Engang selsvskader, alltid selvskader?

[AnonymBruker]

Visste helt ærlig ikke hvilken kategori denne falt under, så prøver her.

Er snart 30 år. Drev mye med selvskading i ung alder. Trur første gangen var i 14års aldern. Hadde gode perioder på flere mnd som jeg klarte å holde meg unna, men så skjedde det alltid noe dro meg tilbake.

Ble gravid for 4 år siden, og har holdt meg unna siden. Men i dag sprakk jeg. 

Samboer fortalte i forbindelse med årsdagen at han ikke hadde følelser for meg de 2 første åra av forholdet. Han var storforelska i en venninne av meg. Gidder ikke utdype mer enn det. 

Siden han fortalte det så har jeg vært er følelsesmessig vrak. Vi snakket ut om det, men det hjelper ikke. Jeg har mareritt hver eneste natt om dette og jeg klarer ikke fokusere på daglig syssel uten at trynet på den jenta popper opp i huet mitt. 

Jeg hater virkelig meg selv for å la meg påvirke så mye av en ting som i grunn skjedde for 10 år siden. Men når jeg kuttet meg selv så forsvant mye av tankene. Jeg ble mer "fri". Å akkurat det er så skummelt med det, fordi det er avhengighetsskapende. 

 

Vet ikke hva jeg ville med dette... går ikke på DPS lengre og trengte å bare skrive det en plass..

Anonymkode: bce1d...7fd

Ryddet for beskrivelse av selvskadingsmetode. Perelandra, mod. 

Endret 26. mars 2023 av Perelandra

[AnonymBruker]

Sender deg klemmer ❤ ja jeg tror vi er selvskadere resten av livet, at det handler om å identifisere det og finne en måte å leve med det på, og vite at vi har triggere som kan vekke dette hos oss og da må vi være klare. Du har opplevd en trigger og dette var din måte å løse opp i vonde følelser på, og nå hadde du et tilbakefall. Du stiller spørsmål ved det selv og reflekterer rundt det, så jeg tenker du selv føler du vil håndtere følelser annerledes. Du er på god vei. 

Anonymkode: 4984a...b44

[AnonymBruker]

Ræva og unødvendig gjort av samboeren din å fortelle noe sånt, så det var ikke rart det ble en haug med vonde følelser ut av det.

Men - du trenger hjelp til å utvikle bedre/sunnere måter å bearbeide følelser på. Selvskading løser ingenting og det er en veldig destruktiv «flukt». Det er heller ikke konstruktivt for samboerforholdet ditt, eller et eventuelt nytt forhold dersom det skulle gå den veien. Sånn sett er du faktisk ikke ferdig med å gå til psykolog, for du har fremdeles tankemønstre som må jobbes med.

Anonymkode: 07b87...782

[AnonymBruker]

Jeg sleit med mye og til dels alvorlig selvskading som ung. Det er nå 10 år siden sist, og jeg har prøvd å kjent på følelser som kunne trigge selvskading, og nå som mamma til 2 og gravid i et godt forhold, har jeg aldri følt det behovet. Jeg kjenner mye heller på skam over hva jeg har gjort med egen kropp, som aldri forsvinner. Gir meg en påminnelse. Og masse spørsmål og tanker fra andre (eks jordmor) om jeg trenger videre hjelp/oppfølging pga dette.

Jeg mener at nei, en vil ikke for alltid være en selvskader om en tidligere har vært det. Men at din samboer fortalte deg det, var svært unødvendig. Og håper du kan være ærlig med han. Fortelle hva du følte når han sa det. Og spørre hvorfor han sa det osv. Vær åpen med han. 

Anonymkode: a83d1...856

[AnonymBruker]

Jeg sender deg en klem 🤍 Skjønner godt at det din samboer sa, og føler traff deg, og det er vondt. 🤍

Jeg har min historie med selvskading. Jeg selvskadet i tenårene og inn i 20-årene.

Livet mitt krasjet når jeg var i slutten av 20 årene. Jeg «holdt» meg par år før noe skjedde som tippet det over etter jeg var fylt 30. Nå er jeg 40 og selvskadingen er faktisk mye verre enn den var i tenårene (og inn i 20-årene). Det meste av kroppen har gått med. Det ønsker jeg virkelig ikke for andre. Mye fra barndommen har kommet opp, og jeg har både C-PTSD og dissosiativ lidelse. Det meste av selvskading skjer nå når jeg er borte. 

