Kvinner sier de vil ha intelligente menn

[Pudderrosa]

For en generalisering det er i denne tråden! De mest intelligente jeg kjenner er også de mest fintfølende og ydmyke. De har ikke noe behov for å få andre til å føle seg som idioter. Det er det de usikre som later som om de er intelligente som har. 

[AnonymBruker]

Tror ikke det er noen forskjell på menn og kvinner der altså. Et pent utseende blir tillagt andre positive egenskaper. Selv om vi veit at fine damer og kan være reine psykopater. 

Jeg tro nok at menn lettere kan spotte andre menn som er assholes, og kvinner ser hvilke damer som er bra damer.

Ta bort sex og begjær og bildet blir klarere. En mann men fin kropp og fet konto blir tillagt andre positive egenskaper,  vi andre menn lurer på hva dama tenker på når hun blir sammen med en slu faen. Men vi antar at hun liker rasshøl???

Egentlig burde alle menn ha ei lesbisk dame som forholds konsulent, og damene en homofil kompis som kan vurdere kandidater.

Anonymkode: b1c8e...98d

[AnonymBruker]

Jeg har datet og hatt forhold til ganske så intelligente menn. Det var en egenskap jeg som ganske intelligent kvinne satte pris på, frem til jeg erfarte flere ganger at menn som er veldig opptatt av at de er intelligente, noe mange menn som er intelligent er, var opptatt av en slags konkurranse i dette. Der jeg tenkte at det var fint at vi var omtrent på samme nivå angående slikt ble det for mennene en konkurranse mellom oss som jeg ufrivillig ble deltager i, bare ved å være sammen med dem. Bare noe så dumt at jeg vant i TP over dem ble et nederlag for menn. Bare det at jeg ved diskusjoner om ulikt hadde bedre argumenter var et nederlag for dem. (Omvendt tok jeg slikt som positivt og utviklende for meg, og jeg likte at han kunne utvide min forståelse for ulikt.)

Uansett, jeg ble etter tre forhold med svært intelligente menn fryktelig lei av den mentaliteten at alt skulle være en konkurranse, hvor de strålte når de "vant", men taklet det dårlig når jeg "vant", for jeg skjønte aldri at det måtte være en slik konkurranse, og hadde ønsket et jevnbyrdig forhold, med respekt for hverandres kunnskaper, hvor vi begge synes det var ok å få gode innspill fra hverandre. Jeg var for naiv rett og slett, i forhold til menns konkurranseinstinkter. 

Jeg gikk derfor lei intellektuelle menn, som var veldig opptatt av at de var det, og falt for en mann som absolutt ikke er slik. Det den mannen istedenfor har er evne til læring og gode refleksjoner rundt erfaringer i livet. Hans selvverdi ligger ikke på å "vinne" i å være smartest, men på evne til å være et godt menneske, og sin utvikling gjennom erfaringer. Han lærer meg også mye, men på et mye mer mellommenneskelig nivå. Han erfarer, observerer og reflekterer, og setter pris på mine kunnskaper og refleksjoner, fordi han er opptatt av å utvikle seg. Lære, like mye som å belære. 

Han er livssmart om man kan kalle det for det, men ikke opptatt av å være og vinne den intellektuelle rollen i vårt forhold. Hans selvfølelse ligger ikke på å vinne i tp, eller å klare å slå ihjel mine argumenter og min kunnskap, som om det er trussel mot hans "status ". 

Så joda, intelligens betyr noe for meg, men min erfaring er at å være klok og god er viktigere enn å kunne mest om alt mulig. Jeg ønsker jo ikke å skjære av meg hodet og late som jeg er dum for å opprettholde en manns selvbilde. Det blir for dumt. 

Ironisk nok hevdet samtlige intellektuelle menn at de falt for meg mye på grunn av mitt gode hode. Litt synd da at de ikke taklet det, og gjorde det til en konkurranse. Jeg trives langt bedre med mindre boklært/faktaklok intellektuell, men betydelig klokere mann angående å fungere godt sammen,  hvor man vokser på hverandres kunnskaper og refleksjoner, istedenfor å konkurrere i slikt. 

