AnonymBruker Skrevet 16. mars 2023 #1 Skrevet 16. mars 2023 Dette begynner å bli veldig sårt😞unnskyld for langt innlegg, håper noen vil svare for jeg er så langt nede nå. Jeg er en kvinne i begynnelsen av 20-årene som studerer. Før, da jeg var yngre, var jeg svært sosial. Gikk på treninger, var med i en stor vennegjeng, var svært sjeldent alene, fant på mye gøy. Så utviklet jeg sterk sosial angst etter at jeg og vennene mine flyttet fra hverandre for å studere i forskjellige byer. Jeg har i tillegg ADHD, om det er relevant. Og det er mistanke om autisme, men jeg har normalt intellekt, vanlig språk og har som sagt ikke hatt problemer med å utvikle vennskap tidligere(er nok også grunnen til hvorfor dette ikke har blitt oppdaget før voksen alder). Uansett, så studerer jeg nå og har blitt kjent med mange i kullet min, men ingenting utvikler seg til vennskap. Jeg føler at når jeg blir kjent med noen og vi har det fint, så kommer det alltid en 3.person inn og person 1(som jeg har blitt venn med) foretrekker person 3 og de blir bestiser og jeg får ikke bli med i deres vennskap. Jeg prøver virkelig hardt. Jeg ler og smiler, prøver å snakke med folk, får de til å le(men ikke krampaktig altså, bare litt av og til), har selvironi uten å hakke ned på meg selv og jeg prøver alltid å delta i samtaler. Jeg går på sosiale sammenkomster til tross for angsten min, men ingenting utvikler seg! Jeg baksnakker aldri, snakker jeg om andre så er det alltid positivt og det er sjeldent jeg snakker om andre. Jeg kan komme med et kompliment om de har farget håret eller kjøpt ny genser. Jeg tar initiativ i gruppeoppgavene, jeg kan diskutere og reflektere og har mine egne meninger, men jeg er heller ikke bastant og hisser meg opp eller noe. Men jeg blir likevel aldri invitert til noe selv om flere i kullet har store sammenkomster og vi snakker godt sammen. selv om jeg tar initiativ i gruppeoppgaver og kan snakke og diskutere, må jeg innrømme at jeg er ikke den med den høyeste stemmen og den som sier mest. Jeg er litt stille av meg og kan fort bli anonym, men problemet er altså at når jeg prøver å utvikle et vennskap, så er det ingen som er interessert i det. Av og til føler jeg at folk ikke forstår meg eller bare ser rart på meg, og jeg skjønner ikke hva rart jeg har sagt. F.eks så snakket jeg og en i kullet om bacheloren vi skulle skrive og jeg fortalte om noe jeg ville skrive om og hvorfor jeg synes det var så interessant. Da bare så hun på meg uten å svare før hun begynte å scrolle på mobilen(det var hun som tok initiativ til samtalen, bare så det er sagt). Slike ting synes jeg er utrolig sårende, for jeg forstår virkelig ikke hva jeg gjør galt. Jeg hadde også en hobby med en «venninne» fra kullet, der vi gjorde hobbyen sammen, men nå er det lenge siden hun har tatt initiativ til å møtes. Sist gang var det jeg som spurte om vi skulle møtes, men da sa hun nei. Føler at når vi er alene så ler vi og snakker godt sammen, men med en gang det er flere tilstede ser hun ikke på meg en gang. Da er alt jeg sier rart, for hun lager et slikt 🤨 ansiktsuttrykk ofte når jeg sier noe. Råder dere meg til å spørre henne hvorfor det er slik? Hvorfor vi ikke gjør den hobbyen lengre eller om hun i det hele tatt liker meg eller blir det for teit og desperat? Heldigvis har jeg mange gode venner som jeg er med på fritiden, så jeg er ikke helt viggo venneløs, men det å ikke ha noen nære i kullet mitt, alltid være angstfull og stresset fordi jeg ikke har noen, det er så utrolig vondt! Nå er det ingen her som kjenner meg, men jeg har prøvd å beskrive meg og min situasjon så godt jeg kan. Finnes det noen her på kvinneguiden som opplever/har opplevd det samme? Noen som kan se dette fra et utenifraperspektiv som kan gi meg grunner og råd&tips? Anonymkode: 201e3...bac 9
