Jeg... liker ingen.

[AnonymBruker]

Åh! Jeg kjenner meg så igjen at det nesten er skummelt. Tror absolutt jeg har en unnvikende personlighetsforstyrrelse, uten at jeg har blitt utredet for det. Men det meste stemmer.

Føler med aldri helt komfortabel med andre, men er i mitt ess når jeg er ute i naturen eller med dyr. Likevel er andre svært komfortable med meg visstnok. Får høre at jeg er en god lytter, sympatisk og blir ofte oppsøkt. Selv kollegaer og folk jeg ikke kjenner så godt åpner seg alltid veldig og forteller meg de utroligste ting om seg selv og sine. 

I følge Myers Briggs-testen er jeg en typisk INFJ. Det er sikkert du også. Mye falt på plass etter jeg leste om personlighetstypen første gang.

Som INFJ speiler man gjerne oppførselen og personligheten til den man er sammen med, og blir veldig påvirket av energiene deres. Kanskje derfor man blir så godt likt av andre, men aldri kjenner det helt på samme måte selv. Det er kanskje noe av det som gjør oss ensomme. Selv føler jeg iallefall aldri at folk kommer ordentlig innpå meg og blir kjent med den ekte meg. :/

Anonymkode: fdf86...54f

[Gjest Automagisk]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg føler temaene folk flest vil snakke om er overfladiske og uinteressante. Mye av samtalene fylles med pjatt, selvfølgeligheter og gjentakelser. Jeg husker hva vi snakket om sist, og ganger før der, og ganger før det,

Det her skyldes IQen din og ingenting annet. Jeg har akkurat samme score som deg og kjenner akkurat det samme som deg i sosiale settinger...kjedelig uinterresant pjatt...og jeg vet alltid neste setning som kommer...

Du kommer alltid til å være ensom blant middelmådige mennesker...ikke bruk tid på de..den dagen du møter et menneske med samme intelligens som deg selv forsvinner ensomheten..ikke før .

[AnonymBruker]

Automagisk skrev (2 minutter siden):

Det her skyldes IQen din og ingenting annet. Jeg har akkurat samme score som deg og kjenner akkurat det samme som deg i sosiale settinger...kjedelig uinterresant pjatt...og jeg vet alltid neste setning som kommer...

Du kommer alltid til å være ensom blant middelmådige mennesker...ikke bruk tid på de..den dagen du møter et menneske med samme intelligens som deg selv forsvinner ensomheten..ikke før .

Om du er så smart som du tror så vet du at ingen ting har én årsak alene. Ting spiller sammen. 

Anonymkode: 01397...24b

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du antagelig er for intelligent for de vennene du har i dag. Og at du bør se dg om etter venner andre steder. Gå på åpne forelesninger på universitetet, frokostmøter og andre lignende samlingsplasser, meld deg inn i en filosofiklubb, bli med i Mensa, bli med i lesesirkel, meld deg inn i interesseorganisasjoner for tema du er nysgjerrig på. Oppsøk mennesker som liker å tenke og som liker å diskutere. 

Anonymkode: 13b44...2b2

[Gjest Automagisk]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Om du er så smart som du tror så vet du at ingen ting har én årsak alene. Ting spiller sammen. 

Anonymkode: 01397...24b

🙈😂...Hvor smart tror jeg jeg er da?..Og du er selvsagt hakket vassere som skjønner ting jeg ikke gjør?

[AnonymBruker]

Automagisk skrev (17 minutter siden):

Det her skyldes IQen din og ingenting annet. Jeg har akkurat samme score som deg og kjenner akkurat det samme som deg i sosiale settinger...kjedelig uinterresant pjatt...og jeg vet alltid neste setning som kommer...

Du kommer alltid til å være ensom blant middelmådige mennesker...ikke bruk tid på de..den dagen du møter et menneske med samme intelligens som deg selv forsvinner ensomheten..ikke før .

Ganske enig. Har aldri tatt ordentlig IQ-test men kan relatere veldig til dette 

Anonymkode: 799f5...fd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ganske enig. Har aldri tatt ordentlig IQ-test men kan relatere veldig til dette 

Anonymkode: 799f5...fd7

Vil bare legge til: jeg liker sjakk, filosofi og å tenke dypt over ting. Empatien jeg har overfor andre f.eks. handler også om at jeg er reflektert, noe jeg knytter opp mot min IQ til en viss grad 

Anonymkode: 799f5...fd7

[Gjest Automagisk]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Neida, men hvis noen har noe tips?