Jeg liker menn som er stolte av og opptatt av at de er intelligente best som venner og kolleger. Da kan jeg kose meg med å diskutere, uten å ende opp med furt mann som er så såret i sin stolthet at han blir vanskelig å leve med. 

Anonymkode: 0d0c3...8e9

[Jeg-er-anonym]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg har datet noen menn som uten tvil er intelligente. Det er bare det at de er også så overbevist om egen fortreffelighet at de betrakter folk som ikke er som dem selv som idioter. Rett og slett trangsynte. At folk har omfattende kunnskaper om tema de selv ikke er interesserte i, det teller ikke, da er de bare tullinger og uintelligente. De har også hatt lite empati for mennesker i en annen livssituasjon enn de selv er i.

Jeg ønsker meg også en intelligent mann, men hvis jeg må velge mellom en trangsynt egoist med høy intelligens og en hyggelig mann med gjennomsnittlig intelligens, går jeg uten tvil for den siste.

 

Anonymkode: 3ea17...5fc

De du snakker om som er intelligente er nok folk som er bare litt over gjennomsnittet som prøver å få seg selv til å høres bedre ut enn det de er. En som er riktig intelligent vil som oftest ikke ha behov for å vise det selv om vedkommende er langt over gjennomsnitlig smart (ingen tvil om at det da finnes unntak). Det er dem som er vanskelig å finne

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Bare noe så dumt at jeg vant i TP over dem ble et nederlag for menn.  

Anonymkode: 0d0c3...8e9

Sånn til info så har ikke intelligens noe med kunnskap å gjøre. Det henger ofte sammen, men ikke nødvendigvis. Eksen min var sylskarp. Hun hadde topp karakterer i alle fag på høyskolen hun gikk. Tror det eneste jeg så henne lese var Se og Hør og hun falt ofte fullstendig gjennom når det kom til TP og lignende spill.

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg gikk derfor lei intellektuelle menn, som var veldig opptatt av at de var det, og falt for en mann som absolutt ikke er slik.

Anonymkode: 0d0c3...8e9

Å være intellektuell er ikke det samme som å være intelligent. Den kan nok ofte være sammenfallende her også, men ikke nødvendigvis.

Anonymkode: 25123...743

[Jeg-er-anonym]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg har datet og hatt forhold til ganske så intelligente menn. Det var en egenskap jeg som ganske intelligent kvinne satte pris på, frem til jeg erfarte flere ganger at menn som er veldig opptatt av at de er intelligente, noe mange menn som er intelligent er, var opptatt av en slags konkurranse i dette. Der jeg tenkte at det var fint at vi var omtrent på samme nivå angående slikt ble det for mennene en konkurranse mellom oss som jeg ufrivillig ble deltager i, bare ved å være sammen med dem. Bare noe så dumt at jeg vant i TP over dem ble et nederlag for menn. Bare det at jeg ved diskusjoner om ulikt hadde bedre argumenter var et nederlag for dem. (Omvendt tok jeg slikt som positivt og utviklende for meg, og jeg likte at han kunne utvide min forståelse for ulikt.)

Uansett, jeg ble etter tre forhold med svært intelligente menn fryktelig lei av den mentaliteten at alt skulle være en konkurranse, hvor de strålte når de "vant", men taklet det dårlig når jeg "vant", for jeg skjønte aldri at det måtte være en slik konkurranse, og hadde ønsket et jevnbyrdig forhold, med respekt for hverandres kunnskaper, hvor vi begge synes det var ok å få gode innspill fra hverandre. Jeg var for naiv rett og slett, i forhold til menns konkurranseinstinkter. 

