Syk venn, bare sykdomsprat! 🤯

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som de siste årene bare har blitt sykere og sykere, men ikke døende. Før snakket vi om, og var enige om, at det var så slitsomt med folk som bare snakket om sykdom og var negative til alt hele tiden, nå har hun blitt en slik en. Uansett hva vi prater om så skal hun vri samtalen over på en av sykdommene sine og klage over det. Lenge. Lange avhandlinger om hvor ille det og det er, hvor fælt alt er. Hun kan klage 20minutter sammenhengene hvor jeg bare får sagt "ja, jaha, ånei, så synd, osv".

Hun har blitt enormt selvsentrert og klarer ikke ha fokus på andre ting enn seg selv og sin egen situasjon.

Jeg står selv i en svært krevende livssituasjon og har nettopp blitt sykmeldt. Dette vet hun. Og fordi vi begge er mye hjemme nå så ønsker hun å møtes veldig ofte. I tillegg til å sende meldinger og ringe. Jeg trenger ro og har veldig lite overskudd til å fungere som hennes støttekontakt, det er det jeg føler jeg har blitt.

Jeg føler meg totalt spist opp! Jeg har veldig lite energi, men likevel. Har sagt dette med lite energi til henne, men hun synes vi har det så hyggelig når vi treffes, så hun tenker kanskje at hun gir meg energi? Jeg aner ikke. Men hun suger meg helt tom hver gang vi har kontakt/møtes.

Og det største problemet er at jeg føler hun bare har igjen meg som venninne da mange andre har falt fra denne perioden. Dette klager hun også mye over, til meg. Og hun sier hun er ensom, at ingen tenker på henne. Dette føler jeg meg også truffet av og synes hun er fryktelig urettferdig mot meg der.

Jeg synes synd på henne og vil hjelpe, det er sånn jeg er. Men jeg føler ikke jeg klarer det lenger...

Hva gjør jeg i denne situasjonen? Jeg må egentlig bare prøve å holde hodet over vannet i eget liv, men får så dårlig samvittighet hvis jeg ikke har relativt hyppig kontakt med henne.

Anonymkode: b2dd5...827

[Million]

Kan du ikke si rett ut til henne at du er sykemeldt av en grunn, og at du reagerer annerledes på sykdom enn henne? Du trenger ro og være i fred, slippe mas (ja, bruk ordet mas...) og masse sykdomssnakk. Du trenger rett og slett å være mer i fred, kan du si, uten at hun skal behøve å ta det så fryktelig personlig. 

Folk som snakker om sykdom hele tiden er utrolig slitsomme å forholde seg til. Jeg har full forståelse for at du føler det suger deg helt tom å måtte sitte og høre på klaging i tjue minutter i strekk. 

[AnonymBruker]

Tenker at gjosting er en stygg greie sånn generelt, men hvis hun ikke tar hint og du ikke greier å være veldig tydelig er det kanskje mitt beste råd. 
er selv syk og har gitt beskjed til de rundt meg at i perioder greier jeg ikke engang å svare på sms’er. 
Her bør du virkelig øve deg på å sette grenser. 
det er faktisk både vanlig og naturlig at man ikke orker sms/tlf og å treffes når man er redusert. 
Dette får du bare melde ut. 
og ikke svar henne på lang tid hvis hun maser med sms

Anonymkode: a6da2...961

[AnonymBruker]

Det at hun kommer til deg og klager over at hun er ensom, ikke har noen venner og at ingen tenker på henne er manipulering. Hun gir deg bevisst dårlig samvittighet og vil at du skal synes synd på henne, som gjør at du antageligvis gir litt ekstra innsats med å være med henne og gi henne oppmerksomhet. Enten det er å prate i telefon eller møtes.

Du skal ikke føle på at du får dårlig samvittighet fordi du ikke har hyppig kontakt med henne. Da er det noe som skurrer, fryktelig også. Dette vil bare gjøre deg sykere i lengden, og til slutt så vil du uansett bli feid inn i gruppa med mennesker som ikke bryr seg om henne. Det vil aldri bli nok. Sånne folk kommer aldri til å endte atferden sin.

 

Enten så må du sette utrolig klare og tydelige grenser, eller kutte kontakt med henne.