Eller er det sterkere saker som må til? Strøm? Psykedelika kanskje..?

Nei enda sterkere..finn en venn like intelligent som deg selv og vær smertefullt ærlig mot hen..

[AnonymBruker]

Automagisk skrev (6 timer siden):

Det her skyldes IQen din og ingenting annet. Jeg har akkurat samme score som deg og kjenner akkurat det samme som deg i sosiale settinger...kjedelig uinterresant pjatt...og jeg vet alltid neste setning som kommer...

Du kommer alltid til å være ensom blant middelmådige mennesker...ikke bruk tid på de..den dagen du møter et menneske med samme intelligens som deg selv forsvinner ensomheten..ikke før .

Jeg har over 130 i IQ og har ikke noe imot å pjatte med folk. Det kan være hyggelig, gi samhold osv. Så jeg tror ikke IQ kan være en grunn alene til at TS føler seg ubekvem sosialt.

Håper du kan finne 1-2 venner du kan trives med, TS!

Anonymkode: b2e3f...aef

[Sofie Maria]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg tror ikke jeg liker andre mennesker.

Jeg føler meg så alene i sosiale settinger. Får ofte høre at jeg er en god samtalepartner fordi jeg er lyttende, forståelsesfull og innsiktsfull. Men jeg har sjeldent følt det samme tilbake. Kanskje aldri?

Jeg føler mine tanker er så annerledes enn andres. Ikke at jeg har mer rett nødvendigvis, men at jeg så ofte tenker helt annerledes enn den/de jeg samtaler med. Jeg føler meg helt utenfor dem liksom, som en alien. Jeg føler ikke jeg forstår folk, heller ikke at de forstår meg.

Og jeg føler ikke at det er en nysgjerrighet i samtaler, men om å gjøre å overbevise den andre om at man har rett. Er det ikke mer morsomt å forandre litt mening? Lære av hverandre, finne en mellomting? Kanskje det ikke er ett svar som er korrekt, men flere? Hadde det ikke vært gøy om et problem har forskjellige løsninger?

Jeg irriterer meg over bruken av hersketeknikker, eller bare hvordan folk snakker til hverandre.

Jeg føler temaene folk flest vil snakke om er overfladiske og uinteressante. Mye av samtalene fylles med pjatt, selvfølgeligheter og gjentakelser. Jeg husker hva vi snakket om sist, og ganger før der, og ganger før det, jeg trenger ikke høre samme historien flere ganger på rad. Prøver jeg å si "ja, stemmer det, det snakket vi om sist", så har det NULL virkning for jeg får samme historie ramset opp igjen "ja, da husker du kanskje at .....". Ja, det var det jeg prøvde å si...

Jeg føler jeg så ofte ser de negative sidene ved folk, heller enn de positive. Jeg irriterer meg lett over mennesker og synes det er vanskelig å omgås andre.

Jeg synes veldig mange er så falske. De behandler folk veldig bra ansikt til ansikt, men så baksnakker de hverandre grovt rett etterpå. Er alle menneskene i livet mitt like falske overfor meg? Jeg er ganske falsk overfor dem hvertfall, selv om jeg baksnakker minimalt fordi jeg ikke får noe ut av det.

Jeg har det aller best når jeg er alene.

Treffer jeg kollegaer eller bekjente på gaten så er det helt grusomt fordi jeg ikke vet om de vil hilse på meg. Jeg venter alltid til de hilser først, men når de ikke hilser da? Da føler jeg meg skikkelig dritt. Og så lurer jeg på om de føler seg like dritt fordi jeg ikke hilste. Vi har vel like mye ansvar. Men så tenker jeg at de ikke bryr seg om lille meg. Eller?

Men så har jeg også en oppvekst preget av grov omsorgssvikt. Ble mobbet på skolen fordi jeg var rar. Føler ikke jeg har lært det sosiale spillet? Har vært mye alene i oppveksten og den har vært preget av veldog negative erfaringer med andre mennesker. Har jeg kanskje blitt som jeg er for å beskytte meg selv? Hvordan jobber jeg meg ut av dette? Er litt over 40år. Kan man forandre seg når man er halvveis i livet?

Jeg har unnvikende personligetsforstyrrelse og k-ptsd, men har ikke lyst til å trives best alene.

Anonymkode: f24d0...5ff

Du er defintivt en introvert, har du vært innom tanken om autisme? ☺️

[AnonymBruker]

Automagisk skrev (9 timer siden):

🙈😂...Hvor smart tror jeg jeg er da?..Og du er selvsagt hakket vassere som skjønner ting jeg ikke gjør?

