Hvordan leve med en eksplosiv tenåring?

[AnonymBruker]

Utfordrende å leve med en bombe som uten forvarsel innimellom eksplodere og lager så mye støy. Går hele tiden med litt høye skulderen og i beredskap for å være klar når neste smell kommer. Småsmell daglig, de store noen ganger i uken. 

Det er hyling, roping med stygt språk og trusler, kasting av ting og møbler, slag og dytting. 

Får beskjed av diverse instanser om å se forbi sinne, se det som en utrykk for noe annet. Gi ubetinget kjærlighet. 

Å jeg prøver så godt jeg kan å være både tydelig og varm, stå i det og tone meg inn. Gi positiv oppmerksomhet i fredstid. Være tilgjengelig. Osv. (Abup er litt inne i bilde, men det er mest venting, og alt handler om ungdommen som har det vondt, ikke noen kan gi meg noe om hvordan resten av familien skal overleve. Barnevernet henviser oss bare til fastlege/helsesykepleier. Fastlege henviste oss til Bup. Helsesykepleier har bare lange taler om hjerner i ombygging, søvn, ernæring osv) 

Det gjør noe med meg å leve med dette, hadde tenåringen vært en partner skulle jeg jo rømt på krisesentre for lenge siden, men siden jeg er mor, så kan jeg ikke rømme, så hvordan holde ut? 

Anonymkode: c4061...8e4

[AnonymBruker]

Denne er vanskelig…..

Er det andre barn som bor hjemme?

Jeg er tilhenger av å gjøre alt man kan, men du/dere blir jo utsatt for fysisk og psykisk vold.

Abup kan ikke være bare «litt inni bildet». Ungdommen må jo utredes ordentlig og med høy sannsynlighet medisineres 🤷‍♀️ Dette er jo ikke spesielt godt for ungdommen heller å se tilbake på. 
 

Jeg har dessverre ikke så mange gode råd utover å henge som et klistremerke på alle instanser og kreve akutt hjelp. Rop og krev, ikke spør høflig. Si at nå orker du ikke mer, du blir utsatt for vold. 
 

Har du/dere økonomi til å avse penger til privat psykolog i ventetiden? 
 

Hvor gammel er ungdommen?

Anonymkode: e7e03...26b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Denne er vanskelig…..

Er det andre barn som bor hjemme?

Jeg er tilhenger av å gjøre alt man kan, men du/dere blir jo utsatt for fysisk og psykisk vold.

Abup kan ikke være bare «litt inni bildet». Ungdommen må jo utredes ordentlig og med høy sannsynlighet medisineres 🤷‍♀️ Dette er jo ikke spesielt godt for ungdommen heller å se tilbake på. 
 

Jeg har dessverre ikke så mange gode råd utover å henge som et klistremerke på alle instanser og kreve akutt hjelp. Rop og krev, ikke spør høflig. Si at nå orker du ikke mer, du blir utsatt for vold. 
 

Har du/dere økonomi til å avse penger til privat psykolog i ventetiden? 
 

Hvor gammel er ungdommen?

Anonymkode: e7e03...26b

Eldre søsken, men de er nesten flyttet til besteforeldre da det ble så mye her. Prøvd å skjerme så godt jeg kan. 

Den eksplosive tenåringen vil ikke til besteforeldre eller noen andre. 

Tenåringen vil egentlig ikke prate med hjelpeapparatet, så vet ikke om privat hjelp er et poeng, vil bli dyrt. 

14 år. 

Anonymkode: c4061...8e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Eldre søsken, men de er nesten flyttet til besteforeldre da det ble så mye her. Prøvd å skjerme så godt jeg kan. 

Den eksplosive tenåringen vil ikke til besteforeldre eller noen andre. 

Tenåringen vil egentlig ikke prate med hjelpeapparatet, så vet ikke om privat hjelp er et poeng, vil bli dyrt. 

14 år. 

Anonymkode: c4061...8e4

Hvorfor er tenåringen så sint? Har du spurt tenåringen om det? Det er ALLTID grunner til dårlig oppførsel. 

Anonymkode: c7cec...4e8

[Aristoteles]

Jeg lurer litt på hva man lærer som 14-åring når man bare blir møtt med forståelse og kjærlighet når man oppfører seg som en bøllete idiot? Jeg vet at det er in akkurat nå, alle disse mantraene om at ungdommer skal behandles som små barn, at de som gjør andre vondt har det vondt og blablabla, men skal det bety at andre i huset også skal lide?

