Jeg... liker ingen.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke jeg liker andre mennesker.

Jeg føler meg så alene i sosiale settinger. Får ofte høre at jeg er en god samtalepartner fordi jeg er lyttende, forståelsesfull og innsiktsfull. Men jeg har sjeldent følt det samme tilbake. Kanskje aldri?

Jeg føler mine tanker er så annerledes enn andres. Ikke at jeg har mer rett nødvendigvis, men at jeg så ofte tenker helt annerledes enn den/de jeg samtaler med. Jeg føler meg helt utenfor dem liksom, som en alien. Jeg føler ikke jeg forstår folk, heller ikke at de forstår meg.

Og jeg føler ikke at det er en nysgjerrighet i samtaler, men om å gjøre å overbevise den andre om at man har rett. Er det ikke mer morsomt å forandre litt mening? Lære av hverandre, finne en mellomting? Kanskje det ikke er ett svar som er korrekt, men flere? Hadde det ikke vært gøy om et problem har forskjellige løsninger?

Jeg irriterer meg over bruken av hersketeknikker, eller bare hvordan folk snakker til hverandre.

Jeg føler temaene folk flest vil snakke om er overfladiske og uinteressante. Mye av samtalene fylles med pjatt, selvfølgeligheter og gjentakelser. Jeg husker hva vi snakket om sist, og ganger før der, og ganger før det, jeg trenger ikke høre samme historien flere ganger på rad. Prøver jeg å si "ja, stemmer det, det snakket vi om sist", så har det NULL virkning for jeg får samme historie ramset opp igjen "ja, da husker du kanskje at .....". Ja, det var det jeg prøvde å si...

Jeg føler jeg så ofte ser de negative sidene ved folk, heller enn de positive. Jeg irriterer meg lett over mennesker og synes det er vanskelig å omgås andre.

Jeg synes veldig mange er så falske. De behandler folk veldig bra ansikt til ansikt, men så baksnakker de hverandre grovt rett etterpå. Er alle menneskene i livet mitt like falske overfor meg? Jeg er ganske falsk overfor dem hvertfall, selv om jeg baksnakker minimalt fordi jeg ikke får noe ut av det.

Jeg har det aller best når jeg er alene.

Treffer jeg kollegaer eller bekjente på gaten så er det helt grusomt fordi jeg ikke vet om de vil hilse på meg. Jeg venter alltid til de hilser først, men når de ikke hilser da? Da føler jeg meg skikkelig dritt. Og så lurer jeg på om de føler seg like dritt fordi jeg ikke hilste. Vi har vel like mye ansvar. Men så tenker jeg at de ikke bryr seg om lille meg. Eller?

Men så har jeg også en oppvekst preget av grov omsorgssvikt. Ble mobbet på skolen fordi jeg var rar. Føler ikke jeg har lært det sosiale spillet? Har vært mye alene i oppveksten og den har vært preget av veldog negative erfaringer med andre mennesker. Har jeg kanskje blitt som jeg er for å beskytte meg selv? Hvordan jobber jeg meg ut av dette? Er litt over 40år. Kan man forandre seg når man er halvveis i livet?

Jeg har unnvikende personligetsforstyrrelse og k-ptsd, men har ikke lyst til å trives best alene.

Anonymkode: f24d0...5ff

[AnonymBruker]

Terapi 

Anonymkode: 79cac...416

[Gjest Automagisk]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg tror ikke jeg liker andre mennesker.

Jeg føler meg så alene i sosiale settinger. Får ofte høre at jeg er en god samtalepartner fordi jeg er lyttende, forståelsesfull og innsiktsfull. Men jeg har sjeldent følt det samme tilbake. Kanskje aldri?

Jeg føler mine tanker er så annerledes enn andres. Ikke at jeg har mer rett nødvendigvis, men at jeg så ofte tenker helt annerledes enn den/de jeg samtaler med. Jeg føler meg helt utenfor dem liksom, som en alien. Jeg føler ikke jeg forstår folk, heller ikke at de forstår meg.

Og jeg føler ikke at det er en nysgjerrighet i samtaler, men om å gjøre å overbevise den andre om at man har rett. Er det ikke mer morsomt å forandre litt mening? Lære av hverandre, finne en mellomting? Kanskje det ikke er ett svar som er korrekt, men flere? Hadde det ikke vært gøy om et problem har forskjellige løsninger?