Du leste ikke det du selv skrev?

Anonymkode: 01397...24b

[Gjest Automagisk]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har over 130 i IQ og har ikke noe imot å pjatte med folk. Det kan være hyggelig, gi samhold osv. Så jeg tror ikke IQ kan være en grunn alene til at TS føler seg ubekvem sosialt.

Håper du kan finne 1-2 venner du kan trives med, TS!

Anonymkode: b2e3f...aef

Jeg skrev ingenting om at hun følte seg ubekvem sosialt..bare at hun fant vanlige mennesker forferdelig kjedelige og følte seg ensom blant de . Akkurat som meg..har null sosial angst og er ganske så god på smalltalk og til å holde praten i gang..men det gir meg ingenting .

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Åh! Jeg kjenner meg så igjen at det nesten er skummelt. Tror absolutt jeg har en unnvikende personlighetsforstyrrelse, uten at jeg har blitt utredet for det. Men det meste stemmer.

Føler med aldri helt komfortabel med andre, men er i mitt ess når jeg er ute i naturen eller med dyr. Likevel er andre svært komfortable med meg visstnok. Får høre at jeg er en god lytter, sympatisk og blir ofte oppsøkt. Selv kollegaer og folk jeg ikke kjenner så godt åpner seg alltid veldig og forteller meg de utroligste ting om seg selv og sine. 

I følge Myers Briggs-testen er jeg en typisk INFJ. Det er sikkert du også. Mye falt på plass etter jeg leste om personlighetstypen første gang.

Som INFJ speiler man gjerne oppførselen og personligheten til den man er sammen med, og blir veldig påvirket av energiene deres. Kanskje derfor man blir så godt likt av andre, men aldri kjenner det helt på samme måte selv. Det er kanskje noe av det som gjør oss ensomme. Selv føler jeg iallefall aldri at folk kommer ordentlig innpå meg og blir kjent med den ekte meg. :/

Anonymkode: fdf86...54f

Det med å speile de folka jeg er med er såpass ekstremt for meg at jeg faktisk kan bytte dialekt i møte med andre. Jeg legger merke til det selv og må ta meg i det, for i møte med folk med gebrokken norsk så kan det virke nedlatende å snakke dårlig norsk tilbake selvfølgelig. Jeg legger til fakter og kroppsspråk også. Speiler andres energi. Aner ikke hvorfor jeg gjør det såpass automatisk når jeg egentlig er så klar over det som jeg er. Vet at det kommer fra barndommen, men burde være flinkere til å ikke gjøre det føler jeg.

 

Automagisk skrev (10 timer siden):

Det her skyldes IQen din og ingenting annet. Jeg har akkurat samme score som deg og kjenner akkurat det samme som deg i sosiale settinger...kjedelig uinterresant pjatt...og jeg vet alltid neste setning som kommer...

Du kommer alltid til å være ensom blant middelmådige mennesker...ikke bruk tid på de..den dagen du møter et menneske med samme intelligens som deg selv forsvinner ensomheten..ikke før .

Problemet er at jeg ikke føler meg smart nok til at smarte folk vil ha noe med meg å gjøre. Jeg føler meg dum i møte med folk jeg selv opplever som smarte. Og jeg blir dummere fordi den sosiale angsten slår kloa i meg når jeg møter smarte folk og da fungerer ikke hjernen min. Jeg sier dumme ting, som jeg mens jeg sier det forstår at jeg ikke burde si. Som jeg forstår er feil. Eller unyansert, eller ganske banalt.

Jeg fungerer best med litt dummere mennesker, rent sosialt. Men ikke emosjonelt. Eller på andre måter. Men jeg får ikke hjernetåke og nærmest sikler slik jeg gjør i møte med folk jeg ser opp til. Jeg opplever at dummere mennesker ser på meg som veldig smart, de sier det ofte, mens smarte mennesker ser på meg som dum (men de sier ingenting heldigvis 😅). Og jeg liker ingen av delene. 😅 Jeg vil bare være likeverdig. Lik.

 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg tenker at du antagelig er for intelligent for de vennene du har i dag. Og at du bør se dg om etter venner andre steder. Gå på åpne forelesninger på universitetet, frokostmøter og andre lignende samlingsplasser, meld deg inn i en filosofiklubb, bli med i Mensa, bli med i lesesirkel, meld deg inn i interesseorganisasjoner for tema du er nysgjerrig på. Oppsøk mennesker som liker å tenke og som liker å diskutere. 

