Gå til innhold

Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Hei!

Jeg trenger innspill til hvordan livet mitt er blitt akkurat nå.

Jeg har gått på universitetet i et halvt år,og merker det er vanskelig å bli kjent. Problemet mitt, er ikke bare tankespinn, jeg opplever at jenter i en gjeng,ikke velger å sitte med sin faste gjeng,dersom jeg setter meg ned med dem. Da velger en av de andre jentene,å tilby å sitte med de istedet,fordi <de så blikket> (sitat slutt) til denne jenta,som det ble holdt av plass til.

Nå er det ikke det at jeg trenger ikke å bli likt av alle,men jeg vil ikke at det skal være såpass ille at man ikke engang kan sitte ved siden av meg og snakke litt løst

Vi har hatt en ny jente(etter permisjon) i klassen,som slang seg mellom to gjenger,nesten med en gang. Jeg er ganske aktiv i timene,og er ganske søkende,og denne jenta kom til meg først. Deretter,fikk hun innpass hos en gjeng,men så valgte hun en annen,men snakket sitter enda løst med den andre gjengen 

Det er utrolig vondt for meg,som ble helt valgt bort,og enda ikke har noen faste å sitte med. Dette er plukket opp av de fleste,etter ethalv år,og jeg er redd det blir noe folk i klassen anser som desperat og føler meg på utstilling.

Samtidig har vi endel spesielle folk i klassen. Eksempelvis, at en jente jeg muligens skal ha praksis med(nå har jeg kun ett forsøk på eksamen i praksis,ettersom jeg sliter med fokuset paga dette) hvor denne jenta,bare reiser seg opp,rett etter avtale med å sitte sammen med meg,bare går fra meg(?). Det betyr,at hvis jeg ikke hadde sagt<hvor skal du?> Så hadde hun bare gått fra meg,og latt meg sitte alene igjen som et som tegn 

Jeg vet dette ble plukket opp av noen i klassen og kom nok på utstilling av det. Jeg klarte ikke dy meg,etter avtalen vår,hvor jeg lot henne vite,at det er jo litt ufint å bare reise seg også fra meg(altså sette seg med en annen,og la meg alene på hele raden,uten et ord) kun fordi hun plutselig bestemte seg for å sitte med en som kom inn døren.

Pluss at jeg før ferien,satte meg ved denne nye jenta(permisjon jenta) og snakket løst med henne om oppgaver(noe hun gjorde med gjengen hun satt med) Da svarer hun avvisende,og kaldt. Det er tydelig at jeg er plassert og parkert 

Dette begynner å bli så flaut for de få venninnene jeg allerede har(2stk) at jeg ikke vet hvordan jeg skal <angripe>. Jeg snakker åpent med en av venninnene mine,som har barn,og er derfor nesten alltid i sin egen boble. 

Jeg har kun en jeg møter på universitetet,og hun har vært ganske tydelig på at hun også synes det er dårlig miljø. Inntill forrige uke,hvor hun fikk mer kontakt med en løst bekjent,som tydeligvis ikke vil ha meg med. Der er det kontant i lunsjen<jeg og*navnet på venninne* skal gå tur vi>. Hsr snakket med universitets en innen om dette,og hun sier at det ikke er så lett p si imot,jeg har sagt at det er jo litt hva venninner gjør,men at det er forståelig at det er vanskelig å si ifra,ettersom jeg vet hun også gjerne ønsker seg flere venninner 

 

Problemet mitt er at jeg satser på at på uni. Skulle alt ordne seg,slik de reklamerer for-Du møter mange i samme båt og siruasjon som deg. Skal sies at jeg er 35 år,men er ikke mye opptatt av annet enn fest god stemning osv. Hører faktisk ofte at jeg virker yngre,og se rungre ut,bare så det er nevnt,ligger litt naturlig for meg 

Jeg gjennomgår tøff avvisning fra ek gutt som kun var interessert i sex,og sliter med å finne en gutt jeg liker. Jeg begynner å tro at jeg faktisk leter etter en kjæreste,men jeg har likt tre gutter på 35 år,så skal så mye til!

