Nekter å utrede barna for ADHD

[AnonymBruker]

Helt enig i at det bør betegnes som omsorgssvikt. Å nekte utredning er å nekte barnet ditt sine rettigheter på hjelp og hjelpemidler som barnet kan ha stort behov for i oppveksten. Totalt uansvarlig så lenge man er klar over at symptomene og sannsynligheten er der. 

Anonymkode: 0fa8c...776

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hvis skolen virkelig mener at barnet trenger en utredning, men foreldre nekter. Så blir man meldt til barnevernet, for man nekter barnet nødvendig helsehjelp. Og det står svart på hvitt i BV sine retningslinjer og lovverk, at nettopp dét er grunnlag for omsorgsovertakelse, eventuelt tiltak og oppfølging. 

Anonymkode: 7a7ae...da2

Vis meg gjerne litt mer konkrete paragrafer på det der. Som jeg kan bruke som lærer og ikke som barnevernsansatt. Så vidt jeg har fått opplæring i kan skolen kun melde ved alvorlig mishandling, grov  omsorgssvikt uten samtykke fra foreldrene. Eller man kan melde ellers også, men da må foreldrene være informert, og hjelpetiltak er frivillig. Og det går gjerne på bekostning av fremtidig samarbeid... 

Dessuten er ikke skolen i en sånn situasjon at de kan sette en diagnose. De kan mistenke, og sette inn tiltak som hjelper barna (veldig mange tiltak for barn med ADHD er bra for mange barn), og dermed kan det være at ungene fungerer bedre på skolen enn hjemme. Og å skrive en bekymringsmelding basert på at det går sånn halvveis greit på skolen går jo ikke akkurat. Vi kan jo bare skrive om hva vi ser. 

 

Så jeg har i flere situasjoner som lærer slitt med nettopp dette. 

Anonymkode: 3e7dc...b77

[Silva Pluvialis]

Jeg kan forstå at foreldre motsetter seg utredning når barna kan risikere å bli feildiagnostisert. På samme måte som det kan ødelegge en barndom å ikke bli diagnostisert og få hjelp, kan det også ødelegge en barndom å bli feildiagnostisert.

[AnonymBruker]

Ts her.

Jeg håper på å få overtalt far til å henvise begge ungene til BUP. Jeg har helt grei dialog med mor, så skal kunne ta det med henne også, tror faktisk hun er mer åpen for det enn det han er. 
 

Hverdagen i dette hjemmet er langt fra harmonisk. I tillegg sliter far med samvittighet siden han «bare» har de 50\50 .. I starten trodde jeg bare han var sykt «snill» i oppdragelsen av de, men det viser seg jo med tiden at dette ikke er ett tilfelle . Skjønner ikke hvorfor han ikke klarer å se at hverdagen og oppdragelsen vil kunne bli lettere med å gå veiledning og råd om hvordan han skal forholde seg til de. Jeg mener den ene tingen som gjør det ekstra vanskelig er delt bosted. Jeg opplevde de litt bedre i sommer når de var hos han i 4 uker. Litt mer rutiner og forholde seg til. Vet det er stor forskjell hos mor, det tenker jeg forverrer situasjonen . Noen av dere som har ADHD som vet om delt bosted kan gjøre det enda vanskeligere ? 

Anonymkode: de0d5...6a9

[Andro]

Silva Pluvialis skrev (Akkurat nå):

Jeg kan forstå at foreldre motsetter seg utredning når barna kan risikere å bli feildiagnostisert. På samme måte som det kan ødelegge en barndom å ikke bli diagnostisert og få hjelp, kan det også ødelegge en barndom å bli feildiagnostisert.

Kan forsikre om at det er en omfattende vurdering man går gjennom, og at feilmarginen er liten.
Ikke blir man utsatt for noen form for skummel behandling med denne diagnosen heller.

