Hva sier man til barna ved samlivsbrudd ?

[AnonymBruker]

Hva sier man egentlig til barna ved samlivsbrudd ? Noen som har noen konkrete tips til hva man sier ? Barna er 7 og 10 år . 

Anonymkode: 6bea4...f27

[Scoops]

Her satt vi oss ned med de og fortalte at vi ikke var kjærester mer og at vi skulle flytte fra hverandre. De tok det veldig bra,samme alder som dine. Barna ble boende her med meg

[AnonymBruker]

Vi forklarte at mamma og pappa ikke var kjærester lenger, men at vi fortsatt var venner og at vi fortsatt var like glad i dem og alltid kom til å være mamma og pappa for dem. Og at selv om vi kom til å bo i hvert vårt hus, så kom de til å få de oss begge. Passet også på, og gjør forsåvidt fortsatt, å prate om far og slikt når de var hos meg. Kunne feks fortelle en historie eller trekke frem noe pappa var god til. Pass på at det ikke blir sånn at dere unngår å prate om hverandre. 

Anonymkode: 5f680...c67

[AnonymBruker]

Vanskelig spørsmål. Jeg har hørt så mange ganger at man må si at "mamma og pappa skal ikke være kjærester mer, men vi er fremdeles mamma og pappa, vi har blitt enige om å ikke bo sammen mer, men er like glad i dere, alt blir som før, bare med to hjem" osv.

Men jeg får alltid en følelse av at det er å bagatellisere det for barna. At det er noe ekkelt ved å ta noe som KNUSER barna og hele universet deres og late som at det er noe nesten fint.... At det ikke validerer deres sorg rundt det,  at mamma og pappa desperat prøver å holde stemningen oppe.

Anonymkode: ed791...ef9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vanskelig spørsmål. Jeg har hørt så mange ganger at man må si at "mamma og pappa skal ikke være kjærester mer, men vi er fremdeles mamma og pappa, vi har blitt enige om å ikke bo sammen mer, men er like glad i dere, alt blir som før, bare med to hjem" osv.

Men jeg får alltid en følelse av at det er å bagatellisere det for barna. At det er noe ekkelt ved å ta noe som KNUSER barna og hele universet deres og late som at det er noe nesten fint.... At det ikke validerer deres sorg rundt det,  at mamma og pappa desperat prøver å holde stemningen oppe.

Anonymkode: ed791...ef9

Hi her , skjønner hva du mener . Det er jo å knuse verden deres, og er ikke noe vi gjør med lett hjerte . Er ikke noe fint , men man må vel allikevel prøve å berolige dem med at vi elsker de like mye uansett . 

Anonymkode: 6bea4...f27

[AnonymBruker]

Synes det er viktig å få frem at det ikke blir noen konkurranse mellom foreldrene hvem som er best, og gjøre tydelig for barna at foreldrene fortsatt er venner! Unntatt om dere krangler 24/7. Ellers kan barna føle det er tabu å snakke om pappa hos mamma, og omvendt. Eller at det er en konkurranse hvem barnet har det best hos. Ikke gjør det altfor fint med glitter og sommerfugler, dere skilles, barna skal skjønne dette er noe stort, kanskje trist. At om de vil være lei seg, skal man akseptere det istedenfor å si "nei, er ikke noe dumt" , eller "vi elsker deg fortsatt like mye". Ofte gråter de på foreldrenes vegne, og man skal ikke overbevise dem om at et er noe fint. Bare at det er sånn det er, at dette ikke har noe med dem å gjøre, de har ikke gjort noe galt, osv.

Mine foreldre skilte seg når jeg var 12, de taklet det dårlig og fortalte dårlig om det, var ikke god opplevelse for å si det sånn. 

Anonymkode: 3a692...edb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vanskelig spørsmål. Jeg har hørt så mange ganger at man må si at "mamma og pappa skal ikke være kjærester mer, men vi er fremdeles mamma og pappa, vi har blitt enige om å ikke bo sammen mer, men er like glad i dere, alt blir som før, bare med to hjem" osv.

Men jeg får alltid en følelse av at det er å bagatellisere det for barna. At det er noe ekkelt ved å ta noe som KNUSER barna og hele universet deres og late som at det er noe nesten fint.... At det ikke validerer deres sorg rundt det,  at mamma og pappa desperat prøver å holde stemningen oppe.

Anonymkode: ed791...ef9

Det er ditt syn men ingen sannhet for alle. For de fleste barn er det ingenting knusende med at mor og far går fra hverandre. Barna er ikke og skal ikke være involvert i den smerten det eventuelt er for de voksne så nå syns jeg du prosjiserer din smerte over på barna. For de fleste barn går det helt fint å vokse opp med skilte foreldre og det blir en bigger deal om man gjør det til en big deal for dem. Det er faktisk ikke værre enn at mamma og pappa er ikke kjærester lenger så nå skal vi ha to boliger istedet for en. 

