Gå til innhold

Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 21.4.2023 den 16.09):

Jeg har en venninne som de siste årene bare har blitt sykere og sykere, men ikke døende. Før snakket vi om, og var enige om, at det var så slitsomt med folk som bare snakket om sykdom og var negative til alt hele tiden, nå har hun blitt en slik en. Uansett hva vi prater om så skal hun vri samtalen over på en av sykdommene sine og klage over det. Lenge. Lange avhandlinger om hvor ille det og det er, hvor fælt alt er. Hun kan klage 20minutter sammenhengene hvor jeg bare får sagt "ja, jaha, ånei, så synd, osv".

Hun har blitt enormt selvsentrert og klarer ikke ha fokus på andre ting enn seg selv og sin egen situasjon.

Jeg står selv i en svært krevende livssituasjon og har nettopp blitt sykmeldt. Dette vet hun. Og fordi vi begge er mye hjemme nå så ønsker hun å møtes veldig ofte. I tillegg til å sende meldinger og ringe. Jeg trenger ro og har veldig lite overskudd til å fungere som hennes støttekontakt, det er det jeg føler jeg har blitt.

Jeg føler meg totalt spist opp! Jeg har veldig lite energi, men likevel. Har sagt dette med lite energi til henne, men hun synes vi har det så hyggelig når vi treffes, så hun tenker kanskje at hun gir meg energi? Jeg aner ikke. Men hun suger meg helt tom hver gang vi har kontakt/møtes.

Og det største problemet er at jeg føler hun bare har igjen meg som venninne da mange andre har falt fra denne perioden. Dette klager hun også mye over, til meg. Og hun sier hun er ensom, at ingen tenker på henne. Dette føler jeg meg også truffet av og synes hun er fryktelig urettferdig mot meg der.

Jeg synes synd på henne og vil hjelpe, det er sånn jeg er. Men jeg føler ikke jeg klarer det lenger...

Hva gjør jeg i denne situasjonen? Jeg må egentlig bare prøve å holde hodet over vannet i eget liv, men får så dårlig samvittighet hvis jeg ikke har relativt hyppig kontakt med henne.

Anonymkode: b2dd5...827

Si at du skjønner at hun ønsker mer kontakt. Men at du nå først og fremst må ta hensyn til din egen situasjon,  og at det å møtes så ofte blir mer enn du har kapasitet til.  Det antar jeg du også forstår. Som heller ikke er frisk. Det er bedre jeg tar kontakt når jeg har kapasitet til det. 

Fortsetter hun å mase så si ifra en gang til. Jeg må ta kontakt med deg når jeg har kapasitet.  Ellers så må vi ta helt pause fra hverandre en stund 

Anonymkode: f3534...7cf

  • Hjerte 1
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Det du skriver her ts er grunnen til at mange kronisk syke og uføre er alene og ikke har venner igjen, folk har rømt fra klagingen. Jeg forstår deg godt, har selv kuttet ut venner som bare bruker de rundt seg som klage mur. 

Anonymkode: 355e2...7d0

  • Nyttig 1
Gjest theTitanic
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 21.4.2023 den 16.09):

Jeg har en venninne som de siste årene bare har blitt sykere og sykere, men ikke døende. Før snakket vi om, og var enige om, at det var så slitsomt med folk som bare snakket om sykdom og var negative til alt hele tiden, nå har hun blitt en slik en. Uansett hva vi prater om så skal hun vri samtalen over på en av sykdommene sine og klage over det. Lenge. Lange avhandlinger om hvor ille det og det er, hvor fælt alt er. Hun kan klage 20minutter sammenhengene hvor jeg bare får sagt "ja, jaha, ånei, så synd, osv".

Hun har blitt enormt selvsentrert og klarer ikke ha fokus på andre ting enn seg selv og sin egen situasjon.

Jeg står selv i en svært krevende livssituasjon og har nettopp blitt sykmeldt. Dette vet hun. Og fordi vi begge er mye hjemme nå så ønsker hun å møtes veldig ofte. I tillegg til å sende meldinger og ringe. Jeg trenger ro og har veldig lite overskudd til å fungere som hennes støttekontakt, det er det jeg føler jeg har blitt.

Jeg føler meg totalt spist opp! Jeg har veldig lite energi, men likevel. Har sagt dette med lite energi til henne, men hun synes vi har det så hyggelig når vi treffes, så hun tenker kanskje at hun gir meg energi? Jeg aner ikke. Men hun suger meg helt tom hver gang vi har kontakt/møtes.

Og det største problemet er at jeg føler hun bare har igjen meg som venninne da mange andre har falt fra denne perioden. Dette klager hun også mye over, til meg. Og hun sier hun er ensom, at ingen tenker på henne. Dette føler jeg meg også truffet av og synes hun er fryktelig urettferdig mot meg der.

