er forskjellige, er det ikke rart at hun blir forvirret, og adferden hennes blir deretter. Høres ut som far trenger litt veiledning til å sette tydeligere grenser.

For alt jeg vet, kan det være noe diagnose som ligger under også, det kan kun en utredning vise, men diagnose eller ei, hun trenger tydelige og konsekvente regler.

 

Anonymkode: a09f9...5c0

Ja det kan hende. Barna er hos far max to ganger i mnd, så hjemmet hennes er hos meg, så forvirret blir hun nok kanskje ikke veldig.. Han er ganske moropappa, men ikke veldig god til å følge rutiner og fylle dagen på en måte som er gunstig for barna. Jeg har ikke sagt så veldig mye på det, for det er jo ikke ofte de er der... Jeg vil gjerne at de skal se hverandre oftere, men pappaen melder seg litt ut når det kommer til ansvar. Han liker bedre å komme på besøk, få mat og "ha ting som før"... :/

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

6-års krisen. Kan være den bidrar litt her også.

Anonymkode: f8cc5...89a

Kan hende ja! 

Anonymkode: 80550...d94

[AnonymBruker]

Men kjære TS:
https://www.kk.no/mamma/6-aringen-og-den-toffe-fasen/63930135

 

Hun går gjennom tøffe tider nå, hun skriker etter at du skal elske henne mens hun ikke klarer å regulere følelsene sine. Elsk henne alt du kan, vis at du ser hun sliter, vis at du er der for henne, så skal du se det går bedre.

Anonymkode: 668b4...4f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.4.2023 den 22.47):

Jeg vet ikke helt hva som skjer med datteren min.. Vet ikke om det er noe underliggende eller mangel på grensesetting. Jeg trenger hjelp til å forstå. 

Med pappaen hennes er hun og har alltid vært raptus. Hun hører ikke etter, oppfører seg mye yngre enn hun egentlig er, nå er hun seks år. Virker som hun kommer i en slags modus og har problemer med å lande, roe ned og fokusere. Det er ikke mulig å få kontakt. Pappaen synes det kan være utfordrende å sette grenser, og skal jeg gjøre det, blir jeg den kjipe strenge og sure. 

Etter vi gikk fra hverandre merker jeg veldig stor forskjell på hvordan hun er med meg og hvordan hun er med pappaen sin. Det er som to forskjellige barn. 

Idag var han her på middag og utover kvelden, og barnet var umulig å legge, alt ble kaos og alt endte med grin da han skulle dra. Hun virket helt ute av seg da vi var på besøk hos et familiemedlem. Hun dengte rundt med vesken sin, nektet å gå inn i stuen og la seg ned på gulvet. Pappaen hennes prøvde å snakke til henne. Jeg ble skjøvet bort. 

Hun er slik når hun er hos pappaen sin også.. Hele tiden. Han sliter med å kunne fordele tiden likt mellom henne og det yngre søskenet som trenger en voksen til alt pga alder. Om hun ikke får oppmerksomhet, tar hun over. 

Hjemme hos meg er hun ikke slik. Her er hun mulig å få kontakt med, fokusert og oppfører seg iht til alderen. Litt drama er det, men det er hennes personlighet. 

Pappaen hennes synes at det er vanskelig, men sier at det er sånn hun er og sånn er det bare. Jeg kunne gått med på det, men det skaper kjipe situasjoner både for henne, yngre søsken og oss som er involvert. 

Spørsmålene mine er om noen kan kjenne igjen så sterke atferdsendringer hos egne barn eller har kunnskap om dette? Hva er grunnen til denne atferdsendringen? Jeg mistenker at hun tester grensene til pappaen, og han har høyere toleranse for tull, men hvorfor er det ikke mulig å få kontakt med henne? 

Bare så det er sagt, jeg snakker bare fint om pappaen hennes, hun får ringe ham og besøke så mye hun vil utenlm samvær, så at hun feks savner ham som om de bare så hverandre en gang i mnd er det jo ikke.. 

Anonymkode: 80550...d94

Det heter ikke "atferdsendringer", det kalles store følelser i liten kropp!

Anonymkode: 668b4...4f5

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Det heter ikke "atferdsendringer", det kalles store følelser i liten kropp!

Anonymkode: 668b4...4f5

Anonymkode: 183d4...f58

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (På 26.4.2023 den 23.28):

Du diagnostiserte deg selv eller fikk du den av lege også? Jeg skal ærlig innrømme at jeg selv mistenker det hos meg selv, men virkelig hjerteskjærende om hun skal få samme skjebne som meg... 

Er det noe vei jeg bør gå tidlig om dette er tilfelle? 

Anonymkode: 80550...d94

Hvorfor konkret mistenker du dette hos deg selv og henne? 
 

Denne atferdsendringen kan være helt normal - hun er bare 6 år og har såvidt jeg skjønner ikke vokst opp i 2 forskjellige hjem? 
 

Så kan man ved enkelte tilstander som adhd og autisme være kjempegod på maskering. Altså passe inn i forventninger. Det blir veldig slitsomt i lengden, så når man da kommer en annen plass kan en slippe seg «løs» eller være for sliten/ha for mange inntrykk til at man orker maskere. Maskeringen er ikke det positive her sånn egentlig. 
 

Men….kan det (også) være du har høye forventninger til henne? Hun er jo bare 6 år. 

[AnonymBruker]

Her handler det mer om at den ene forelderen er mer fleksibel og lar barnet bygge indre motivasjon og initiativ, mens den andre forelderen tar mer kontroll og lager aktiviteter som til barnet. Barn kan nok reagere litt på dette. Hva som er best vet jeg ikke. Barn trenger begge deler mener jeg.

