Er ADHD en myte? Hva tenker dere?

[AnonymBruker]

For kontekst, se denne videoen, den er ganske interessant og ganske kort:
https://www.youtube.com/watch?v=wRbbpZKrPd8&ab_channel=ThomasArmstrong

Mine tanker, takk som leser alt:
...Og for ordens skyld, jeg har diagnosen selv. Jeg medisineres også, og opplever vesentlig bedre livskvalitet grunnet dette. Da jeg fikk diagnosen for mange år siden, følte jeg (som mange) at jeg endelig ble forstått, at jeg visste hva som var galt med meg, og så videre. 
Men, da jeg ble utredet virket det som om det eneste de brydde seg om, var at jeg hadde hatt symptomatikk både som barn og voksen. De visste om min traumatiske oppvekst og vanskelige familierelasjoner, og vektla likevel mammas vitnesbyrd om min atferd som barn helt ukritisk. Hun hadde jo rett - jeg var akkurat som beskrevet. Men hvorfor? Det virker ikke som om de orker å spørre hvorfor. ADHD-diagnosen var et pakkeløp uten like. Det tok tid, men jeg følte vel ikke egentlig at mine individuelle omstendigheter ble fokusert på utover hvorvidt de scoret meg høyt eller lavt i et skjema.

Jeg er altså ikke i tvil om at ADHD-symptomatikken eksisterer - at noen av oss ganske enkelt produserer for lite dopamin, og derfor trenger medisiner og andre mestringsstrategier - selvsagt. Nå har jeg ennå til gode å møte en eneste voksen med ADHD som ikke har snakket om vanskelig barndom. Joda, barndommen blir selvsagt vanskelig også av å ha ADHD, men alle jeg har snakket med har henvist til eksterne omstendigheter; skillsmisser, mobbing, vold og incest, streng religiøsitet osv. Har ennå ikke møtt noen som mente barndommen var helt perfekt og idyllisk utenom ADHD-symptomene. 

Jeg sier ikke at vi med diagnosen ikke bør medisineres. Uansett årsak har vi jo kommet dit at hjernene våre ikke produserer nok dopamin, og skal vi fungere i hverdagen, trengs resepten. Men nåværende beskrivelse av ADHD legger liksom fokus på ting som ikke kan kontrolleres, nemlig genetikk - som om ADHD bare er noe som oppstår helt uten årsak. 
Jeg tenker at i beste fall er ADHD en sykeliggjøring av mennesker som bare passer bedre til å gå på jakt og gjøre tungt fysisk arbeid - i verste fall er det en ansvarsfraskrivelse for de voksne, som av ulike årsaker ikke vil innrømme å ha medvirket til en traumatisk barndom.

Hva tenker dere?
 

 

Anonymkode: c40b2...c70

[AnonymBruker]

ADHD er bevist. Man ser fysiske forskjeller i hjernene

Anonymkode: 22208...540

[AnonymBruker]

Jeg tenker også at forskjeller i hjernen osv kan komme veeeldig tidlig av f.eks. omsorgssvikt, selv en "mild" form for det, hvor foreldrene gjør så godt de kan, ut ifra sine (dårlige) forutsetninger.

Skjønner ikke at man ser på adhd som medfødt og veldig arvelig. Jeg tenker sjansen er stor for at mor har sine problemer, som kan påvirke barnet i magen og de første månedene etter fødsel.

Jeg kjenner heller ikke til noen som ikke har hatt oppvekst med psykisk sykdom, rus etc. hos de nærmeste. Eller diverse traumer.

Jeg utredes også, og vil gjerne ha diagnosen for de som har adhd får jo endel verktøy og medisin som funker.

Noen ganger leser jeg ting som tyder på at det faktisk er medfødt, andre ganger leser jeg ting som får meg til å tvile.

Tenker også at min eventuelle adhd har gjort det verre for meg å takle diverse under oppveksten.

 

Føler det er litt som svangerskapsforgiftning. "Man vet ikke hva som forårsaker det, det er uforskyldt fra mors side." Men har ikke "alle" med svangerskapsforgiftning dårlig kosthold, er lite fysisk aktive, stresser osv?

Anonymkode: 68683...b7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

ADHD er bevist. Man ser fysiske forskjeller i hjernene

Anonymkode: 22208...540

Nei, det man ser er at dopaminreseptorer ikke lyser opp slik de skal, samtidig som hippocampus og amygdala er litt mindre. Nøyaktig det samme ser man også hos folk med C-PTSD - altså repeterte traumer over lang tid. Gjerne fra barndommen. Så ja, hjernene er forskjellige, men det beviser ikke at ADHD er medfødt. Det beviser bare at noe skjedde med hjernen. 