AnonymBruker Skrevet 16. mars 2023 #2 Skrevet 16. mars 2023 Hvem er det som mistenker autisme? Hvis det er lege bør du følge opp utredning. Anonymkode: a19d9...51b 2
AnonymBruker Skrevet 16. mars 2023 #3 Skrevet 16. mars 2023 AnonymBruker skrev (2 timer siden): Hvem er det som mistenker autisme? Hvis det er lege bør du følge opp utredning. Anonymkode: a19d9...51b Skal bli utredet. ts Anonymkode: 201e3...bac 1
Kaneel Skrevet 16. mars 2023 #4 Skrevet 16. mars 2023 AnonymBruker skrev (2 timer siden): Dette begynner å bli veldig sårt😞unnskyld for langt innlegg, håper noen vil svare for jeg er så langt nede nå. Jeg er en kvinne i begynnelsen av 20-årene som studerer. Før, da jeg var yngre, var jeg svært sosial. Gikk på treninger, var med i en stor vennegjeng, var svært sjeldent alene, fant på mye gøy. Så utviklet jeg sterk sosial angst etter at jeg og vennene mine flyttet fra hverandre for å studere i forskjellige byer. Jeg har i tillegg ADHD, om det er relevant. Og det er mistanke om autisme, men jeg har normalt intellekt, vanlig språk og har som sagt ikke hatt problemer med å utvikle vennskap tidligere(er nok også grunnen til hvorfor dette ikke har blitt oppdaget før voksen alder). Uansett, så studerer jeg nå og har blitt kjent med mange i kullet min, men ingenting utvikler seg til vennskap. Jeg føler at når jeg blir kjent med noen og vi har det fint, så kommer det alltid en 3.person inn og person 1(som jeg har blitt venn med) foretrekker person 3 og de blir bestiser og jeg får ikke bli med i deres vennskap. Jeg prøver virkelig hardt. Jeg ler og smiler, prøver å snakke med folk, får de til å le(men ikke krampaktig altså, bare litt av og til), har selvironi uten å hakke ned på meg selv og jeg prøver alltid å delta i samtaler. Jeg går på sosiale sammenkomster til tross for angsten min, men ingenting utvikler seg! Jeg baksnakker aldri, snakker jeg om andre så er det alltid positivt og det er sjeldent jeg snakker om andre. Jeg kan komme med et kompliment om de har farget håret eller kjøpt ny genser. Jeg tar initiativ i gruppeoppgavene, jeg kan diskutere og reflektere og har mine egne meninger, men jeg er heller ikke bastant og hisser meg opp eller noe. Men jeg blir likevel aldri invitert til noe selv om flere i kullet har store sammenkomster og vi snakker godt sammen. selv om jeg tar initiativ i gruppeoppgaver og kan snakke og diskutere, må jeg innrømme at jeg er ikke den med den høyeste stemmen og den som sier mest. Jeg er litt stille av meg og kan fort bli anonym, men problemet er altså at når jeg prøver å utvikle et vennskap, så er det ingen som er interessert i det. Av og til føler jeg at folk ikke forstår meg eller bare ser rart på meg, og jeg skjønner ikke hva rart jeg har sagt. F.eks så snakket jeg og en i kullet om bacheloren vi skulle skrive og jeg fortalte om noe jeg ville skrive om og hvorfor jeg synes det var så interessant. Da bare så hun på meg uten å svare før hun begynte å scrolle på mobilen(det var hun som tok initiativ til samtalen, bare så det er sagt). Slike ting synes jeg er utrolig sårende, for jeg forstår virkelig ikke hva jeg gjør galt. Jeg hadde også en hobby med en «venninne» fra kullet, der vi gjorde hobbyen sammen, men nå er det lenge siden hun har tatt initiativ til å møtes. Sist gang var det jeg som spurte om vi skulle møtes, men da sa hun nei. Føler at når vi er alene så ler vi og snakker godt sammen, men med en gang det er flere tilstede ser hun ikke på meg en gang. Da er alt jeg sier rart, for hun lager et slikt 🤨 ansiktsuttrykk ofte når jeg sier noe. Råder dere meg til å spørre henne hvorfor det er slik? Hvorfor vi ikke gjør den hobbyen lengre eller om hun i det hele tatt liker meg eller blir det for teit og desperat? Heldigvis har jeg mange gode venner som jeg er med på fritiden, så jeg er ikke helt viggo venneløs, men det å ikke ha noen nære i kullet mitt, alltid være angstfull og stresset