Gå til innhold

Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Du må nesten komme med noen eksempler her TS, for her fremstår det mest som at det er to dominerende kvinner som kniver om hans oppmerksomhet.

Anonymkode: 225ae...e46

  • Nyttig 1
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Pass på å ikke skyve han bort fra deg ved å kritisere henne! Stemmer dine mistanker, er han gjerne allerede fanget i hennes nett. Jeg vet ikke hvordan det er best å gjøre det, kanskje bare passe på å spørre han om han har det bra? Gjerne når dere er alene og det er rom for å prate? Etterhvert også si at du har en følelse av at han ikke har det så bra, uten å si noe om henne? Kanskje han åpner seg til slutt. Eller i alle fall vet at han kan komme til deg når han ser selv at noe er galt uten å miste ansikt.

Anonymkode: 4bc43...6a4

AnonymBruker
Skrevet

Min bror var sammen med en kvinne som ikke behandlet han bra. Han gikk rundt på eggeskall, nervøs for å gjøre noe feil som ville irritere henne.

Det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg forhold meg vennlig mot kjæresten hans, men lyttet om han trengte å prate med noen. Etterhvert plukket kameratene hans opp på det sammen. De fortsatte også å være vennlige mot kjæresten hans, men var der om han trengte å prate og forsikret han om at han ikke hadde gjort noe galt da han sølte vann på gulvet ved et uhell, og at det ikke er normalt å bli sinna for slike små ting etc. Han kom seg ut av forholdet på egen hånd, med alle vennskap inntakt og en klar idé om hva han ønsker og ikke ønsker i et forhold.

Ts, om du mistenker at kjæresten til din sønn behandler ham dårlig, så vil du gjøre livet hans enda vanskeligere om du blir fiendtlig innstilt til henne. Det eneste du vil oppnå med det er å dytte ham vekk, og da blir han mer isolert og mister en støtteperson. Forhold deg nøytral til kjæresten hans. Vær vennlig. Du kan gjerne spørre din sønn om hvordan han har det, men ikke begynn å snakke ned kjæresten hans. Og du, ikke sett diagnoser på folk. Du er ikke en fagperson, og begynner du å tenke på henne som narcissist, vil du kun begynne å se etter adferd som støtter opp under det, mens du ignorerer adferd som ikke støtter opp under en slik diagnose. Når man ikke liker noen, er det veldig enkelt å begynne å vri og vende på ALT de sier og gjør som negativt. 

Fra din post ser jeg ingen tegn til at hun behandler ham dårlig. Å ha sterke meninger betyr ikke at man er en dårlig person. Kanskje din sønn elsker at hun har sterke meninger? Kanskje han synes der er kjempegøy og utfordrende? Kanskje beundrer han henne for at hun synger til seg informasjon og bygger seg meninger ut i fra logikk og fakta?

Du har ikke på dette punktet et godt innsyn i forholdet deres til å være sikker på noe som helst, og som nevnt over er det uansett ikke lurt å sette i gang en krig.

 

Anonymkode: 2c480...116

  • Liker 1
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

Det går helt fint å vise omsorg for sønnen din uten å nevne svigerdatter i et negativt lys.

 

spør han om hvordan han har det, om det er noe han har tenkt på du kan gjøre for han, osv osv.

Anonymkode: d65e1...7e1

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Min tidligere svigermor sa til eksen min at hun mente jeg var bipolar og narsisist. Vi hadde gått gjennom en krise, hvor jeg ba dem bruke mer tid på sønn og barnebarn, fordi vi slet. Han fikk seg ikke til å be om det selv, som typisk "skal ikke innrømme at jeg har det vanskelig"-mann. Fikk nei fra svigermor, og da jeg ble oppriktig såret (har alltid stilt opp for dem) fikk eksen beskjed om at det var noe grunnleggende galt med meg. Fra deres perspektiv var jeg manipulerende og selvsentrert. Fra mitt perspektiv var livet veldig vanskelig, og jeg  sørget over at jeg ble avvist da jeg ba om hjelp. Vi er ikke sammen lenger, mye fordi hvordan ting ble med familien hans. Alle sa at det ikke var en grunn til å gjøre det slutt om vi hadde det bra, men det kompliserte hverdagen vår. I dag er vi veldig gode venner med nye partnere, og samarbeider bra om barna. Eksen har ikke blitt bedre på å være åpen om følelsene sine med foreldrene, og bruker ikke så mye tid på dem. Jeg tror ikke hun innså at det var jeg som hadde tatt initiativ, hver gang de ble bedt på middag eller annet.. Mitt forslag: ta opp konkrete hendelser med sønnen din. Vær åpen for at du tar feil. Ikke still diagnoser. Jobb med å kommunisere at det er rom for å ha det vanskelig, og for å be om hjelp. Ikke still diagnose, ikke engang om du er psykolog. Du er ikke objektiv, og du kjenner henne antagelig ikke spesielt godt, selv om du tror det.

Anonymkode: 9a7fb...54a

  • Hjerte 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...