Jeg irriterer meg over bruken av hersketeknikker, eller bare hvordan folk snakker til hverandre.

Jeg føler temaene folk flest vil snakke om er overfladiske og uinteressante. Mye av samtalene fylles med pjatt, selvfølgeligheter og gjentakelser. Jeg husker hva vi snakket om sist, og ganger før der, og ganger før det, jeg trenger ikke høre samme historien flere ganger på rad. Prøver jeg å si "ja, stemmer det, det snakket vi om sist", så har det NULL virkning for jeg får samme historie ramset opp igjen "ja, da husker du kanskje at .....". Ja, det var det jeg prøvde å si...

Jeg føler jeg så ofte ser de negative sidene ved folk, heller enn de positive. Jeg irriterer meg lett over mennesker og synes det er vanskelig å omgås andre.

Jeg synes veldig mange er så falske. De behandler folk veldig bra ansikt til ansikt, men så baksnakker de hverandre grovt rett etterpå. Er alle menneskene i livet mitt like falske overfor meg? Jeg er ganske falsk overfor dem hvertfall, selv om jeg baksnakker minimalt fordi jeg ikke får noe ut av det.

Jeg har det aller best når jeg er alene.

Treffer jeg kollegaer eller bekjente på gaten så er det helt grusomt fordi jeg ikke vet om de vil hilse på meg. Jeg venter alltid til de hilser først, men når de ikke hilser da? Da føler jeg meg skikkelig dritt. Og så lurer jeg på om de føler seg like dritt fordi jeg ikke hilste. Vi har vel like mye ansvar. Men så tenker jeg at de ikke bryr seg om lille meg. Eller?

Men så har jeg også en oppvekst preget av grov omsorgssvikt. Ble mobbet på skolen fordi jeg var rar. Føler ikke jeg har lært det sosiale spillet? Har vært mye alene i oppveksten og den har vært preget av veldog negative erfaringer med andre mennesker. Har jeg kanskje blitt som jeg er for å beskytte meg selv? Hvordan jobber jeg meg ut av dette? Er litt over 40år. Kan man forandre seg når man er halvveis i livet?

Jeg har unnvikende personligetsforstyrrelse og k-ptsd, men har ikke lyst til å trives best alene.

Anonymkode: f24d0...5ff

Har du målt IQ ?..under 85 eller over 130 gjør deg og til en alien.

[AnonymBruker]

Automagisk skrev (1 time siden):

Har du målt IQ ?..under 85 eller over 130 gjør deg og til en alien.

På mensatesten på nettet får jeg 142.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Terapi 

Anonymkode: 79cac...416

Går i terapi ja.

Anonymkode: f24d0...5ff

[AnonymBruker]

Kan hende du er for smart for de vanlige besserwizzer'ne ha ha ha. 

Anonymkode: e1ccf...95f

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg tror ikke jeg liker andre mennesker.

Jeg føler meg så alene i sosiale settinger. Får ofte høre at jeg er en god samtalepartner fordi jeg er lyttende, forståelsesfull og innsiktsfull. Men jeg har sjeldent følt det samme tilbake. Kanskje aldri?

Jeg føler mine tanker er så annerledes enn andres. Ikke at jeg har mer rett nødvendigvis, men at jeg så ofte tenker helt annerledes enn den/de jeg samtaler med. Jeg føler meg helt utenfor dem liksom, som en alien. Jeg føler ikke jeg forstår folk, heller ikke at de forstår meg.

Og jeg føler ikke at det er en nysgjerrighet i samtaler, men om å gjøre å overbevise den andre om at man har rett. Er det ikke mer morsomt å forandre litt mening? Lære av hverandre, finne en mellomting? Kanskje det ikke er ett svar som er korrekt, men flere? Hadde det ikke vært gøy om et problem har forskjellige løsninger?

Jeg irriterer meg over bruken av hersketeknikker, eller bare hvordan folk snakker til hverandre.

Jeg føler temaene folk flest vil snakke om er overfladiske og uinteressante. Mye av samtalene fylles med pjatt, selvfølgeligheter og gjentakelser. Jeg husker hva vi snakket om sist, og ganger før der, og ganger før det, jeg trenger ikke høre samme historien flere ganger på rad. Prøver jeg å si "ja, stemmer det, det snakket vi om sist", så har det NULL virkning for jeg får samme historie ramset opp igjen "ja, da husker du kanskje at .....". Ja, det var det jeg prøvde å si...