Anonymkode: e96a4...a2e

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (1 time siden):

Hvorfor konkret mistenker du dette hos deg selv og henne? 
 

Denne atferdsendringen kan være helt normal - hun er bare 6 år og har såvidt jeg skjønner ikke vokst opp i 2 forskjellige hjem? 
 

Så kan man ved enkelte tilstander som adhd og autisme være kjempegod på maskering. Altså passe inn i forventninger. Det blir veldig slitsomt i lengden, så når man da kommer en annen plass kan en slippe seg «løs» eller være for sliten/ha for mange inntrykk til at man orker maskere. Maskeringen er ikke det positive her sånn egentlig. 
 

Men….kan det (også) være du har høye forventninger til henne? Hun er jo bare 6 år. 

Utifra det jeg har forstått - Jeg har konsentrasjonsvansker, glemmer veldig lett, går helt inn i egne tanker, sliter med å gjennomføre oppgaver, enten veldig langt nede eller veldig langt oppe i energi.. På skolen var jeg stille og rolig, men etterhvert som det ble mer avansert slet jeg med fagene.. 

Datteren min må mases på, men dette anser jeg som normalt. Jeg synes bare at mye i henne er likt som meg, men nå trenger ikke det å være tilfellet hos henne, eller meg for den saks skyld.. 

Jeg tror jeg har hatt litt for høye forventninger til henne på enkelte områder, men jeg tok tak i det og lagt det fra meg og betrygget henne på at det er ikke noe hun skal tenke på. (feks lese en situasjon). 

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Her handler det mer om at den ene forelderen er mer fleksibel og lar barnet bygge indre motivasjon og initiativ, mens den andre forelderen tar mer kontroll og lager aktiviteter som til barnet. Barn kan nok reagere litt på dette. Hva som er best vet jeg ikke. Barn trenger begge deler mener jeg.

Anonymkode: e96a4...a2e

Det gjør de. Jeg og pappaen gjør ting helt forskjellig, og selvom jeg er uenig i noe, betyr jo ikke det at det nødvendvis er galt (noe av det han gjør er faktisk ikke innafor, som å mate henne mens toåringen må spise selv). Hun trenger å se at vi er forskjellige. Det er helt ok hvordan han legger opp dagene, selvom jeg kanskje ikke ville gjort det slik. 

Anonymkode: 80550...d94

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Utifra det jeg har forstått - Jeg har konsentrasjonsvansker, glemmer veldig lett, går helt inn i egne tanker, sliter med å gjennomføre oppgaver, enten veldig langt nede eller veldig langt oppe i energi.. På skolen var jeg stille og rolig, men etterhvert som det ble mer avansert slet jeg med fagene.. 

Datteren min må mases på, men dette anser jeg som normalt. Jeg synes bare at mye i henne er likt som meg, men nå trenger ikke det å være tilfellet hos henne, eller meg for den saks skyld.. 

Jeg tror jeg har hatt litt for høye forventninger til henne på enkelte områder, men jeg tok tak i det og lagt det fra meg og betrygget henne på at det er ikke noe hun skal tenke på. (feks lese en situasjon). 

Det gjør de. Jeg og pappaen gjør ting helt forskjellig, og selvom jeg er uenig i noe, betyr jo ikke det at det nødvendvis er galt (noe av det han gjør er faktisk ikke innafor, som å mate henne mens toåringen må spise selv). Hun trenger å se at vi er forskjellige. Det er helt ok hvordan han legger opp dagene, selvom jeg kanskje ikke ville gjort det slik. 

Anonymkode: 80550...d94

Vanskelig å si, men for hennes del hadde jeg spandert på meg en utredning om det går.

Har venner som forteller om det samme i voksen alder uten å ha en åpenbar annen grunn å peke på medisinsk, og de har endt med diagnose.

Enkelte der også startet med utredning nettopp pga egne barn - og ønske om å lære nyttige verktøy de selv aldri fikk. 
 

Dersom dette er adhd så blir det jo ikke lettere å klare seg uten verktøy i fremtiden som er mer kompleks sosialt osv. Kvinner særlig er jo ofte «stille og rolige» (les: undre uro fremfor ytre). Det er for noen maskering, ikke kun naturlig introversjon. 

Om du selv får diagnose så har du jo all grunn til å utrede henne og, dersom du ser at dette vedvarer. 
 

Men asså….han mater 6åringen? 🙃 Jøsses. Jaja, det blir hun vel kjapt lei av vil jeg tro. 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (12 minutter siden):

Vanskelig å si, men for hennes del hadde jeg spandert på meg en utredning om det går.

Har venner som forteller om det samme i voksen alder uten å ha en åpenbar annen grunn å peke på medisinsk, og de har endt med diagnose.

Enkelte der også startet med utredning nettopp pga egne barn - og ønske om å lære nyttige verktøy de selv aldri fikk. 
 

Dersom dette er adhd så blir det jo ikke lettere å klare seg uten verktøy i fremtiden som er mer kompleks sosialt osv. Kvinner særlig er jo ofte «stille og rolige» (les: undre uro fremfor ytre). Det er for noen maskering, ikke kun naturlig introversjon. 

Om du selv får diagnose så har du jo all grunn til å utrede henne og, dersom du ser at dette vedvarer. 
 

Men asså….han mater 6åringen? 🙃 Jøsses. Jaja, det blir hun vel kjapt lei av vil jeg tro. 

Jeg har ekstremt mye indre uro, men har alltid tenkt at det er psykisk. Har tenkt at jeg har vært mildt deprimert siden jeg begynte på vgs.. 

Bør kanskje ta kontakt for en evt utredning.. 

Jepp. Han mater henne, bærer henne, lar henne holde på. Toåringen må pent vente 😢

Anonymkode: 80550...d94