Utbrent? Hvor lang tid?

[AnonymBruker]

 

Jeg vet ikke om jeg er utbrent akkurat. Men jeg får ikke ting til lenger. Har fått utredning og diagnosen kompleks traumelidelse og moderat depresjon for ikke så lenge siden. Jeg har akkurat mistet en forelder og en i perifer familie som jeg var veldig glad i. Barndom og oppveksten var preget av rus, systematisk tortur og at jeg fra ca førsteklasse måtte være voksen for mine småsøsken. 

Jeg har hele tiden tenkt at, jeg har kommet godt ut av det på tross av forutsetningene mine. Tatt utdanninger, skapt A4-livet og gir alt i jobben, går alltid den ekstra mila, for alle. Men etter at jeg fikk små barn så ble det så tydelig hvor ille det jeg ble utsatt for var. Jeg plagdes mer med tilbakeblikk og kunne plutselig se tydelig gjennom barna mine hvor liten jeg var og hvor umenneskelig det er å sette så små barn i slik systematisk terror. Plutselig er det ingenting som skal til for å sette meg ut av spill og jeg får angstanfall. Behandlere vil at jeg skal slutte å legge lokk på følelsene og faktisk erkjenne de og føle de. Men da får jeg ikke gjort en dritt. Da blir jeg helt lammet av sorg og tunge tanker om egen verdi og det som verre er. 

Etter jeg knakk sammen etter jobb så fikk jeg sykemelding. Da hadde jeg gått en måned og besvimt på jobb av frykt (blodtrykksfall og lav puls på 30), jeg har hatt sansetap når det blir for mye (hørsel), jeg kjenner gråten presser på og jeg skjelver. Nå har jeg angst for å si til leget at jeg trenger mer tid. Og jeg aner jo ikke hva som er nok tid.

Er det noen som har vært borti lignende. Enten med samme lidelser eller som utbrenthet? Noen formening om hvordan legen ser på det? Er det forventet at leder skal tilrettelegge? Bør jeg kanskje gradvis komme tilbake nå etter et par ukers sykemelding? Nå er det som om jeg angrer på utredning og start på behandling fordi jeg føler meg verre enn da jeg ba om hjelp. En verkebyll med hull på, og det er ikke pent det som kommer ut heller. Kort lunte, null tålmodighet og behov for å skrike høyt noen ganger.. 

 

Anonymkode: b6e1d...aa2

[aksase]

Her er jeg over hodet ingen ekspert, så dette må du ta med helsepersonell, men jeg har hørt og sett at folk som er skikkelig langt nede på grunn av utbrenthet kan trenge mange måneder og noen ganger flere år på å bli friske. Men det er helt sikkert veldig forskjellig fra person til person. Du har jo flere ting enn bare utbrenthet å slite med, og da blir det mer komplekst. 

Du må bare fortsette dialogen med dine behandlere og leger. Vær helt ærlig med dem om hvordan du har det og ikke lat som om du er friskere enn det du er, for det slår bare tilbake på deg selv.

[AnonymBruker]

Du trenger ikke gi legen noen vurdering av hvor mye tid du trenger, men du skal fortelle hvordan du har det. Og det er mulig du er utbrent også, men jeg tror du trenger mye mer behandling enn bare hvile. Noe av behandlingen blir sannsynligvis å kjenne på alle følelsene dine. Og siden du da «ikke får gjort en dritt» er det kanskje like greit at du er sykemeldt mens det pågår.

Du er veldig verdifull for de rundt deg, og sterk som har kommet dit du er nå. Nå er det på tide at du tar imot hjelp, og tillater deg å være litt sårbar også. 