Man tror i dag at voldspersoner tyr til vold fordi de har lært at det effektivt avslutter diskusjoner. Hvor lærte de det? Når lærte de at man kan være voldelig å mishandle andre (ja, det er det 14-åringen din gjør) og det går helt fint for man får ingen reaksjoner.

[AnonymBruker]

Du er ikke alene❤️ 
Her sier 14åringen at hun er lei seg for det som skjedde og at hun ikke vet hvorfor hun reagerer slik.  Det er tøffe tider. 

Anonymkode: b3d39...0ad

[AnonymBruker]

Det kan godt hende det er noe bak, men jeg hadde aldri akseptert den type oppførsel uansett. Man kan faktisk bli småsprø av å bli "forstått i hjel"....

Hva om det ungdommen skriker etter er klare, tydelige grenser?

Oppførselen befester seg for hver gang den får mulighet til å skje. Har ungdommen fått konsekvenser for den type oppførsel?

Det er lov til å være forbanna, rasende, frustrert og ha det fullstendig kaos i topplokket. Det er IKKE lov til å skjelle ut andre, kaste og ødelegge ting. 

Anonymkode: 150b4...126

[AnonymBruker]

Nei, det skal du slett ikke akseptere.

Jeg kan fortelle at i arbeidslivet merker vi at det kommer inn en generasjon nå som virkelig har blitt «løftet frem» og nærmest forstått i hjel.

Anonymkode: 4596d...54f

[AnonymBruker]

Det kan jo være noe borderline på gang. 

Uansett så må jo ungdommen få klar beskjed om å trekke seg til rommet for å roe ned.

Jeg har opplevd det samme her, og da var det småsøsken som ble truet med kniv på det verste. Det ble ikke møtt med forståelse. Det var oppvask så det sang!! Så hjalp jo ikke det på sinnet hennes, på det ulmende som holder på å eksplodere. Men det hjalp på hvordan det skjedde. Vold er uakseptabelt og det må de lære uansett diagnose.

Kjærlighet skal de, hjelp, støtte og forståelse...men de må faan vite hvor grensa går. DER gir du deg ikke!!!

Anonymkode: d50c8...bf1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Utfordrende å leve med en bombe som uten forvarsel innimellom eksplodere og lager så mye støy. Går hele tiden med litt høye skulderen og i beredskap for å være klar når neste smell kommer. Småsmell daglig, de store noen ganger i uken. 

Det er hyling, roping med stygt språk og trusler, kasting av ting og møbler, slag og dytting. 

Får beskjed av diverse instanser om å se forbi sinne, se det som en utrykk for noe annet. Gi ubetinget kjærlighet. 

Å jeg prøver så godt jeg kan å være både tydelig og varm, stå i det og tone meg inn. Gi positiv oppmerksomhet i fredstid. Være tilgjengelig. Osv. (Abup er litt inne i bilde, men det er mest venting, og alt handler om ungdommen som har det vondt, ikke noen kan gi meg noe om hvordan resten av familien skal overleve. Barnevernet henviser oss bare til fastlege/helsesykepleier. Fastlege henviste oss til Bup. Helsesykepleier har bare lange taler om hjerner i ombygging, søvn, ernæring osv) 

Det gjør noe med meg å leve med dette, hadde tenåringen vært en partner skulle jeg jo rømt på krisesentre for lenge siden, men siden jeg er mor, så kan jeg ikke rømme, så hvordan holde ut? 

Anonymkode: c4061...8e4

De burde virkelig byttet ut helsesykepleiere. Gang på gang gjør de ikke jobben sin. De er der for barna og ungdommen men de vet jo ikke hva de skal si eller gjøre. Ikke kan de hjelpe de. Alt handler om å spørre om de blir slått hjemme ol. 

De kan komme med selvskading, spiseforstyrrelser, mobbing og andre ting. 

De burde fått seg noen kurs!

Istedet for å melde videre for de ikke kan hjelpe og skylder på foreldre som prøver å få hjelp. Melde videre for hva?

Hva med og si hvor andre dugelige plasser du kan få hjelp?

Hva med å lytte på barna / ungdommene og ikke bare mase om søvn, mat, og hjemmet?

Virker som en del er ute etter å ta foreldrene og ikke hjelpe! 

Du må ringe og få time hos bup, si at derr må ha hjelp. Han er vel stor og sterk no og, så ikke lett for deg å tåle alt heller. Og ikke er det riktig!