Jeg føler jeg så ofte ser de negative sidene ved folk, heller enn de positive. Jeg irriterer meg lett over mennesker og synes det er vanskelig å omgås andre.

Jeg synes veldig mange er så falske. De behandler folk veldig bra ansikt til ansikt, men så baksnakker de hverandre grovt rett etterpå. Er alle menneskene i livet mitt like falske overfor meg? Jeg er ganske falsk overfor dem hvertfall, selv om jeg baksnakker minimalt fordi jeg ikke får noe ut av det.

Jeg har det aller best når jeg er alene.

Treffer jeg kollegaer eller bekjente på gaten så er det helt grusomt fordi jeg ikke vet om de vil hilse på meg. Jeg venter alltid til de hilser først, men når de ikke hilser da? Da føler jeg meg skikkelig dritt. Og så lurer jeg på om de føler seg like dritt fordi jeg ikke hilste. Vi har vel like mye ansvar. Men så tenker jeg at de ikke bryr seg om lille meg. Eller?

Men så har jeg også en oppvekst preget av grov omsorgssvikt. Ble mobbet på skolen fordi jeg var rar. Føler ikke jeg har lært det sosiale spillet? Har vært mye alene i oppveksten og den har vært preget av veldog negative erfaringer med andre mennesker. Har jeg kanskje blitt som jeg er for å beskytte meg selv? Hvordan jobber jeg meg ut av dette? Er litt over 40år. Kan man forandre seg når man er halvveis i livet?

Jeg har unnvikende personligetsforstyrrelse og k-ptsd, men har ikke lyst til å trives best alene.

Anonymkode: f24d0...5ff

Du har dårlig selvtillit, men bortsett fra det virker det som ganske normale tanker for en introvert. 

De fleste trenger litt sosial kontakt. Du bør reflektere over hvor mye du trenger/hva som er ditt behov og hva du gjør for ikke å virke unormal. Sistnevnte er bortkastet tid. Førstnevnte kan du bruke tid på å reflektere over hva slags kontakt som kan dekke behovet ditt. Kanskje helst en fast avtale om en aktivitet som er begrenset i tid og sted? Feks tur hver torsdag kl 18. Forutsigbart, enkelt og begrenset. 

Det ER mye pjatt og prat uten verdi, men det er også mange som har ekte samtaler. Kanskje lettere å finne ekte samtaler via felles interesse som dere møtes for å gjøre sammen? 

Terapi er bra, men det forutsetter en god terapeut som kan drive samtalen fremover uten at den blir til, som du sa; pjatt. 

[Gjest theTitanic]

Tror det er ganske vanlig å undre seg over og å bli usikker på om man skal hilse på bekjente ute.Hilser man og den andre ikke hilser så føler man seg litt teit. Hilser man for hjertelig så det blir tolket som invitt til samtale så kan man ende opp med, gud forby, en times pjatt med en som egentlig ikke hadde noe å si. Men det kan også bli en spennende samtale. Mange utfall i en slik situasjon. Tryggeste utvei er nok er kjapt, og travelt "hei" i farten. Vedkommende føler seg sett, du har gjort ditt, men alle vanskelige variabler utgår. 

[AnonymBruker]

Du høres ut som en "spennende" person. Noe som gjør at det kreves noe av de du omgås med. Jeg mener dette på en positiv måte!

Jeg datet en gang en mann. Han var overhode ikke noe A4-menneske. Student i en alder av 40 år. Kreativ og ikke materalistisk. Han utfordret meg mentalt på en måte jeg aldri har opplevd før eller senere. Krevende, men også fint. Dessverre flyttet han nordover etter studiene, men jeg har aldri glemt ham. 

Anonymkode: cc054...d28

[AnonymBruker]

Tror du er en aspie❤️

Hva scorer du på AQ-testen?

Anonymkode: b1d24...1cc

[AnonymBruker]

https://psychology-tools.com/test/autism-spectrum-quotient

Anonymkode: b1d24...1cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du høres ut som en "spennende" person. Noe som gjør at det kreves noe av de du omgås med. Jeg mener dette på en positiv måte!

Jeg datet en gang en mann. Han var overhode ikke noe A4-menneske. Student i en alder av 40 år. Kreativ og ikke materalistisk. Han utfordret meg mentalt på en måte jeg aldri har opplevd før eller senere. Krevende, men også fint. Dessverre flyttet han nordover etter studiene, men jeg har aldri glemt ham. 