Anonymkode: 13b44...2b2

Jeg merker at jeg ikke har så mye til felles med de vennene jeg har i dag hvertfall, et par av dem er sikkert smarte nok.

Jeg er for dum for smarte mennesker. Jeg blir hvertfall dum i møte med dem. Skrev litt om det over her. Den sosiale angsten tar grep om hjernen min og jeg kobler ut og blir helt fjern. Føles som om jeg ikke er tilstede i egen kropp, observerer meg selv utenfra og blir bevisst på alt jeg sier og hvordan jeg ter meg. En stemme i hodet begynner å messe om hvor ubrukelig jeg er og tar helt over hjernekapasiteten. Resultatet er at smarte folk må tro jeg har en psykisk funksjonshemming. Det er helt ekstremt.

Jeg har heller ingen hobbyer som er interessante nok for smarte folk. Eller en utdannelse som er bra nok. Ingen karriere. Eller en økonomi som er bra nok, fordi jeg nå er på AAP. Eller en livssituasjon som er bra nok. Jeg klarer ikke konsentrere meg lenge nok til å lese bøker pga k-ptsd. Jeg er ikke god nok til å huske historiske navn eller datoer til at jeg kan diskutere historie. 

Jeg sliter såpass i hverdagen at det å prøve å holde hodet over vann og holde meg i live tar så mye av ressursene mine at jeg ikke får gjort så mye fornuftig føler jeg. Jeg har et kjedelig liv, noe smarte mennesker ofte ikke har. Så i møte med smarte mennesker så har jeg ingenting å stille opp med.

Jeg holder meg oppdatert på samfunnet, politikk, men det er vel omtrent det eneste... og forskning. Men folk interesserer seg sjeldent for det samme, så jeg har ingenting likevel.

 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Vil bare legge til: jeg liker sjakk, filosofi og å tenke dypt over ting. Empatien jeg har overfor andre f.eks. handler også om at jeg er reflektert, noe jeg knytter opp mot min IQ til en viss grad 

Anonymkode: 799f5...fd7

Jeg har fulgt med på påskesjakken og kost meg med det i bakgrunnen. Men jeg er ikke god i sjakk selv og kunne aldri møtt om på en sjakklubb, de hadde nok ledd av meg for hvor fort man kan bli sjakk matt som voksen.

Empatien min er for stor ifølge min samboer og psykolog. Jeg ser på verden og tenker at det er empati vi mangler eller har mistet. Da føles det vanskelig å skulle gi slipp på egen empati og bli en del av det man føler er feil med verden, egokjøret.

I butikken på lørdag så jeg en gammel mann som var veldig bustete på håret og krum i ryggen. Han handlet alene. Han luktet ikke godt. Han hadde åpen munn og var sløret i blikket slik de ofte kan bli på slutten. Så veldig trist ut. Jeg fikk så vondt av han at jeg oppsøkte han et par ganger bare så jeg kunne smile til han. I håp om at det at han blir sett føles godt for han. Og jeg tenkte mye på han da jeg kom hjem. Håper han har det bra. Planlegger hva jeg skal gjøre neste gang jeg ser han i butikken. Hvis jeg er så heldig. 💔 Og jeg reagerer på at folk nesten dyttet han til siden for å komme forbi han der de flakset rundt i butikken i sin egen boble.

En venn jeg går mye tur med sier at jeg legger merke til så mange småting. At jeg stopper opp og finner de små tingene spennende, som et barn. Men det er bare lærelysten min, nysgjerrigheten.

Å stadig sette seg inn i hvordan folk og dyr og ting har det kan være utmattende. Jeg kan gi mange ikke-levende ting liv og kan drømme meg bort i deres verden. Dagdrømmer mye.

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har over 130 i IQ og har ikke noe imot å pjatte med folk. Det kan være hyggelig, gi samhold osv. Så jeg tror ikke IQ kan være en grunn alene til at TS føler seg ubekvem sosialt.

Håper du kan finne 1-2 venner du kan trives med, TS!