Anonymkode: c40b2...c70

[Gjest takinova]

Jeg tror sånn passelig på det. Hvorfor er det en epidemi av adhd nå?

Dårlig oppførsel er den reelle diagnose på flere av dem.

[AnonymBruker]

takinova skrev (1 minutt siden):

Jeg tror sånn passelig på det. Hvorfor er det en epidemi av adhd nå?

Dårlig oppførsel er den reelle diagnose på flere av dem.

Som pedagog selv vil jeg påstå at inntil en viss alder, finnes ikke dårlig oppførsel hos barn. Det finnes kun utilgjengelige eller aggressive foreldre, dårlig oppfølging, dårlig grensesetting osv. Ekstremt få barn (jeg kan ikke si "ingen", selv om jeg egentlig mener det) vil bare "oppføre seg dårlig". Noen barn har spesielle behov foreldrene ikke makter å etterkomme, men da oppfører jo ikke barnet seg dårlig - hen prøver bare å finne en måte å tilfredsstille behov på. Et barn som opptrer aggressivt ovenfor andre har kanskje ekstra behov for trygghet fordi den ikke finnes hjemme, osv. - barnet forsøker å være på offensiven for å beskytte seg selv. Slik var jeg nemlig selv, og jeg hadde det veldig vanskelig grunnet en oppfarende far. 

Jeg tenker at mange barn får ADHD-diagnosen ganske enkelt fordi apparatet rundt ikke makter å følge dem opp. Det er svært trist, spesielt når det resulterer i at de blir satt på medisiner. Jeg synes det er ekstremt merkelig at regelrett amfetamin gis til barn, samtidig som man er veldig klare over at stimulanter ikke er heldige for hjernens utvikling. Jeg har lest at medisinsk amfetamin kan ha nervegenererende effekt for voksne (altså, at vaner de danner mens de står på medisiner kan videreføres selv om de slutter fordi hjernen har bygd seg opp rundt vanen), men ikke for barn. 

Anonymkode: c40b2...c70

[Myml1]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For kontekst, se denne videoen, den er ganske interessant og ganske kort:
https://www.youtube.com/watch?v=wRbbpZKrPd8&ab_channel=ThomasArmstrong

Mine tanker, takk som leser alt:
...Og for ordens skyld, jeg har diagnosen selv. Jeg medisineres også, og opplever vesentlig bedre livskvalitet grunnet dette. Da jeg fikk diagnosen for mange år siden, følte jeg (som mange) at jeg endelig ble forstått, at jeg visste hva som var galt med meg, og så videre. 
Men, da jeg ble utredet virket det som om det eneste de brydde seg om, var at jeg hadde hatt symptomatikk både som barn og voksen. De visste om min traumatiske oppvekst og vanskelige familierelasjoner, og vektla likevel mammas vitnesbyrd om min atferd som barn helt ukritisk. Hun hadde jo rett - jeg var akkurat som beskrevet. Men hvorfor? Det virker ikke som om de orker å spørre hvorfor. ADHD-diagnosen var et pakkeløp uten like. Det tok tid, men jeg følte vel ikke egentlig at mine individuelle omstendigheter ble fokusert på utover hvorvidt de scoret meg høyt eller lavt i et skjema.

Jeg er altså ikke i tvil om at ADHD-symptomatikken eksisterer - at noen av oss ganske enkelt produserer for lite dopamin, og derfor trenger medisiner og andre mestringsstrategier - selvsagt. Nå har jeg ennå til gode å møte en eneste voksen med ADHD som ikke har snakket om vanskelig barndom. Joda, barndommen blir selvsagt vanskelig også av å ha ADHD, men alle jeg har snakket med har henvist til eksterne omstendigheter; skillsmisser, mobbing, vold og incest, streng religiøsitet osv. Har ennå ikke møtt noen som mente barndommen var helt perfekt og idyllisk utenom ADHD-symptomene. 

Jeg sier ikke at vi med diagnosen ikke bør medisineres. Uansett årsak har vi jo kommet dit at hjernene våre ikke produserer nok dopamin, og skal vi fungere i hverdagen, trengs resepten. Men nåværende beskrivelse av ADHD legger liksom fokus på ting som ikke kan kontrolleres, nemlig genetikk - som om ADHD bare er noe som oppstår helt uten årsak. 
Jeg tenker at i beste fall er ADHD en sykeliggjøring av mennesker som bare passer bedre til å gå på jakt og gjøre tungt fysisk arbeid - i verste fall er det en ansvarsfraskrivelse for de voksne, som av ulike årsaker ikke vil innrømme å ha medvirket til en traumatisk barndom.

Hva tenker dere?
 