fordi jeg ikke har noen, det er så utrolig vondt! Nå er det ingen her som kjenner meg, men jeg har prøvd å beskrive meg og min situasjon så godt jeg kan. Finnes det noen her på kvinneguiden som opplever/har opplevd det samme? Noen som kan se dette fra et utenifraperspektiv som kan gi meg grunner og råd&tips? Anonymkode: 201e3...bac Kanskje det faktisk ikke er noe i veien med deg og du overtenker og stresser med det og man kan ikke komme overens med alle og du har venner og er sosial, jeg tenker helt ærlig det ikke er deg men du har angst og overtenker det og de muligens merker du så gjerne vil. Eller de har gjort det til en «kul greie» å ikke «like» deg 3 1
Andro Skrevet 16. mars 2023 #5 Skrevet 16. mars 2023 Personer med nevrotypisk fungering spotter oss som er nevrodivergente med en gang. De vet ikke hva det er med oss, men de oppfatter oss ofte som litt spesielle. Det handler ikke om at vi gjør noe galt, men det handler om at de blir usikre. Når du finner klassens ADHD-ere og autister kommer du til å kunne kommunisere på en bedre måte. Vi forstår hverandre bedre enn vi skjønner nevrotypiske. Har du noen anledning til å orientere de på kullet ditt om tilstanden din, så de får litt økt forståelse? Det har jeg gjort på jobben, og har bare positive opplevelser med det. Privat så har de fleste jeg omgås en eller anne nevrospicy diagnose, og det er ikke tilfeldig. Det handler ikke om at de ikke liker deg. De har en annen måte å kommunisere på, og føler seg ubevisst tryggere med nevrotypiske personer. Som student opplevde jeg mye av det samme som du beskriver. Jeg flyttet fra barndomsvennene, der jeg hadde vært aktiv og sosial, og kom til en helt annen setting. Det var en ensom affære å være student, men jeg kom meg gjennom det. Alt ble bedre da jeg begynte å jobbe. Jeg tipper at du virkelig nerder når du finner noe som er spennende, og vet alt om de temaene. Andre kan rett og slett bli litt utilpass av å ikke henge helt med. Her om dagen snakket jeg med en dame som har autisme, og hun sa at: "Det er så kjedelig å snakke med normale folk, for de har ikke greie på noen ting!" Jeg lo av det fordi jeg kjenner meg litt igjen. Når jeg hører eller leser om noe jeg ikke vet, men blir nysgjerrig på, så har jeg googlet alt om temaet og tilliggende herligheter i.l.a. de neste par timene og glemmer alt annet jeg burde har gjort... Klassisk ADHD-trekk, som nevrotypiske personer ikke skjønner. 4 6 1
AnonymBruker Skrevet 16. mars 2023 #6 Skrevet 16. mars 2023 Utfra det du skriver og din evne til å reflektere både over situasjonen og deg selv, så høres det ikke ut som at du skulle ha noe problemer med å få venner. Slik du beskriver situasjoner og hvordan du selv mener du fremstår, så virker det heller ikke som du mangler sosial kompetanse eller viser autistiske trekk (uten at jeg er noe ekspert på området, da). Jeg heller mer mot det Kaneel skriver over her, at du kanskje overtenker situasjonen. Forresten er det ikke alltid så lett å få venner. Jeg anser ikke meg selv som sosialt klønete eller vurderer om jeg har autistiske trekk, men å få nye venner har alltid vært veldig vanskelig for meg allikevel. Men det er vel rett og slett fordi jeg ikke er spesielt flink til å ta initiativ. Jeg tror det i blant krever en god del innsats for å etablere gode vennskap. Anonymkode: 497c7...d4d 4 1