Jeg tenge rvireklog innspill,for jeg begynner å bli deprimert. Jeg har prøvd psykolog ved universitetet,og hun foreslår å sitte med veileder og fortelle om f eks at ingen vil jobbe med meg for å drille prosedyrer i studiet,men jeg har ikke tro på effekten-hva kan de gjøre liksom? Tvinge?? Og det er flaut,flaut,FLAUT!

Og ikke glem at jeg gjennomgår litt typ kjærlighetssorg,har ikke jobb ved siden av studier,er på kanten til å miste studieplassen,har sagt opp leiligheten,for å bo på studentbolig i mai(som nå kansje glipper),har tatt opp fag,og ikke vært i jobb,så har ikke krav på nav penger 

Mest av alt,at jeg liker sosiale gutter og sliter selv,på basale plan og aner ikke hvordan jeg klarer å få et såpass sprikende forhold til hvordan jeg er og hvordan jeg oppleves. Og atburgbhar slitt med ensomhet lenge..ble verre etter universitetet paga dette. Jeg trener,og har ikke tid eller råd til hobby ved siden av. Jeg har verv,og står som sagt i fare for(alle i klassen vet,jeg har vært ærlig med det) å miste,siden jeg ikke har bestått enda. Har gått et semester med ette tildigere på annet univ,men sluttet paga mistrivsel.

Det er noen eldre på studiet,men de er mer <konete> damer(går sykepleie),har barn og jeg er ute etter de som liker p ha det gøy,feste og leve mer på sosiaale medier. For meg blir det f eks rart å ikke ha snap,eller Instagramforresteb spurt flere på studiet om dettezog. Vet mange av de lyver-at de da sier at de ikke bruker så ofte,men så er det ionpaga at de ikke vil ha kontakt både forsnakker seg somregel,da det blir lett å overhøre i samtale med andre.

Bare idag ringte jeg en venninne,og jeg føler meg ignorert for tiden,trenger ekstra kjærlighet-og opplever at jeg snart avsløres med at jeg har få relasjoner,tror hun vet.bforrige helg dro jeg og denne venninnen ut,og jeg har bare universitets venninnen og henne egentlig ..

Neon innspill og tanker? Noen som har klart å snu en slik situasjon?erfaringer??

 

 

Anonymkode: 3fb61...146

  • Hjerte 2
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Det høres ut som du skal kontakte studiestedets helsetjeneste. Du er usikker på alt, og sliter sosialt. Først og fremst må du finne ut av deg selv, og kunne være trygg i ditt eget selskap. Deretter kan du finne ut hva du trenger de andre til, tror jeg. 
Du virker veldig umoden for alderen, og du må ha hjelp til å lande i deg selv. Har du vurdert å kontakte lege for utredning av f.eks. autismespekterforstyrrelser? Det ligger noe under her...

  • Liker 11
  • Nyttig 4
AnonymBruker
Skrevet
Andro skrev (9 minutter siden):

Det høres ut som du skal kontakte studiestedets helsetjeneste. Du er usikker på alt, og sliter sosialt. Først og fremst må du finne ut av deg selv, og kunne være trygg i ditt eget selskap. Deretter kan du finne ut hva du trenger de andre til, tror jeg. 
Du virker veldig umoden for alderen, og du må ha hjelp til å lande i deg selv. Har du vurdert å kontakte lege for utredning av f.eks. autismespekterforstyrrelser? Det ligger noe under her...

Nå synes jeg du legger veldig mye av skylden over på meg.

At jeg er umoden for alderen,hva legger du i det? At jeg ikke har barn og familie og strikker?

Det er jo interesser ig egenskaper som avgjør litt også,så å si jeg har autisme er direkte frekt,og kansje du burde skaffe deg filter eller har det selv? Ettersom du ikke har lært deg at sånt ikke er helt ok å si?

Er litt strengt kansje,men å gå direkte på autisme,synes jeg er veldig spessielt...