Anonymkode: b2e3f...aef

Jeg tror heller ikke det er eneste årsak. :)

 

Sofie Maria skrev (4 timer siden):

Du er defintivt en introvert, har du vært innom tanken om autisme? ☺️

Ja, absolutt! 😅 Jeg har også vært innom tanken på at jeg er en alien, så her holdes alle dører åpne. 🤣

Anonymkode: f24d0...5ff

[Gjest Refreng]

18 hours ago, AnonymBruker said:

Men så har jeg også en oppvekst preget av grov omsorgssvikt. Ble mobbet på skolen fordi jeg var rar. Føler ikke jeg har lært det sosiale spillet? Har vært mye alene i oppveksten og den har vært preget av veldog negative erfaringer med andre mennesker. Har jeg kanskje blitt som jeg er for å beskytte meg selv? Hvordan jobber jeg meg ut av dette? Er litt over 40år. Kan man forandre seg når man er halvveis i livet?

Jeg har unnvikende personligetsforstyrrelse og k-ptsd, men har ikke lyst til å trives best alene.

Anonymkode: f24d0...5ff

Jepp. Og ja, det er noe du kan jobbe deg ut av.

Du gjenkjenner allerede her at ditt syn på ting og følelser kan være farget av dine tidligere opplevelser. Den følelsen av å være rar, den stammer fra tiden der du ble mobbet, sannsynligvis. Hver gang du syntes at du gjør noe som ikke passer inn, så er du tilbake til da du ble mobbet og får den følelsen av at du er rar og ikke passer inn. Du har noen sår der som aldri har leget seg, som fortsatt påvirker hva du føler om deg selv.

Det du kan begynne med er å forsøke identifisere hvor følelsene kommer fra. For eks når du hører noen snakke om ting du mener er pjatt. Hvorfor plager det deg? Hva føler du? Forsøk å virkelig føle etter. For er det egentlig logisk å la seg plage over at noen snakker om ting du anser som pjatt? Er ikke det ok at de har det hyggelig samme og prater pjatt? Er det noe å irritere seg over? Det at det plager deg har en grunn. Og den grunnen har med deg å gjøre. Det er noe med hvordan du føler når du ser andre prate pjatt som plager deg. Hva er den følelsen? Er det ok at du selv snakker pjatt med dem?

Det henger det sammen med tanker og følelser du har som du ikke egentlig er klar over. Dersom du begynner å stille deg spørsmål om hvorfor du egentlig føler eller tenker som du gjør, så kan du begynne finne ut hva som foregår på innsiden av deg. Det å finne ut disse tingene kan hjelpe deg å fnne ut hvor kilden er, hva som ligger i bunn av din unnvikelse idag. Det å identifisere problemet er en stor del av å finne ut hvordan gå videre.

11 hours ago, Automagisk said:

Det her skyldes IQen din og ingenting annet. Jeg har akkurat samme score som deg og kjenner akkurat det samme som deg i sosiale settinger...kjedelig uinterresant pjatt...og jeg vet alltid neste setning som kommer...

Du kommer alltid til å være ensom blant middelmådige mennesker...ikke bruk tid på de..den dagen du møter et menneske med samme intelligens som deg selv forsvinner ensomheten..ikke før .

Høy intelligens kan alltids føre til at man får en følelse av isolasjon og annerledeshet, men at man fortsatt har sosiale problemer som voksen er ikke noe som kommer automatisk av høy intelligens. Tvert imot kan høy intelligens gjøre at mennesker i større grad klarer tilpasse seg andre selv om de er veldig ulike. Fordi de har en mer kompleks forståelse av hvordan andre mennesker fungerer, og de klarer se både det positive og negative i en person. De klarer å finne ting de kan like ved en person, selv om personen er veldig annerledes.

Ta humor for eks. Har du aldri ledd av en spøk fra en person som ikke hadde skyhøy intelligens? Man kan syntes en person  er morsom, selv når personen er ganske gjennomsnittlig. Det er også mulig å føle tilknytning til andre mennesker via delt humor. Man kan være radikalt forskjellig, men føle at man er på bølgelengde på akkurat det område, og sette pris på individet av den grunn. Man trenger ikke at den andre personen skal ha samme filosofiske tilnærming, verdier osv for å kunne sette pris på den tilknytningen man føler akkurat der og da. Man trenger bare klare føle det. Jeg sier bare, men det er ikke bare-bare. Det å leve i nuet og la seg føle i nuet er noe av det vanskeligste menneske gjør. Det å la seg være sårbar og klare føle tilknytnng til andre mennesker kan for noen være uoverkommelig.

Om man kun ser det negative i mennesker (eller kun det positive for den saks skyld), så er det et emosjonelt filter man har. Da er det følelsene dine som diketere hva du skal tenke og føle om mennesker sine negative sider. Det er ikke objektiv virkelighet som kommer utifra høy intelligens.

