Adhd og "flink pike", "perfeksjonist"?

[AnonymBruker]

Er det mulig å ha adhd og føle sterkt at man vil reise seg og gå fra et møte (eller gå vekk fra andre situasjoner det er upassende å stikke fra), men få til å bli sittende?

Altså om man i stor grad får til å fortrenge nokså sterke impulser? Eller er det sånn at om man har adhd så tenker man ikke, man bare føler at man MÅ gå vekk, så man går vekk?

For jeg har mange symptomer og føler at min people pleaser/perfeksjonisme (uten at noe jeg driver med er perfekt) gjør at jeg strever veldig, men at det ikke blir lagt merke til. Bruker masse krefter på fremstå normal, er ekstremt sliten av å ha gjort det i mange år. Og merker at det er vanskeligere enn før å la være å avbryte, svare før spm er stilt ferdig, å sitte i ro når det forventes osv. 

Utredes nå, men nevropsykologen ser ut til å mene at jeg var flink på skolen, så jeg kan ikke ha adhd. Hun tenker mer stereotyp hyper adhd, ikke usynlig flink adhd. Føler jeg er stempla og synes det er vanskelig å samle tankene og utrykke meg til henne.

Begynner nesten å tvile selv, men så vet jeg om mange som har hatt det lignende som meg og som har adhd. Felles for alle er at det ble utreda sent i ungdomsårene eller som voksen.

Anonymkode: ec96b...739

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Er det mulig å ha adhd og føle sterkt at man vil reise seg og gå fra et møte (eller gå vekk fra andre situasjoner det er upassende å stikke fra), men få til å bli sittende?

Altså om man i stor grad får til å fortrenge nokså sterke impulser? Eller er det sånn at om man har adhd så tenker man ikke, man bare føler at man MÅ gå vekk, så man går vekk?

For jeg har mange symptomer og føler at min people pleaser/perfeksjonisme (uten at noe jeg driver med er perfekt) gjør at jeg strever veldig, men at det ikke blir lagt merke til. Bruker masse krefter på fremstå normal, er ekstremt sliten av å ha gjort det i mange år. Og merker at det er vanskeligere enn før å la være å avbryte, svare før spm er stilt ferdig, å sitte i ro når det forventes osv. 

Utredes nå, men nevropsykologen ser ut til å mene at jeg var flink på skolen, så jeg kan ikke ha adhd. Hun tenker mer stereotyp hyper adhd, ikke usynlig flink adhd. Føler jeg er stempla og synes det er vanskelig å samle tankene og utrykke meg til henne.

Begynner nesten å tvile selv, men så vet jeg om mange som har hatt det lignende som meg og som har adhd. Felles for alle er at det ble utreda sent i ungdomsårene eller som voksen.

Anonymkode: ec96b...739

Selvfølgelig. Jeg har adhd og er leder. Jeg går aldri fra møtet og kan selvsagt moderere meg.

Anonymkode: 4b55c...462

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Selvfølgelig. Jeg har adhd og er leder. Jeg går aldri fra møtet og kan selvsagt moderere meg.

Anonymkode: 4b55c...462

Var det like enkelt da du var barn? I hvilke situasjoner fortrengte du impulser da du var barn, når gikk det ikke?

Hender det du ikke får til å moderere deg nå? Når?

Anonymkode: ec96b...739

[AnonymBruker]

Hei!

Det er absolutt mulig å være "perfeksjonist"/"flink pike" og ha ADHD. Jeg fikk diagnose som 30-åring for et år siden. Har hatt medium pluss karakterer stor sett gjennom all skolegang. Begynte å slite litt mer på siste delen av bachelorgraden. Merket mer og mer at "noe var galt med meg" etter at studiene var ferdig og "voksenlivet" lå foran meg.