Anonymkode: 33c98...1b7

[AnonymBruker]

Million skrev (15 minutter siden):

Kan du ikke si rett ut til henne at du er sykemeldt av en grunn, og at du reagerer annerledes på sykdom enn henne? Du trenger ro og være i fred, slippe mas (ja, bruk ordet mas...) og masse sykdomssnakk. Du trenger rett og slett å være mer i fred, kan du si, uten at hun skal behøve å ta det så fryktelig personlig. 

Folk som snakker om sykdom hele tiden er utrolig slitsomme å forholde seg til. Jeg har full forståelse for at du føler det suger deg helt tom å måtte sitte og høre på klaging i tjue minutter i strekk. 

Jeg har sagt det, ganske direkte. Hun vet at jeg trenger mye egentid og at sosial kontakt er slitsomt for meg. Jeg har sagt at jeg er introvert og at jeg derfor ikke kan møtes så ofte.

Men fordi hun får energi av å være sammen med meg så projiserer hun det over på meg kanskje. Men jeg snakker ikke om sykdom, jeg er ikke negativ. Og jeg lytter mye til henne og støtter henne hele tiden. Og det er vel derfor hun føler så stort behov for å snakke med meg.

Jeg skulle ønske hun fikk hjelp hos psykolog eller noe. Jeg kan ikke hjelpe henne, annet enn å være støttende.

Hun mener selv hun er veldig positiv, så hun mangler totalt selvinnsikt. Hun er kanskje ikke sur eller sint overfor meg, men energien hennes er langt fra positiv.

 

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Tenker at gjosting er en stygg greie sånn generelt, men hvis hun ikke tar hint og du ikke greier å være veldig tydelig er det kanskje mitt beste råd. 
er selv syk og har gitt beskjed til de rundt meg at i perioder greier jeg ikke engang å svare på sms’er. 
Her bør du virkelig øve deg på å sette grenser. 
det er faktisk både vanlig og naturlig at man ikke orker sms/tlf og å treffes når man er redusert. 
Dette får du bare melde ut. 
og ikke svar henne på lang tid hvis hun maser med sms

Anonymkode: a6da2...961

Takk for tips, men jeg har ikke hjerte til noe sånt. 💔

 

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det at hun kommer til deg og klager over at hun er ensom, ikke har noen venner og at ingen tenker på henne er manipulering. Hun gir deg bevisst dårlig samvittighet og vil at du skal synes synd på henne, som gjør at du antageligvis gir litt ekstra innsats med å være med henne og gi henne oppmerksomhet. Enten det er å prate i telefon eller møtes.

Du skal ikke føle på at du får dårlig samvittighet fordi du ikke har hyppig kontakt med henne. Da er det noe som skurrer, fryktelig også. Dette vil bare gjøre deg sykere i lengden, og til slutt så vil du uansett bli feid inn i gruppa med mennesker som ikke bryr seg om henne. Det vil aldri bli nok. Sånne folk kommer aldri til å endte atferden sin.

Enten så må du sette utrolig klare og tydelige grenser, eller kutte kontakt med henne.

Anonymkode: 33c98...1b7

Det er manipulering, men også sant. Hun har veldig få andre. Men jeg vet ikke om hun sier akkurat det samme til alle. 😅 

Der sier du noe, det blir aldri nok for henne. Uansett.

Hvordan får jeg satt tydelige grenser? Når hun spør om å møtes på onsdag og jeg sier at jeg ikke kan uten å komme med en unnskyldning så spør hun om torsdag. Og sånn holder hun på helt til jeg går tom for unnskyldninger. Jeg blir sliten bare av å se nummeret hennes, høre navnet hennes eller bli påminnet henne, så det har blitt ganske ekstremt. Det siste henger nok sammen med min sykdom og lave energi, men det er likefullt reellt for meg.

Hvordan kan jeg formulere meg når jeg setter grenser?

Hva kan jeg si når hun spør meg dag for dag hva jeg skal?

Anonymkode: b2dd5...827

[Sparkling_Pink]

Jeg er av de menneskene som kunne vært venninna di. Jeg elsker å ha folk rundt meg og alenetid telles i timer. I perioder jeg sliter er overlevelsesmodusen min noe som oppleves som full selvsentrering. Jeg er elendig på å fortolke hint og det eneste som funker effektivt for både meg og andre er tydelig og klar kommunikasjon.