Jeg tenker du må være både snill med deg selv, og litt streng. Dette trenger ikke å være noe du kommer til å gjøre igjen, men om det er det bør du prøve å ta tak. Det finnes en haug med forslag på ting en kan gjøre istedenfor å skade seg selv. For meg fungerer få av de, men det er jo ting som strikk på håndleddet som en fikler med. Spise en sitron. Ringe en venn. Varm/kald dusj. Gå seg en tur. Hardere trening så du får igang hjelpestoffer i kroppen. Skrive ned det vanskelige. Suge på en isbit. En kan også bruke ulike grupper på face, eller ringe en hjelpelinje. Vet noen også sier til seg selv at de ikke kan reagere «hardt» på en følelse der og da, men må «utsette» å reagere med si først 15 minutter, så 30 minutter osv. Ofte så er selvskading litt impulsivt og med å si til seg selv at en må vente, kan gjøre at en lar være fordi en har fått mer «kontroll» over følelsene innen den tid. Trening er nok det som hjelper meg best av det jeg listet opp, men vi er jo ulike. 

Det finnes rask psykisk helsehjelp i mange kommuner, inkludert drop in med psyk sykepleiere. Sjekk ut om kommunen har noe sånt. Har du en god fastlege du kan snakke med? Jeg tipper du nok trenger hjelp med det som ligger under her, men det kan ta litt tid å få mer hjelp, men det finnes likevel hjelp å få som en ikke må vente på. 
 

Trenger du legehjelp nå, så må du dra på legevakten 🤍 

Igjen en stor klem sendes 🤍🤗  

 

Anonymkode: 5062a...012

Ryddet for beskrivelse av selvskading. Perelandra, mod. 

Endret 26. mars 2023 av Perelandra

[AnonymBruker]

Selvskading kan sammenlignes med rus. Jeg også faller tilbake til gamle vaner fra tid til annen når presset blir for stort.

Det er leit å høre du har det så vondt! Jeg sender deg varme tanker og en klem.

Anonymkode: 085e0...891

[AnonymBruker]

God klem til deg ❤

Jeg både selvskadet meg og prøvde å ta livet mitt flere ganger som ung. Sluttet i det øyeblikket jeg fant ut at jeg var gravid og selvsagt da med hjelp. Har ikke selvskadet meg på 14 år. Men jeg damper som hjelp meg når ting går imot. 

Anonymkode: e1370...0f5

[AnonymBruker]

Jeg begynte med selvskading når jeg kun var 5 og holdt på til jeg var 22. Nå har jeg vært selvskadingfri i 18 år,så det er absolutt mulig å slutte. Og ikke bare er det mulig å slutte det er også mulige å slutte uten å ha en daglig kamp hvor man kjemper mot trangen

Anonymkode: 13a89...bdd

[AnonymBruker]

God bedring! Legg deg selv inn!

Anonymkode: 49373...deb

[AnonymBruker]

Jeg sluttet da jeg var 23. Tok en scarification som markerte slutten på selvskadingen og bestemte meg for å finne bedre mestringsstrategier. For meg fungerer det å stå i følelsen og minne meg selv om at det går over, og så gjør jeg hyggelig ting for meg selv som å gå lang tur i marka eller annet jeg liker som får i gang kropp og tanker. Synes det er ekstremt flaut og trist å ikke kunne bruke shorts/kjole/skjørt lenger da lårene mine er helt raserte. Skulle så gjerne skrudd tiden tilbake.

Anonymkode: 98fbb...9af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg begynte med selvskading når jeg kun var 5 og holdt på til jeg var 22. Nå har jeg vært selvskadingfri i 18 år,så det er absolutt mulig å slutte. Og ikke bare er det mulig å slutte det er også mulige å slutte uten å ha en daglig kamp hvor man kjemper mot trangen

Anonymkode: 13a89...bdd

Det var tidlig ❤😟 

Anonymkode: e1370...0f5

[AnonymBruker]

For meg hjalp det å lære å snu sinnet dit det hører hjemme. Jeg tok alltid alt på meg selv for at andre ikke skulle oppfatte meg som annet enn glad. Jeg har gått inn i meg selv å lært meg å vise alle følelser. Da får jeg ut sinnet mitt mot den jeg faktisk er sint på. 

Etter det har ikke jeg tenkt på å finne noe å skade meg selv med. Ikke minst, jeg har blitt veldig glad i meg selv. 

Anonymkode: 27f67...1cd

[AnonymBruker]

Jeg selvskadet fra 7-8årsalderen to det økte i omfang frem til 2020. Ble satt på antidepressiva og alle mine plager forsvant. Det var virkelig en mirakepille for meg. Ikke selvskadet siden.

Anonymkode: ca156...aea

[AnonymBruker]

Nei, det trenger ikke være for alltid. Gjorde det en periode for lenge siden og så aldri mer selv om livet byr på utfordringer. Kunne ikke ramle meg inn lenger. 

Anonymkode: 40cea...791

[AnonymBruker]

Kom inn her for å fortelle at nei, man trenger ikke være det for bestandig. Men så kom jeg på at jeg har kanskje egentlig bare byttet fremgangsmåte, istedenfor å skjære i kroppen min gir jeg den rusmidler. For eksempel. Anbefaler psykolog:) 

Anonymkode: 66dd1...4e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ræva og unødvendig gjort av samboeren din å fortelle noe sånt, så det var ikke rart det ble en haug med vonde følelser ut av det.

Men - du trenger hjelp til å utvikle bedre/sunnere måter å bearbeide følelser på. Selvskading løser ingenting og det er en veldig destruktiv «flukt». Det er heller ikke konstruktivt for samboerforholdet ditt, eller et eventuelt nytt forhold dersom det skulle gå den veien. Sånn sett er du faktisk ikke ferdig med å gå til psykolog, for du har fremdeles tankemønstre som må jobbes med.

Anonymkode: 07b87...782

TS

Enig med deg at jeg må finne nye strategier å håndtere følelsene på. Gikk fra jeg var 16 til 26år ca. Fikk påslengt en diagnose, var på litt "behandling" i form av mentaliseringskurs og gruppemøter. Det er absolutt lært meg noen nyttige verktøy jeg kan bruke når ting blir veldig vanskelig, men følte fortsatt noe mangla. De avskreiv meg i januar i fjor fordi jeg hadde vært i systemet for lenge, var diagnisert og "ferdig behandlet". Ingen åpen retur, bare et klapp på skuldra og lykke til. 
Forventet ikke åpen retur altså, men i det minste noen tips til hvor jeg kan søke hjelp om det skulle bli vanskelig igjen, som nå. 

Anonymkode: bce1d...7fd

[AnonymBruker]

På en måte ja, så tror jeg det. Jeg selvskadet fra jeg var rundt 12 tror jeg, tik jeg fikk barn 20år gammel. Når følelsene ble for vanskelig å takle/forstå og kjentes ut son jeg skulle sprekke innvendig, kuttet jeg meg selv, igjen. Jeg et mye flinkere til å undertrykke selvskadingingen min, for jeg ønsker ikke dette for barna mine. Sjeldent nå jeg ikke klarer holde meg, så skjer ikke ofte lengre, men dog. Fikk problemer med alkohol, men er nå 2 år edru. Er 35år nå.

Anonymkode: f52f6...9c4

[AnonymBruker]

Har mer sympati for de barn og mennene som lever sammen med de kvinnene som kutter seg. 

Kan ha mye med å si at jeg har jobbet med denne unge gruppen som kuttet seg kun for oppmerksomhet, og oppmerksomhet alene. 

At de senere som voksne med mann og barn fortsatt kutter seg fordi de møter litt motstand i livet eller at mannen sa noe som opprørte gjør meg målløs. Hvordan vil dette påvirke barna og familien? 

Anonymkode: 226f4...fa4

[Gjest supernova_87]

Fullstendig uenig i at man er selvskading resten av livet. Selv om du har en sprekk så ER du ikke en selvskader. 

Det er en mestrinsmåte når man ikke vet hvordan man skal håndtere følelsene sine. Skjønnet godt at du ble veldig trigget av det han fortalte. Det erjo helt forferdelig vondt. At livet ens er basert på en løgn. 

Jeg har troa på å finne nye bedre måter å leve ut sine følelser. Greie å romme dem. De trenger man ikke lenger selvskadingen når det oppstår følelsesmessige kriser.

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS

Enig med deg at jeg må finne nye strategier å håndtere følelsene på. Gikk fra jeg var 16 til 26år ca. Fikk påslengt en diagnose, var på litt "behandling" i form av mentaliseringskurs og gruppemøter. Det er absolutt lært meg noen nyttige verktøy jeg kan bruke når ting blir veldig vanskelig, men følte fortsatt noe mangla. De avskreiv meg i januar i fjor fordi jeg hadde vært i systemet for lenge, var diagnisert og "ferdig behandlet". Ingen åpen retur, bare et klapp på skuldra og lykke til. 
Forventet ikke åpen retur altså, men i det minste noen tips til hvor jeg kan søke hjelp om det skulle bli vanskelig igjen, som nå. 

Anonymkode: bce1d...7fd

Prøv avtalespesialist som har greie på traumer. Det har hjulpet for meg. Tror de fleste med eupf egentlig mest er traumatiserte og så får de rare behandlingstilbud og beskjed om det er dem selv det er noe feil med. 🤷🏼‍♀️ 

Jeg heier på deg. Det er ikke sant at man må slite med det for alltid. Det gir fullstendig mening at du blir overveldet av vanskelige følelser og om man ikke har lært en NY måte å føle følelsene sine på så er det lett å føle det i blodet. Det er en veldig håndgripelig måte å se at man har det vondt på. Jeg ser på det som dissosiasjon.