Klarer å sitte i møter, selv om det byr med midt i mot innimellom. Drodler på notisblokker om det blir for kjedelig/tungt. Har sovna i et møte en gang også 😅

Anonymkode: 84429...1cc

[AnonymBruker]

Litt i samme situasjon. Vil fastlegen skal henvise meg, men siden jeg har klart meg på skolen og vært flink pike mener han jeg ikke kan ha det. Alt arbeidet man har lagt ned, og stressnivået for å få ok karakterer det synes ikke. 

Har en gutt med ADHD og en del i min familie med sterke symptomer på det.  At man ikke klarer å jobbe fullt, går på smell etter smell med utbrendthetsfølese, glemsom, distre, klumsete, vimsete, ukonsentrert, utsetter alt til man må, har konstant tankekjør, alltid hatt lakenskrekk, sliter med det sosiale, blir uvel med tanken på å røre en bok selv om jeg skulle ønske jeg kunne videreutdanne meg, det synes ikke. Bare at jeg har hatt ok karakterer, og ikle vært rebelsk i barndommen. 

Jeg var flink,  men jobbet for det (spesielt i skippertak før oppgaver skulle leveres inn.) Hadde store følelsesmessige svigninger, konstant lav selvtilitt, og følte aldri noe var bra nok. Detfor jobbet jeg så iherdig med skolen og fikk ok karakterer. 

Hadde ikke tenkt tanken før, bare at det var noe "galt" med meg, at jeg ikke passet inn, overfølsom o.s.v, men leste om voksne kvinnet med ADHD, og kjente meg så igjen i omtrent alt.

 

Anonymkode: 59573...8e6

[Angelheart2]

Du beskriver min datter, som har ADHD. Hun selv har hatt mistanke om det i lang tid, men ble avvist på skolen og hos helsesøster, fordi hun hadde 6-ere i nesten alle fag og fungerte bra på skolen. Men ingen så hvor mye energi hun brukte på å være "normal", ikke springe ut fra klasserommet når det ble for mye, ikke trekke seg inn i en krok dersom det ble for mye folk og ikke buse ut med "upassende" og merkelige kommentarer i samtaler med andre. 
Hun ble helt utslitt av dette og gikk til slutt "på veggen", sluttet å gå på skolen og murte seg inne. 

Etter at hun fikk diagnosen og nå etter hvert riktige medisiner så har hun et mye bedre liv. Hun har fått tilrettelegging på skolen og har folk rundt seg som forstår og tar hensyn. Hun syns fortsatt det er ubehagelig med masse folk, eller i sosiale settinger der hun føler seg annerledes, men hverdagen har blitt mye bedre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Hei!

Det er absolutt mulig å være "perfeksjonist"/"flink pike" og ha ADHD. Jeg fikk diagnose som 30-åring for et år siden. Har hatt medium pluss karakterer stor sett gjennom all skolegang. Begynte å slite litt mer på siste delen av bachelorgraden. Merket mer og mer at "noe var galt med meg" etter at studiene var ferdig og "voksenlivet" lå foran meg.

Klarer å sitte i møter, selv om det byr med midt i mot innimellom. Drodler på notisblokker om det blir for kjedelig/tungt. Har sovna i et møte en gang også 😅

 

Ble du utreda gjennom dps/offentlig? Hvilke symptomer hadde du som gjorde at utreder mente det ikke var noen tvil?

Føler jeg blir stilt spm som ikke har med mine vansker å gjøre. Men spm er visst fra skjema som viser kriterier for å få diagnosen.

"Kom du hele tida/ofte for sent på skolen?" Nei. (Så og si aldri. Mamma vekka meg, masa for å få meg til å stå opp, minnet meg på å gå i rett tid osv. Bodde rett ved skolen, så det var ingen steder å fjase seg vekk. Brukte som sagt masse krefter på å være flink og pliktoppfyllende. Så jo mer ansvar jeg tok jo eldre jeg ble, jo mer fokusert var jeg på å møte opp som avtalt osv.)

"Hadde du problemer med å stå i kø/vente på tur?" Nei. (Eller jeg kunne være utålmodig, synes det var kjeedelig å stå i kø. Og kunne droppe å gjøre noe om jeg måtte stå i kø for det. Kan ikke huske jeg sto i så mange køer som barn.. 🤔)

"Gikk du bort til noen som stod og snakka og busa ut med sine ting, samme hva de opprinnelig snakka om" Nei. (Bortsett fra med folk jeg var veldig trygge på, mamma eller en god venn. Om jeg hadde noe viktig å si.)

Er sånne ting kriterier, så blir det ikke diagnose på meg.

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal måtte være synlig for andre for å kunne være adhd på en måte. Er det ubehagelig/forstyrrende/plagsomt for andre så er det adhd. Er man anspent, konstant bremser seg for å ikke buse ut med ting, avbryte osv. så "har man ikke adhd".

Føles jo bare ekstra kjipt å ha prøvd så godt jeg kunne å fremstå "som andre". Å vende alt innover istedet for å vise hvordan jeg er "umaskert", og slite meg ut sånn..

Anonymkode: ec96b...739

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Vil fastlegen skal henvise meg, men siden jeg har klart meg på skolen og vært flink pike mener han jeg ikke kan ha det.

Har en gutt med ADHD og en del i min familie med sterke symptomer på det. 

Hvis du vil henvises, så må han jo gjøre det. Men har du ramset opp masse symptomer for han? Ikke bry deg om hva han tror. Jeg fylte ut et skjema da jeg var hos min lege, og han sendte henvisning kjapt.

Adhd er veldig arvelig, så siden sønnen din har det bør du utredes. Mødre skal visst gå foran i køen. Og man må såklart ha symptomer som er veldig plagsomme nå.

Anonymkode: ec96b...739

[AnonymBruker]

Angelheart2 skrev (12 timer siden):

Du beskriver min datter, som har ADHD. Hun selv har hatt mistanke om det i lang tid, men ble avvist på skolen og hos helsesøster, fordi hun hadde 6-ere i nesten alle fag og fungerte bra på skolen. Men ingen så hvor mye...

Hvordan fikk hun diagnosen? Privat/offentlig? Hva gjorde at utreder mente det ikke var noen tvil, til tross for 6ere på skolen osv? Så bra at noen tok henne på alvor. Er ganske ille hvor håpløst det ser ut til å fortsatt være på skolene rundt omkring. Adhd har masse stigmaer rundt seg fortsatt, for en skam!

Anonymkode: ec96b...739

[Andro]

"Er det mulig å ha adhd og føle sterkt at man vil reise seg og gå fra et møte (eller gå vekk fra andre situasjoner det er upassende å stikke fra), men få til å bli sittende?"
Ja, så absolutt. Jeg sliter med å sitte i møter, men forblir på stolen for å få unna det som må gjøres på møtet, Jeg er voksen og ansvarlig, selv om det krever mye mer å holde ut.

"Altså om man i stor grad får til å fortrenge nokså sterke impulser? Eller er det sånn at om man har adhd så tenker man ikke, man bare føler at man MÅ gå vekk, så man går vekk?"
Jeg bestemmer over meg selv, og vet godt når det er passende eller upassende å følge mine egne impulser.
Det er ingenting ved ADHD som forhindrer oss fra å tenke. Har jeg regien selv så tar jeg heller oftere pauser når ting er krevende. - Og sitter mye lengre når ting går bra. Hyperfokus er også en greie.

"For jeg har mange symptomer og føler at min people pleaser/perfeksjonisme (uten at noe jeg driver med er perfekt) gjør at jeg strever veldig, men at det ikke blir lagt merke til. Bruker masse krefter på fremstå normal, er ekstremt sliten av å ha gjort det i mange år. Og merker at det er vanskeligere enn før å la være å avbryte, svare før spm er stilt ferdig, å sitte i ro når det forventes osv."
Du maskerer dine egne symptomer, og du bruker mye mer energi enn nevrotypiske personer på å være i samme situasjonen. 

"Utredes nå, men nevropsykologen ser ut til å mene at jeg var flink på skolen, så jeg kan ikke ha adhd. Hun tenker mer stereotyp hyper adhd, ikke usynlig flink adhd. Føler jeg er stempla og synes det er vanskelig å samle tankene og utrykke meg til henne."
Nevropsykologen kan umulig ha ny kunnskap om hvordan ADHD ser ut i kvinner. Jeg har aldri anstrengt meg eller gjort hjemmelekser, men har sklidd pent gjennom skolen og høyere utdanning uten å jobbe veldig hardt for det.
Hyperaktiviteten kan skje i eget hode uten å vises så mye på utsiden, og jeg tipper at du selvstimulerer på ett eller annet vis, der du må holde ut i kjedsomhet (et dirrende bein, en finger som skraper mot de andre, plukking i håret, tegning eller fikling med telefonen f.eks.)

"Begynner nesten å tvile selv, men så vet jeg om mange som har hatt det lignende som meg og som har adhd. Felles for alle er at det ble utreda sent i ungdomsårene eller som voksen."
Du kan evt. bytte behandler eller be om en second opinion, for du beskriver noe som er veldig typiske symptomer og belastninger ved det å være en voksne kvinne med ADHD.

[Gjest Anonymus Notarius]

Skal absolutt alle ha en nevropsykologisk diagnose nå, eller? 

Absolutt alle mennesker bruker masse krefter på å "fremstå som normal". Det kalles sosialisering. Vi er alle forskjellige, men tilpasser oss for å fungere i samfunnet. At du klarer det, betyr at du er normal. Gratulerer.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Anonymus Notarius said:

Skal absolutt alle ha en nevropsykologisk diagnose nå, eller? 

Absolutt alle mennesker bruker masse krefter på å "fremstå som normal". Det kalles sosialisering. Vi er alle forskjellige, men tilpasser oss for å fungere i samfunnet. At du klarer det, betyr at du er normal. Gratulerer.

Men herregud da, voksne folk gidder ikke å jobbe med å bli utredet for noe hvis det ikke gir de masse problemer i hverdagen.

Det er problemene folk ønsker å få fikset, men for å få de fikset må det ofte en diagnose til. Spesielt hvis man ønsker medisinering.

Anonymkode: 98a07...3b3

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (41 minutter siden):

Skal absolutt alle ha en nevropsykologisk diagnose nå, eller? 

Absolutt alle mennesker bruker masse krefter på å "fremstå som normal". Det kalles sosialisering. Vi er alle forskjellige, men tilpasser oss for å fungere i samfunnet. At du klarer det, betyr at du er normal. Gratulerer.

Noen av oss jobber hardere enn nervotypiske. Det er såvidt alt rakner hele tida, og jeg føler at all min energi går med på å stå og sjonglere fjorten tusen baller samtidig. Har tilbakevendende depresjoner fordi jeg konstant går på smeller fordi det rett og slett ikke er mulig å opprettholde sjongleringen over tid. Men hvis alle har det sånn så 🙄

Anonymkode: f6a78...f61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvis du vil henvises, så må han jo gjøre det. Men har du ramset opp masse symptomer for han? Ikke bry deg om hva han tror. Jeg fylte ut et skjema da jeg var hos min lege, og han sendte henvisning kjapt.

Adhd er veldig arvelig, så siden sønnen din har det bør du utredes. Mødre skal visst gå foran i køen. Og man må såklart ha symptomer som er veldig plagsomme nå.

Anonymkode: ec96b...739

Han er usikker på om det er nok til å henvise rett og slett. Jeg er vel for "velfungerende".

Jeg tok det opp først i begynnelsen av en langtidssykemelding for utbrendthet, og så flere ganger ila den perioden. (Har hatt flere perioder med å" møte veggen" ila voksenlivet)

Jeg bruker mye energi på jobben, og da jeg var yngre håndterte jeg energitapet bedre. Men nå med flere barn som skal følges opp, hus og hjem og ansvar rakner det litt, og den minste uforutsette bagatell blir som et stort fjell som skal bestiges. 

Legen mener det mest sannsynlig er en reaksjon på utfordringene jeg har møtt på i livet.

Selv mener jeg at symptomene alltid har vært der, men jeg har ikke klart å sette ord på det før jeg leste om voksne med ADHD, spesielt hos kvinner, og da så sammenhengen.

Har fylt ut skjema for voksen og som barn. Som voksen får jeg "fullt" utslag, men på barn ikke så mye. Dette fordi jeg var "flink pike" og pliktoppfyllende. Det jeg får utslag på er emosjonelle svigninger, mye sår, lei meg og frustrert som barn. Men jeg uttagerte ikke, var ikke frekk, løp ikke rundt. Hjemme ble jeg jo straffet når jeg var ulydig, eller emosjonell, så jeg lærte jo å undertrykke det rimelig kjapt. Men det slo seg ut i konstant selvkritiskhet. Ingenting er bra nok av hva jeg gjør. Elendig selvbilde o.s.v. Jeg husker ikke så mye fra jeg var barn, og min mor som måtte hjelpe meg med svarene, synes ikke jeg hadde ADHD, fordi jeg var så lydig og flink (man blir jo det når man blir klappet på rompa og sendt på rommet hver gang man gjorde noe som ikke var aksetabelt). 

Men skal på ny legetime om to uker, da skulle vi diskutere dette mer.

 

 

Anonymkode: 59573...8e6

[Angelheart2]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hvordan fikk hun diagnosen? Privat/offentlig? Hva gjorde at utreder mente det ikke var noen tvil, til tross for 6ere på skolen osv? Så bra at noen tok henne på alvor. Er ganske ille hvor håpløst det ser ut til å fortsatt være på skolene rundt omkring. Adhd har masse stigmaer rundt seg fortsatt, for en skam!

Anonymkode: ec96b...739

Hun hadde ikke fylt 16 enda da hun ble utredet, så hun ble utredet gjennom pakkeforløp på BUP (6 + 6 timer hos tverrfaglig team). Hun ble henvist av fastlege etter at vi hadde vært gjennom en runde på PPT. Hos oss er det ADHD i familien (min bror og niese har diagnosen) og det var utslagsgivende for at hun ble henvist. 

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Han er usikker på om det er nok til å henvise rett og slett. Jeg er vel for "velfungerende".

Jeg tok det opp først i begynnelsen av en langtidssykemelding for utbrendthet, og så flere ganger ila den perioden. (Har hatt flere perioder med å" møte veggen" ila voksenlivet)

Jeg bruker mye energi på jobben, og da jeg var yngre håndterte jeg energitapet bedre. Men nå med flere barn som skal følges opp, hus og hjem og ansvar rakner det litt, og den minste uforutsette bagatell blir som et stort fjell som skal bestiges. 

Legen mener det mest sannsynlig er en reaksjon på utfordringene jeg har møtt på i livet.

Selv mener jeg at symptomene alltid har vært der, men jeg har ikke klart å sette ord på det før jeg leste om voksne med ADHD, spesielt hos kvinner, og da så sammenhengen.

Har fylt ut skjema for voksen og som barn. Som voksen får jeg "fullt" utslag, men på barn ikke så mye. Dette fordi jeg var "flink pike" og pliktoppfyllende. Det jeg får utslag på er emosjonelle svigninger, mye sår, lei meg og frustrert som barn. Men jeg uttagerte ikke, var ikke frekk, løp ikke rundt. Hjemme ble jeg jo straffet når jeg var ulydig, eller emosjonell, så jeg lærte jo å undertrykke det rimelig kjapt. Men det slo seg ut i konstant selvkritiskhet. Ingenting er bra nok av hva jeg gjør. Elendig selvbilde o.s.v. Jeg husker ikke så mye fra jeg var barn, og min mor som måtte hjelpe meg med svarene, synes ikke jeg hadde ADHD, fordi jeg var så lydig og flink (man blir jo det når man blir klappet på rompa og sendt på rommet hver gang man gjorde noe som ikke var aksetabelt). 

Men skal på ny legetime om to uker, da skulle vi diskutere dette mer.

 

 

Anonymkode: 59573...8e6

Jeg synes det høres mer ut som om problemene dine kommer av at du opplevde omsorgssvikt hjemme som barn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

"Kom du hele tida/ofte for sent på skolen?" Nei. (Så og si aldri. Mamma vekka meg, masa for å få meg til å stå opp, minnet meg på å gå i rett tid osv. Bodde rett ved skolen, så det var ingen steder å fjase seg vekk. Brukte som sagt masse krefter på å være flink og pliktoppfyllende. Så jo mer ansvar jeg tok jo eldre jeg ble, jo mer fokusert var jeg på å møte opp som avtalt osv.) «Det hadde jeg helt klart gjort om ikke mamma jobba hardt for å få meg av gårde og jeg ikke bodde vegg i vegg med skolen».

"Hadde du problemer med å stå i kø/vente på tur?" Nei. (Eller jeg kunne være utålmodig, synes det var kjeedelig å stå i kø. Og kunne droppe å gjøre noe om jeg måtte stå i kø for det. Kan ikke huske jeg sto i så mange køer som barn.. 🤔) Her kan du si ja. For du hadde jo det, du bare stort sett unngikk det i praksis.

"Gikk du bort til noen som stod og snakka og busa ut med sine ting, samme hva de opprinnelig snakka om" Nei. (Bortsett fra med folk jeg var veldig trygge på, mamma eller en god venn. Om jeg hadde noe viktig å si.) Her kan du også si ja. Du sier jo at du gjorde det med folk du var trygg på? Trenger ikke utbrodere.

Er sånne ting kriterier, så blir det ikke diagnose på meg.

 

Anonymkode: ec96b...739

Kan du finne noe faglig forskning/artikkel som sier noe om akkurat dette med at jenter kan maskere diagnosen på annen måte enn gutter? Som du tar med. Gjerne bare konklusjonen, så det blir kort.

Svar på spørsmål fra barndom ut fra om det opplevdes som et problem, der det er mulig. At du måtte bruke masse energi på ting er jo tegn på at det var et problem. Se om du finner utredningsskjema på nett, og forbered deg på hvordan du kan svare for å få frem utfordringene du hadde.

Bare mine tanker..

Anonymkode: b3ed9...b05

[AnonymBruker]

Meg over: har også kommentert med fet skrift i sitatet, men det viser visst ikke om du ikke trykker inn på det.

Anonymkode: b3ed9...b05

[lillevill]

AnonymBruker skrev (På 8.3.2023 den 10.32):

Er det mulig å ha adhd og føle sterkt at man vil reise seg og gå fra et møte (eller gå vekk fra andre situasjoner det er upassende å stikke fra), men få til å bli sittende?

Altså om man i stor grad får til å fortrenge nokså sterke impulser? Eller er det sånn at om man har adhd så tenker man ikke, man bare føler at man MÅ gå vekk, så man går vekk?

For jeg har mange symptomer og føler at min people pleaser/perfeksjonisme (uten at noe jeg driver med er perfekt) gjør at jeg strever veldig, men at det ikke blir lagt merke til. Bruker masse krefter på fremstå normal, er ekstremt sliten av å ha gjort det i mange år. Og merker at det er vanskeligere enn før å la være å avbryte, svare før spm er stilt ferdig, å sitte i ro når det forventes osv. 

Utredes nå, men nevropsykologen ser ut til å mene at jeg var flink på skolen, så jeg kan ikke ha adhd. Hun tenker mer stereotyp hyper adhd, ikke usynlig flink adhd. Føler jeg er stempla og synes det er vanskelig å samle tankene og utrykke meg til henne.

Begynner nesten å tvile selv, men så vet jeg om mange som har hatt det lignende som meg og som har adhd. Felles for alle er at det ble utreda sent i ungdomsårene eller som voksen.

Anonymkode: ec96b...739

Men hvordan VAR du på skolen da egentlig? Fulgte du med, eller maste læreren på deg om at "nå må du følge med" 

Hvordan var du når du gjorde lekser hjemme på kvelden? Leste du sidene og fikk ikke med deg innholdet? 

[Nevrosererroser]

Jeg ble diagnosert med både ADHD og autisme i voksen alder. 
Jeg hadde ganske få problemer på skolen egentlig, jeg greide aldri å gjøre lekser, skrive kladd eller slike ting men var faglig ganske sterk alikevel i alt utenom matte (har dyskalkuli) fordi jeg i stor grad greide å repetere informasjon jeg hadde hørt eller lest. 
I arbeidslivet gikk jeg fra jobb til jobb og gjorde det bra overalt også da jeg etterhvert fikk en lederstilling med mye ansvar.

ADHD er på ingen måte noe bare de som ikke fungerer har og ADHD kan vise seg helt ulikt for jenter og gutter selv om det ikke alltid er slik for alle. Voksne kvinner som diagnoseres har som regel lagd seg mestringsstrategier som hjelper de å fungere, de maskerer som flere andre nevner i tråden. 

Det at du ikke hadde problem med å stå i kø eller buse ut med ting for eksempel vil jeg si at ikke helt stemmer, du valgte bort situasjoner du ikke håndterte, det er en løsning men ikke en som førte til at du fikk deltatt.

Det samme gjelder kanskje oppmøte på skolen og andre ting fra barndommen du svarer at ikke var problematiske, det var ekstra systemer på plass som fikk deg gjennom. Om du hadde flere eller andre system på plass enn man normalt forventer av barn på samme alder vil det kunne sies å ha vert problem for deg.

Litt satt på spissen, om du ble bært på skolen hver dag til riktig tid var du alltid presis, men ikke fordi du gjorde jobben.

Jeg har også lett for å tenke at ting ikke er utfordringer fordi jeg har en fix på det, men når mer eller mindre hele dagen og livet består av hurtigløsninger, utsettelser, påminnere fordi man vet man glemmer de samme tinga igjen og igjen så er de faktisk utfordringer, summen av disse er mer relevant enn enkeltspørsmålene i seg selv.

Alle glemmer ting og kan prokrastinere, det er når man ikke fungerer uten alle støttesystema en kan begynne å si det er mer enn bare normal glemsomhet for eksempel.

Jeg feks dusjer hver dag, men det tar gjerne 45 min for meg å komme meg i dusjen selv om jeg står naken på badet foran dusjen fordi jeg distraheres av ørten ting, mobilen, en hel haug «skal bare» , prokrastinering rett og slett. Dette skjer hver eneste dag, har jeg en ting som må rekkes greier jeg å komme meg igjennom dusjen uten prokrastineringen, men ikke uten enormt med innsats.
Jeg kan følge med på tv og film, men må ha pauser hele tiden, en episode av en serie jeg liker kan det ta meg en hel kveld, kanskje to å komme igjennom.
Skal jeg sitte ned å følge med uten pauser for å se noe sammen med andre må jeg ha ting å fikle med, mobilspill eller håndarbeid for eksempel. Allerhelst en tålmodig person som ikke blir irritert fordi jeg alikevel mest sannsynlig må ha 1-2 pauser for å gjøre noe jeg plutselig kommer på at må gjøres.

Igjen kan alle oppleve å måtte pause en tvserie, de fleste vil alikevel fint komme seg igjennom slike ting uten støttesystem og stor egeninnsats.

Den egeninnsatsen fører gjerne til at en «krasjer» og ikke får til andre ting uten å måtte løse det med nye raske løsninger.

Det er litt et liv levd med mye metaforisk brannslukking og lappeteppe lapping.