[AnonymBruker]

Din bekjent har jo et poeng. Adhd er kraftig overdiagnostisert i 2023 fordi det helt åpenbart er billigere for samfunnet å si at det er noe galt med noen av barna heller enn å tilby det barn har krav på - individuelt tilpasset undervisning. I en klasse på 30 barn kan man regne med at barna lærer på 25 ulike måter. Vi forstår alle hvor dyrt tilpasset undervisning ville blitt. Så også «systemet». (Myndigheter, leger og skoleeier). Alle er meget motiverte for å eskalere antallet barn med diagnoser. Det er intet som tyder på at denne utviklingen er annet enn enormt negativ for barna.

Verdien av en diagnose? En hjelpelærer uten utdannelse. Har det noen reell verdi? Eller tilbud om medisinering som har 1000 kjente bivirkninger. Har det så mye verdi? De foreldre som i 2023 ser på diagnoser som udelt positive har ikke fulgt med i timen. Fagmiljøene selv er nå åpent kritiske.
 

Din bekjente kan jo tilpasse hverdagen til barna helt uten diagnose. Men velger likevel ikke å gjøre dette. Hva får deg til å tro at vedkommende vil tilrettelegge med en diagnose? Barns diagnose er dessuten ofte utløst av foreldrenes mangel på evne til oppdragelse. Så der er en faktor. Har Ole adhd eller er han bare offer for en lat mor og en fraværende far som ikke setter grenser og samtidig ikke gir Ole riktig opplæring? Begge deler tar samme form for adferd. 

 

Anonymkode: e6cf4...2e4

[Silva Pluvialis]

Andro skrev (3 minutter siden):

Kan forsikre om at det er en omfattende vurdering man går gjennom, og at feilmarginen er liten.
Ikke blir man utsatt for noen form for skummel behandling med denne diagnosen heller.

Er feilmarginen så stor? En del barn med traumer kan utvise symptomer som kan minne om ADHD eller autismespekterforstyrrelse. Det kan være vanskelig å skille tilstandene. Medfødt eller ikke? Hva blir konsekvensene hvis barnet feildiagnostiseres, og dermed går ubehandlet for traumer inntil voksen alder fordi vanskene er vurdert til å være medfødte? 

[Andro]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Noen av dere som har ADHD som vet om delt bosted kan gjøre det enda vanskeligere ? 

Det er et klokt spørsmål. Vi sliter med å avslutte ting, og vi sliter med å starte ting, så vi trenger rutiner.
Samtidig kjeder vi oss lett og trenger nye stimuli, så en hverdag med faste rutiner på ting som tider, måltidsrytme og slik, men ulik berikelse imellom (tur, tv, aktiviteter osv.) er det ideelle.
Jeg tenker at det er viktig for alle barn å slippe å være ansvarlige for logistikken mellom samvær. At de voksne har full kontroll på bager, pakking og utstyr, hentider og slik, så ingen beskjeder går via barna.

Kanskje hadde det vært lettere for dem med to uker her og to uker der, så byttene ikke kom så hyppig?

Er de store nok til å si noe om hva som fungerer best for dem selv?

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ts her.

Jeg håper på å få overtalt far til å henvise begge ungene til BUP. Jeg har helt grei dialog med mor, så skal kunne ta det med henne også, tror faktisk hun er mer åpen for det enn det han er. 
 

Hverdagen i dette hjemmet er langt fra harmonisk. I tillegg sliter far med samvittighet siden han «bare» har de 50\50 .. I starten trodde jeg bare han var sykt «snill» i oppdragelsen av de, men det viser seg jo med tiden at dette ikke er ett tilfelle . Skjønner ikke hvorfor han ikke klarer å se at hverdagen og oppdragelsen vil kunne bli lettere med å gå veiledning og råd om hvordan han skal forholde seg til de. Jeg mener den ene tingen som gjør det ekstra vanskelig er delt bosted. Jeg opplevde de litt bedre i sommer når de var hos han i 4 uker. Litt mer rutiner og forholde seg til. Vet det er stor forskjell hos mor, det tenker jeg forverrer situasjonen . Noen av dere som har ADHD som vet om delt bosted kan gjøre det enda vanskeligere ? 