Har du prøvd å snakke med han om hva som skjer? Eller er det bare hormonene som løper helt løpsk no?

 

Anonymkode: 6dc81...235

[Gjest WhisperingWind]

14 år og voldelig med utagerende utbrudd med psykisk terror er ikke normalt. 

Og stor forskjell å møte ungen med kjærlighet og respekt og det å bli en føyende nikkedukke som er redd for sitt eget barn. 

Jeg har selv en unge som er ekstremt sta, viljesterk og stort temperament. Allerede da han var veldig ung så jeg disse egenskapene og visste at jeg måtte vise han hvor skapet sto og jobbe intenst med å regulere følelser. 

Nulltoleranse for vold! Lærte han at det er helt greit å bli sint, frustrert osv. Men uansett så slår vi ikke eller bruker annen fysisk vold som dytting etc. 

Han er 8 nå, og fremdeles har han temperament, akkurat som mamman sin, men han har verktøyene til å regulere seg ved å puste, ta et steg tilbake og reflektere over ting. At ord har mer kraft enn slag/dytting/skriking. 

En dag blir han en 1,90 høy mann bestående av 90 kg muskler. Så jeg må forme han nå mens han enda er liten nok til håndteres. 

Og istedenfor å fokusere på at han er sta og viljesterk som en utfordring har jeg hjulpet han å bruke de egenskapene til en styrke. Når han setter de egenskapene til for å lære seg noe så går han inn 200%. 

Om han hovedsakelig har fått styre som han vil fordi dere som foreldre og autoriteter har vært redd og unngått konflikter så er det ikke så rart at han nå er såpass truende. 

Du burde definitivt be om hjelp asap før han en dag smeller og bruker knyttneven istedenfor et dytt... 

[AnonymBruker]

Be barnevernet ta over omsorgen. Nekter de, hiv ut ungen. 

Du skal beskytte de barna som er igjen hjemme. Og da må tøff kjærlighet til.

Anonymkode: 301b9...7bb

[AnonymBruker]

Jeg har en med svært dårlig impuls kontroll.  Og i noen situasjoner havnet i slåsskamper bla. Ikke så utagerende hjemme, men stygg i kjeften. Han er jo svært reflektert da, så har jo hjulpet på mye. Så iallefall der ble det løst med å gi alternativer å gjøre når ble sint. 

Men det krevde endel samtaler på forhånd.  Hva skjer når du blir sint, hvorfor blir du sint, hvorfor slo du, hva annet kunne du evnt ha gjort. Osv. Samtaler når tenåring er mottakelig.  Så feks hjemme hadde vi et lite lager på ting som kunne rives i stykker eller knekkes. Så da gikk han på rommet hentet en ting og gikk ut og ødela noe han fikk lov å ødelegge.  Han ble også sendt på kampsport fordi der lærer de strengt mye om det å beherske seg, og få kontroll på egne følser. Og etter det har det knapt vært en slosskamp. Et par syk etter han ble gammel nok til drikking.

Nr 2 Ble eksplosiv iht hormoner. Og ble sykt sinna. Men jeg så jo at det var irrasjonelle grunner og reaksjoner. Så vi ble enige om å ikke diskutere,  og at hen skulle  gå på rommet. Men vi snakket om det å forstå forskjell på sint og hormonsint osv. Og det hjalp ganske fort.

Begge viste seg å ha adhd. Og det kan gi i tillegg store følser som  går rett i taket, men kan bli raskt borte. Evnt kan de også ha evig hevn følse, ovenfor noen som har vært kjipe Det varierer.

Alternativt kan en endring av oppførsel også dreie seg om rus. Så jeg ville ha sjekket jakker og bukser jevnlig etter spor av stoffmisbruk 

Anonymkode: 70b4c...63e

[AnonymBruker]

Det er viktig at dere får hjelp og at dere tar godt vare på yngre søsken. Jeg hadde en storebror som holdt på slik. Faren vår stoppet han fysisk men det klarte ikke moren min.
 

For meg ble hjemmet et utrygt sted. Tror ikke de voksne skjønte at jeg var redd hele tiden også utenom episodene. Man går jo på nåler og frykter at det skal skje igjen. 

Anonymkode: 3b897...393

[AnonymBruker]

Aristoteles skrev (3 timer siden):

Jeg lurer litt på hva man lærer som 14-åring når man bare blir møtt med forståelse og kjærlighet når man oppfører seg som en bøllete idiot? Jeg vet at det er in akkurat nå, alle disse mantraene om at ungdommer skal behandles som små barn, at de som gjør andre vondt har det vondt og blablabla, men skal det bety at andre i huset også skal lide?