AnonymBruker Skrevet 17. mars 2023 #7 Skrevet 17. mars 2023 TS, du høres ut som ei god jente, aldri i verden om jeg tror at du blir mislikt. Noen kan kanskje oppfatte det som at du prøver litt for hardt, men sånn blir det jo med mange når man kommer i situasjoner der en gjerne vil bli kjent med andre. Kan ikke se at du gjør noe som helst galt. Kan hende at du nerder litt, og at noe av det du synes er kjempeinteressant ikke er så interessant for andre, men det skal du ikke bry deg om. Jeg synes heller ikke at du trenger å fortelle andre at du skal utredes, det er din personlige ting, ikke noe du trenger å utdype overfor andre enn dine nærmeste. Synes det er litt annerledes i en tett jobbrelasjon, der dere skal jobbe i årevis sammen. Som student er det et kortere tidsrom, og så drar alle til sitt. Du spør om vi synes du skal høre med hun venninnen din hvorfor hun faser deg ut (om hun gjør det). Du kan selvsagt høre med henne om det er noe du har gjort som har ført til dette, men det spørs om du får et ærlig svar. Spør en gang til om hun vil bli med på en konkret aktivitet, eller komme på besøk til deg et bestemt tidspunkt, og så ser du om hun fortsatt svarer nei, eller kommer med en unnskyldning. Da kan du i tilfelle bruke anledningen til å spørre om hun ikke har lyst til å møtes mer, og om det er en spesiell grunn til det. Men tenk også at om hun himler med øynene til deg, eller overser deg når dere er sammen med andre, er hun egentlig en venn du ønsker å ha? Når hun gjør dette er det hun som er teit, ikke du. En venn ønsker det beste for deg, en venn vil ikke overse deg eller gjøre narr av deg om andre er til stede. Veldig bra at du har venner utenom dette, og hvis du ser på undersøkelser som blir gjort blant studenter vil du finne at mange er i samme situasjon som deg. Du legger som regel merke til de som er en del av flokken, de vellykkede, mens de andre blir mer usynlige. Det blir snakket så mye om inkludering, og alle er enig i det, men så ser man dessverre hvordan det i praksis fungerer. Prat og handling samsvarer ikke. Anonymkode: 0e246...f85 2 1
AnonymBruker Skrevet 17. mars 2023 #8 Skrevet 17. mars 2023 Kaneel skrev (15 timer siden): Kanskje det faktisk ikke er noe i veien med deg og du overtenker og stresser med det og man kan ikke komme overens med alle og du har venner og er sosial, jeg tenker helt ærlig det ikke er deg men du har angst og overtenker det og de muligens merker du så gjerne vil. Eller de har gjort det til en «kul greie» å ikke «like» deg Enig. Tror ikke det er noe i veien med TS, men tror folk i den alderen kan være ganske krasse, uten at vi som er eldre husker det. Man har haugevis av potensielle venner å velge mellom, og noen av de mest "normale" 20åringer blir lett dritflaue hvis noen er litt annerledes. Derfor er det lett å bare droppe de som er littegrann "rare". Tenker at hvis du klarer å holde hodet hevet og ikke er redd for å være deg selv, så vil du tiltrekke deg personer som har lyst å være med deg. Anonymkode: 1529f...648 1 1
Fant80 Skrevet 17. mars 2023 #9 Skrevet 17. mars 2023 Nå er jo dette TS sitt narrativ. Sier ikke at det er flere versjoner her,men ofte oppfatter man seg selv på en helt annen måte en andre. Dette har jeg selv vært igjennom,men da heldigvis på et relativt tidlig tidspunkt. Jeg har ikke ADHD eller noen annen lidelse,men måtte likevell settes ned og forklares hva slags person jeg oppfattes som av enkelte av vennene mine. Men det ER vanskelig å få seg venner i dag. Så dette er ikke nødvendigvis din skyld. På min arbeidsplass har folk små klikker. Man kan omgås hverandre i arbeidstiden,men i pauser så ser man klart disse klikkene faller på plass igjen. Det er ikke snakk om at jeg eller noen andre utenfra ville få innpass her. Føler egentlig dette blir verre og verre jo eldre man blir. Synes ikke dette er noe kun 20 åringene bedriver. Men er enig i at når man kommer i den alderen,så er utvalget mye større,og man skal liksom luke ut de man oppfatter som annerledes. Man må finne seg et slags innpass. Enten man er morsom,har samme interesse eller bare liker samme fotball lag,TV-serier o.l. Da kjenner den andre parten seg igjen i deg,og føler seg tryggere. Åpner seg lettere etc. Jeg er f.eks en casual gamer. Har endel venner som møtes for et slag FIFA,eller spiller gjennom spill som Last of Us etc over en øl og 2.