Anonymkode: 3fb61...146

  • Liker 2
Skrevet

Du skiller ikke på skyld og ansvar, ser jeg. Det er du som har ansvar for å løse situasjonen din. Du kan begynne med å oppsøke hjelp, og få bedre mestringsstrategier.
Jeg oppfatter ubehjelpeligheten din som umoden, men det kan være at jeg blir lurt av språket ditt. Interesser er ikke relatert til modenhet hos voksne. Det handler om evne til å ta ansvar for seg selv og situasjonen sin.
Jeg har ikke skrevet at du har autisme. Jeg stilte deg et spørsmål for å få deg til å reflektere. En person med en slik nevrodivergent tilstand vil være faglig oppegående i de fleste tilfeller, men kan ha problemer med tilhørighet og sosiale koder. Du lurer jo selv på hvorfor du blir avvist. Å skjønne seg selv bedre er ofte nøkkelen til å se seg selv med andres øyne.

  • Liker 9
  • Nyttig 6
AnonymBruker
Skrevet
Andro skrev (12 minutter siden):

Du skiller ikke på skyld og ansvar, ser jeg. Det er du som har ansvar for å løse situasjonen din. Du kan begynne med å oppsøke hjelp, og få bedre mestringsstrategier.
Jeg oppfatter ubehjelpeligheten din som umoden, men det kan være at jeg blir lurt av språket ditt. Interesser er ikke relatert til modenhet hos voksne. Det handler om evne til å ta ansvar for seg selv og situasjonen sin.
Jeg har ikke skrevet at du har autisme. Jeg stilte deg et spørsmål for å få deg til å reflektere. En person med en slik nevrodivergent tilstand vil være faglig oppegående i de fleste tilfeller, men kan ha problemer med tilhørighet og sosiale koder. Du lurer jo selv på hvorfor du blir avvist. Å skjønne seg selv bedre er ofte nøkkelen til å se seg selv med andres øyne.

Skjønner.beklager det, gode refleksjoner her

Jeg påstår m,at siden jeg helt klart forstår hvorfor,og jeg mottar den subimtilenbeskjeden som er sendt ut,så er derfor en diagnose utelukket 

Hvis tilfellet hadde vært slik,ville jeg ikke ha plukket opp signalene,noe jeg faktisk gjør. Jeg reflekterer litt rundt hvorfor det er sånn,og hva mulige løsninger kan være 

Du har rett i at jeg selv står til ansvar, men siden situasjonen min er såpass spesiell for øyeblikket,riskirerer jeg å stå uten studieplass til etter min første eksamen.

Jeg synes det er riktig p ta opp en lite hyggelig og ok oppførsel,som det er av f eks medstudent,å bare reise seg opp og gå. Dette er respektløst,og jeg lurer på om andre har erfaringer hvor de har løst llinkende situasjoner?

Evt står jeg i klemme med venninne mine,hvor jeg både ønsker p snakke om det,men er usikker,paga at det vi kjøre noe med hvordan de ser p pneg etter dette, om de ikke allerede har forstått situasjonen ...

 

Anonymkode: 3fb61...146

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Enig med ovennevnte. Autisme og-/eller pu. Kontakt helsetjenesten. 

 

Anonymkode: 620e8...ce1

  • Liker 4
AnonymBruker
Skrevet

Jeg tenker at du faller midt mellom to grupper på universitetet. De du er på alder med virker du å nesten se ned på fordi de har vanlige liv med bl.a. barn og ikke er interessert i å feste så mye. De som er en god del yngre enn deg og som kanskje er interessert i å feste mer, de er du også for ulik til at det fungerer for dem.

Jeg tror du bør stille deg selv spørsmål ved hvorfor det å feste er så viktig for deg, hvorfor du ikke har andre interesser utenom det og skole?

Jeg synes også du blir demonstrativ når du legger deg ned på en benk slik du fortalte. Det blir en veldig umoden og demonstrativ protest som også er passiv agressiv - og med det gjør du bare andre enda mer usikker på hvor de har deg.

Å være sosial og få venner, det krever at man er villig til å være åpen og interessert i andre. Om du er det, det vet jeg ikke, men jeg får ikke inntrykk av det. Du gir inntrykk i det du skriver av at du vil bli underholdt, at det felles skal være fest og moro. Det er greit med fest og moro, men ikke hvis det er den eneste interessen man har - det blir rett og slett for lite innhold i de flestes liv når de er mer enn i begynnelsen av 20-årene. Og da er vi tilbake til hvorfor du ikke har andre interesser?