Man tror i dag at voldspersoner tyr til vold fordi de har lært at det effektivt avslutter diskusjoner. Hvor lærte de det? Når lærte de at man kan være voldelig å mishandle andre (ja, det er det 14-åringen din gjør) og det går helt fint for man får ingen reaksjoner.

Her traff du spikeren på hodet. 

Selv om det har vært mange positive endringer når det kommer til syn på barn og barndom, at de blir møtt med mer respekt og forståelse enn tidligere, ser jeg at vi er i ferd med å havne i motsatt grøft. Barn trenger kjærlighet, omsorg og alt det der, men OGSÅ veiledning, oppdragelse, sosial trening. Vi gjør dem en enorm bjørnetjeneste ved å ikke stille dem til ansvar for egne handlinger. Vi kan ikke behandle dem som småbarn hele oppveksten. Da får vi et problem når de blir tenåringer med aldersadekvat fysikk når selvreguleringen fremdeles er på nivå med det man kan forvente av et barn i barnehagealder! På mange av landets skole ser vi en negativ trend i elevenes oppførsel, flere steder er det blitt helt texas. Vi overøser barna med forståelse og "toleranse" i tide og utide, men ender opp med å gjøre dem til selvsentrerte, respektløse og skjøre individualister som bukker under når de møter motgang, strever med å fungere i et fellesskap og/eller underordne seg autoriteter. 

Barn tester grenser. Noen ganger kan utfordrende oppførsel være symptomer på andre underliggende årsaker (men ikke alltid!), andre ganger er det rett og slett bare for å finne ut hvor grensa går. De er ikke ferdig utlærte. De prøver og feiler, og her må vi være tilstede å hjelpe dem å navigere. Hva er rett, hva er galt, hvor går grensen? Uansett hvor kjipt ungdommen selv synes den har det, bør det likevel ikke være greit å la det gå ut over de rundt seg på den måten du beskriver. Det er omsorg i å sette tydelige grenser! Tydelige grenser gir trygghet og forutsigbarhet. 

Så jeg oppfordrer deg til å legge vekk silkehanskene, og forvente normal folkeskikk av tenåringen. Gi konsekvenser for dårlig oppførsel, og ikke la deg lure til å tro at det "går over" bare du er selvutslettende lenge nok. 

Helt konkret eksempler på passende konsekvenser er etter mitt syn:

- Hyling, roping -> forvis tenåring fra fellesarealer, det må roe seg ned på eget rom

- Kasting av egne ting og møbler -> Gjenstandene inndras. Den som ikke tar var på egne ting mister privilegiet om å ha dem. Slutt å kjøpt dyre ting til tenåringen. La den gå lenge nok med brukte klær/gjenstander til at den setter pris på det igjen.

- Kasting/ødeleggelse av andres eiendeler -> Erstattes med tenåringens egne oppsparte penger

- Krenkelser i form av stygt språk, slag, dytting -> Forvises til rommet, og skikkelig alvorsprat når hen roer seg ned. Vis til lovverk om kroppskrenkelse o.l. OG inndra privilegier som mobil, internett, lommepenger, å bli kjørt rundt o.l.

- Skulke skole -> Inndra bankkort og forvis tenåringen fra huset hele skoletiden. Kanskje er det mindre fristende å skulke dersom det å ligge på rommet og game under skoletiden ikke er en mulighet. 

Og nei, ingen av disse tingene er "slemme". Du er fortsatt en varm og omsorgsfull forelder, selv om du opptrår med myndighet når situasjonen krever det. Da blir du varm, omsorgsfull OG ansvarsfull!

Hvis "barnet" er eller enn 16 år synes jeg faktisk du bør vurdere å la hen flytte ut. Enten på en av landets internatskoler, eller på hybel. Den som skal bo i ditt hus må innordne seg dine regler. Som på ingen måte er urimelige.

 

Anonymkode: a7339...b00

[AnonymBruker]

Send barnet i fosterhjem.  Det er grenser hva foreldre skal holde ut.

Anonymkode: 768ce...a99

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Utfordrende å leve med en bombe som uten forvarsel innimellom eksplodere og lager så mye støy. Går hele tiden med litt høye skulderen og i beredskap for å være klar når neste smell kommer. Småsmell daglig, de store noen ganger i uken. 