Det er veldig forståelig at man sitter med kjipe følelser om andre mennesker dersom man har hatt mange negative opplevelser, det er ikke det. Poenget mitt er at man er ikke dømt til å fortsette leve med den negative virkeligheten resten av livet.

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg fungerer best med litt dummere mennesker, rent sosialt. Men ikke emosjonelt. Eller på andre måter. Men jeg får ikke hjernetåke og nærmest sikler slik jeg gjør i møte med folk jeg ser opp til. Jeg opplever at dummere mennesker ser på meg som veldig smart, de sier det ofte, mens smarte mennesker ser på meg som dum (men de sier ingenting heldigvis 😅). Og jeg liker ingen av delene. 😅 Jeg vil bare være likeverdig. Lik.

 

Jeg merker at jeg ikke har så mye til felles med de vennene jeg har i dag hvertfall, et par av dem er sikkert smarte nok.

Jeg er for dum for smarte mennesker. Jeg blir hvertfall dum i møte med dem. Skrev litt om det over her. Den sosiale angsten tar grep om hjernen min og jeg kobler ut og blir helt fjern. Føles som om jeg ikke er tilstede i egen kropp, observerer meg selv utenfra og blir bevisst på alt jeg sier og hvordan jeg ter meg. En stemme i hodet begynner å messe om hvor ubrukelig jeg er og tar helt over hjernekapasiteten. Resultatet er at smarte folk må tro jeg har en psykisk funksjonshemming. Det er helt ekstremt.

Jeg har heller ingen hobbyer som er interessante nok for smarte folk. Eller en utdannelse som er bra nok. Ingen karriere. Eller en økonomi som er bra nok, fordi jeg nå er på AAP. Eller en livssituasjon som er bra nok. Jeg klarer ikke konsentrere meg lenge nok til å lese bøker pga k-ptsd. Jeg er ikke god nok til å huske historiske navn eller datoer til at jeg kan diskutere historie. 

Jeg sliter såpass i hverdagen at det å prøve å holde hodet over vann og holde meg i live tar så mye av ressursene mine at jeg ikke får gjort så mye fornuftig føler jeg. Jeg har et kjedelig liv, noe smarte mennesker ofte ikke har. Så i møte med smarte mennesker så har jeg ingenting å stille opp med.

Anonymkode: f24d0...5ff

Du skriver mye, så kan ikke svare på alt.

Men jeg lurer på hvor kommer denne følelsen av at du må være så smart fra? Hvorfor er det viktig?

Endret 10. april 2023 av Refreng

[AnonymBruker]

Refreng skrev (10 minutter siden):

Jepp. Og ja, det er noe du kan jobbe deg ut av.

Du gjenkjenner allerede her at ditt syn på ting og følelser kan være farget av dine tidligere opplevelser. Den følelsen av å være rar, den stammer fra tiden der du ble mobbet, sannsynligvis. Hver gang du syntes at du gjør noe som ikke passer inn, så er du tilbake til da du ble mobbet og får den følelsen av at du er rar og ikke passer inn. Du har noen sår der som aldri har leget seg, som fortsatt påvirker hva du føler om deg selv.

Det du kan begynne med er å forsøke identifisere hvor følelsene kommer fra. For eks når du hører noen snakke om ting du mener er pjatt. Hvorfor plager det deg? Hva føler du? Forsøk å virkelig føle etter. For er det egentlig logisk å la seg plage over at noen snakker om ting du anser som pjatt? Er ikke det ok at de har det hyggelig samme og prater pjatt? Er det noe å irritere seg over? Det at det plager deg har en grunn. Og den grunnen har med deg å gjøre. Det er noe med hvordan du føler når du ser andre prate pjatt som plager deg. Hva er den følelsen? Er det ok at du selv snakker pjatt med dem?

Det henger det sammen med tanker og følelser du har som du ikke egentlig er klar over. Dersom du begynner å stille deg spørsmål om hvorfor du egentlig føler eller tenker som du gjør, så kan du begynne finne ut hva som foregår på innsiden av deg. Det å finne ut disse tingene kan hjelpe deg å fnne ut hvor kilden er, hva som ligger i bunn av din unnvikelse idag. Det å identifisere problemet er en stor del av å finne ut hvordan gå videre.

Høy intelligens kan alltids føre til at man får en følelse av isolasjon og annerledeshet, men at man fortsatt har sosiale problemer som voksen er ikke noe som kommer automatisk av høy intelligens. Tvert imot kan høy intelligens gjøre at mennesker i større grad klarer tilpasse seg andre selv om de er veldig ulike. Fordi de har en mer kompleks forståelse av hvordan andre mennesker fungerer, og de klarer se både det positive og negative i en person. De klarer å finne ting de kan like ved en person, selv om personen er veldig annerledes.