Anonymkode: de0d5...6a9

Først ville jeg jo snakket med mor.

Bare vær ærlig: du opplever de som herlige unger, og mener de bør utredes fordi du er helt sikker på at far selv har ADHD men er i fornektelse.

Forklar det du opplever: dårlig selvbilde i leksesituasjon som ender med gråt. Det gir ikke en god følelse for barn!

Om de ender med diagnose kan ting legges opp slik at man får frem langt mer mestringsfølelse og ikke bare stanger hodet i veggen fordi skolesystemet er rigid lagt opp og ikke tilpasset nevroatypisk.

Ovenfor far kan du jo forsøke det økonomiske aspektet - de kan søke grunn/hjelpestønad. 

[AnonymBruker]

Andro skrev (1 time siden):

Å nekte barn ADHD-utredning ser jeg på som like uopplyst og dumt som å nekte vaksiner.

Enig. Har to bekjente som fikk barndommen ødelagt pga udiagnosert adhd. Søsteren min slet også mye, inntil hun ble diagnosert i en alder av 30. Mye som kunne vært annerledes om det ble fanget opp. 

Anonymkode: dbd2f...b38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Din bekjent har jo et poeng. Adhd er kraftig overdiagnostisert i 2023 fordi det helt åpenbart er billigere for samfunnet å si at det er noe galt med noen av barna heller enn å tilby det barn har krav på - individuelt tilpasset undervisning. I en klasse på 30 barn kan man regne med at barna lærer på 25 ulike måter. Vi forstår alle hvor dyrt tilpasset undervisning ville blitt. Så også «systemet». (Myndigheter, leger og skoleeier). Alle er meget motiverte for å eskalere antallet barn med diagnoser. Det er intet som tyder på at denne utviklingen er annet enn enormt negativ for barna.

Verdien av en diagnose? En hjelpelærer uten utdannelse. Har det noen reell verdi? Eller tilbud om medisinering som har 1000 kjente bivirkninger. Har det så mye verdi? De foreldre som i 2023 ser på diagnoser som udelt positive har ikke fulgt med i timen. Fagmiljøene selv er nå åpent kritiske.
 

Din bekjente kan jo tilpasse hverdagen til barna helt uten diagnose. Men velger likevel ikke å gjøre dette. Hva får deg til å tro at vedkommende vil tilrettelegge med en diagnose? Barns diagnose er dessuten ofte utløst av foreldrenes mangel på evne til oppdragelse. Så der er en faktor. Har Ole adhd eller er han bare offer for en lat mor og en fraværende far som ikke setter grenser og samtidig ikke gir Ole riktig opplæring? Begge deler tar samme form for adferd. 

 

Anonymkode: e6cf4...2e4

Ts her. 
 

Jeg vet at ADHD er kraftig over diagnosert. Spesielt etter pandemien! Jeg mener disse barna har så store vansker i det sosiale både på skolen og hjemme, at de ville hatt stort utbytte av av deres omsorgspersoner gav de lik oppdragelse og regler, og at de blir møtt med respekt for sine føelser. Vet de ofte får beskjed om å ikke føle slik de gjør, fordi det er feil! Det verste man kan gjøre som foreldre er å undertrykke følelser. Dersom ett barn på 8-9 år gråter, hjelper det ikke at foreldren forteller barnet at nå er du baby som gråter. Ett barn med ADHD føler ikke det samme, som ett barn uten ADHD selv om de går gjennom det samme. (Det gjør ingen barn eller voksne for såvidt) Men, her bør foreldre og andre omsorgspersoner, lærere og familiemedlemmer sette seg inn i diagnosen og møte barnet slik barnet fortjener å bli møtt (mener jeg) det er umulig uten diagnosen virker det ut som.. Og fortsetter det som det er nå, vil dette gi barnet særdeles dårlig grunnlag for når de blir ungdommer og voksne. Det ble nevnt her oppe at angst og depresjon er noe av det som kan opptre. Det tenker jeg er forferdelig trist, bare fordi foreldrene har fordommer mot en diagnose .. Jeg ser på diagnosen som en styrke, ikke en svakhet. 