Anonymkode: cc054...d28

Takk! 🤗 Jeg er nok krevende ja. Jatter ikke bare med folk. Eller, selvfølgelig gjør jeg det når jeg tenker meg om. Det må man jo for å beholde relasjonene til andre. 😅 Men jeg sier mye av det jeg tenker og kan gi motstand. Mange kommer til meg når de trenger et ærlig svar på ting, de vet jeg kan si det jeg mener. Ellers har jeg jobbet mye med meg selv for å bli mykere. Er kvinne, trives best med mannfolk, de tåler mer av det råe føler jeg. Det er kvinnelige relasjoner som krever mest av meg. Problemet i relasjoner med mannfolk er at det nesten alltid utvikles følelser, men jeg er jo i et forhold og ikke interessert. 

 

theTitanic skrev (11 minutter siden):

Tror det er ganske vanlig å undre seg over og å bli usikker på om man skal hilse på bekjente ute.Hilser man og den andre ikke hilser så føler man seg litt teit. Hilser man for hjertelig så det blir tolket som invitt til samtale så kan man ende opp med, gud forby, en times pjatt med en som egentlig ikke hadde noe å si. Men det kan også bli en spennende samtale. Mange utfall i en slik situasjon. Tryggeste utvei er nok er kjapt, og travelt "hei" i farten. Vedkommende føler seg sett, du har gjort ditt, men alle vanskelige variabler utgår. 

Takk! Det er det jeg ofte gjør. Smiler og sier "hei" på en hyggelig måte uten å snakke ned farten. Men noen ganger blir jeg helt stille og får meg ikke til å si noe. Da er det så fælt etterpå. Godt vi er flere som føler på det! 😅

 

theTitanic skrev (18 minutter siden):

Du har dårlig selvtillit, men bortsett fra det virker det som ganske normale tanker for en introvert. 

De fleste trenger litt sosial kontakt. Du bør reflektere over hvor mye du trenger/hva som er ditt behov og hva du gjør for ikke å virke unormal. Sistnevnte er bortkastet tid. Førstnevnte kan du bruke tid på å reflektere over hva slags kontakt som kan dekke behovet ditt. Kanskje helst en fast avtale om en aktivitet som er begrenset i tid og sted? Feks tur hver torsdag kl 18. Forutsigbart, enkelt og begrenset. 

Det ER mye pjatt og prat uten verdi, men det er også mange som har ekte samtaler. Kanskje lettere å finne ekte samtaler via felles interesse som dere møtes for å gjøre sammen? 

Terapi er bra, men det forutsetter en god terapeut som kan drive samtalen fremover uten at den blir til, som du sa; pjatt. 

Ja, det er kanskje normalt for introvert å tenke sånn? Jeg føler meg bare så ekstremt fiendtlig. Ønsker liksom at alle skal la meg være i fred i et halvt års tid. 😅 Så kan jeg gå min faste tur og snakke til småfuglene jeg treffer på slik jeg pleier. Dyr er mine venner, jeg har dyretekke og dyr kommer alltid til meg. Dyr og barn. Men voksne folk skjønner jeg meg ikke på rett og slett. 👽

Er redd for å bli ensom, foreløpig er jeg bare mye selvvalgt alene.

Anonymkode: f24d0...5ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

På mensatesten på nettet får jeg 142.

Går i terapi ja.

Anonymkode: f24d0...5ff

Haha, morsomt at dette kom opp, for jeg satt og lurte på det samme. Jeg ligger ett poeng under deg, men ellers var det som om jeg skulle ha skrevet innlegget selv. Sosial angst forklarer mye hos meg, i alle fall. 

Anonymkode: 48643...089

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, men kommer veldig godt overens med andre autister.

Anonymkode: b1d24...1cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har det på samme måte, men kommer veldig godt overens med andre autister.

Anonymkode: b1d24...1cc

(Autister med høy IQ) 

Anonymkode: b1d24...1cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Tror du er en aspie❤️

Hva scorer du på AQ-testen?

Anonymkode: b1d24...1cc

21. Så ikke en fellow aspie. 💔

Skulle ønske jeg var det, da hadde det fått en forklaring. Når er jeg bare.., bitter og sær? 😅

 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Haha, morsomt at dette kom opp, for jeg satt og lurte på det samme. Jeg ligger ett poeng under deg, men ellers var det som om jeg skulle ha skrevet innlegget selv. Sosial angst forklarer mye hos meg, i alle fall. 

