Ventesorg når relasjonen er komplisert (rus, traumer)

[AnonymBruker]

Jeg er pårørende til en som har vært rusavhengig hele livet og nå begynner starten på slutten for vedkommende. Jeg vet fader ikke hvordan jeg skal reagere og hva jeg skal tenke og føle. Relasjonen har bestått av omsorgssvikt, manglende kjærlighet og er farget av det faktum av jeg aldri har vært bra nok, aldri blitt akseptert og respektert for sånn jeg er. Kan ikke komme på noen gode minner. Fine øyeblikk er det selvsagt, men de er farget i svart.
Jeg er lei meg og gråter mye, men jeg har egentlig ingen tanker. Jeg er sint for at personen har valgt å gi blaffen i meg og seg selv og heller ruse seg istedenfor å ta ansvar for eget liv og helse. (Jada jeg vet at avhengighet er komplisert). Jeg klarer ikke engang å kjenne om jeg føler kjærlighet for personen? Gjør jeg det?

Det hele er utrolig forvirrende. Hvordan er sorgprosessen når relasjonen er slik, særlig med tanke på omsorgssvikt, sammenlignet med om relasjonen var normal? Det er så forvirrende at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Vil rømme inni rus selv nå.

Anonymkode: df027...598

[AnonymBruker]

Du må i alle fall ikke rømme inn i rus du også!

Det høres ut som det er en forelder du beskriver?

At du aldri har følt deg akseptert eller respektert sier mye. Og du stiller spørsmålstegn ved om du føler kjærlighet for personen. Det er bare du som kan vite - men om du spør meg så fortjener kanskje ikke dette mennesket din kjærlighet.

Det blir ekstra vanskelig emosjonelt for deg, når du vet at h"n har begrenset levetid. Da kommer det så mange tanker. Hva bør jeg gjøre. Men, et menneske som har behandlet deg så usselt kan ikke forvente din omsorg og støtte. 

Du skal ikke føle at du MÅ stille opp. Og om du stiller opp, så gjør det på dine premisser. 

Hvordan tror du h"n hadde oppført seg om situasjonen var motsatt?

Man høster som man sår.

Anonymkode: 237e9...10e