«Nei, jeg kan ikke at imot besøk, jeg er for sliten denne uka», eller «beklager, jeg har ikke kapasitet til å lytte til deg nå i dag», eller «takk for at du liker å henge med meg, det går dessverre ikke de neste 10 dagene». «Jeg skjønner at det er fint å prate om hva du opplever i livet ditt akkurat nå, jeg må be deg gå hjem om du kommer inn på sykdom, jeg blir for sliten av det temaet».

^forslag på formuleringer

Og husk: å komme med klare forslag og be om ting er ofte nok. Grensesetting kommer som konsekvenser og handler om det du har tilgjengelig, dine egne handlinger.

Du tar vare på deg selv og vennskapet ved å greie å være tydelig. Du gir også din venninne gode vekstmuligheter selv nå når hun er et plaget menneske.

[AnonymBruker]

Sparkling_Pink skrev (7 minutter siden):

Jeg er av de menneskene som kunne vært venninna di. Jeg elsker å ha folk rundt meg og alenetid telles i timer. I perioder jeg sliter er overlevelsesmodusen min noe som oppleves som full selvsentrering. Jeg er elendig på å fortolke hint og det eneste som funker effektivt for både meg og andre er tydelig og klar kommunikasjon.

«Nei, jeg kan ikke at imot besøk, jeg er for sliten denne uka», eller «beklager, jeg har ikke kapasitet til å lytte til deg nå i dag», eller «takk for at du liker å henge med meg, det går dessverre ikke de neste 10 dagene». «Jeg skjønner at det er fint å prate om hva du opplever i livet ditt akkurat nå, jeg må be deg gå hjem om du kommer inn på sykdom, jeg blir for sliten av det temaet».

^forslag på formuleringer

Og husk: å komme med klare forslag og be om ting er ofte nok. Grensesetting kommer som konsekvenser og handler om det du har tilgjengelig, dine egne handlinger.

Du tar vare på deg selv og vennskapet ved å greie å være tydelig. Du gir også din venninne gode vekstmuligheter selv nå når hun er et plaget menneske.

Takk for tips!

Jeg sliter veldig med å sette grenser, føler jeg har sagt ting ganske direkte allerede. Føler meg kanskje ikke respektert? Og det er frustrerende. 

Men som du sier så kanskje hun kan vokse av at jeg sier noe om det. Jeg aner bare ikke hvordan. Så direkte som du legger det frem klarer jeg ikke. Jeg tenker vel også at hun allerede burde tatt hintet, men så er det igjen det med at hun bare ser egne behov da...

Jeg må nok også prøve å riste av meg følelsen av å være en dårlig venn og et enda dårligere medmenneske. Hvordan gjør jeg det? Som sagt så er det jo reellt synd på henne.

Anonymkode: b2dd5...827

[Sparkling_Pink]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Takk for tips!

Jeg sliter veldig med å sette grenser, føler jeg har sagt ting ganske direkte allerede. Føler meg kanskje ikke respektert? Og det er frustrerende. 

Men som du sier så kanskje hun kan vokse av at jeg sier noe om det. Jeg aner bare ikke hvordan. Så direkte som du legger det frem klarer jeg ikke. Jeg tenker vel også at hun allerede burde tatt hintet, men så er det igjen det med at hun bare ser egne behov da...

Jeg må nok også prøve å riste av meg følelsen av å være en dårlig venn og et enda dårligere medmenneske. Hvordan gjør jeg det? Som sagt så er det jo reellt synd på henne.

Anonymkode: b2dd5...827

Konsekvensen av det du klager over her er i retninga - avslutt vennskapet. Du trenger mennesker som prater hint flytende.

[AnonymBruker]

Sparkling_Pink skrev (4 minutter siden):

Konsekvensen av det du klager over her er i retninga - avslutt vennskapet. Du trenger mennesker som prater hint flytende.

Men er det bare hinting når jeg sier at jeg trenger mye alenetid, at jeg er sliten, at jeg blir enda mer sliten av å være sosial, at jeg ikke kan være der for andre akkurat nå fordi jeg har nok med meg selv, at jeg er introvert, osv osv.