Jeg synes synd på henne og vil hjelpe, det er sånn jeg er. Men jeg føler ikke jeg klarer det lenger...

Hva gjør jeg i denne situasjonen? Jeg må egentlig bare prøve å holde hodet over vannet i eget liv, men får så dårlig samvittighet hvis jeg ikke har relativt hyppig kontakt med henne.

Anonymkode: b2dd5...827

Du kan si at du har det tungt og at du har funnet ut at du må fokusere positivt for å holde motet oppe. Ikke snakke sykdom eller negativitet. Så spør du om hun kan være med på å hjelpe deg med dette, at det er vanskelig men et tiltak som virkelig virker. Og vær flink til å si at du ikke kan treffes fordi du er nødt til å hvile. 

AnonymBruker
Skrevet

Er selv kronisk syk, og takler heller ikke folk som stadig syter og klager over sykdom, og spesielt slitsomt er mennesker som blir stuck i offerrollen. Å snakke om tunge tema og vanskelige ting én gang i blant går fint, men da er det ofte en balanse i vennskapet hvor man gir og tar, og har fine og gøye stunder sammen også.

Når personen dyrker alt det negative, så blir det som oftest mer enn hva vi mennesker tåler, og man har ingen andre valg enn å unngå dem dersom man allerede har forsøkt å si fra om at det blir for mye. 

Anonymkode: e265d...823

  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Er selv kronisk syk, og takler heller ikke folk som stadig syter og klager over sykdom, og spesielt slitsomt er mennesker som blir stuck i offerrollen. Å snakke om tunge tema og vanskelige ting én gang i blant går fint, men da er det ofte en balanse i vennskapet hvor man gir og tar, og har fine og gøye stunder sammen også.

Når personen dyrker alt det negative, så blir det som oftest mer enn hva vi mennesker tåler, og man har ingen andre valg enn å unngå dem dersom man allerede har forsøkt å si fra om at det blir for mye. 

Anonymkode: e265d...823

Jepp. Jeg er ufør og lever med lite søvn, kroniske smerter og fatique. Men klarer ikke å hoppe på offerkarusellen til en del rundt meg. Har en veninne som også er syk, men hun er ganske aggressiv i væremåten. Det er fryktelig slitsomt når hennes sinne mot helsevesenet, livet, arbeidsgiveren, foreldre etc også blir rettet mot meg🙂Må rett og slett skjerme meg!!! Det blir ekstremt å ta imot sånt når man knapt eksisterer selv. 

Anonymkode: 1e393...ce0

  • Nyttig 1
Skrevet (endret)

Dette er nok vanskelig for dere begge på forskjellige måter ❤️ Det er lov å ha nok med seg selv, og du har lov å si at du trenger støtte hvis du føler du trenger det , trenger du ro og bare fred er det også lov å si . Jeg tror kommunikasjon er det aller viktigste her . Dere er jo på mange måter i samme situasjon og samtidig ikke . Å leve syk i mange år er tungt , men å være pårørende og venn til kronisk syk er jaggu ikke lett det heller . Og når man ikke er på topp er det vanskelig å gi 100 % , det synes jeg du bare sjal være ærlig på. Dette kan kanskje stykke vennskapet litt ? Det er desverre fort sånn at mange venner forsvinner hvis noen er syke over tid , så du kan kanskje trenge hennes vennskap også framover ❤️Masse lykke til ❤️

Endret av Aragon
AnonymBruker
Skrevet

Jeg er også kronisk syk har mye vondt og mye ekle plager. Jeg tåler erkjennelse omkring sykdom, innsiktsfull prat men ikke syting og klaging og ikke for mye sykdom heller. Må snakke mest om andre ting men helt ok at noen sier at de har en ræva dag og er møkk lei og så over til noe annet.

Anonymkode: 60a85...149

  • Nyttig 2
AnonymBruker
Skrevet

Takk for gode råd alle sammen.

Jeg skal prøve å ta mer hensyn til meg selv, det virker som jeg ikke trenger å få så dårlig samvittighet av det som det jeg får. Synes bare det er veldig vanskelig å la noen som synes så fryktelig synd på seg selv være enda mer alene fordi jeg vet at hun da får det enda verre. Det er jo faktisk objektivt synd på henne, men den evige offerrollen, den endeløse klagingen og den vanvittig negative holdningen som drar meg ned hver gang vi prater gjør jo at jeg får det ekstra ille hver gang vi har kontakt. Og det påvirker meg i mange dager.

Godt å høre fra dere som også er langtidssyke at det er lov å ta avstand fra sånne folk som havner i den negative spiralen, for det er som dere sier en grunn til at folk tar avstand til slutt. 