Anonymkode: de0d5...6a9

[Andro]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Adhd er kraftig overdiagnostisert i 2023

Din bekjente kan jo tilpasse hverdagen til barna helt uten diagnose.

***
Barns diagnose er dessuten ofte utløst av foreldrenes mangel på evne til oppdragelse.

Nei, ADHD har alltid vært underdiagnostisert, og det er ikke før i de seinere årene man har skjønt mer av koblingen mellom årsak og det som observeres, altså adferd. De som ikke har hatt synlig problemadferd har gått helt under radaren.

Det er sant at man kan tilpasse veldig mye uten diagnose. I alle fall hjemme. På skolen og andre eksterne steder er det verre, der kreves det (heldigvis) dokumentasjon. Tilpasning skal være kunnskapsbasert.

ADHD er ikke utløst av foreldres oppdragelse. Det er en direkte løgn. ADHD er en nevrologisk tilstand som er medfødt, og svært arvelig. Man har bl.a mindre dopaminproduksjon og man har svikt i eksekutive funksjoner i hjernen. Årsaken til at du tror som du gjør er muligens fordi cPTSD kan gi lignende symptomer som ADHD, men det avklares under utredning. Det skal ikke håndteres på samme måte, siden årsakene ikke er de samme.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, det er vel foreldrene som bestemmer. Eksen min kuttet kontakt med moren sin da han i voksen alder fant ut at hun nektet å få ham utredet for ADHD da han var barn. Fikk diagnosen da han var snart 40, og har slitt hele livet. Han ble så bitter over å ha blitt frarøvet hjelp i barndommen. 

Anonymkode: 77641...3ae

Nøyaktig dette jeg tenkte kommer til å skje i fremtiden. Det er da en million ganger bedre med tidlig innsats enn å late som det ikke er der og la barna slite! Jeg har en venn som ikke fikk diagnose før i voksen alder, og trodde i alle år han egentlig var tilbakestående for han sleit sånn. 

Anonymkode: 7decf...1d3

[AnonymBruker]

Til dere som mener ADHD er overdiagnostisert... Jeg hørte noen som sa her om dagen at norsk kriminalitet hadde vært lavere om flere hadde fått hjelp med ADHD tidligere. 

Det var en tankevekker. 

I min klasse (småskolen) har jeg nå 45% av elevene på vei inn i BUP. Det er jo egentlig helt sinnsykt mange, og det høres jo ut det jeg er en lærer som bare leter etter diagnose og henviser i øst og vest. Men blant alle disse  er det foreldrene som ønsker det mest, med full støtte fra meg. 

 

Anonymkode: 3e7dc...b77

[AnonymBruker]

Det er til syvende og sist opp til foreldrene. Men jeg ble selv diagnostisert i voksen alder, etter et helt liv der jeg har kjent på at det er «noe galt» med meg. Uten å forstå hvorfor. 
 

Dersom barn med ADHD blir diagnostisert, vil det fra barndommen ha en forståelse for at de må jobbe litt annerledes med tanker/handlinger enn mange andre. Jeg tror det på sikt vil gi dem langt bedre forutsetninger for å klare seg godt når de blir eldre, og ikke minst for sitt eget selvbilde sin del. 

Anonymkode: 48ce9...d00

[AnonymBruker]

Nei det er ikke lett å få gjort noe når foreldrene nekter… Her har mest sannsynslig stesønn adhd, og samboer har prøvd å overtale eksen til å få ham utredet, men hun nekter. Hun skulle bare visst hvor mye ubehag hun hadde spart sønnen for om han fikk hjelp… Og vår familie har nesten gått i oppløsning pga utfordringene med ham, som egentlig er en veldig søt og godhjertet gutt. 