Jeg er enig i Andro at du bør få hjelp til å finne ut om det ligger noe bak at du sliter sånn med det sosiale. Ikke fordi det må være noe "galt" med deg, men fordi du trenger å forstå deg selv før du kan forvente at andre skal forstå deg.

Jeg tror det er noe du sliter med eller har opplevd som gjør at du har det som du har det med deg selv. Derfor er det lurt av deg å oppsøke hjelp for å finne ut hva som ligger bak.

Og kanskje trenger du å ta det mer med ro, ikke stresse så mye, prøve å falle til ro i deg selv og med studiet.

Jeg studerte da jeg var på din alder, etter flere år med fysisk sykdom. Jeg var eldre enn de fleste på mitt studie, og jeg hadde mindre energi enn de andre på kullet, og det var et tøft studie med enorm arbeidsbelastning. Jeg måtte rett og slett ta et valg - skulle jeg bestå studiet måtte jeg bruke energien min på det og finne ro i det og i meg selv. Ja, jeg gikk glipp av mye av det sosiale. Samtidig var det mye av det som uansett ville blitt for lite givende for meg, nettopp fordi jeg var eldre enn de fleste andre. Jeg valgte å pleie et vennskap med 1-2 på studiet, som regel en om gangen i perioder pga. manglende overskudd. Det gjorde at jeg greide å fullføre studiet på normert tid.

Du har en venninne på universitetet og en utenom. Kan du ikke slå deg til ro med at det kan være nok en periode nå? Om du kom inn i en gjeng som festet ville du jo ha brukt penger du sier du ikke har på fest, og i tillegg ville du trolig gjort det dårligere faglig. Sett pris på de to du har, det er nok dette halvåret hvor du må fokusere på det faglige slik at du kan bestå. Det er en voksen prioritering å ta. Jeg vet alt om at det kan være tøft og fortvilende til tider, fordi man føler seg ensom, men det er verdt det når resultatet er at du slipper å ta opp igjen faget og kommer enda lenger etter de andre.

Snakk med helsepersonell og be om mer hjelp. Og du, det å vurdere en ev. utredning om det kan ligge noe bak problemene du har, det er ikke noe farlig. Om det skulle vise seg at du har en eller annen diagnose, da er det nyttig å vite fordi du da kan forstå mer av hvordan du fungerer og hvorfor du fungerer som du gjør - og da er det lettere å finne måter å mestre ditt eget liv. Skulle du ha en diagnose har du jo den enten den er funnet eller ei, og da er det bedre å vite hva du ev. har å forholde deg til. Men en utredning kan også vise at du ikke har en slik diagnose, og det gjør at det er andre måter du kan få hjelp til å fungere og mestre ditt eget liv.

Be om hjelp :) Og vær fornøyd med det du tross alt har nå, og legg all din energi i å komme noenlunde ajour med studiene. Ikke ut og feste i påsken - velg å benytte hver dag til å lese deg opp. Gjør du det vil du føle langt mer mestring når du skal tilbake etter påsken, uavhengig av andre.

Anonymkode: ad1b1...9eb

  • Liker 4
  • Nyttig 2
AnonymBruker
Skrevet

Jeg synes dere er ganske skarpe mot ts her, ja det kan være at hun ikke nødvendigvis kan alle.sosiale koder,.men studenter, også voksne og unge på sykepleierstudenter, kan være ganske stygge

Anonymkode: fa35b...141

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg påstår m,at siden jeg helt klart forstår hvorfor,og jeg mottar den subimtilenbeskjeden som er sendt ut,så er derfor en diagnose utelukket 

Hvis tilfellet hadde vært slik,ville jeg ikke ha plukket opp signalene,noe jeg faktisk gjør. Jeg reflekterer litt rundt hvorfor det er sånn,og hva mulige løsninger kan være 

Nei, langt ifra. Diagnoser er ikke utelukket fordi om du ser noen mønstre, og plukker opp signaler.
Det at du ikke ser løsningene derimot... kan tyde på at du må ha hjelp til å lese deg selv i kontekst med omgivelsene.