AnonymBruker Skrevet 17. mars 2023 #10 Skrevet 17. mars 2023 The story of my life. Som deg har jeg også venner, jeg har studert og hatt ulike jobber og er med i flere organisasjoner osv. I alle sammenhenger ser jeg at andre finner venner, de forbinder seg med hverandre på en måte jeg aldri har klart, selv om jeg føler at jeg gjør nøyaktig det samme som dem. Jeg har alltid vært skoleflink, har mange interesser, liker å være sosial, er ganske ekstrovert et cetera et cetera. Hjelper ingenting. Jeg ble diagnostisert med asperger i forfjor, i en alder av 50 år. Jeg tror, som noen sier over her, at folk oppfatter at det er noe annerledes med meg, og at de merker at de ikke får ordentlig kontakt med meg. Jeg merker det jo selv, det sosiale flyter ikke av seg selv, jeg kan ikke bare "være". Jeg må alltid tenke på hvordan jeg skal "være" i enhver situasjon. Anonymkode: 7571e...d99 4
Mt3 Skrevet 17. mars 2023 #11 Skrevet 17. mars 2023 Det kan også tenkes at de fra kullet bare ikke er innstilt på å få seg nye virkelige vennskap, så de kutter deg da de føler at du vil ha ett tettere vennskap enn de har rom til å gi, det trenger absolutt ikke være noe ved deg som gjør utslaget Om det er mulig du har adhd og autisme så kan dejoogså hende du fremstår som litt for intens, og at dette forsterkes av at du prøver så hardt på å bli likt. Hør med de riktig gode vennene du har fra tidligere hva de tenker kunne skremt de ved din oppførsel om dere nettopp ble kjent, de kjenner deg jo både på godt og vondt og har fått opplevd over tid at dine få negative sider overskygges av alle dine positive sider over tid. (Alle har negative og positive sider, diagnose eller ei) . 1 3
AnonymBruker Skrevet 17. mars 2023 #12 Skrevet 17. mars 2023 Enig med alle som sier at det antakelig er lite sosialt gærnt med deg. Eneste jeg tenkte var at i den situasjonen med bachelortema og påfølgende stillhet kunne det kanskje gått an å stille spørsmål. Kan slå begge veier såklart, må få til å være lett og hun må være en som orker, men kunne vært en anledning til å vise ørlite sårbarhet/usikkerhet og komme nærmere. Anonymkode: a2678...134 1
AnonymBruker Skrevet 17. mars 2023 #13 Skrevet 17. mars 2023 Andro skrev (17 timer siden): Personer med nevrotypisk fungering spotter oss som er nevrodivergente med en gang. De vet ikke hva det er med oss, men de oppfatter oss ofte som litt spesielle. Det handler ikke om at vi gjør noe galt, men det handler om at de blir usikre. Når du finner klassens ADHD-ere og autister kommer du til å kunne kommunisere på en bedre måte. Vi forstår hverandre bedre enn vi skjønner nevrotypiske. Har du noen anledning til å orientere de på kullet ditt om tilstanden din, så de får litt økt forståelse? Det har jeg gjort på jobben, og har bare positive opplevelser med det. Privat så har de fleste jeg omgås en eller anne nevrospicy diagnose, og det er ikke tilfeldig. Det handler ikke om at de ikke liker deg. De har en annen måte å kommunisere på, og føler seg ubevisst tryggere med nevrotypiske personer. Som student opplevde jeg mye av det samme som du beskriver. Jeg flyttet fra barndomsvennene, der jeg hadde vært aktiv og sosial, og kom til en helt annen setting. Det var en ensom affære å være student, men jeg kom meg gjennom det. Alt ble bedre da jeg begynte å jobbe. Jeg tipper at du virkelig nerder når du finner noe som er spennende, og vet alt om de temaene. Andre kan rett og slett bli litt