Fra de er 16 år kan de oppsøke helsehjelp uten samtykke fra foreldrene, men det fordrer jo at de ser behovet selv… 

Anonymkode: bc02a...e4c

[AnonymBruker]

Typisk at du som utenforstående er helt sikker på at noen andres barn definitivt har ADHD, som om du har noen som helst ekspertise på området eller vet alt om barnet i alle situasjoner. Hvorfor i all verden mener du at du er berettiget til å fortelle andre foreldre hva de skal gjøre eller ikke gjøre med barnet sitt? Skjerp deg og hold deg til ditt eget fagområde, hvis du i det hele tatt har et da. 

Anonymkode: 5488c...ce7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.3.2023 den 14.17):

En betjent av meg har to barn som definitivt har ADHD. Han mener det er negativt å ha denne diagnosen, og innrømmer selv han har fordommer fra sin egen barndom. 
 

Dette er ikke noe jeg tror, jeg har flere barn selv, og har jobbet tett med dette så har erfaring. Lurer på hva jeg kan gjøre for at foreldrene skal se fordel med å diagnose. Det er veldig vondt å sitte som tilskuer å se på, og jeg lurer på hvorfor skolen ikke sier noe ? Er det faktisk sånn at hvis foreldrene ikke ønsker å utrede så slipper de dette ? Begge barna har store sosiale vansker, og har 6 av 6 symptomer på diagnosen . Jeg mener dette er omsorgssvikt, de trenger virkelig hjelp! (Jeg er meget involvert i deres hverdag) 

Anonymkode: de0d5...6a9

Har en som ikke fikk hjelp og ble utredet selv hcor mange symptomer hab hadde på det og alle sa at han har det. For det at moren gadd ikke! Slet ned det hele ungdomstiden. Og i ung voksen alder. Til han fikk hjelp og diagnose. Hadde han visst det før hadde alt vært mye lettere. Bedre oppfølging,hjelp,medisiner,tilrettelegging, osv.

Her bør du melde de til  bv om de ikke forstår hvor dumt det er å ikke søke hjelp! SVIKT!

 

Anonymkode: e54ee...c33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.3.2023 den 15.37):

Vis meg gjerne litt mer konkrete paragrafer på det der. Som jeg kan bruke som lærer og ikke som barnevernsansatt. Så vidt jeg har fått opplæring i kan skolen kun melde ved alvorlig mishandling, grov  omsorgssvikt uten samtykke fra foreldrene. Eller man kan melde ellers også, men da må foreldrene være informert, og hjelpetiltak er frivillig. Og det går gjerne på bekostning av fremtidig samarbeid... 

Dessuten er ikke skolen i en sånn situasjon at de kan sette en diagnose. De kan mistenke, og sette inn tiltak som hjelper barna (veldig mange tiltak for barn med ADHD er bra for mange barn), og dermed kan det være at ungene fungerer bedre på skolen enn hjemme. Og å skrive en bekymringsmelding basert på at det går sånn halvveis greit på skolen går jo ikke akkurat. Vi kan jo bare skrive om hva vi ser. 

 

Så jeg har i flere situasjoner som lærer slitt med nettopp dette. 

Anonymkode: 3e7dc...b77

§ 13-2.Plikt til å melde fra til barnevernstjenesten

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, skal uten hinder av taushetsplikt melde fra til barnevernstjenesten uten ugrunnet opphold i følgende tilfeller:

a.	når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller utsatt for annen alvorlig omsorgssvikt

b.	når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling

c.	når det er grunn til å tro at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring

d.	når et barn har vist alvorlige atferdsvansker ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd, ved problematisk bruk av rusmidler, eller ved å ha vist annen form for utpreget normløs atferd

e.	når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel. Paragraf c kan være gjeldende her. Store atferdsvansker er også mulig grunnlag.

Anonymkode: 7e0bf...286