Er det nødvendig å være veldig direkte? Det er jo få som egentlig tåler at man er det, så føler det er umulig å gjøre ting riktig her.

Anonymkode: b2dd5...827

[AnonymBruker]

Dette høres ikke sunt ut. Mens du blir tappet for energi, så blir hun sikkert full av energi etter dere har møttes. Slikt kan enkelte nesten få et slags avhengighetsforhold til. Det er nok lurt at du kutter henne helt en periode. 

Jeg hadde sagt noe a’ la:

«Hei, jeg er inne i en periode hvor jeg er for dårlig til å være sosial eller snakke på en stund. Jeg tar kontakt når det forhåpentligvis bedrer seg. Håper du forstår, glad i deg. ❤️» 

Dersom hun ikke respekterer dette, må du være enda klarere og hardere.

Anonymkode: 4abb6...4a6

[Sessan_]

Du trenger ikke unnskyldninger. «Det passer ikke», eller «jeg orker ikke» holder lenge. Ikke forklar deg. Og om hun prøver seg på neste dag og neste dag: «Jeg vet ikke når jeg har mulighet igjen. Jeg kontakter deg når det passer.»

Hun trenger hjelp, men jeg vil nok også oppfordre deg til å søke litt råd/hjelp for å jobbe med grensesettingen din.

[Duff]

"Nei, nå ble det mye triste ting her. Tror vi må snakke om noe annet"

[Sparkling_Pink]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Men er det bare hinting når jeg sier at jeg trenger mye alenetid, at jeg er sliten, at jeg blir enda mer sliten av å være sosial, at jeg ikke kan være der for andre akkurat nå fordi jeg har nok med meg selv, at jeg er introvert, osv osv.

Er det nødvendig å være veldig direkte? Det er jo få som egentlig tåler at man er det, så føler det er umulig å gjøre ting riktig her.

Anonymkode: b2dd5...827

Til første avsnitt: for meg er det bare hint fordi jeg må fortolke hva du håper at jeg skal gjøre med informasjonen. Det skaper hos meg stor usikkerhet, for jeg sanser at du har noen intensjoner, men lar det være opp til meg å alene gjette meg fram til dine behov. Dette kan føre til at jeg avskriver det hele, for du er et voksent ansvarlig menneske og det er ikke min jobb å svare på andres uuttalte behov. 

At du tror få tåler at du er direkte er fordi vi er i en kultur hvor det ikke fremmes. Jeg synes denne kulturen er syk og skadelig.

Du avgjør selv hva du gjør eller ikke gjør, men jeg håper du ender opp med å ta beviste valg og får en fremtid hvor du føler deg vel som medmenneske.

[AnonymBruker]

"Jeg har redusert kapasitet for tida. Skjønner at du har mye å stri med, men jeg har lite overskudd,  dessverre.  Håper du får dekket dine omsorgsbehov andre steder, for jeg har dessverre ingenting å gi for tida. Kan  vi holde ting litt lett og overfladisk til vi begge har overskudd til noe annet?".

Anonymkode: 539e1...b15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

"Jeg har redusert kapasitet for tida. Skjønner at du har mye å stri med, men jeg har lite overskudd,  dessverre.  Håper du får dekket dine omsorgsbehov andre steder, for jeg har dessverre ingenting å gi for tida. Kan  vi holde ting litt lett og overfladisk til vi begge har overskudd til noe annet?".

Anonymkode: 539e1...b15

Det er nok dette jeg burde sagt, men jeg vet jo at hun ikke får dekket sine behov andre steder fordi hun har bare meg igjen.

Anonymkode: b2dd5...827

[AnonymBruker]

....

Anonymkode: 539e1...b15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Takk for tips!

Jeg sliter veldig med å sette grenser, føler jeg har sagt ting ganske direkte allerede. Føler meg kanskje ikke respektert? Og det er frustrerende. 

Men som du sier så kanskje hun kan vokse av at jeg sier noe om det. Jeg aner bare ikke hvordan. Så direkte som du legger det frem klarer jeg ikke. Jeg tenker vel også at hun allerede burde tatt hintet, men så er det igjen det med at hun bare ser egne behov da...