Jeg kan legge til at jeg selv har høyere utdanning, bra jobb, og har greid meg fint i livet, selv om jeg har nevrodivergente tilstander med ADHD og mange autismesymptomer. Utredning gjorde meg godt, og har ikke påført meg noe ubehag. Studiene var greie, og jobben har blitt enklere etter at jeg fikk diagnose. Det er lettere å tilrettelegge for meg selv.

Et element du kan ta med deg inn i grublingen din er at mange med nevrodivergente tilstander har RSD (rejection sensitive dysforia), og er særlig sårbare for å oppfatte signaler på avvisning. Det gjelder ikke meg i særlig grad, siden jeg ikke er av de veldig sosiale. Dvs. jeg trenger ikke mange venner og fortrolige. Bare et par nære.

Ikke vær redd for å snakke med profesjonelle og ikke føl deg "rar" fordi du strever.

  • Liker 5
  • Nyttig 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Enig med ovennevnte. Autisme og-/eller pu. Kontakt helsetjenesten. 

 

Anonymkode: 620e8...ce1

Tenker det samme!

Autisme og lett psykisk utviklingshemming.

Anonymkode: 69030...f12

  • Liker 3
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

 

Og ikke glem at jeg gjennomgår litt typ kjærlighetssorg,har ikke jobb ved siden av studier,er på kanten til å miste studieplassen,har sagt opp leiligheten,for å bo på studentbolig i mai(som nå kansje glipper),har tatt opp fag,og ikke vært i jobb,så har ikke krav på nav penger 

 

 

 

 

Anonymkode: 3fb61...146

Du skrev mye, men om jeg forsto deg rett har du ikke bestått noen eksamen ennå og står i fare for å miste studieplassen?

Om det er korrekt mistenker jeg at det er årsaken til at "ingen" vil samarbeide med deg. I så fall bør du begynne å fokusere på de krav som stilles og sørge for at du faglig er på høyde med dine studiekamerater. Da tror jeg mye vil rette på seg.

  • Liker 3
Skrevet (endret)

Du er veldig opptatt av hva andre skal forstå og tilby deg. Er du like tilpasningsdyktig, engasjert og forståelsesfull for andres liv? Det virker ikke slik…. 

Jeg har mange venner, og har ærlig talt ikke behov for, eller tid til, flere. Det er faktisk en ærlig sak å føle - men det må jo formidles på en anstendig måte. Man skal selvfølgelig ikke være slem eller ubehagelig mot noen! 

Endret av Ellevill
  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Det virker som alt du bryr deg om er å passe inn i denne gjengen og alle rundt er det noe galt med. I tillegg, hvis du klager mye tar folk avstand. Det er slitsomt. 

Også har du jo alderen din. Jeg er i samme alder og ønsker ikke å henge med 20 åringer og de ønsker nok ikke å henge med meg. 

Anonymkode: 35a8f...3f3

AnonymBruker
Skrevet

 

TS, på kort sikt nå - siden du står i en situasjon der både eksamen, studieplass og bolig er i fare for å ryke.

Legg fra deg alle tanker om gjenger, fester, andres oppfordre osv. Her og nå er det ikke viktig. Det brenner litt under føttene dine.

Fokuser på det som må til for å klare eksamen.

Du sier det er andre litt mer voksne studenter på studiet? Vend deg mot disse. Forsøk å heng deg på deres pugging og lesing.

Min erfaring var at de mer voksne studentene med familie og barn, de hadde mye sterkere fokus på fag, klare avtaler og greiere å forholde seg til faglig. Siden de hadde mindre tid tilgjengelig, og mer målrettet på å faktisk studere og gjøre det bra.

Og - når du omtaler disse andre voksne på studiet som kjerringer og snakker nedlatende om deres liv og interesser - er du da ikke med på å skape det dårlige miljøet på studiet……?

 

Anonymkode: 7f42e...711

  • Liker 4
AnonymBruker
Skrevet

Det er synd at du etter flere år fortsatt sliter med dette ts. Har du vurdert å bare gå «all in» i eksamen og skolen en periode? Jeg vet du har sagt at det sosiale og kjærlighet har vært viktig for deg, men om du står i fare for å miste studieplassen kan det være lurt å bare blokkere ut alt annet en periode. Det kan gi deg en pause fra alt dramaet du føler på også. 