Anonymkode: 8e04d...b5e

[AnonymBruker]

Kjære deg, det var sterkt å lese din historie. Ingen kan si hvor lang tid det tar, men psykologen har nok rett, du må leve it følelsene for å greie å håndtere dem på en annen måte enn å få angst. Det er vondt og tungt og tar tid. Har du noen å støtte deg på? Er det bedriftshelsetjeneste på jobben din? Kan de hjelpe deg å vurdere om tilrettelegging er bedre enn full sykemelding? Det er noen fordeler med å bære fullt sykemeldt, man kan tillate seg å slappe av, men hvis man har tunge tanker så kan man også falle helt ned. Så det er en balanse. Hva kjenner du helst at du vil? Ikke hva du bør, men hva du vil og trenger? Forsøk å følg det ❤️Lykke til! Jeg brukte selv 3 år, det går fremover, men tar tid.

Anonymkode: 50c34...c98

[AnonymBruker]

Har inntrykk av at leger generelt tar ting på alvor. Når du da også har en traumediagnose satt nylig som kan ha mye å si - og er i behandling - så tenker jeg at legen fullt ut forstår at jobb ikke nødvendigvis funker akkurat nå.

Bare si det du skrev 😊👍 si rett ut at du har blitt verre etter behandlingsstart (det er ikke uvanlig når du i årevis har fortrengt slike ting), og at du ikke aner når du blir klar for jobb igjen. Ønsker du selv å jobbe delvis, så si det. Da har arbeidsgiver krav til å tilrettelegge 👍

Anonymkode: f3bd9...ffa

[AnonymBruker]

Tusen takk for at dere tok dere tid til å lese og svare meg. Setter stor pris på det. Og skal ta med meg tilbakemeldingene ❤️

Jeg elsker å jobbe, har kranglet meg til å jobbe fra jeg egentlig ikke var gammel nok. Men det har også frem til nylig vært det stedet hvor jeg ikke får så mye tankekjør fordi jeg ikke har tid, så vidt tid til egne grunnleggende behov. Men kjenner jo nå at med undertrykkende følelser og relasjonelle triggere som presser på i tide og utide så føler jeg ikke at hverken konsentrasjonen eller evnen til å være medmenneske er på topp for å si det mildt. Har nok med å orke meg selv. Skal prøve å fortelle det her til legen så får jeg se hva som kommer ut av det. Betryggende å høre at andre opplever at legen tar slike ting på alvor også. 

 

 

Anonymkode: b6e1d...aa2

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Du trenger ikke gi legen noen vurdering av hvor mye tid du trenger, men du skal fortelle hvordan du har det.

Anonymkode: 8e04d...b5e

Det jeg har sitert her er veldig riktig. Ikke prøv å gjøre legens jobb, legg fra deg det ansvaret. Det er en ekstra byrde som du ikke trenger nå.

Du bør ikke presse deg raskt tilbake på jobb. Det vil sannsynligvis gå dårlig og da blir du enda sykere etterpå. Søk gjerne på forumet her etter utbrenthet, så vil du få opp mange erfaringer av folk som har brent seg kraftig på det å dra for raskt tilbake på jobb.

Anonymkode: ac890...25d

[AnonymBruker]

Jeg har kompleks ptsd, men absolutt ikke erfart så grusomme ting som deg. Men nok til at det er mye sorg, flashback osv. 

Jeg går nå hos en veldig god tramepsykolog og jo, som hun sier, veien til bedring er GJENNOM. Gjennom alt av sinne, sorg, smerte. Jeg har vært mye dissosiert, blokka ut alt. Nå begynner jeg å leve tilstede. Tror man kan være en god forelder, men vanskelig å være emosjonelt påkobla når man blokkerer så mye. Så for barna også er det viktig at man gjør denne jobben. 

For 8 mnd ble jeg også utmattet. Det bare sa stopp 100% sykmeldt. Kronisk stress over 30 år gjør noe med deg. Og nå hadde hjernen og kroppen fått nok av å  blokkere så mye. For det tærer på kroppen å blokkere og fornekte minner. Å holde flashback og emosjonelle gjenopplevelser på avstand. 

Sender deg varme tanker. Det du opplevde var absolutt ikke greit, det er naturlig at du sliter. Det er en tung og lang vei å gå å gjennomføre terapi men jeg er 100% sikker på at den friheten etterpå er verdt det for meg. Merker allerede hvor mye bedre livet er når jeg begynner å sørge litt. Og jeg tror det samme kan gjelde deg. 