utilpass av å ikke henge helt med. Her om dagen snakket jeg med en dame som har autisme, og hun sa at: "Det er så kjedelig å snakke med normale folk, for de har ikke greie på noen ting!" Jeg lo av det fordi jeg kjenner meg litt igjen. Når jeg hører eller leser om noe jeg ikke vet, men blir nysgjerrig på, så har jeg googlet alt om temaet og tilliggende herligheter i.l.a. de neste par timene og glemmer alt annet jeg burde har gjort... Klassisk ADHD-trekk, som nevrotypiske personer ikke skjønner. Helt enig med denne!😀 Finn deg noen venner på spekteret, så vil du se at det er noe helt annet 😊 Hilsen jente med Asperger Anonymkode: 8a08d...103 3 1
AnonymBruker Skrevet 17. mars 2023 #14 Skrevet 17. mars 2023 Det er forresten en venne/kjæreste-app for autister som heter Hiki😊 Anonymkode: 8a08d...103
AnonymBruker Skrevet 17. mars 2023 #15 Skrevet 17. mars 2023 Andro skrev (På 16.3.2023 den 15.27): Personer med nevrotypisk fungering spotter oss som er nevrodivergente med en gang. De vet ikke hva det er med oss, men de oppfatter oss ofte som litt spesielle. Det handler ikke om at vi gjør noe galt, men det handler om at de blir usikre. Når du finner klassens ADHD-ere og autister kommer du til å kunne kommunisere på en bedre måte. Vi forstår hverandre bedre enn vi skjønner nevrotypiske. Har du noen anledning til å orientere de på kullet ditt om tilstanden din, så de får litt økt forståelse? Det har jeg gjort på jobben, og har bare positive opplevelser med det. Privat så har de fleste jeg omgås en eller anne nevrospicy diagnose, og det er ikke tilfeldig. Det handler ikke om at de ikke liker deg. De har en annen måte å kommunisere på, og føler seg ubevisst tryggere med nevrotypiske personer. Som student opplevde jeg mye av det samme som du beskriver. Jeg flyttet fra barndomsvennene, der jeg hadde vært aktiv og sosial, og kom til en helt annen setting. Det var en ensom affære å være student, men jeg kom meg gjennom det. Alt ble bedre da jeg begynte å jobbe. Jeg tipper at du virkelig nerder når du finner noe som er spennende, og vet alt om de temaene. Andre kan rett og slett bli litt utilpass av å ikke henge helt med. Her om dagen snakket jeg med en dame som har autisme, og hun sa at: "Det er så kjedelig å snakke med normale folk, for de har ikke greie på noen ting!" Jeg lo av det fordi jeg kjenner meg litt igjen. Når jeg hører eller leser om noe jeg ikke vet, men blir nysgjerrig på, så har jeg googlet alt om temaet og tilliggende herligheter i.l.a. de neste par timene og glemmer alt annet jeg burde har gjort... Klassisk ADHD-trekk, som nevrotypiske personer ikke skjønner. Det her!!! Jeg er i tredveåra nå, men har endelig funnet «min gjeng». Samtlige har adhd 😂 har selv adhd og er på spekteret. Anonymkode: 31b75...ba5 1 1
Maleficenta Skrevet 17. mars 2023 #16 Skrevet 17. mars 2023 AnonymBruker skrev (På 16.3.2023 den 12.45): Dette begynner å bli veldig sårt😞unnskyld for langt innlegg, håper noen vil svare for jeg er så langt nede nå. Jeg er en kvinne i begynnelsen av 20-årene som studerer. Før, da jeg var yngre, var jeg svært sosial. Gikk på treninger, var med i en stor vennegjeng, var svært sjeldent alene, fant på mye gøy. Så utviklet jeg sterk sosial angst etter at jeg og vennene mine flyttet fra hverandre for å studere i forskjellige byer. Jeg har i tillegg ADHD, om det er relevant. Og det er mistanke om autisme, men jeg har normalt intellekt, vanlig språk og har som