Jeg manipulerte min sønn emosjonelt

[AnonymBruker]

At du blir lei deg er jo helt forståelig, akkurat som at det er forståelig at han ikke vil ha klem foran vennene. Det jeg reagerer på er jo albuen i ribbeina... Det er rimelig drøy oppførsel fra en som faktisk går på kampsport der respekt er så viktig. Uansett så er vel ikke denne klemmegreia noe nytt, han har jo vært tenåring en stund og det er jo så mye rart som er "cringe" for de i den alderen når det er andre til stede.

Anonymkode: 36974...4f9

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke dette er emosjonell manipulering. Jeg synes du burde oftere være ærlig om dine følelser med ditt barn. Hvordan skal han lære om verden hvis dere rundt ham maskerer alt? Han må få mulighet til å forstå og tilpasse seg, oppleve å gi og få respekt. Hvis du vet han ikke vil klemme offentlig, så ikke prøv å klemme ham. Og han må lære at hvis han gir en albue i ribbeina til sin mor, så gjør det vondt og hun blir lei seg.

Jeg ville ha pratet med ham, så får han også lære hvordan man reparerer og ordner opp. Jeg ville sagt at jeg innser at jeg burde visst at han ikke ville klemme, og ikke bare gjort som alle andre, så beklager. Og at du vil huske det fremover. Hvis han så ikke sier noe, så spør du om han har noe å beklage for også? Hvis han fortsatt ikke sier noe, så sier du at den albuen i ribbeina var veldig vond, slik behandler man ikke sin mor, du aksepterer ikke å bli slått av noen. Det er ikke slik man løser ting, man bruker ord. Det var vondt fysisk, og du ble også såret i følelsene av at din sønn behandlet deg slik. Og hanburde også beklage seg.

Anonymkode: 671ad...617

[AnonymBruker]

Han er i puberteten og ønsker avstand til mor. Helt normalt. Han har utviklet sine intimsoner og ønsker ikke klemmer lengre og blir sint fordi hun klemmer ham. Mor får repektere guttens ønske. Han er i en løsrivelse prosess.

Anonymkode: 395f5...5a3

[Jytte]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg har alltid prøvd å være en god forelder, lest veldig mange bøker om oppdragelse og barnepsykologi, jobbet mye med indre traumer fra oppveksten og føler at jeg stort sett strekker til som mamma.

Jeg møter alltid opp på trening, hos venner, kakesalg etc. Kjører hit og dit.

Pøser på med dyre ferier og klær, teknologi og leker. Men har prøvd å begrense lekene. 

Aldri skreket / ropt. ALLTID vært pedagogisk, aldri latt sure kommentarer vippe meg av pinnen.

osv.

 

Sønnen min er i dag 14 og har nettopp vært på leirskole med klassen. Han går av bussen og kommer mot oss foreldrene sammen med de andre barna (vi foreldrene snakket sammen utenfor bilene). Alle klemmer, sier hei til hverandre etter en uke med leirskole. Jeg gjør det samme og går inn for en klem.

Da får jeg en skarp albue inn i ribbeina og streng beskjed fra fjortisen om at det skal jeg ALDRI gjøre igjen.

Og det stakk litt dypt. Jeg har jo savnet han masse mens han har vært borte, stresset over situasjoner som kan oppstå, håpet på at han har det bra (jeg hadde det selv helt grusomt på leirskole). Han har heller aldri snakket til meg sånn før.

Vi kjørte hjem i stillhet og han gikk opp på rommet sitt. Jeg begynner å gråte i stua fordi det 1) gjør vondt (han er stor og sterk for alderen, går på kampsport), 2) vondt emosjonelt å bli avvist.

Han kommer ned for å hente noe og ser meg gråte. Da nøler han litt. Jeg snur meg og sier noe ala, "jeg er så ufattelig skuffet over deg. Jeg savnet deg masse og føler ikke at jeg fortjener at du bare driver og slår meg!" mens jeg gråter.

han får helt sjokk og går opp på rommet sitt. Nå sitter jeg i stua og føler meg dritt fordi jeg aldri har vært sånn mot han før og han fortjente ikke å høre sånne ord fra meg, spesielt ikke mens jeg gråt (emosjonell manipulasjon).

Noen tips til hvordan jeg kan gjøre situasjonen bedre?

Anonymkode: 2f349...937

Jeg forstår. Du må gjøre det godt igjen, finn på en unnskyldning om at du hadde mye å tenke på, og for all del, si at vold er uakseptabelt. 

Mine sønner har gått løs på fysiske ting, som en dør, en gang... men jeg sa det ordner seg, vi fikser det, og hele greia var egentlig min feil. Jeg røyke g r ø nt, og det stinka jo... men kom ut av rommet mitt etter ca. en time og spurte hva de hadde lyst på til middag. Sikkert ikke psykologisk rett, men... 

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Mulig du blander deg for mye iht at han nå er en gutt i tenårene.  Hvis du diller og dueller med han som en liten gutt, og han føler at han er større enn det, så vil han ta avstand. 

Jeg ble forbanna på foreldrene mine selv i ca samme alder, fikk aldri prøve ting ut selv. Tenke selv, osv. Ble snakket til som om jeg var fortsatt 7år. Og det er ikke kult. Han er 14, og savner nok klemmer, men trekker seg unna om de blir store. Klemmer i den alderen  må være litt snikende og i sjul.

Jeg ble også litt lei meg når min sønn ikke ville klemme lenger,  det var pinlig fikk j3g beskjed om. Et par ganger hjemme, ga jeg klem,vig sa unnskyld jeg glemte at du ikke likte klemmer lengre. 

Så gikk det noen mnd, også kom han selv og ga klem. Og sa han syntes klemmeregel var teit,bog han savnet de. Så vi kunne klemme igjen,  men ikke så andre så det. Så ble vi enige om det, at klemmer var noe mellom kun meg og han.

Nå er han over 20 og sier han klemmer mammaen sin og er stolt av det. Får klemmer mange ganger om dagen.  

Du må se dun sønn som den tenåringen han er, respektere hans grenser, spørre spm, oppfordre og utfordre. Ikke gi han alt han trenger til enhver tid. 

Jeg syntes du bør gå å be din sønn om unnskyld.  Si det ble litt for stor overraskelse å forstå han har blitt så stor, at klem ikke var ok. Og at du over reagerte litt. Men at du forstår godt  han ikke vil det lengre. 

Herifra så spør han om ting, ikke dikter. Hvordan tenkte du å løse, få til... når skal du på trening, istedenfor å si at du skal på trening kl 17. Selv om du vet svaret, så spør. Da vil han gradvis og på en bra måte ta over ansvaret for eget liv.

Anonymkode: 226c5...669

Ja, når de er over tyve ordner det meste seg, klem i vei liksom. Jeg har også vært forsiktig med å gi råd ad. utdannelse, for de må velge selv. Det har gått veldig bra, uten hjelp av meg. 

[AnonymBruker]

Du har skjermet sønnen din for normale menneskelige følelser hele livet hans? 

Herregud...  Hva slags menneske kommer han til å bli???

 

Anonymkode: 186a8...277

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du har skjermet sønnen din for normale menneskelige følelser hele livet hans? 

Herregud...  Hva slags menneske kommer han til å bli???

 

Anonymkode: 186a8...277

Og det sykeste er at det er nesten ingen andre som reagerer på det! 

Hva feiler det dere! 

Anonymkode: 186a8...277