❤️ 

Anonymkode: fae25...8c7

[°Rozárka°]

Jeg heier på deg! Gå i behandling for traumene dine. Tøft ja, men verdt det,selv om det har tid og er fælt underveis!  Håper at du har en forståelsesfull lege som støtter deg.

Selv brukte jeg 2,5 år på å komme meg halvveis på beina.

 

Endret 22. mars 2023 av °Rozárka°

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Kjære deg, det var sterkt å lese din historie. Ingen kan si hvor lang tid det tar, men psykologen har nok rett, du må leve it følelsene for å greie å håndtere dem på en annen måte enn å få angst. Det er vondt og tungt og tar tid. Har du noen å støtte deg på? Er det bedriftshelsetjeneste på jobben din? Kan de hjelpe deg å vurdere om tilrettelegging er bedre enn full sykemelding? Det er noen fordeler med å bære fullt sykemeldt, man kan tillate seg å slappe av, men hvis man har tunge tanker så kan man også falle helt ned. Så det er en balanse. Hva kjenner du helst at du vil? Ikke hva du bør, men hva du vil og trenger? Forsøk å følg det ❤️Lykke til! Jeg brukte selv 3 år, det går fremover, men tar tid.

Anonymkode: 50c34...c98

Hvordan kan man håndtere følelsene utenom å få angst? 

Anonymkode: d3b27...2b8

[AnonymBruker]

Jeg møtte veggen før jul. Aner ikke om det defineres som "utbrent", men jeg fortalte legen hvordan jeg hadde det. Ønsket i utgangspunktet hjelp til å sove, for jeg sov aldri lenger enn til 03-tiden om natta før jeg våknet. Gråt på vei til jobb, på do på jobb, på vei til bilen etter jobb, brakk meg hvis noen var i nærheten av å stille krav til meg osv.

Legen min er super, så hun sa ikke "ja, her er sovepiller" da jeg dro til henne pga søvn. Hun stilte spørsmål og dannet seg et helhetsbilde i smug.... Jeg var 100% sykemeldt i mange uker, så begynte jeg forsiktig å jobbe 20%. Jeg jobber nå 30%.

Hun har spurt hva jeg har villet og tenkt, men hun har tatt avgjørelsene. Ofte har de vært å jobbe mindre enn jeg har sagt.

Poenget mitt er: Man kan ikke gå til legen og "bestille", så det ansvaret kan du legge fra deg. Jeg har sagt utrolig mange ganger til min lege "jeg vet ikke hva som er lurt", og så svarer jo hun at det kan ikke hun garantere heller, men hun har litt erfaring  Og det føles godt at noen tar det ansvaret. Jeg føler også ved hver oppfølgingstime at jeg bør vite hva jeg ønsker når jeg går inn døra. Men som regel løsner det litt under samtale med henne, hun kommer med et par forslag og jeg kjenner litt på hvordan de ulike føles. 

Hvis du har en ok lege, så kommer han/hun til å bruke sine erfaringer kombinert med det du sier. Og som min lege sier: dersom det vi kommer fram til ikke funker, så RING! Det er ingen skam å si at "dette fungerer ikke" i følge min lege.... (Men jeg lider av "flink pike-syndrom", og synes det er ekstremt vanskelig å si til jobben at jeg skal jobbe 50%, og så måtte si at det ikke funker allikevel... Så derfor er det litt deilig at legen holder litt igjen. Men jeg jobber med saken!)

Ikke meningen å bruke din tråd til å fortelle om meg, men det hørtes ut som om du trengte litt beroligende ord om akkurat den legebiten og å vite hva du trenger!

Anonymkode: cddb3...22a

[AnonymBruker]

Takk for fine tilbakemeldinger, skal ta det med videre ☺️ det var betryggende å høre deres erfaringer. 

Jeg kjenner jo at jeg trenger mer tid, for hodet er virkelig ikke der det bør være. Hvordan har det vært for dere i forbindelse med en eventuell forlengelse av sykemelding. Skjønner jo veldig godt at dette ikke er noe man bestiller men man forteller hvordan man sliter. Men jeg har lite erfaring med sykemelding.. Bør jeg bestille ny legetime nå så jeg kanskje får en time da den sykemeldingen jeg har går ut? Eller bør jeg gjøre slik som når man trenger akutt sykemelding, ringe inn kl 8 samme dagen og få en av de ledige timene? Jeg gruer meg fordi helsesekretæren som jobber der er veldig uforskammet og avvisende. Når jeg knakk sammen sist så ville hun ikke gi beskjed til legen om å lese epikrisen fra dps før hun tok meg inn, (og jeg fikk beskjed om at jeg ikke hadde rett på sykemelding eller time for helgen som jeg knakk sammen), så jeg måtte få dps til å sende dialogmelding direkte så jeg slapp å fortelle om det som gjorde mest vondt. Jeg underdriver ikke når hun kjeftet slik noen gjør på tenåringer. Så det velter seg i magen bare å håndtere dette. 

Anonymkode: b6e1d...aa2

[AnonymBruker]

Hvor lang tid utbrenthet tar kan ingen svare på. Men hvis du ignorerer symptomer og kjører på så tar det enda lengre tid. Du har kanskje kommet til et punkt der det ikke lengre er mulig å holde fortiden på avstand lengre? Hvis du fortsetter å legge lokk på følelsene så blir symptomtrykket bare enda større? Men jeg forstår dilemmaet fordi du vil ikke synke enda lenger ned nå både fysisk og psykisk. Du må snakke med behandlere så dere ikke går for fort frem annet enn at du mestrer situasjonen. Jeg tror du må gi litt slipp nå og akseptere at du ikke kan gjøre alt du vil. Tenk på det som en investering i fremtiden. Jeg er i samme situasjon som deg og jeg har en venn som er en god del eldre. Denne personen har levd lengre enn meg med lokket på og lever nå livet veldig begrenset av angst. Jeg tenker at det å deale med følelsene mine sammen med psykologen nå, kanskje kan forebygge at jeg havner der min venn er. 

Anonymkode: b6e40...413

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er, med komplekse traumer fra barndommen, tilbakevendende depresjoner, og jeg stod på så lenge. Syns at jeg klarte meg så bra til tross for min bakgrunn. Tok høy utdanning med toppkarakterer, headhunta i jobb der alle likte meg så godt. Og så PANG! Først en nattsvart depresjon, den tyngste hittil, og så utbrent på jobb. Det var nok det at traumene pressa seg på, eller så brast demningen med utbrentheten slik at mim beskyttelse mot dem forsvant. Uansett: jeg har brukt fire år nå på å jobbe meg gjennom. Det har vært det mest opprivende men også fantastiske som har skjedd meg. Det er sant at man må gå GJENNOM. Og når man gjør det, kan man ikke være i jobb. Det går ikke. Er min erfaring i hvert fall… 

Nå er det gått fire år og jeg er et helt annet menneske. Jeg har bearbeida så mye traumer at jeg faktisk lever. Jeg er fullstendig tilstede i livet og tar inn verden helt uten det filteret jeg nå vet at jeg hadde mellom meg og verden, som var mine traumer. Det er fantastisk! Men det har virkelig vært mørkt og ordentlig tungt. 

Mitt råd til deg må være å bruke denne muligheten til å bearbeide. Du finner deg selv, den du egentlig er bak alt du har opplevd. Begynn med å gi deg selv den omsorgen du aldri har fått. Sov når du er sliten (så langt det går), spis sunn mat, ikke gi deg selv kjeft for at du akkurat nå ikke gjør så mye eller fungerer. 
 

Ønsker deg alt godt! ❤️

Anonymkode: 930e7...26a

[Snublefot62]

Jo lengre du presser deg jo hardere treffer du veggen (utbrent). Og jo hardere den smellen er jo lengre tid tar det for deg å komme tilbake til det normale igjen. Om du i det hele tatt kommer tilbake til det.

Min erfaring med å møte veggen var annerledes enn din, men likhetstrekket er at jeg setter alle andre fremfor meg selv og jeg legger lokk på følelsene mine og egenverd. Perfekt oppskrift for å møte veggen.

Min vei tilbake har bestått i å akseptere og erkjenne virkeligheten, og fått behandling på både det kroppslige og det psykiske. Jeg var aldri deprimert eller nedstemt, men jeg var slitsom, humørsvingninger, kort lunte og trøtt. De små tingene jeg sleit med i kroppen har jeg og legen gradvis tatt tak i (dårlig form, vondt enkelte steder, søvnapne ++) og gjort at livet er jysla mye enklere nå enn før. Det psykiske har jeg jobbet med en psykomotorisk fysioterapeut som jeg går til hver andre uke ca. Her snakker vi om følelser, traumer, knytninger i kroppen, spenninger, balanse, pust, tankemønster og mer til. Dette har gjort at jeg står bedre i meg selv enn noen gang, prioriterer meg selv bedre for første gang i livet og klarer å gjengjenne destruktive handlingsmønster rotet i barndom og traumer jeg faktisk ikke var klar over var der.

Jeg møtte veggen august 2021. Jeg er tilbake i 100% jobb nå men det var ikke helt rett kjenner jeg nå (var sykemeldt i ca ett år). Og jeg har ikke lenger den arbeidskapasiteten og konsentrasjonsnivået som jeg hadde før jeg møtte veggen. Så jeg har dessverre blitt permanent preget av å bli utbrendt. Kan hende det blir bedre, men det vil kun tiden vise. Samtidig er jeg heldig, for det er realtivt små greier jeg sliter med i motsetning til andre jeg snakker med som har møtt veggen. Alt fra ekstrem sosial angst til kronisk ute av stand til å jobbe. Så jeg er heldig.

Lykke til!

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for fine tilbakemeldinger, skal ta det med videre ☺️ det var betryggende å høre deres erfaringer. 

Jeg kjenner jo at jeg trenger mer tid, for hodet er virkelig ikke der det bør være. Hvordan har det vært for dere i forbindelse med en eventuell forlengelse av sykemelding. Skjønner jo veldig godt at dette ikke er noe man bestiller men man forteller hvordan man sliter. Men jeg har lite erfaring med sykemelding.. Bør jeg bestille ny legetime nå så jeg kanskje får en time da den sykemeldingen jeg har går ut? Eller bør jeg gjøre slik som når man trenger akutt sykemelding, ringe inn kl 8 samme dagen og få en av de ledige timene? Jeg gruer meg fordi helsesekretæren som jobber der er veldig uforskammet og avvisende. Når jeg knakk sammen sist så ville hun ikke gi beskjed til legen om å lese epikrisen fra dps før hun tok meg inn, (og jeg fikk beskjed om at jeg ikke hadde rett på sykemelding eller time for helgen som jeg knakk sammen), så jeg måtte få dps til å sende dialogmelding direkte så jeg slapp å fortelle om det som gjorde mest vondt. Jeg underdriver ikke når hun kjeftet slik noen gjør på tenåringer. Så det velter seg i magen bare å håndtere dette. 

Anonymkode: b6e1d...aa2

Når det gjelder slike tilfeller hvor noen kan finne på å stikke kjepper i hjulene er det alltid best å være tidlig ute. Bestill timen i forkant.

Anonymkode: ac890...25d

[AnonymBruker]

Jeg startet jobbe allerede andre året på ungdomskolen, og har alltid jobbet mye. 
Elsker jobbe og alltid trivdes på de ulike jobbene jeg har hatt, men spesielt i tenårene og i perioder i voksen alder, så brukte jeg jobb som "flukt" fra tankekjør. 
Det gikk som det gikk, og jeg gikk i bakken på jobb. 
Jeg var 100 % sykemeldt i 3 år, før jeg kunne starte igjen, og da i en jobb som ikke krevde mye av meg. En jobb hvor jeg ikke hadde ansvar for noe, og egentlig ikke trengte tenke noe i... 
Etter halvannet år i den jobben, så var jeg klar for å begynne jobbe med noe tilsvarende bachelorutdanningen min. Men måtte være nøye på hav jeg søkte på, for å ikke ende opp i en stilling som krever for mye. 

 

AnonymBruker skrev (På 22.3.2023 den 6.58):

Hvordan kan man håndtere følelsene utenom å få angst? 

Anonymkode: d3b27...2b8

Man lærer først hva følelsene egentlig er, og at de ikke er skumle, og deretter hvordan håndtere de. For meg gikk vel 80% av all terapi på dette med håndtering av følelser. 

Anonymkode: 07a91...30d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Takk for fine tilbakemeldinger, skal ta det med videre ☺️ det var betryggende å høre deres erfaringer. 

Jeg kjenner jo at jeg trenger mer tid, for hodet er virkelig ikke der det bør være. Hvordan har det vært for dere i forbindelse med en eventuell forlengelse av sykemelding. Skjønner jo veldig godt at dette ikke er noe man bestiller men man forteller hvordan man sliter. Men jeg har lite erfaring med sykemelding.. Bør jeg bestille ny legetime nå så jeg kanskje får en time da den sykemeldingen jeg har går ut? Eller bør jeg gjøre slik som når man trenger akutt sykemelding, ringe inn kl 8 samme dagen og få en av de ledige timene? Jeg gruer meg fordi helsesekretæren som jobber der er veldig uforskammet og avvisende. Når jeg knakk sammen sist så ville hun ikke gi beskjed til legen om å lese epikrisen fra dps før hun tok meg inn, (og jeg fikk beskjed om at jeg ikke hadde rett på sykemelding eller time for helgen som jeg knakk sammen), så jeg måtte få dps til å sende dialogmelding direkte så jeg slapp å fortelle om det som gjorde mest vondt. Jeg underdriver ikke når hun kjeftet slik noen gjør på tenåringer. Så det velter seg i magen bare å håndtere dette. 

Anonymkode: b6e1d...aa2

Hva faen? Dumt at sånne folk jobber i skranken. 

Jeg bestiller time på helsenorge, har du den muligheten? 

Ville bare bestilt med det samme, fortalt at du trenger mer tid. At ting er tungt, snakket litt med ham. I alle fall ikke bruke akutt-time, for det er jo ikke akutt når du vet det allerede nå. 

Heier på deg ❤️ 

Jeg er sykmeldt på 7 måneden nå. Ikke noe problem med sykmelding, jeg pushet meg så langt jeg var sengeliggende i begynnelsen. Jo mer jeg tar hensyn til meg selv jo tydeligere blir grensene mine og bedre blir jeg til å be om det jeg trenger for helsa. Før lot jeg meg pushe mer rundt. 

Anonymkode: fae25...8c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har vært der du er, med komplekse traumer fra barndommen, tilbakevendende depresjoner, og jeg stod på så lenge. Syns at jeg klarte meg så bra til tross for min bakgrunn. Tok høy utdanning med toppkarakterer, headhunta i jobb der alle likte meg så godt. Og så PANG! Først en nattsvart depresjon, den tyngste hittil, og så utbrent på jobb. Det var nok det at traumene pressa seg på, eller så brast demningen med utbrentheten slik at mim beskyttelse mot dem forsvant. Uansett: jeg har brukt fire år nå på å jobbe meg gjennom. Det har vært det mest opprivende men også fantastiske som har skjedd meg. Det er sant at man må gå GJENNOM. Og når man gjør det, kan man ikke være i jobb. Det går ikke. Er min erfaring i hvert fall… 

Nå er det gått fire år og jeg er et helt annet menneske. Jeg har bearbeida så mye traumer at jeg faktisk lever. Jeg er fullstendig tilstede i livet og tar inn verden helt uten det filteret jeg nå vet at jeg hadde mellom meg og verden, som var mine traumer. Det er fantastisk! Men det har virkelig vært mørkt og ordentlig tungt. 

Mitt råd til deg må være å bruke denne muligheten til å bearbeide. Du finner deg selv, den du egentlig er bak alt du har opplevd. Begynn med å gi deg selv den omsorgen du aldri har fått. Sov når du er sliten (så langt det går), spis sunn mat, ikke gi deg selv kjeft for at du akkurat nå ikke gjør så mye eller fungerer. 
 

Ønsker deg alt godt! ❤️

Anonymkode: 930e7...26a

Ikke ts, men så fint å høre historien din. Min historie er litt anerledes, jeg knakk allerede på vgs. Men sto på så hardt for liksom å være "flink pasient", pushe pushe pushe. Så ble jeg nå utmattet etter 10 år som syk og denne utmattelsen føles på mange måter som det beste som har skjedd meg. Jeg føler jeg begynner å leve. Å bare isolere meg helt og ta hensyn til kroppen (fordi jeg måtte) ga meg det jeg trengte for K-PTSDen også, som jeg aldri ville gitt meg selv uten utenmattelsen. 

Mitt inntrykk er at dette kommer når vi på en måte er i stand til å ta det. Dette kunne ikke kommet før, fordi jeg før fremdeles var i en såpass utrygg situasjon. Mens nå kunne jeg tåle det, og da bare ga kroppen etter for å presse seg mer. Har du noen tanker om det? 

Uansett godt å lese det du skriver. Jeg har jobbet med traumene lenge, men det er etter utmattelsen jobben har begynt å virke, når jeg ikke pusher lenger. Jeg begynner å ense følelsen av å leve ikke bare overleve inni mellom. Og det er motiverende å se at det er din erfaring også! 

Anonymkode: fae25...8c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Ikke ts, men så fint å høre historien din. Min historie er litt anerledes, jeg knakk allerede på vgs. Men sto på så hardt for liksom å være "flink pasient", pushe pushe pushe. Så ble jeg nå utmattet etter 10 år som syk og denne utmattelsen føles på mange måter som det beste som har skjedd meg. Jeg føler jeg begynner å leve. Å bare isolere meg helt og ta hensyn til kroppen (fordi jeg måtte) ga meg det jeg trengte for K-PTSDen også, som jeg aldri ville gitt meg selv uten utenmattelsen. 

Mitt inntrykk er at dette kommer når vi på en måte er i stand til å ta det. Dette kunne ikke kommet før, fordi jeg før fremdeles var i en såpass utrygg situasjon. Mens nå kunne jeg tåle det, og da bare ga kroppen etter for å presse seg mer. Har du noen tanker om det? 

Uansett godt å lese det du skriver. Jeg har jobbet med traumene lenge, men det er etter utmattelsen jobben har begynt å virke, når jeg ikke pusher lenger. Jeg begynner å ense følelsen av å leve ikke bare overleve inni mellom. Og det er motiverende å se at det er din erfaring også! 

Anonymkode: fae25...8c7

Ja, man kan lure på om det er en slags innebygd mekanisme i oss mennesker som gjør at det tvinger seg på først når man har mulighet - både psykisk, fysisk og i livssituasjonen - til å ta seg av det som er der. Men jeg vet ikke. Det kan jo være at enhver person skraper sammen ressursene sine for å håndtere knekken når den kommer, rett og slett fordi man da er nødt til å gjøre det. Vi har nok alle det som skal til, om vi lar prosessen gå sin gang og slutter å flykte fra den. 
 

Fint å høre om deg også, at du har den der opplevelsen jeg snakker om, om enn bare bittelitt i starten. Vi får gjøre det som gir oss den livsfølelsen. For meg har det betydd å ikke jobbe på fire år, og jeg kjenner ingen skam rundt det lenger. Jeg vil kunne bidra igjen når jeg har kommet meg ut på andre siden, men da som et helt forandra menneske. Jeg har brukt tiden på å gi meg selv omsorg og finne fram til saker å gjøre som gir meg faktisk glede og mening. For min del er det å skrive, for andre er det kanskje noe annet man finner når man skreller vekk alt man har trodd at man var og alt hva man trodde man skulle. 
 

Varm klem til deg ❤️ hang in there!

Anonymkode: 930e7...26a