Når det kommer til både venninner og gutter har du hatt mange historier her inne hvor du fremstår litt intens og åpen litt for kjapt. Ser det i dagens historie også. Det skremmer fort bort folk. I tillegg er du en del eldre enn de med samme interesser som deg, og de partyglade 20-åringene er gjerne litt ungdomsaktige enda og synes de over 30 er for gamle, rare og (hvis de liker det samme som de) umodne. 

Vurder om det er så viktig for deg at festing er den beste sosiale aktiviteten. Prøv å bli kjent med studenter på din egen alder og ta f.eks. en kafétur. Det er kanskje ikke det du håpet mest på, men det må da være bedre enn at du føler deg ekskludert av alle. 

Anonymkode: a170d...8d9

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Reagerer på at såpass mange bryter inn i tråden for regelrett å mobbe TS. Det er virkelig ufint.

En ting er å ikke skli inn i det sosiale miljøet, det kan tenkes kommer av at TS er en god del eldre enn de fleste andre, men det er stygg oppførsel å ikke inkludere henne med tanke på det faglige. Trist å lese at hun opplever å bli sittende alene, og jeg mener at folk som utdanner seg til sykepleiere bør ha mer vett enn å oppføre seg slik.

 

Anonymkode: 6d79b...a6c

  • Hjerte 2
AnonymBruker
Skrevet

Mitt tips er å fokusere mer på skolen og heller ta det sosiale etterhvert. Hva er viktigst for deg, fullføre skolen eller henge med ungdommen?

Anonymkode: c58d0...139

  • Hjerte 1
Skrevet

Tråden er ryddet for brukerangrep, brukerdebatt, avsporing og svar til slettede innlegg.

Rhodiola, adm.

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 1.4.2023 den 20.02):

Hei!

Jeg trenger innspill til hvordan livet mitt er blitt akkurat nå.

Jeg har gått på universitetet i et halvt år,og merker det er vanskelig å bli kjent. Problemet mitt, er ikke bare tankespinn, jeg opplever at jenter i en gjeng,ikke velger å sitte med sin faste gjeng,dersom jeg setter meg ned med dem. Da velger en av de andre jentene,å tilby å sitte med de istedet,fordi <de så blikket> (sitat slutt) til denne jenta,som det ble holdt av plass til.

Nå er det ikke det at jeg trenger ikke å bli likt av alle,men jeg vil ikke at det skal være såpass ille at man ikke engang kan sitte ved siden av meg og snakke litt løst

Vi har hatt en ny jente(etter permisjon) i klassen,som slang seg mellom to gjenger,nesten med en gang. Jeg er ganske aktiv i timene,og er ganske søkende,og denne jenta kom til meg først. Deretter,fikk hun innpass hos en gjeng,men så valgte hun en annen,men snakket sitter enda løst med den andre gjengen 

Det er utrolig vondt for meg,som ble helt valgt bort,og enda ikke har noen faste å sitte med. Dette er plukket opp av de fleste,etter ethalv år,og jeg er redd det blir noe folk i klassen anser som desperat og føler meg på utstilling.

Samtidig har vi endel spesielle folk i klassen. Eksempelvis, at en jente jeg muligens skal ha praksis med(nå har jeg kun ett forsøk på eksamen i praksis,ettersom jeg sliter med fokuset paga dette) hvor denne jenta,bare reiser seg opp,rett etter avtale med å sitte sammen med meg,bare går fra meg(?). Det betyr,at hvis jeg ikke hadde sagt<hvor skal du?> Så hadde hun bare gått fra meg,og latt meg sitte alene igjen som et som tegn 

Jeg vet dette ble plukket opp av noen i klassen og kom nok på utstilling av det. Jeg klarte ikke dy meg,etter avtalen vår,hvor jeg lot henne vite,at det er jo litt ufint å bare reise seg også fra meg(altså sette seg med en annen,og la meg alene på hele raden,uten et ord) kun fordi hun plutselig bestemte seg for å sitte med en som kom inn døren.