Ta humor for eks. Har du aldri ledd av en spøk fra en person som ikke hadde skyhøy intelligens? Man kan syntes en person  er morsom, selv når personen er ganske gjennomsnittlig. Det er også mulig å føle tilknytning til andre mennesker via delt humor. Man kan være radikalt forskjellig, men føle at man er på bølgelengde på akkurat det område, og sette pris på individet av den grunn. Man trenger ikke at den andre personen skal ha samme filosofiske tilnærming, verdier osv for å kunne sette pris på den tilknytningen man føler akkurat der og da. Man trenger bare klare føle det. Jeg sier bare, men det er ikke bare-bare. Det å leve i nuet og la seg føle i nuet er noe av det vanskeligste menneske gjør. Det å la seg være sårbar og klare føle tilknytnng til andre mennesker kan for noen være uoverkommelig.

Om man kun ser det negative i mennesker (eller kun det positive for den saks skyld), så er det et emosjonelt filter man har. Da er det følelsene dine som diketere hva du skal tenke og føle om mennesker sine negative sider. Det er ikke objektiv virkelighet som kommer utifra høy intelligens.

Det er veldig forståelig at man sitter med kjipe følelser om andre mennesker dersom man har hatt mange negative opplevelser, det er ikke det. Poenget mitt er at man er ikke dømt til å fortsette leve med den negative virkeligheten resten av livet.

Du skriver mye, så kan ikke svare på alt.

Men jeg lurer på hvor kommer denne følelsen av at du må være så smart fra? Hvorfor er det viktig?

Jeg bryr meg ikke om hva andre prater om seg imellom, men hva jeg prater med folk om i dialog med dem.

Jeg har vel flere ganger i denne tråden skrevet at jeg ikke nødvendigvis er så smart. Jeg har høy IQ, men jeg fungerer ikke sosialt. Definisjonen på "smart" er ikke bare IQbasert, jeg skriver også flere ganger at jeg føler meg direkte dum. Å være smart er ikke viktig for meg i seg selv, men felles interesser er det.

Men takk for ditt svar uansett, det har tatt tid å skrive det og du har noen gode poenger, som at det å tillate seg å føle tilknytning til andre mennesker innebærer å gjøre seg sårbar.

Anonymkode: f24d0...5ff

[Gjest Refreng]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har vel flere ganger i denne tråden skrevet at jeg ikke nødvendigvis er så smart. Jeg har høy IQ, men jeg fungerer ikke sosialt. Definisjonen på "smart" er ikke bare IQbasert, jeg skriver også flere ganger at jeg føler meg direkte dum. Å være smart er ikke viktig for meg i seg selv, men felles interesser er det.

Jepp. Hvorfor tror du at du har snakket så mye om det? Du sier det ikke viktig, men jeg ser du har skrevet mange avsnitt om ting som har med smarthet å gjøre, eller som du assosierer med intelligens. Når jeg søker felles interesser finner jeg det nevnt en gang, og du skriver i samme setning at noen er sikkert smarte nok. Smarte nok.

Jeg merker at jeg ikke har så mye til felles med de vennene jeg har i dag hvertfall, et par av dem er sikkert smarte nok.

Jeg lurer på hvem du føler du ikke er smart nok for

Jeg tenker at du intellektuelt sett sikkert kommer til en konklusjon om at intelligens ikke er viktig. Men følelsene dine har en helt annen oppfatning av saken, og det viser veldig tydelig i det du skriver. Følelsene dine er fortsatt fanget i den tiden da du var ung og fikk en sterk ide om at intelligens var viktig. Dette er en knute som preger deg. Dersom du klarer komme til bunns i når og hvorfor du begynte føle at intelligens var veldig viktig, så kan du komme nærmere en måte å bli psykisk bedre på.

Problemet er ikke at du ikke liker andre mennesker, problemet er at du ikke liker deg selv.

[AnonymBruker]

"folk vet ikke mere en de selv har erfart, resten er basert på antagelser".

Forstår deg veldig godt, mange mennesker kan leses som ei lita bok, til å med "spåes ". 

 

Det uforutsigbare er livet, resten er rutine...

 

Anonymkode: 7b40d...041

[AnonymBruker]

Jeg er likedan, TS, og er ikke på autismespekteret i det hele tatt. Har derimot hatt en spirituell oppvåkning, og er introvert. 