Jeg gikk derfor lei intellektuelle menn, som var veldig opptatt av at de var det, og falt for en mann som absolutt ikke er slik. Det den mannen istedenfor har er evne til læring og gode refleksjoner rundt erfaringer i livet. Hans selvverdi ligger ikke på å "vinne" i å være smartest, men på evne til å være et godt menneske, og sin utvikling gjennom erfaringer. Han lærer meg også mye, men på et mye mer mellommenneskelig nivå. Han erfarer, observerer og reflekterer, og setter pris på mine kunnskaper og refleksjoner, fordi han er opptatt av å utvikle seg. Lære, like mye som å belære. 

Han er livssmart om man kan kalle det for det, men ikke opptatt av å være og vinne den intellektuelle rollen i vårt forhold. Hans selvfølelse ligger ikke på å vinne i tp, eller å klare å slå ihjel mine argumenter og min kunnskap, som om det er trussel mot hans "status ". 

Så joda, intelligens betyr noe for meg, men min erfaring er at å være klok og god er viktigere enn å kunne mest om alt mulig. Jeg ønsker jo ikke å skjære av meg hodet og late som jeg er dum for å opprettholde en manns selvbilde. Det blir for dumt. 

Ironisk nok hevdet samtlige intellektuelle menn at de falt for meg mye på grunn av mitt gode hode. Litt synd da at de ikke taklet det, og gjorde det til en konkurranse. Jeg trives langt bedre med mindre boklært/faktaklok intellektuell, men betydelig klokere mann angående å fungere godt sammen,  hvor man vokser på hverandres kunnskaper og refleksjoner, istedenfor å konkurrere i slikt. 

Jeg liker menn som er stolte av og opptatt av at de er intelligente best som venner og kolleger. Da kan jeg kose meg med å diskutere, uten å ende opp med furt mann som er så såret i sin stolthet at han blir vanskelig å leve med. 

Anonymkode: 0d0c3...8e9

Ut i fra hva du sier er du den intelligente og ikke dem du kaller intelligente som su har datet. En som framstår at han kan alt fra før og ikke er åpen for å lære noe nytt eller se ting på en ny måte er ikke så smart uavhengig om en test eller et vitnemål skulle tilsi noe annet

[AnonymBruker]

Han kan godt vere mindre smart enn meg, med stor kølle og god arbeidsmoral. 

Anonymkode: e9fff...4f3

[AnonymBruker]

Jeg-er-anonym skrev (28 minutter siden):

De du snakker om som er intelligente er nok folk som er bare litt over gjennomsnittet som prøver å få seg selv til å høres bedre ut enn det de er. En som er riktig intelligent vil som oftest ikke ha behov for å vise det selv om vedkommende er langt over gjennomsnitlig smart (ingen tvil om at det da finnes unntak). Det er dem som er vanskelig å finne

Pluss den der Dunning-Kruger-effekten. Jo mer man vet, jo mer er man klar over at man ikke vet alt.

Anonymkode: dd222...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Men ender alltid opp med den karismatiske og narsissitiske mannen. Jeg tror kvinner rett og slett ikke klarer å se forskjell på intelligent og karsimatisk.

Anonymkode: dcfab...2ac

Karismatiske menn er underholdende… 🤪 noe jeg har husket så lenge jeg lever er at en del mennesker er holier than thou og verdige all verdens underholdning. 😛 forfriskende med noen som faktisk underholder en… og som ikke krever underholdning. 😅

Anonymkode: 94c2e...937

[knooters]

13 hours ago, AnonymBruker said:

"Intelligent" som i ingeniør og sånn vil jeg ikke ha. De er som regel arrogante med null emosjonell intelligens. 

Jeg vil ha en som vet hvem Chopin og Remarque er. 

Anonymkode: 34748...c5e

For all del, jeg unner deg å ha noen som har den kulturelle kapitalen du etterspør, men det har ikke noe med intelligens å gjøre om man vet hvem Chopin eller Remarque er. Hvem som helst kan åpne en bok eller høre på et musikkstykke, det er ikke noe som skiller klinten fra hveten.

At noen som har forlest seg på stereotypisk høykultur skulle være noe mindre arrogant enn en ingeniør, høres ut som fri fantasi. Det er jo bokstavelig talt tryhard wannabe du ber om her.