Jeg vet ikke hvor mye jeg får sagt om henne til henne, da hun selv synes hun holder seg positiv og har så godt humør. Kanskje hun synes det fordi hun ikke bare ligger og gråter i sengen og skriker av frustrasjon, at det er det hun egentlig hadde gjort hvis hun hadde fulgt sine emosjoner, men hun har ingen forståelse av hvordan hun påvirker andre. Da føler jeg det er dødt løp å skulle si noe om hvordan andre kan oppfatte henne. Som dere sikkert forstår så er jeg ikke en spesielt konfronterende person, så det å skulle si noe sånt føles umulig for meg.

Takk for alle råd og støtte, det hjelper på samvittigheten.

Så synes jeg det er synd at mange syke ikke forstår dette selv. Hun var som skrevet i HI helt med på at negative og klagete folk som blir syke er veldig irriterende og energikrevende og nesten umulig å omgås. Så havnet hun veldig fort der selv, det tok bare noen måneder fra hun ble syk. Hun blir aldri bra igjen, så hun kan fort gå en ensom fremtid i møte. Det hadde nok vært best å si noe slik at hun kunne unngått det... Men det er ikke sikkert det ville hjulpet når hun ikke skjønner hvorfor folk tar sånn avstand nå, hun syntes jo at det bare skulle mangle at de skulle stilt opp når hun har blitt så syk. Så hun er på en måte klar over det, men synes hun har rett til å være sånn. 🤷🏼‍♀️ Men mest av alt klager hun over at folk ikke tar seg tid til henne når hun har det som verst i livet, og hun synes det er rart fordi hun er så positiv. Jeg blir ikke helt klok på det der.

Anonymkode: b2dd5...827

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for gode råd alle sammen.

Jeg skal prøve å ta mer hensyn til meg selv, det virker som jeg ikke trenger å få så dårlig samvittighet av det som det jeg får. Synes bare det er veldig vanskelig å la noen som synes så fryktelig synd på seg selv være enda mer alene fordi jeg vet at hun da får det enda verre. Det er jo faktisk objektivt synd på henne, men den evige offerrollen, den endeløse klagingen og den vanvittig negative holdningen som drar meg ned hver gang vi prater gjør jo at jeg får det ekstra ille hver gang vi har kontakt. Og det påvirker meg i mange dager.

Godt å høre fra dere som også er langtidssyke at det er lov å ta avstand fra sånne folk som havner i den negative spiralen, for det er som dere sier en grunn til at folk tar avstand til slutt. 

Jeg vet ikke hvor mye jeg får sagt om henne til henne, da hun selv synes hun holder seg positiv og har så godt humør. Kanskje hun synes det fordi hun ikke bare ligger og gråter i sengen og skriker av frustrasjon, at det er det hun egentlig hadde gjort hvis hun hadde fulgt sine emosjoner, men hun har ingen forståelse av hvordan hun påvirker andre. Da føler jeg det er dødt løp å skulle si noe om hvordan andre kan oppfatte henne. Som dere sikkert forstår så er jeg ikke en spesielt konfronterende person, så det å skulle si noe sånt føles umulig for meg.

Takk for alle råd og støtte, det hjelper på samvittigheten.

Så synes jeg det er synd at mange syke ikke forstår dette selv. Hun var som skrevet i HI helt med på at negative og klagete folk som blir syke er veldig irriterende og energikrevende og nesten umulig å omgås. Så havnet hun veldig fort der selv, det tok bare noen måneder fra hun ble syk. Hun blir aldri bra igjen, så hun kan fort gå en ensom fremtid i møte. Det hadde nok vært best å si noe slik at hun kunne unngått det... Men det er ikke sikkert det ville hjulpet når hun ikke skjønner hvorfor folk tar sånn avstand nå, hun syntes jo at det bare skulle mangle at de skulle stilt opp når hun har blitt så syk. Så hun er på en måte klar over det, men synes hun har rett til å være sånn. 🤷🏼‍♀️ Men mest av alt klager hun over at folk ikke tar seg tid til henne når hun har det som verst i livet, og hun synes det er rart fordi hun er så positiv. Jeg blir ikke helt klok på det der.

Anonymkode: b2dd5...827

Du kan jo være veldig direkte. Når hun begynner å klage. Så si,  du kan å klage mye på sykdommen din. Dette må du komme deg ut av, fordi nå er det blitt en litt dårlig uvane. 10minutter er nok, men da må du virkelig prøve å snakke om annet.

Du sier selv at ingen er der lengre, men det er jo fordi samvær med deg handler kun om din sykdom. Ingenting om hva som er bra, eller den du snakker med.

Jeg sier dette av kjærlighet,  for nå begynner jeg også å føle på at det blir mye negativ prat, som påvirker meg negativt i flere dager etterpå. Og det kan jeg ikke stå i akkurat nå.

Så enten må du jobbe litt med å snakke om noe annet. Eller så må vi kutte ned mye på kontakten

Anonymkode: f3534...7cf

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...