Jeg er arbeidsnarkoman, elsk og hat

[AnonymBruker]

Ja. Jeg er avdelingsleder, og jeg elsker jobben min. Tar mye mer ansvar enn jeg må, leder to avdelinger og er ansvarlig for ca 75 mill iplanlegging og delvis gjennomføring for kunder. Jobben spiser meg opp fordi jeg blir så engasjert, kombinert med høyt arbeidspress. Legg til to barn, samboer og det som hører med, så er søvnmangelen stor og hjernen går på høygir hele tiden. Og jeg elsker det. Likevel skjønner jeg st jeg må roe ned, for øyeblikket jobber jeg med et kurs med flere samlinger og arbeid som skal gjøres mellom samlingene. Dette gjør meg enda mer engasjert, nå er klokka 23.30 og jeg leser bok, gjør notater og planlegger omstrukturering og fremdrift. 
jeg måtte vare lufte litt, flr jeg fortsetter med galskapen. 

Anonymkode: e8109...2bb

[AnonymBruker]

Er du storesøster? Eller eit barn som tok veldig mykje ansvar i barndommen? Som såg korleis dei andre i familien hadde det og prøvde å fikse det? Eller eit barn som helst fekk positive tilbakemeldingar og ros dersom du gjorde noko bra? Som helst fekk ros for det bra du gjorde, ikkje den gode personen du var? 

Det er veldig typisk for oss som elsker jobben/jobbar mykje/tar masse ansvar/elskar masse utfordringar samstundes. Vi har tatt desse mønstera med oss inn i vaksenlivet. Vår indre motivasjon blir framleis gira av akkurat dei samme mekanismane. Heilt til vi jobbar oss så slitne at vi ikkje klarer meir. 

Det er veldig bra at du klarer å sjå at du må roe ned. ❤️ 

Anonymkode: 8f0b3...2c6

[AnonymBruker]

Ikke noe problem det TS - i en periode. Men tro meg, før eller siden møter de aller fleste veggen hvis man ikke roer ned på noe tidspunkt. Så det er bra du ser selv at du bør roe litt ned. Spørsmålet til deg er da når du tenker å gjøre det? 

Anonymkode: 71d85...1e0

[AnonymBruker]

Ja, jeg er storesøster og tok mye ansvar da jeg var barn. 
 

og ja, jeg tenker også at man møter veggen. Tenker ofte at jeg må roe ned, skal bare.. 

Anonymkode: e8109...2bb

[AnonymBruker]

Var en veldig engasjert medarbeider før. Synes ikke jeg fikk mye igjen for det.

 

Viktigste nå er : Familie, fritid og naturen. Pengene får en ikke med seg uansett.

Anonymkode: aa4bc...c64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Ja. Jeg er avdelingsleder, og jeg elsker jobben min. Tar mye mer ansvar enn jeg må, leder to avdelinger og er ansvarlig for ca 75 mill iplanlegging og delvis gjennomføring for kunder. Jobben spiser meg opp fordi jeg blir så engasjert, kombinert med høyt arbeidspress. Legg til to barn, samboer og det som hører med, så er søvnmangelen stor og hjernen går på høygir hele tiden. Og jeg elsker det. Likevel skjønner jeg st jeg må roe ned, for øyeblikket jobber jeg med et kurs med flere samlinger og arbeid som skal gjøres mellom samlingene. Dette gjør meg enda mer engasjert, nå er klokka 23.30 og jeg leser bok, gjør notater og planlegger omstrukturering og fremdrift. 
jeg måtte vare lufte litt, flr jeg fortsetter med galskapen. 

Anonymkode: e8109...2bb

Så lenge du har tid til familie og venner og ikke får høyt blodtrykk, osv er det vel bare å fortsette:)

Anonymkode: 33f8d...d28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Var en veldig engasjert medarbeider før. Synes ikke jeg fikk mye igjen for det.

 

Viktigste nå er : Familie, fritid og naturen. Pengene får en ikke med seg uansett.

Anonymkode: aa4bc...c64

Ikke dumt! 

Det er ingen som takker deg når du ikke klarer å stå i jobben lengre. 

Anonymkode: 8f0b3...2c6

[AnonymBruker]

Positivt stress er bare gøy, var der selv i 5 år og jobbet fra morgen til kveld . så smalt det , ut av det intet. Skjønte ikke det selv og fortsatte å gønne  på men det var ikke lenger positivt , det gikk ut over helsa, jeg  sluttet og ingen takk og det tok meg to år å komme meg . min hukommelse og konsentrasjon var ødelagt . 

Anonymkode: f63f5...8db