Jeg må nok også prøve å riste av meg følelsen av å være en dårlig venn og et enda dårligere medmenneske. Hvordan gjør jeg det? Som sagt så er det jo reellt synd på henne.

Anonymkode: b2dd5...827

Du kan jo være SUPERærlig, men i høflig tone.

«Jeg vet ikke hvorfor de andre venninnene har sklidd unna, det kan være andre grunner en min.

Men nå har jeg nok med meg selv og har dessverre ikke den kapasiteten jeg hadde før til store mengder sykdomssnakk.

Jeg skjønner det er naturlig når det jo opptar hverdagen som langtidssyk, men jeg merker jeg ikke klarer lengre å være den som lytter. Nå blir jeg veldig trigget dessverre av det.

Så jeg kommer til å ta en liten pause for meg selv denne måneden her, og så om du vil kan vi avtale noe når jeg mer mer ovenpå». 
 

Tar hun ikke den sier du bare «neivel».

 

Anonymkode: 06fe8...875

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.4.2023 den 16.09):

Jeg har en venninne som de siste årene bare har blitt sykere og sykere, men ikke døende. Før snakket vi om, og var enige om, at det var så slitsomt med folk som bare snakket om sykdom og var negative til alt hele tiden, nå har hun blitt en slik en. Uansett hva vi prater om så skal hun vri samtalen over på en av sykdommene sine og klage over det. Lenge. Lange avhandlinger om hvor ille det og det er, hvor fælt alt er. Hun kan klage 20minutter sammenhengene hvor jeg bare får sagt "ja, jaha, ånei, så synd, osv".

Hun har blitt enormt selvsentrert og klarer ikke ha fokus på andre ting enn seg selv og sin egen situasjon.

Jeg står selv i en svært krevende livssituasjon og har nettopp blitt sykmeldt. Dette vet hun. Og fordi vi begge er mye hjemme nå så ønsker hun å møtes veldig ofte. I tillegg til å sende meldinger og ringe. Jeg trenger ro og har veldig lite overskudd til å fungere som hennes støttekontakt, det er det jeg føler jeg har blitt.

Jeg føler meg totalt spist opp! Jeg har veldig lite energi, men likevel. Har sagt dette med lite energi til henne, men hun synes vi har det så hyggelig når vi treffes, så hun tenker kanskje at hun gir meg energi? Jeg aner ikke. Men hun suger meg helt tom hver gang vi har kontakt/møtes.

Og det største problemet er at jeg føler hun bare har igjen meg som venninne da mange andre har falt fra denne perioden. Dette klager hun også mye over, til meg. Og hun sier hun er ensom, at ingen tenker på henne. Dette føler jeg meg også truffet av og synes hun er fryktelig urettferdig mot meg der.

Jeg synes synd på henne og vil hjelpe, det er sånn jeg er. Men jeg føler ikke jeg klarer det lenger...

Hva gjør jeg i denne situasjonen? Jeg må egentlig bare prøve å holde hodet over vannet i eget liv, men får så dårlig samvittighet hvis jeg ikke har relativt hyppig kontakt med henne.

Anonymkode: b2dd5...827

Dette innlegget kunne jeg ha skrevet.. nøyaktig det samme.. 

Klart hun synes det er digg at du er sykmeldt nå og kan møtes ofte.. da får hun dekket sine behov. Men hun tenker ikke over hva dine behov er.

du må bare styre litt unna nå. Si du er sliten og må bruke sykmeld til å hente deg inn osv.  hun der spiser deg opp, eier ikke antenner og er umettelig. 
så her må du sette grenser. 
det er en grunn til at andre har trekt seg unna 

 

Anonymkode: a6789...c0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det er nok dette jeg burde sagt, men jeg vet jo at hun ikke får dekket sine behov andre steder fordi hun har bare meg igjen.

Anonymkode: b2dd5...827

Det er ikke ditt ansvar.. hvem skal støtte deg i denne perioden?

Anonymkode: a6789...c0c

[tussi680]

Ikke lett å være mye syk heller, det vet ingen før de er i samme situasjon selv.

Har kuttet kontakten med noen som var helt på jordet.

De få jeg nå har kontakt med  de sier ikke noe imot,  jeg bare forklarer at jeg ikke orker akkurat nå.