Anonymkode: 48643...089

Synd du føler det samme, håper du får det bedre etterhvert. ❤️ Eller tenker du at det er greit å ha det sånn? Jeg lurer på om jeg bare skal godta det, gi etter, for det å prøve å forandre på det har ikke funket på 20 år. Er så trøtt av å kjempe.

Har venner og burde ikke klage, men føler ikke jeg har venner jeg virkelig liker. Er mest venner med dem for å ikke være venneløs, såpass har jeg skjønt i terapi. Glad de ikke vet hva jeg egentlig tenker etter våre møter. 😬

 

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har det på samme måte, men kommer veldig godt overens med andre autister.

Anonymkode: b1d24...1cc

Hvor finner jeg typisk autister? Jeg føler ikke jeg har typiske trekk på autisme, så tviler på at autistene vil ha noe med meg å gjøre?

Anonymkode: f24d0...5ff

[AnonymBruker]

Du har jo unnvikende personlighetsforstyrrelse? Det forklarer vel det meste av dine sosiale vansker? 

Du er selvkritisk og kritisk med andre.. Ikke uvanlig med den personlighetsforstyrrelsen

Anonymkode: b2477...39d

[AnonymBruker]

Litt i samme kategori. Er godt voksne, og har nylig fått vite at jeg er på autismespekteret.
De jeg kommer godt over ens med er også der...

Anonymkode: 36547...021

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du har jo unnvikende personlighetsforstyrrelse? Det forklarer vel det meste av dine sosiale vansker? 

Du er selvkritisk og kritisk med andre.. Ikke uvanlig med den personlighetsforstyrrelsen

Anonymkode: b2477...39d

Jeg ønsker bare så sårt å komme ut av det. Men jo eldre jeg blir, jo mer jeg eksponerer meg, jo verre blir det.

Prøver virkelig å se det positive i folk, men det negative overskygger det så lett.

Lobotomi er kanskje løsningen?

Neida, men hvis noen har noe tips?

Eller er det sterkere saker som må til? Strøm? Psykedelika kanskje..?

Anonymkode: f24d0...5ff

[AnonymBruker]

Å lære å jatte med er en viktig life skill for å fungere sosialt, på jobb osv. 

Anonymkode: 1af47...008

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

 

Synd du føler det samme, håper du får det bedre etterhvert. ❤️ Eller tenker du at det er greit å ha det sånn? Jeg lurer på om jeg bare skal godta det, gi etter, for det å prøve å forandre på det har ikke funket på 20 år. Er så trøtt av å kjempe.

Har venner og burde ikke klage, men føler ikke jeg har venner jeg virkelig liker. Er mest venner med dem for å ikke være venneløs, såpass har jeg skjønt i terapi. Glad de ikke vet hva jeg egentlig tenker etter våre møter. 😬

 

Mja. Jeg tenker vel ikke at det er greit. Jeg synes det er slitsomt, den konstante tankekverningen og scanningen av folk. Når jeg i tillegg er introvert, så koster det utrolig mye energi med sosial interaksjon. Men jeg har vel måttet innse at det er sånn. Jeg vet hvorfor det er sånn, hvordan det føles, hvordan det utarter seg, jef klarer bare ikke å endre det. Som regel kan jeg også lese de rundt meg såpass at jeg også der hva de tenker om det. Jeg bruker masse tid etterpå til selvhat, og føler skam over at jeg ikke bare kan "ta meg sammen". 

På plussiden så får jeg med meg mye og kan forhindre eller unngå noen situasjoner fordi jeg plukker opp kroppspråket til de rundt meg. 

Jeg har dog egentlig ikke venner lenger. Jeg synes det er vanskelig med small talk. Sikkert litt som du sier, det er så kjedelig, og det er ikke alltid at jeg kommer på "lette" temaer før jeg kommer hjem og analyserer samtalene. 

Men ja, tenker noen ganger på fremtiden og dette med ensomhet, så jeg har meldt meg inn i en av disse Hey Girl-gruppene, men konkluderer stadig med at jeg jo egentlig ikke vil være venner med noen. Det tragiske er at den eneste jeg føler at "ser" meg er psykologen min, og han får jo betalt for det 🤦‍♀️

Anonymkode: 48643...089