[knooters]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har datet og hatt forhold til ganske så intelligente menn. Det var en egenskap jeg som ganske intelligent kvinne satte pris på, frem til jeg erfarte flere ganger at menn som er veldig opptatt av at de er intelligente, noe mange menn som er intelligent er, var opptatt av en slags konkurranse i dette. Der jeg tenkte at det var fint at vi var omtrent på samme nivå angående slikt ble det for mennene en konkurranse mellom oss som jeg ufrivillig ble deltager i, bare ved å være sammen med dem. Bare noe så dumt at jeg vant i TP over dem ble et nederlag for menn. Bare det at jeg ved diskusjoner om ulikt hadde bedre argumenter var et nederlag for dem. (Omvendt tok jeg slikt som positivt og utviklende for meg, og jeg likte at han kunne utvide min forståelse for ulikt.)

Uansett, jeg ble etter tre forhold med svært intelligente menn fryktelig lei av den mentaliteten at alt skulle være en konkurranse, hvor de strålte når de "vant", men taklet det dårlig når jeg "vant", for jeg skjønte aldri at det måtte være en slik konkurranse, og hadde ønsket et jevnbyrdig forhold, med respekt for hverandres kunnskaper, hvor vi begge synes det var ok å få gode innspill fra hverandre. Jeg var for naiv rett og slett, i forhold til menns konkurranseinstinkter. 

Jeg gikk derfor lei intellektuelle menn, som var veldig opptatt av at de var det, og falt for en mann som absolutt ikke er slik. Det den mannen istedenfor har er evne til læring og gode refleksjoner rundt erfaringer i livet. Hans selvverdi ligger ikke på å "vinne" i å være smartest, men på evne til å være et godt menneske, og sin utvikling gjennom erfaringer. Han lærer meg også mye, men på et mye mer mellommenneskelig nivå. Han erfarer, observerer og reflekterer, og setter pris på mine kunnskaper og refleksjoner, fordi han er opptatt av å utvikle seg. Lære, like mye som å belære. 

Han er livssmart om man kan kalle det for det, men ikke opptatt av å være og vinne den intellektuelle rollen i vårt forhold. Hans selvfølelse ligger ikke på å vinne i tp, eller å klare å slå ihjel mine argumenter og min kunnskap, som om det er trussel mot hans "status ". 

Så joda, intelligens betyr noe for meg, men min erfaring er at å være klok og god er viktigere enn å kunne mest om alt mulig. Jeg ønsker jo ikke å skjære av meg hodet og late som jeg er dum for å opprettholde en manns selvbilde. Det blir for dumt. 

Ironisk nok hevdet samtlige intellektuelle menn at de falt for meg mye på grunn av mitt gode hode. Litt synd da at de ikke taklet det, og gjorde det til en konkurranse. Jeg trives langt bedre med mindre boklært/faktaklok intellektuell, men betydelig klokere mann angående å fungere godt sammen,  hvor man vokser på hverandres kunnskaper og refleksjoner, istedenfor å konkurrere i slikt. 

Jeg liker menn som er stolte av og opptatt av at de er intelligente best som venner og kolleger. Da kan jeg kose meg med å diskutere, uten å ende opp med furt mann som er så såret i sin stolthet at han blir vanskelig å leve med. 

Anonymkode: 0d0c3...8e9

"Ganske så intelligente menn", som i "litt over gjennomsnittet"? Det du skisserer er mer det du finner blant dem som er litt smarte, men ikke så veldig. Altså i det lendet hvor man føler man må bevise noe og strekke seg mot noe man ikke er. Har du skyhøy IQ har du ingenting å bevise, og har lavere skuldre rundt dette. Også i et forhold.

Drar du på pub med Mensa, kan du godt finne ut at mange liker å diskutere testmetodologi, men knapt noen som prøver å ha en pissekonkurranse om hvem som er lengst over 130. For eksempel.