 

Anonymkode: c40b2...c70

Kjenner flere med normal barndom med adhd så da vet du det 

Endret 16. mars 2023 av Myml1

[Mizzy]

Det er en høyst reell lidelse

[AnonymBruker]

Myml1 skrev (Akkurat nå):

Kjenner flere med normal barndom med adhd så da vet du det 

Dette blir selvsagt anekdote mot anekdote, men jeg lurer på om det du sier stemmer - kanskje de selv ikke husker vanskelige ting som har skjedd, eller ikke forstår deres relevans. Evt. at de ikke tør være åpne om ting som har skjedd. 

Anonymkode: c40b2...c70

[Majer]

Det er bevist nevrologiske ulikheter i hjernen, samt at man knytte enkelte genetiske varianter opp mot økt forekomst av adhd. ADHD har blitt en stadig mer vanlig diagnose som følge av at samfunnet stiller stadig større krav til å følge en mal for hvordan man skal leve. Den såkalte "høyremalen" som Erna Solberg forfekter. Det er altså mindre frihet enn før- noe som gir seg utslag som økt forekomst av diagnosen. Hadde samfunnet vært  som for hundre år siden ville folk med adhd levd de samme livene som alle andre og det hadde dermed ikke trengt å være en diagnose folk hadde trengt å få. Det finnes eks ekstremt mange med mindre "hull" i hjertet, men det er først et problem når man blir toppidrettsutøver. 

Endret 16. mars 2023 av Majer

[Kullsyrevann]

Det er jo forskning rundt det at psykopater har hatt tilfeller av hodeskader i barnedommen, tror det er en faktor. Mange seriemordere som har vært utsatt for dette (ikke at jeg påstår de er på lik linje med folk med ADHD). Husker jeg hørte på en podcast med Miley Cyrus hvor hun sa at hun fikk en kraftig hodeskade som barn, og hun mente det garantert hadde en innvirkning på atferden hennes som voksen. På samme måte som at autisme er spekulert i å være koblet til mødre med mangel på vitamin D under svangerskapet, eller at barn som er veldig premature ofte ligger dårlig an statistisk sett på flere områder. Hvorfor vi fungerer forskjellig og oppfyller kriterier for diagnoser har mest sannsynligvis en naturlig forklaring. Om det så skjer i livmoren, under formative år eller miljømessige faktorer. 

[Myml1]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker også at forskjeller i hjernen osv kan komme veeeldig tidlig av f.eks. omsorgssvikt, selv en "mild" form for det, hvor foreldrene gjør så godt de kan, ut ifra sine (dårlige) forutsetninger.

Skjønner ikke at man ser på adhd som medfødt og veldig arvelig. Jeg tenker sjansen er stor for at mor har sine problemer, som kan påvirke barnet i magen og de første månedene etter fødsel.

Jeg kjenner heller ikke til noen som ikke har hatt oppvekst med psykisk sykdom, rus etc. hos de nærmeste. Eller diverse traumer.

Jeg utredes også, og vil gjerne ha diagnosen for de som har adhd får jo endel verktøy og medisin som funker.

Noen ganger leser jeg ting som tyder på at det faktisk er medfødt, andre ganger leser jeg ting som får meg til å tvile.

Tenker også at min eventuelle adhd har gjort det verre for meg å takle diverse under oppveksten.

 

Føler det er litt som svangerskapsforgiftning. "Man vet ikke hva som forårsaker det, det er uforskyldt fra mors side." Men har ikke "alle" med svangerskapsforgiftning dårlig kosthold, er lite fysisk aktive, stresser osv?

Anonymkode: 68683...b7f

Mange som blir Feil diagnosert med adhd om de egentlig har CPTSD, har selv cptsd og mange symptomer ligner på ADHD. Dårlig forståelse for cptsd blant mange psykologer er vell en av grunnene til at det blir adhd i stede. Mamma fikk adhd diagnose, selv om det ikke var tegn på ADHD i barndom, og hun har vært gjennom mange år med psykisk og fysisk voldelig samboer og det mest sannsynlig er cptsd og ikke adhd. 

[AnonymBruker]

Så klart finnes det. Slutt å stille sånne tullespørsmål! 

Anonymkode: 84c5d...00d

[AnonymBruker]

Myml1 skrev (1 minutt siden):

Mange som blir Feil diagnosert med adhd om de egentlig har CPTSD, har selv cptsd og mange symptomer ligner på ADHD. Dårlig forståelse for cptsd blant mange psykologer er vell en av grunnene til at det blir adhd i stede. Mamma fikk adhd diagnose, selv om det ikke var tegn på ADHD i barndom, og hun har vært gjennom mange år med psykisk og fysisk voldelig samboer og det mest sannsynlig er cptsd og ikke adhd. 

Hvis man er rævva til å diagnostisere, så kan man jo ta feil....

Anonymkode: 84c5d...00d

[Myml1]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvis man er rævva til å diagnostisere, så kan man jo ta feil....