Det er hyling, roping med stygt språk og trusler, kasting av ting og møbler, slag og dytting. 

Får beskjed av diverse instanser om å se forbi sinne, se det som en utrykk for noe annet. Gi ubetinget kjærlighet. 

Å jeg prøver så godt jeg kan å være både tydelig og varm, stå i det og tone meg inn. Gi positiv oppmerksomhet i fredstid. Være tilgjengelig. Osv. (Abup er litt inne i bilde, men det er mest venting, og alt handler om ungdommen som har det vondt, ikke noen kan gi meg noe om hvordan resten av familien skal overleve. Barnevernet henviser oss bare til fastlege/helsesykepleier. Fastlege henviste oss til Bup. Helsesykepleier har bare lange taler om hjerner i ombygging, søvn, ernæring osv) 

Det gjør noe med meg å leve med dette, hadde tenåringen vært en partner skulle jeg jo rømt på krisesentre for lenge siden, men siden jeg er mor, så kan jeg ikke rømme, så hvordan holde ut? 

Anonymkode: c4061...8e4

Hei.

Eg har ein sønn på 17 år no,som heldigvis har roet seg heilt,fra han var 12-15/16 var han som du beskriver, skolen henviste til helsesøster, helsesøster henviste til barnevernet, barnevernet sa det er ikke ein sak får oss, BUP neste, kasteball i 7 måner så til sykehuset.

Eller det ville dem ta ein ny runde med alt. Da sa eg NEI.

Du kan trøste deg med at dette går over,selv om det er eit mareritt!

Og faktisk sies det at det er barnet som har det verst ❤️

Han sier selv i dag at det var utrolig at eg holdt ut😄

Men om kan si noe om hjelpeapparatet rundt han,så funker det som alle bare vil ha ryggen fri på papiret å kaste saken over til noen andre for dem har så mye å gjøre.

Denne teorien bekreftet også barnevernet til meg i dette tilfellet.

 

Anonymkode: 73c10...2da

[AnonymBruker]

Dette er tøft å stå i, og alt for kompleks til å gi konkrete råd på internett.

Viktige gjengangere kan du: Gi belønning for normaladferd, gi alternative utløp for frustrasjon og sinne.
Vær veldig klar på hvor grensen går for både verbale utbrudd og fysiske utageringer.

Barnet er en voldsutøver, uavhengig av hva som forårsaker dette raseriet.
Roping og skjellsord er psykisk vold, å kaste ting er både materiell og fysisk vold, slag og spark er også vold.
Hadde det vært min 14-åring ville alle episoder med vold blitt anmeldt, i tillegg til alle andre tiltak.
Barnet er ansvarlig for egen adferd uavhengig av hva h*n føler. Akkurat som oss.

Jeg ville vært nøye med å alltid være to hjemme når tenåringen er hjemme. Noe annet er ikke trygt nok.

Vi har trent selvforsvar og kampsort med våre barn fra de var små. En av hensiktene var å lære hvor grensene går for å sette stopp overfor andre, og ikke minst respektere andres grenser for hva som er greit. Alltid. Nå når de er (nesten) voksne er jeg fortsatt sikker på at jeg kan håndtere dem fysisk, men heldigvis er det ikke nødvendig. Mine er ikke utagerende.
Du skal ikke være redd for å beskytte deg selv fysisk, f.eks. ved å legge ungen i gulvet, og forhindre skade på deg, ting eller andre. Det er ikke vold å holde for å avverge skade. Det kan til og med oppleves trygt å bli kontrollert av dem som ikke kan kontrollere seg selv.

Anonymkode: 0693e...c9c

[Pilleville]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Send barnet i fosterhjem.  Det er grenser hva foreldre skal holde ut.

Anonymkode: 768ce...a99

Nesten 300 som venter på eit fosterhjem hjemmenifra eller i beredskapshjem.

[AnonymBruker]

Hvorfor svarer du ikke, ts? 
 

Kan du utdype litt mer, hvordan pleier du å reagere når tenåringen holder på slik - og ikke minst, hvordan har du tidligere slått ned på slik oppførsel? De andre barna dine har rømt hjemmefra pga dette, nå er det på tide å være konsekvent. Man skal ikke forstå seg ihjel på all oppførsel, det er helt absurd å mene. Dette er fullstendig uakseptabel oppførsel som konsekvent skal bli slått ned på. Gjør du ikke det, nei da er det absolutt ikke merkelig at hen fortsetter å tøye grensene å være voldelig. 

Anonymkode: 98d8e...f37