[Andro]

Anser meg selv som sapioseksuell, og altså tiltrukket av andres intellekt. Først og fremst mennesker med interessante tanker, som følger med i samfunnet og har IQ nok til å reflektere klokt mellom teori, kunnskap og praksis.
Det er mange måter å være intelligent på. Det å være flink i kvantefysikk er ikke noe sexy uten at det er parret med en god personlighet og bra verdier. Sosial intelligens og manerer er også en del av pakka for å bli kjæresteinteressant.

Jeg gremmes av idioti, og kunne ikke vært sammen med en som ikke gjorde meg stolt av klokheten deres.

Folk som går omkring og er høye på seg selv fordi de kjenner seg glupere enn andre er neppe intelligente.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har datet og hatt forhold til ganske så intelligente menn. Det var en egenskap jeg som ganske intelligent kvinne satte pris på, frem til jeg erfarte flere ganger at menn som er veldig opptatt av at de er intelligente, noe mange menn som er intelligent er, var opptatt av en slags konkurranse i dette. Der jeg tenkte at det var fint at vi var omtrent på samme nivå angående slikt ble det for mennene en konkurranse mellom oss som jeg ufrivillig ble deltager i, bare ved å være sammen med dem. Bare noe så dumt at jeg vant i TP over dem ble et nederlag for menn. Bare det at jeg ved diskusjoner om ulikt hadde bedre argumenter var et nederlag for dem. (Omvendt tok jeg slikt som positivt og utviklende for meg, og jeg likte at han kunne utvide min forståelse for ulikt.)

Uansett, jeg ble etter tre forhold med svært intelligente menn fryktelig lei av den mentaliteten at alt skulle være en konkurranse, hvor de strålte når de "vant", men taklet det dårlig når jeg "vant", for jeg skjønte aldri at det måtte være en slik konkurranse, og hadde ønsket et jevnbyrdig forhold, med respekt for hverandres kunnskaper, hvor vi begge synes det var ok å få gode innspill fra hverandre. Jeg var for naiv rett og slett, i forhold til menns konkurranseinstinkter. 

Jeg gikk derfor lei intellektuelle menn, som var veldig opptatt av at de var det, og falt for en mann som absolutt ikke er slik. Det den mannen istedenfor har er evne til læring og gode refleksjoner rundt erfaringer i livet. Hans selvverdi ligger ikke på å "vinne" i å være smartest, men på evne til å være et godt menneske, og sin utvikling gjennom erfaringer. Han lærer meg også mye, men på et mye mer mellommenneskelig nivå. Han erfarer, observerer og reflekterer, og setter pris på mine kunnskaper og refleksjoner, fordi han er opptatt av å utvikle seg. Lære, like mye som å belære. 

Han er livssmart om man kan kalle det for det, men ikke opptatt av å være og vinne den intellektuelle rollen i vårt forhold. Hans selvfølelse ligger ikke på å vinne i tp, eller å klare å slå ihjel mine argumenter og min kunnskap, som om det er trussel mot hans "status ". 

Så joda, intelligens betyr noe for meg, men min erfaring er at å være klok og god er viktigere enn å kunne mest om alt mulig. Jeg ønsker jo ikke å skjære av meg hodet og late som jeg er dum for å opprettholde en manns selvbilde. Det blir for dumt. 

Ironisk nok hevdet samtlige intellektuelle menn at de falt for meg mye på grunn av mitt gode hode. Litt synd da at de ikke taklet det, og gjorde det til en konkurranse. Jeg trives langt bedre med mindre boklært/faktaklok intellektuell, men betydelig klokere mann angående å fungere godt sammen,  hvor man vokser på hverandres kunnskaper og refleksjoner, istedenfor å konkurrere i slikt. 

Jeg liker menn som er stolte av og opptatt av at de er intelligente best som venner og kolleger. Da kan jeg kose meg med å diskutere, uten å ende opp med furt mann som er så såret i sin stolthet at han blir vanskelig å leve med. 

Anonymkode: 0d0c3...8e9

Jeg er også kvinne, med (testet av nevropsykolog) intelligens som ble anslått å være langt over snittet, var første gangen den spesialisten hadde fått slike resultat iflg. ham selv.

Jeg har akkurat samme erfaring som deg, kunne skrevet akkurat det samme som deg.

Ser du blir korrigert på at de mennene du nevner først trolig ikke var så intelligente som de ønsket å gi inntrykk av. Det tror jeg kan være korrekt i mange tilfeller, jeg har vært borti noen slike også. Men også svært intelligente med dårligere selvbilde kan ha det behovet med å skulle være best og se alt som en konkurranse. Svært intelligente menn som er trygge på seg selv, de har ikke det behovet. Så det er nok mer individet enn intelligensen, eller mangelen på såden, som spiller inn på om de har behov for å kritisere eller ikke.

Som deg har jeg nå truffet en mann som ligner veldig på han du er sammen med nå. Jeg bryr meg ikke om hvor høyt han ev. ligger i intelligens, han er intelligent nok, har ikke noe behov for å bevise noe som helst, er opptatt av å lære, reflektere, bidra, bygge opp, vise omsorg, engasjere seg i samfunnet, være kreativ og løsningsorientert, er undrende til verden, kan både glede seg over de små ting, han er en god lytter og liker dype samtaler, har lun humor og selvironien er aldri langt unna.

(Og den typen menn ts mener alle kvinner går etter, de har aldri vært interessante for meg.)

Anonymkode: a2644...462

[AnonymBruker]

On 4/18/2023 at 11:11 AM, AnonymBruker said:

Tja. Har datet 4 ingeniører. De er helt like 

Anonymkode: 34748...c5e

To ingeniører her. Er det noe jeg ikke vil ha er det ingeniører 🤢 utdannelsen må gjøre noe med personligheten. Så det vi damer ønsker oss er en kjekk og intelligent mann med fin personlighet. 

Anonymkode: 1e135...8ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

To ingeniører her. Er det noe jeg ikke vil ha er det ingeniører 🤢 utdannelsen må gjøre noe med personligheten. Så det vi damer ønsker oss er en kjekk og intelligent mann med fin personlighet. 

Anonymkode: 1e135...8ad

Er nok heller en viss type personlighet som blir ingeniører. 

Anonymkode: c3380...8e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.4.2023 den 12.40):

Jeg har datet og hatt forhold til ganske så intelligente menn. Det var en egenskap jeg som ganske intelligent kvinne satte pris på, frem til jeg erfarte flere ganger at menn som er veldig opptatt av at de er intelligente, noe mange menn som er intelligent er, var opptatt av en slags konkurranse i dette. Der jeg tenkte at det var fint at vi var omtrent på samme nivå angående slikt ble det for mennene en konkurranse mellom oss som jeg ufrivillig ble deltager i, bare ved å være sammen med dem. Bare noe så dumt at jeg vant i TP over dem ble et nederlag for menn. Bare det at jeg ved diskusjoner om ulikt hadde bedre argumenter var et nederlag for dem. (Omvendt tok jeg slikt som positivt og utviklende for meg, og jeg likte at han kunne utvide min forståelse for ulikt.)

Uansett, jeg ble etter tre forhold med svært intelligente menn fryktelig lei av den mentaliteten at alt skulle være en konkurranse, hvor de strålte når de "vant", men taklet det dårlig når jeg "vant", for jeg skjønte aldri at det måtte være en slik konkurranse, og hadde ønsket et jevnbyrdig forhold, med respekt for hverandres kunnskaper, hvor vi begge synes det var ok å få gode innspill fra hverandre. Jeg var for naiv rett og slett, i forhold til menns konkurranseinstinkter. 

Jeg gikk derfor lei intellektuelle menn, som var veldig opptatt av at de var det, og falt for en mann som absolutt ikke er slik. Det den mannen istedenfor har er evne til læring og gode refleksjoner rundt erfaringer i livet. Hans selvverdi ligger ikke på å "vinne" i å være smartest, men på evne til å være et godt menneske, og sin utvikling gjennom erfaringer. Han lærer meg også mye, men på et mye mer mellommenneskelig nivå. Han erfarer, observerer og reflekterer, og setter pris på mine kunnskaper og refleksjoner, fordi han er opptatt av å utvikle seg. Lære, like mye som å belære. 

Han er livssmart om man kan kalle det for det, men ikke opptatt av å være og vinne den intellektuelle rollen i vårt forhold. Hans selvfølelse ligger ikke på å vinne i tp, eller å klare å slå ihjel mine argumenter og min kunnskap, som om det er trussel mot hans "status ". 

Så joda, intelligens betyr noe for meg, men min erfaring er at å være klok og god er viktigere enn å kunne mest om alt mulig. Jeg ønsker jo ikke å skjære av meg hodet og late som jeg er dum for å opprettholde en manns selvbilde. Det blir for dumt. 

Ironisk nok hevdet samtlige intellektuelle menn at de falt for meg mye på grunn av mitt gode hode. Litt synd da at de ikke taklet det, og gjorde det til en konkurranse. Jeg trives langt bedre med mindre boklært/faktaklok intellektuell, men betydelig klokere mann angående å fungere godt sammen,  hvor man vokser på hverandres kunnskaper og refleksjoner, istedenfor å konkurrere i slikt. 

Jeg liker menn som er stolte av og opptatt av at de er intelligente best som venner og kolleger. Da kan jeg kose meg med å diskutere, uten å ende opp med furt mann som er så såret i sin stolthet at han blir vanskelig å leve med. 

Anonymkode: 0d0c3...8e9

Hva er intellektuelt med det? Høres ikke intelligent ut.. høres ut som strebere.. 

Anonymkode: 94c2e...937

[ClausSaus]

AnonymBruker skrev (På 18.4.2023 den 10.36):

"Intelligent" som i ingeniør og sånn vil jeg ikke ha. De er som regel arrogante med null emosjonell intelligens. 

Jeg vil ha en som vet hvem Chopin og Remarque er. 

Anonymkode: 34748...c5e

Remarque er det vel ikke så mange som vet hvem er, utenfor relativt snevre kretser.

Men ser du for deg at færre som er "ingeniør og sånn"-intelligente vet hvem Chopin er…?

Ting har da en tendens til å henge i hop.

[AnonymBruker]

Har alltid vært tiltrukket av intelligens, men fikk en liten aha-opplevelse i denne tråden angående litt intelligente menn. 

Eksen var i kategorien litt smart(nesten utdannet ingeniør, strøk på en eksamen og tok den aldri opp igjen). Skrøt av at han nesten hadde klart mensatesten, og taklet ikke at jeg var bedre enn ham i noe. Da kom det alltid lange bortforklaringer på hvorfor han egentlig var best likevel, hvor jeg alltid bare endte opp med å holde kjeft for å bevare freden. 

Kjæresten er veldig intelligent, jeg fant først ut at han var Mensamedlem etter å ha kjent ham flere år. Han er utrolig flink på å løfte de rundt seg, og det er så tydelig på hele ham at han ikke mener han er bedre enn andre til tross for høyere iq. At han ikke har lest klassisk litteratur eller sett noe teater, går helt fint for meg, jeg leser for min egen del(og leser både Tolstoj og Lucinda Riley, blitt for gammel til å gidde å bevise noe for noen), og foretrekker et Dag Sørås-show fremfor teater any day. 

Vi deler musikksmak, filmsmak og spillsmak. Og for første gang i mitt litt lange liv føler jeg meg bra nok i et forhold, til tross for at jeg er den av oss med lavest iq. 

Anonymkode: 55778...699

[AnonymBruker]

Men aller, aller helst vil vi ha en litt bitter og usedvanlig generaliserende mann. 

Anonymkode: e6c26...072

[000VF000]

Det virker som om det er vise menn og ikke nødvendigvis intelligente  (“bok-smarte”) menn dere er tiltrukket av?