Anonymkode: 84c5d...00d

Ja, her prater psykologene på dps i team, som sikkert alle andre plasser. Mange som er ræva på det. 

[AnonymBruker]

Hei!

Har selv diagnosen og er medisinert. Jeg har imidlertid hatt en «perfekt» barndom, sett bort fra symptomene. Trygge og oppofrende foreldre med tydelige grenser, gode venner og et bra skolemiljø. Dette tror jeg kanskje forsterket problemene med ADHD, for det ble på en måte vanskeligere å akseptere at jeg hadde det så vanskelig når alt rundt meg var så bra. Det førte til lengre perioder der jeg «skapte» problemer eller vansker som egentlig ikke var reelle, rett og slett for å ha et ytre kaos som kunne samsvare med det indre. 
 

Jeg tror nok ikke at ADHD er en myte. Jeg tror heller at ADHD er altfor «sykeliggjort». Dysleksi handler jo også om endringer i hjernen som gir til dels store utfordringer, men det er på en mer akseptert diagnose i samfunnet. Det er nok helst oppfatningen av ADHD som bør endres litt. Det er ikke en så «dramatisk» diagnose som jeg får inntrykk av at mange mener det er. Selv om symptomene for enkelte kan føre til store vansker.

Anonymkode: 8a625...8ad

[Myml1]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Dette blir selvsagt anekdote mot anekdote, men jeg lurer på om det du sier stemmer - kanskje de selv ikke husker vanskelige ting som har skjedd, eller ikke forstår deres relevans. Evt. at de ikke tør være åpne om ting som har skjedd. 

Anonymkode: c40b2...c70

Gift med en med adhd. Han fikk diagnose veldig tidlig og ene barnet vårt har arvet det. Ingen av de har opplevd traumer eller hatt en vond oppvekst. Normal familie med normalt liv. Det er arvelig. Kan vell heller forske på hvorfor så mange kvinner blir tiltrekt til menn med adhd og får så mange barn med de? Kanskje derfor det er økende? 

Det er jo et utsagn om at kvinner tiltrekkes av bad boys. Gutter med adhd har kanskje mer guts og ståpåvilje og er mer impulsive, blir ofte stemplet med bad boy stempel. De er impulsive og tenker kanskje ikke på konsekvensen bak sex, får ofte unger med flere kvinner (kjenner flere menn med adhd som har 3-4 baby moms) 

De sprer da videre adhdgenet. 

Man kan spekulere på alle mulige måter dette har oppstått på, faktumet er at vi ikke kommer til å få et 100%svar på hvordan eller hvorfor det finnes adhd 

[AnonymBruker]

ADHD har ikke noe med traumer å gjøre. Det er bare veldig arvelig. 

Anonymkode: 84c5d...00d

[Andro]

ADHD er en nevrologisk, medfødt tilstand, som er sterkt arvelig. Det korrelerer veldig med flere andre nevrodivergente tilstander.
Når noen sier at man kan få ADHD av barndomstraumer osv. så er dette feil . Man kan få mange av de samme symptomene som ADHD, dersom man har cPTSD, men det er ikke det samme. Årsakene er ulike, og det er også behandlingen.

Jeg har ADHD, og jeg hadde ingen vanskelig barndom. Siden jeg er oppvokst som jente har jeg også maskert symptomene for godt, mer med tiltagende alder. Som lite barn var jeg en apekatt, som måtte berges fra tretopper, hustak og stri elv. Som voksen er jeg veldig klar over min svake impulskontroll, og unngår risikosituasjoner.
ADHD er ikke en sykdom, det er en tilstand. Tilstanden er livsvarig, men man har hjelpemidler for å dempe symptomene, og øke livskvaliteten. Ts sine påstander om sykeliggjøring er tull.

ADHD går ikke ut over intelligensen, iblant tvert om. Utfordringen er svikten i de eksekutive funksjonene, som gjør at vi sliter mer med å få ting unna. De fleste av oss lærer mestringsstrategier for å komme forbi dette, og kan nå så lang vi vil. Det er grader av ADHD, og det er flere kategorier.

Jeg fikk diagnose som voksen, og det har vært en veldig fin prosess å lære mer og skjønne seg selv bedre. Det gjør det også enklere å planlegge, og få det meste ut av dagene. Livet har blitt lettere rett og slett. Fellesskap med andre som har diagnosen har også vært nyttig.

Når jeg skjønner hvorfor noen ting er vanskelige for meg er det også litt lettere å tilgi seg selv for medfødte svakheter. Samtidig er det en gave å se styrkene bedre også, og kunne satse mer på det jeg har gode forutsetninger for.

[AnonymBruker]

Ja mye myte tror jeg 

Anonymkode: 1d54a...d8a