sagt ikke hatt problemer med å utvikle vennskap tidligere(er nok også grunnen til hvorfor dette ikke har blitt oppdaget før voksen alder). Uansett, så studerer jeg nå og har blitt kjent med mange i kullet min, men ingenting utvikler seg til vennskap. Jeg føler at når jeg blir kjent med noen og vi har det fint, så kommer det alltid en 3.person inn og person 1(som jeg har blitt venn med) foretrekker person 3 og de blir bestiser og jeg får ikke bli med i deres vennskap. Jeg prøver virkelig hardt. Jeg ler og smiler, prøver å snakke med folk, får de til å le(men ikke krampaktig altså, bare litt av og til), har selvironi uten å hakke ned på meg selv og jeg prøver alltid å delta i samtaler. Jeg går på sosiale sammenkomster til tross for angsten min, men ingenting utvikler seg! Jeg baksnakker aldri, snakker jeg om andre så er det alltid positivt og det er sjeldent jeg snakker om andre. Jeg kan komme med et kompliment om de har farget håret eller kjøpt ny genser. Jeg tar initiativ i gruppeoppgavene, jeg kan diskutere og reflektere og har mine egne meninger, men jeg er heller ikke bastant og hisser meg opp eller noe. Men jeg blir likevel aldri invitert til noe selv om flere i kullet har store sammenkomster og vi snakker godt sammen. selv om jeg tar initiativ i gruppeoppgaver og kan snakke og diskutere, må jeg innrømme at jeg er ikke den med den høyeste stemmen og den som sier mest. Jeg er litt stille av meg og kan fort bli anonym, men problemet er altså at når jeg prøver å utvikle et vennskap, så er det ingen som er interessert i det. Av og til føler jeg at folk ikke forstår meg eller bare ser rart på meg, og jeg skjønner ikke hva rart jeg har sagt. F.eks så snakket jeg og en i kullet om bacheloren vi skulle skrive og jeg fortalte om noe jeg ville skrive om og hvorfor jeg synes det var så interessant. Da bare så hun på meg uten å svare før hun begynte å scrolle på mobilen(det var hun som tok initiativ til samtalen, bare så det er sagt). Slike ting synes jeg er utrolig sårende, for jeg forstår virkelig ikke hva jeg gjør galt. Jeg hadde også en hobby med en «venninne» fra kullet, der vi gjorde hobbyen sammen, men nå er det lenge siden hun har tatt initiativ til å møtes. Sist gang var det jeg som spurte om vi skulle møtes, men da sa hun nei. Føler at når vi er alene så ler vi og snakker godt sammen, men med en gang det er flere tilstede ser hun ikke på meg en gang. Da er alt jeg sier rart, for hun lager et slikt 🤨 ansiktsuttrykk ofte når jeg sier noe. Råder dere meg til å spørre henne hvorfor det er slik? Hvorfor vi ikke gjør den hobbyen lengre eller om hun i det hele tatt liker meg eller blir det for teit og desperat? Heldigvis har jeg mange gode venner som jeg er med på fritiden, så jeg er ikke helt viggo venneløs, men det å ikke ha noen nære i kullet mitt, alltid være angstfull og stresset fordi jeg ikke har noen, det er så utrolig vondt! Nå er det ingen her som kjenner meg, men jeg har prøvd å beskrive meg og min situasjon så godt jeg kan. Finnes det noen her på kvinneguiden som opplever/har opplevd det samme? Noen som kan se dette fra et utenifraperspektiv som kan gi meg grunner og råd&tips? Anonymkode: 201e3...bac Føler dette er som å lese om meg selv når jeh var på samme alder. For min del hjalp det å flytte til en annen by hvor jeg fikk meg venner. Sliter med å få venner blant nye kolleger da men tenker jeg får sette pris på de vennene jeg har og prioritere dem.
