Kontinuerlig sterk indre uro

[AnonymBruker]

Jeg har vært sykemeldt i snart ett år. Psykisk uhelse har vært tilknyttet til en ekstremt krevende livssituasjon. Jeg startet med 100% sykemelding, og gikk gradvis opp til 80%, men gikk på en ny smell. Nå er jeg på 60% sykemelding.

Nå er den indre uroen tilbake for fullt igjen. En nesten fysisk smertefull klump i magen, hele tiden. Egentlig verre enn det var i starten. Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor. Det kan være kroppen som skriker om at jeg har feil jobb, men tenk om det ikke er der skoen trykker? Tenk om det ikke har noe med jobben å gjøre i det hele tatt, og jeg gjør en kjempetabbe dersom jeg sier opp...

Det har begynt å spise opp livet mitt igjen. Telefonangsten er tilbake, den vonde følelsen når det tikker inn varsler fra sosiale medier, følelsen av aldri å strekke til, og at jeg alltid prioriterer feil, uansett hva jeg gjør. 

Og den klumpen i magen - se for deg at du har fylt opp bilen med bagasje og familien din, og nesten framme ved flyplassen etter to timer i bil, kommer du på at passet ditt ligger på nattbordet. Den følelsen du ville fått da, det er den jeg har. Hele tiden. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å dempe den, for jeg vet ikke hvorfor den er der.

Jeg følges opp av lege og psykolog. Jeg har en 100% stilling, og jeg føler at det ikke er andre valg enn å tvinge meg til å holde ut der når sykemeldingen utløper.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette?

Hvis du har hatt det sånn, og kommet deg gjennom det; hva gjorde du?

Anonymkode: f8d2a...d79

[AnonymBruker]

Er det vurdert medisiner? Det kan hjelpe veldig. Antidepressiva fek.s.

Anonymkode: 7bef4...c61

[AnonymBruker]

Høres ut som stressreaksjoner og symptomer på utbrenthet, mer enn psykisk sykdom egentlig.
Gjenkjenner også trekk fra min egen ADHD, som medfører mye indre uro og rastløshet (uten bekymring eller angst- bare for travelt i hodet). 

Anonymkode: 3c11a...d7b

[AnonymBruker]

Ja jeg har den følelsen. Hos meg er det ikke slik at det er lett å oppdage sammenheng mellom årsak og virkning, men jeg tror likevel det er der. Det kan være noe underliggende, ubevisst eller underbevisst som du må få hjelp til å lete frem og kjenne på. Hvis du ikke greier å føle på om jobben er riktig for deg så kan du utforske det litt sammen med psykologen. Kanskje du trenger hjelp til å få kontakt med følelsene igjen? Angst kan stå i veien for å kjenne på «magefølelsen». Fordi magefølelsen under angst er jo vond hele tiden!

Anonymkode: f718a...3a7

[AnonymBruker]

Jeg har konstant uro i kroppen min, men jeg tenker ikke som deg, da hadde jeg knekt i sammen. Jeg må nødt å ta en ting om gangen for å ikke forsterke angsten. Min utfordring er at jeg har vært i ett giftig forhold og har angst for mennesker. Jeg har ikke ett fast hjem enda, bor hos en venn. Dette sliter på energien min. Jeg trenger å finne meg en boplass for meg selv, men da må jeg på visning osv. møte folk. Så det er ekstremt tøfft for meg nå å holde meg oppe. Kroppen er konstant i spenn. Håper jeg klarer å holde meg oppe. Min situasjon er å holde hode over vannet rett og slett. Er faktisk redd for at det plutselig klikker totalt for meg.

Anonymkode: 8967e...9ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har vært sykemeldt i snart ett år. Psykisk uhelse har vært tilknyttet til en ekstremt krevende livssituasjon. Jeg startet med 100% sykemelding, og gikk gradvis opp til 80%, men gikk på en ny smell. Nå er jeg på 60% sykemelding.

Nå er den indre uroen tilbake for fullt igjen. En nesten fysisk smertefull klump i magen, hele tiden. Egentlig verre enn det var i starten. Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor. Det kan være kroppen som skriker om at jeg har feil jobb, men tenk om det ikke er der skoen trykker? Tenk om det ikke har noe med jobben å gjøre i det hele tatt, og jeg gjør en kjempetabbe dersom jeg sier opp...

Det har begynt å spise opp livet mitt igjen. Telefonangsten er tilbake, den vonde følelsen når det tikker inn varsler fra sosiale medier, følelsen av aldri å strekke til, og at jeg alltid prioriterer feil, uansett hva jeg gjør. 

Og den klumpen i magen - se for deg at du har fylt opp bilen med bagasje og familien din, og nesten framme ved flyplassen etter to timer i bil, kommer du på at passet ditt ligger på nattbordet. Den følelsen du ville fått da, det er den jeg har. Hele tiden. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å dempe den, for jeg vet ikke hvorfor den er der.

Jeg følges opp av lege og psykolog. Jeg har en 100% stilling, og jeg føler at det ikke er andre valg enn å tvinge meg til å holde ut der når sykemeldingen utløper.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette?

Hvis du har hatt det sånn, og kommet deg gjennom det; hva gjorde du?

Anonymkode: f8d2a...d79

Det går over etter noen år. Jeg hadde aldri psykolog eller oppfølging fra lege. Jeg hadde det slik da det gikk opp for meg at jeg hadde en psykopat i en nær relasjon, som er av blodet, og ikke kan brytes. Måtte bryte med denne personen selvsagt, men det har vært en gradvis prosess som har gått over flere tiår. Vanskelig å skulle bryte med sine foreldre, og fått mange motstridende og rare råd fra "venninner". Ble ofte fysisk uvel av slike råd fra folk som var mine venner på den tiden, og jeg trodde jeg hadde anoreksi, kreft eller noe annet alvorlig.

Men til slutt må man bare ta opprenskningen, stole på seg selv og kutte kontakten, selv om alle rundt hyler at foreldre er vikrige. Da blir det vikrig for meg å fokusere på at dette er DERES versjon. DE har kjærlige foreldre som bryr seg og er bra for dem. Bra for dem. For meg var det aldri slik.

En frigjøringsprosess fra psykopaten er en prosess man må ta alene. Jeg hadde alltid fokus på kosthold og ernæring, vitaminer og trening/ helse. Fokuserte også endel på mine relasjoner. Kvittet meg med dårlige venner, som lignet på psykopaten. Folk som utnyttet meg osv. Hadde mye intern analyse på denne tiden. Gråt endel og kuttet ut mange slike parasittrelasjoner. Nå har jeg også hatt fokus på å bygge opp gode relasjoner til personer som jeg virkelig kan stole på. Det har vært en prosess, men det har fungert bra. Tror ikke en psykolog eller lege hadde kunnet støtte meg bedre. Jeg kjenner meg selv best. Katten har støttet meg også ❤️

Anonymkode: b3cb4...1d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det går over etter noen år. Jeg hadde aldri psykolog eller oppfølging fra lege. Jeg hadde det slik da det gikk opp for meg at jeg hadde en psykopat i en nær relasjon, som er av blodet, og ikke kan brytes. Måtte bryte med denne personen selvsagt, men det har vært en gradvis prosess som har gått over flere tiår. Vanskelig å skulle bryte med sine foreldre, og fått mange motstridende og rare råd fra "venninner". Ble ofte fysisk uvel av slike råd fra folk som var mine venner på den tiden, og jeg trodde jeg hadde anoreksi, kreft eller noe annet alvorlig.

Men til slutt må man bare ta opprenskningen, stole på seg selv og kutte kontakten, selv om alle rundt hyler at foreldre er vikrige. Da blir det vikrig for meg å fokusere på at dette er DERES versjon. DE har kjærlige foreldre som bryr seg og er bra for dem. Bra for dem. For meg var det aldri slik.

En frigjøringsprosess fra psykopaten er en prosess man må ta alene. Jeg hadde alltid fokus på kosthold og ernæring, vitaminer og trening/ helse. Fokuserte også endel på mine relasjoner. Kvittet meg med dårlige venner, som lignet på psykopaten. Folk som utnyttet meg osv. Hadde mye intern analyse på denne tiden. Gråt endel og kuttet ut mange slike parasittrelasjoner. Nå har jeg også hatt fokus på å bygge opp gode relasjoner til personer som jeg virkelig kan stole på. Det har vært en prosess, men det har fungert bra. Tror ikke en psykolog eller lege hadde kunnet støtte meg bedre. Jeg kjenner meg selv best. Katten har støttet meg også ❤️

Anonymkode: b3cb4...1d6

Oj, dette kunne jeg skrevet selv. Vet akkurat hvordan du har det, og helt enig med det du sier at vi kjenner oss best selv. Jeg har ikke mange relasjoner igjen, vanskelig for meg å slippe inn nye.

(Jeg er ikke TS)

Anonymkode: 8967e...9ff

[AnonymBruker]

Dette har jeg slitt med i mange år før jeg begynte hos psykomotorisk fysioterapeut, der fikk jeg hjelp og er nå nesten helt uten uro. Det er dager hvor det slår inn ny uro men nå har jeg verktøy jeg bruker for å dempe det så stort sett er uroen fraværende.

Anonymkode: f5cec...2c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har vært sykemeldt i snart ett år. Psykisk uhelse har vært tilknyttet til en ekstremt krevende livssituasjon. Jeg startet med 100% sykemelding, og gikk gradvis opp til 80%, men gikk på en ny smell. Nå er jeg på 60% sykemelding.

Nå er den indre uroen tilbake for fullt igjen. En nesten fysisk smertefull klump i magen, hele tiden. Egentlig verre enn det var i starten. Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor. Det kan være kroppen som skriker om at jeg har feil jobb, men tenk om det ikke er der skoen trykker? Tenk om det ikke har noe med jobben å gjøre i det hele tatt, og jeg gjør en kjempetabbe dersom jeg sier opp...

Det har begynt å spise opp livet mitt igjen. Telefonangsten er tilbake, den vonde følelsen når det tikker inn varsler fra sosiale medier, følelsen av aldri å strekke til, og at jeg alltid prioriterer feil, uansett hva jeg gjør. 

Og den klumpen i magen - se for deg at du har fylt opp bilen med bagasje og familien din, og nesten framme ved flyplassen etter to timer i bil, kommer du på at passet ditt ligger på nattbordet. Den følelsen du ville fått da, det er den jeg har. Hele tiden. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å dempe den, for jeg vet ikke hvorfor den er der.

Jeg følges opp av lege og psykolog. Jeg har en 100% stilling, og jeg føler at det ikke er andre valg enn å tvinge meg til å holde ut der når sykemeldingen utløper.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette?

Hvis du har hatt det sånn, og kommet deg gjennom det; hva gjorde du?

Anonymkode: f8d2a...d79

Plantemedisin virket bra på meg.

Anonymkode: 6a156...698