Pluss at jeg før ferien,satte meg ved denne nye jenta(permisjon jenta) og snakket løst med henne om oppgaver(noe hun gjorde med gjengen hun satt med) Da svarer hun avvisende,og kaldt. Det er tydelig at jeg er plassert og parkert 

Dette begynner å bli så flaut for de få venninnene jeg allerede har(2stk) at jeg ikke vet hvordan jeg skal <angripe>. Jeg snakker åpent med en av venninnene mine,som har barn,og er derfor nesten alltid i sin egen boble. 

Jeg har kun en jeg møter på universitetet,og hun har vært ganske tydelig på at hun også synes det er dårlig miljø. Inntill forrige uke,hvor hun fikk mer kontakt med en løst bekjent,som tydeligvis ikke vil ha meg med. Der er det kontant i lunsjen<jeg og*navnet på venninne* skal gå tur vi>. Hsr snakket med universitets en innen om dette,og hun sier at det ikke er så lett p si imot,jeg har sagt at det er jo litt hva venninner gjør,men at det er forståelig at det er vanskelig å si ifra,ettersom jeg vet hun også gjerne ønsker seg flere venninner 

 

Problemet mitt er at jeg satser på at på uni. Skulle alt ordne seg,slik de reklamerer for-Du møter mange i samme båt og siruasjon som deg. Skal sies at jeg er 35 år,men er ikke mye opptatt av annet enn fest god stemning osv. Hører faktisk ofte at jeg virker yngre,og se rungre ut,bare så det er nevnt,ligger litt naturlig for meg 

Jeg gjennomgår tøff avvisning fra ek gutt som kun var interessert i sex,og sliter med å finne en gutt jeg liker. Jeg begynner å tro at jeg faktisk leter etter en kjæreste,men jeg har likt tre gutter på 35 år,så skal så mye til!

Jeg tenge rvireklog innspill,for jeg begynner å bli deprimert. Jeg har prøvd psykolog ved universitetet,og hun foreslår å sitte med veileder og fortelle om f eks at ingen vil jobbe med meg for å drille prosedyrer i studiet,men jeg har ikke tro på effekten-hva kan de gjøre liksom? Tvinge?? Og det er flaut,flaut,FLAUT!

Og ikke glem at jeg gjennomgår litt typ kjærlighetssorg,har ikke jobb ved siden av studier,er på kanten til å miste studieplassen,har sagt opp leiligheten,for å bo på studentbolig i mai(som nå kansje glipper),har tatt opp fag,og ikke vært i jobb,så har ikke krav på nav penger 

Mest av alt,at jeg liker sosiale gutter og sliter selv,på basale plan og aner ikke hvordan jeg klarer å få et såpass sprikende forhold til hvordan jeg er og hvordan jeg oppleves. Og atburgbhar slitt med ensomhet lenge..ble verre etter universitetet paga dette. Jeg trener,og har ikke tid eller råd til hobby ved siden av. Jeg har verv,og står som sagt i fare for(alle i klassen vet,jeg har vært ærlig med det) å miste,siden jeg ikke har bestått enda. Har gått et semester med ette tildigere på annet univ,men sluttet paga mistrivsel.

Det er noen eldre på studiet,men de er mer <konete> damer(går sykepleie),har barn og jeg er ute etter de som liker p ha det gøy,feste og leve mer på sosiaale medier. For meg blir det f eks rart å ikke ha snap,eller Instagramforresteb spurt flere på studiet om dettezog. Vet mange av de lyver-at de da sier at de ikke bruker så ofte,men så er det ionpaga at de ikke vil ha kontakt både forsnakker seg somregel,da det blir lett å overhøre i samtale med andre.

Bare idag ringte jeg en venninne,og jeg føler meg ignorert for tiden,trenger ekstra kjærlighet-og opplever at jeg snart avsløres med at jeg har få relasjoner,tror hun vet.bforrige helg dro jeg og denne venninnen ut,og jeg har bare universitets venninnen og henne egentlig ..

Neon innspill og tanker? Noen som har klart å snu en slik situasjon?erfaringer??

 

 

Anonymkode: 3fb61...146

Stå med rak rygg og konfronter de.Sett de på plass,jeg heier på deg!

Anonymkode: 41405...a99

  • Liker 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...