AnonymBruker Skrevet 17. mars 2023 #17 Skrevet 17. mars 2023 Andro skrev (På 16.3.2023 den 15.27): Personer med nevrotypisk fungering spotter oss som er nevrodivergente med en gang. De vet ikke hva det er med oss, men de oppfatter oss ofte som litt spesielle. Det handler ikke om at vi gjør noe galt, men det handler om at de blir usikre. Når du finner klassens ADHD-ere og autister kommer du til å kunne kommunisere på en bedre måte. Vi forstår hverandre bedre enn vi skjønner nevrotypiske. Har du noen anledning til å orientere de på kullet ditt om tilstanden din, så de får litt økt forståelse? Det har jeg gjort på jobben, og har bare positive opplevelser med det. Privat så har de fleste jeg omgås en eller anne nevrospicy diagnose, og det er ikke tilfeldig. Det handler ikke om at de ikke liker deg. De har en annen måte å kommunisere på, og føler seg ubevisst tryggere med nevrotypiske personer. Som student opplevde jeg mye av det samme som du beskriver. Jeg flyttet fra barndomsvennene, der jeg hadde vært aktiv og sosial, og kom til en helt annen setting. Det var en ensom affære å være student, men jeg kom meg gjennom det. Alt ble bedre da jeg begynte å jobbe. Jeg tipper at du virkelig nerder når du finner noe som er spennende, og vet alt om de temaene. Andre kan rett og slett bli litt utilpass av å ikke henge helt med. Her om dagen snakket jeg med en dame som har autisme, og hun sa at: "Det er så kjedelig å snakke med normale folk, for de har ikke greie på noen ting!" Jeg lo av det fordi jeg kjenner meg litt igjen. Når jeg hører eller leser om noe jeg ikke vet, men blir nysgjerrig på, så har jeg googlet alt om temaet og tilliggende herligheter i.l.a. de neste par timene og glemmer alt annet jeg burde har gjort... Klassisk ADHD-trekk, som nevrotypiske personer ikke skjønner. Som mor til to voksne Asbergere så kjenner jeg godt igjen hva du skriver! Faktisk en av de beste forklaringene jeg har lest. Noen her på KG vil ha det til at TS overtenker og innbiller seg dette, og det er ikke noen god tanke for henne. Asbergere er herlige folk. De ser verden ofte fra en litt annen vinkel , og det er lærerikt og interessant å høre om betraktningene de gjør seg. Det er litt av dette som gjør at desse A4- menneskene blir usikre og litt tilbakeholdne. Rett og slett fordi det er uvant og de må tenke litt annerledes hvilket de ikke ønsker eller er komfortable med , og da drar de seg unna. Ofte er tiden til hjelp og at en blir mere moden og erfaren som hjelper en til å stifte varige bekjentskaper. Anonymkode: 57ca8...35c 3 2
AnonymBruker Skrevet 19. mars 2023 #18 Skrevet 19. mars 2023 Jeg forsøker hele tiden å si HEI eller "god morgen" når jeg møter for eksempel kollegaer, eller noe. Forsøker å slå av en liten prat en gang i blant. Men de svarer bare med "å ja" eller lignende ultra-korte kommentarer tilbake igjen. De ønsker heller å glo på mobiltelefonene deres, i stedet for å kommunisere med meg. Null og niks "interesse" for å bli med på ett eller annet, heller. Så ikke vet jeg... Anonymkode: 8a25d...085 1
Sheherasade Skrevet 3. april 2023 #19 Skrevet 3. april 2023 Hvordan går det med deg, TS? Er mamma til en autism/asperger-gutt, og har begynt å lese mye om det. Det du beskriver kan godt høres ut som om du har autisme, ja, uten at det er mulig for oss som leser dette å vite det, eller få en riktig forståelse. Men andre her i tråden på autismespekteret/ADHD gjenkjenner jo det du skriver, så kanskje det er det. Ellers ER DET ekstremt vanskelig å få venner. Jeg har ikke autisme (bombesikker på det), men fant ikke "min gjeng" før jeg var over 30 og flyttet utenlands. Følte aldri at jeg passet inn og fant en god vennegjeng der jeg vokste opp, på studiestedet, eller i Oslo. Det er kjempevanskelig. Det har blitt bedre nå, etter at jeg og andre expats har flyttet tilbake til Norge og vi fremdeles holder kontakten. Men generelt - Norge er ræva for å få venner. Så det er ekstra vanskelig med de som også er autister. Håper du får noen svar fra å bli utredet!
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå