Hva sier man til barna ved samlivsbrudd ?

[Goodtimes]

Føler ting er ''enklere'' når barna er små og at det gradvis blir verre med alderen. Husker broren til ekskona mi (han er en del yngre enn henne) og da foreldrene til ekskona skilte seg, så var han 14 år. Han lukket seg helt og ting ble utrolig vanskelig for han. Uansett hvor mange ''gode'' forklaringer han fikk, så ble det helt lockdown. 

Jeg og ekskona ble jo også skilt og barna våre var på den tiden 3 og 5 år ❤️ Både jeg og ekskona syntes det var utrolig vanskelig, men samtidig det beste for oss da fortsettelse av forhold var uaktuelt. 
Det gikk veldig greit for barna og samtidig gikk det overraskende fint at ungene var her og der annenhver uke (vi har blitt enige om å bo i samme område) slik at barna skal slippe å reise langt. 

Men det er tiden etterpå som stikker 100 kniver i hjertet mitt (da man tror alt er greit) - Senest forrige søndag, så begynte eldste datteren (8) å gråte da hun skulle dra. Hun ville ikke dra fra meg og dette var utrolig vondt. 
Den minste datteren på 6 år spør om (kan ikke du og pappa bli kjæreste igjen, så kan ekskonas samboer og min samboer flytte sammen) 😅 Må jo anerkjenne det hun sier, men samtidig sette seg ned å forklare godt og tydelig om hvorfor ting er som det er. 

Det blir ofte vanskelig uansett. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.3.2023 den 21.59):

Vanskelig spørsmål. Jeg har hørt så mange ganger at man må si at "mamma og pappa skal ikke være kjærester mer, men vi er fremdeles mamma og pappa, vi har blitt enige om å ikke bo sammen mer, men er like glad i dere, alt blir som før, bare med to hjem" osv.

Men jeg får alltid en følelse av at det er å bagatellisere det for barna. At det er noe ekkelt ved å ta noe som KNUSER barna og hele universet deres og late som at det er noe nesten fint.... At det ikke validerer deres sorg rundt det,  at mamma og pappa desperat prøver å holde stemningen oppe.

Anonymkode: ed791...ef9

Enig, men her er det mange nyanser.

Det er viktig å ta med de unntakene der hvor den ene forelderen ikke kan lastes for den andres oppførsel, og at samlivsbrudd derfor er eneste løsningen. Men ser vi bort fra de tilfellene så har du helt rett i at foreldre flest er egoistiske vesen som gir f i ungene sine når de later som et samlivsbrudd er noe annet enn traumatisk for de eller fleste barn.

Anonymkode: 5f4e6...81b

[Hjelpsom]

8 minutter siden, Goodtimes said:

Men det er tiden etterpå som stikker 100 kniver i hjertet mitt (da man tror alt er greit) - Senest forrige søndag, så begynte eldste datteren (8) å gråte da hun skulle dra. Hun ville ikke dra fra meg og dette var utrolig vondt. 
Den minste datteren på 6 år spør om (kan ikke du og pappa bli kjæreste igjen, så kan ekskonas samboer og min samboer flytte sammen) 😅 Må jo anerkjenne det hun sier, men samtidig sette seg ned å forklare godt og tydelig om hvorfor ting er som det er. 

Det blir ofte vanskelig uansett. 

Min er 11 og dette er min største frykt. Aner ikke om jeg klarer å håndtere det. Men vet jo at det kan komme og da må man bare forberede seg på forhånd så godt man kan. 

 

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er viktig å ta med de unntakene der hvor den ene forelderen ikke kan lastes for den andres oppførsel, og at samlivsbrudd derfor er eneste løsningen. Men ser vi bort fra de tilfellene så har du helt rett i at foreldre flest er egoistiske vesen som gir f i ungene sine når de later som et samlivsbrudd er noe annet enn traumatisk for de eller fleste barn.

Ja, da stiller jo saken seg annerledes. Hvis barna  og ene forelderen blir utsatt for vold, omsorgssvikt osv. Da vil jo bruddet være det beste for barna. Men de kan likevel reagere siden barn har en utrolig stor loyalitet overfor foreldrene, selv de som er "slemme" og ikke klarer å ta vare på dem. Er jo litt avhengig av alder selvfølgelig, en på 14-15 takler nok et sånt brudd bedre på grunn av deres "modenhet", men et barn på 4+ ikke klarer å se at det er til det beste for seg selv. 

[AnonymBruker]

Det viktigste er vel å tydeliggjøre at det IKKE er barnas feil, eller noe barna har gjort, for at dette skulle skje.
At dette kun handler om voksne, og at de ikke forårsaket bruddet.  Barn er totalt egosentriske og lurere på hva som skjer med dem, og antar at de har forårsaket tragedien dersom man ikke husker å påpeke at de ikke har det.

Anonymkode: 30024...e17

[Goodtimes]

Useless skrev (6 minutter siden):

Min er 11 og dette er min største frykt. Aner ikke om jeg klarer å håndtere det. Men vet jo at det kan komme og da må man bare forberede seg på forhånd så godt man kan.

Du klarer å håndtere det 🙂❤️ 

[Hjelpsom]

3 minutter siden, Goodtimes said:

Du klarer å håndtere det 🙂❤️ 

Takk💓, Heldigvis er både jeg og eksen veldig samkjørte nå det gjelder han, så vi finner vel en løsning og så har han noen utenfor familien som han kan prate med også 🙂

[Goodtimes]

Useless skrev (3 minutter siden):

Takk💓, Heldigvis er både jeg og eksen veldig samkjørte nå det gjelder han, så vi finner vel en løsning og så har han noen utenfor familien som han kan prate med også 🙂

❤️ Og slik er det for meg og min eks også. Barna kommer før alt og vi er veldig samkjørte. 🙂 Å ha det slik er en stor fordel, for da kunne jeg informere mor om det som hadde skjedd slik at hun også kunne ta praten ❤️  

[AnonymBruker]

Hi her , jeg skjønner at det er traumatisk for ungene , og det føles egoistisk , men skal jeg sette livet på vent i over 10 år til ? Jeg vet ikke om det er noe bedre , da tror jeg at jeg blir bitter og sur .

Anonymkode: 6bea4...f27

[AnonymBruker]

Vi sa det slik som «alle andre», at vi skulle skilles, at det ikke har noe med dem å gjøre, at vi skal bo i nærheten av hverandre osv. De fikk begge sjokk og begynte og gråte og løp på rommene sine. Det var helt grusomt, egentlig. Jeg tror de bare får med seg «skilsmisse» og resten av hva man sier får de ikke med seg. Nå har det gått 5 år og det går bra med dem men uten tvil en traumatisk opplevelse  og det er jeg veldig lei meg for.  

Anonymkode: b05c5...68f