Anonymkode: dc727...a0b

[AnonymBruker]

Refreng skrev (1 time siden):

Jepp. Hvorfor tror du at du har snakket så mye om det? Du sier det ikke viktig, men jeg ser du har skrevet mange avsnitt om ting som har med smarthet å gjøre, eller som du assosierer med intelligens. Når jeg søker felles interesser finner jeg det nevnt en gang, og du skriver i samme setning at noen er sikkert smarte nok. Smarte nok.

Jeg merker at jeg ikke har så mye til felles med de vennene jeg har i dag hvertfall, et par av dem er sikkert smarte nok.

Jeg lurer på hvem du føler du ikke er smart nok for

Jeg tenker at du intellektuelt sett sikkert kommer til en konklusjon om at intelligens ikke er viktig. Men følelsene dine har en helt annen oppfatning av saken, og det viser veldig tydelig i det du skriver. Følelsene dine er fortsatt fanget i den tiden da du var ung og fikk en sterk ide om at intelligens var viktig. Dette er en knute som preger deg. Dersom du klarer komme til bunns i når og hvorfor du begynte føle at intelligens var veldig viktig, så kan du komme nærmere en måte å bli psykisk bedre på.

Problemet er ikke at du ikke liker andre mennesker, problemet er at du ikke liker deg selv.

Det siste er sikkert helt riktig.

Smarthet er viktig i den forstand at jeg synes de vennene jeg har snakker om helt uviktige ting. Som The Kardashians. De ringer etter meg for hjelpe til med å sette sammen en kommode fra IKEA. Når vi snakker så er det viktigst for dem å ha rett, selv om det de sier blir motbevist. De sliter også med enkel matematikk, som å finne ut hva rabatten er hvis den er 10%. De fleste vet ikke noe om politikk og sier selv det er for kaotisk å følge med på, men de stemmer likevel ved valget og forstår ikke konsekvensene av å stemme på visse partier. Dette er bare noen av tusen ting.

Men jeg ser for meg at det hadde vært helt uproblematisk for meg dersom vi også kunne hatt litt dypere samtaler. At vi ler av de samme tingene og at jeg slipper å forklare en vits.

Et par av dem har absolutt høy nok IQ, hun ene tok en Mensatest som viste ca120. Men hun prater bare om bikkja si, baksnakker andre folk jeg ikke kjenner og sykdom.

Men jeg skal tenke på det du har sagt, selv om jeg ikke tror at det er selve smartheten jeg savner men en følelse av likhet og tilhørighet. Det henger kanskje såpass sammen i mitt tilfelle at det er vanskelig å skille. Men så føler jeg meg jo ikke egentlig smart selv, ganske dum alt i alt som sagt. Hm.

At temaet har havnet på smarthet henger også sammen med svarene jeg har fått i tråden. Jeg skrev den med utgangspunkt i at jeg ikke liker folk, ikke at jeg synes de er dumme. Men igjen, det henger vel sammen. 😅

Kanskje jeg føler at smarthet er viktig ettersom IQ er det eneste jeg har fått bevist at jeg har. Sånn når du spør hvorfor det kan være viktig for meg. IQ er det eneste jeg har, som ikke styggen på ryggen kan ta fra meg, tallet jeg fikk etter Mensatesten og et par andre tester er tross alt udiskutabel. Eller var jeg bare veldig heldig som svarte riktig? Det kan jo være, selv om sannsynligheten er lav. Men folk vinner jo i Lotto... 😅

Føler meg ikke smart nok til å takle livet sikkert. Ha en verdi. Hadde jeg vært smart nok hadde jeg vel klart å jobbe meg ut av mine psykiske problemer. Men så enkelt er det jo ikke, jeg vet egentlig det. Blir bare gal av å være så alene blant folk, uansett årsak.

Anonymkode: f24d0...5ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er likedan, TS, og er ikke på autismespekteret i det hele tatt. Har derimot hatt en spirituell oppvåkning, og er introvert. 

Anonymkode: dc727...a0b

Samme her🤟🏻 man går jo rundt og er mye mer våken enn folk flest, og jeg skulle av og til ønske at jeg ikke var sånn fordi det er så slitsomt å alltid «se» sannheten i ting. Hva førte til at du fikk en spirituell oppvåkning? I mitt tilfelle var det at jeg var i forhold med toxic menn. Jeg måtte begynne å se innover. Og gud bedre meg det er mange som aldri har gjort det du. 

Anonymkode: 314b8...1e5