Å skille seg er det motsatte av å late som og å prøve å holde stemningen oppe. Det er flott at barna ser at det er lov å skilles, og når de er eldre så lærer de at det er sånn man skal gjøre når man ikke er lykkelig i forholdet. Å gjøre skilsmisse til noe dramatisk og knusende som snur opp ned på hele universet til barn blir å forme de til å ha skam rundt skilsmisse og brudd som igjen fører til at de vil få problemer med å gå fra dårlige og potensielt voldelige forhold. 

Anonymkode: 0e709...cdf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Vanskelig spørsmål. Jeg har hørt så mange ganger at man må si at "mamma og pappa skal ikke være kjærester mer, men vi er fremdeles mamma og pappa, vi har blitt enige om å ikke bo sammen mer, men er like glad i dere, alt blir som før, bare med to hjem" osv.

Men jeg får alltid en følelse av at det er å bagatellisere det for barna. At det er noe ekkelt ved å ta noe som KNUSER barna og hele universet deres og late som at det er noe nesten fint.... At det ikke validerer deres sorg rundt det,  at mamma og pappa desperat prøver å holde stemningen oppe.

Anonymkode: ed791...ef9

Man later da ikke som det er noe fint, men man prøver å trygge barna mest mulig i en vond situasjon hvor de lurer på hva som kommer til å skje videre. Selvfølgelig gjør man det. Barn kan få mange vonde tanker om man ikke sier de tingene. Så skal man selvfølgelig også validere den sorgen det er. Men man må fremstå trygg. 

Anonymkode: 5f680...c67

[AnonymBruker]

Jeg sa det som det var. At pappa hadde gjort store dumme ting og måtte i fengsel. Derfor kunne jeg ikke være sammen med ham mer. 

Anonymkode: 2ebc0...34b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det er ditt syn men ingen sannhet for alle. For de fleste barn er det ingenting knusende med at mor og far går fra hverandre. Barna er ikke og skal ikke være involvert i den smerten det eventuelt er for de voksne så nå syns jeg du prosjiserer din smerte over på barna. For de fleste barn går det helt fint å vokse opp med skilte foreldre og det blir en bigger deal om man gjør det til en big deal for dem. Det er faktisk ikke værre enn at mamma og pappa er ikke kjærester lenger så nå skal vi ha to boliger istedet for en. 

Å skille seg er det motsatte av å late som og å prøve å holde stemningen oppe. Det er flott at barna ser at det er lov å skilles, og når de er eldre så lærer de at det er sånn man skal gjøre når man ikke er lykkelig i forholdet. Å gjøre skilsmisse til noe dramatisk og knusende som snur opp ned på hele universet til barn blir å forme de til å ha skam rundt skilsmisse og brudd som igjen fører til at de vil få problemer med å gå fra dårlige og potensielt voldelige forhold. 

Anonymkode: 0e709...cdf

Her mangler du mye kunnskap ser jeg. Selvfølgelig påvirker det barn at mor og far bryter opp. Dette finnes det nok av forskning på. Man skal ikke involvere barna i de voksnes smerte, men barna har sin egen smerte. Det skal overhodet ikke undervurderes slik du gjør her. 

Anonymkode: 5f680...c67

[AnonymBruker]

Takk for mange gode svar , barna tok det bedre enn jeg forventet i første omgang , vil tro vi får se noen reaksjoner etterhvert . 

Anonymkode: 6bea4...f27

[AnonymBruker]

Jeg har fått mye støtte i vår fremgangsmåte,  både av profesjonelle og av private.

Vi sa (eller jeg sa og min tidligere mann nikket med) at mamma og pappa har kranglet ganske mye og klarer ikke å bli venner igjen etter at man har kranglet (og det vet de jo selvfølgelig fra før av). Og når man er kjærester skal man være veldig gode venner. Venner skal kunne krangle, men venner blir venner igjen etter en krangel, dette sliter mamma og pappa med. Vi klarer ikke å bli ordentlige venner etterpå. Det vil si at Mamma og Pappa klarer ikke å være gode venner slik man bør og skal være som kjærester. Og derfor er det ikke riktig at vi skal prøve å være kjærester heller, uten at vi klarer å være gode venner. Vi har derfor sammen tatt valget om å bo hver for oss. Dette har vi en felles enighet om, og begge er enige om at det er best for hele familien. 

Grunnen til at vi har fått mye støtte av profesjonelle (typ psykologer eller terapeuter) er fordi vi ikke legger skjul på den kranglingen som har vært, og at man også setter en standard over at man ikke skal være i et ekteskap med noen man ikke er god venn med. Dette skaper verdier hos barna om at man ikke skal tåle hva som helst, og ikke godta hvilken som helst behandling. Vennskap er viktig, desto viktigere i et ekteskap. At vi forteller dette som en felles enighet har også hjulpet barna med å forstå at ikke mor eller far er ulykkelige etter bruddet pga den andre. (Men det var i teorien jeg som gikk fra en psykisk syk mann som ikke ønsket å ærkjenne sin problematikk og dermed ikke ønKet hjelp). 

 

Anonymkode: e3274...be0

[Hjelpsom]

On 3/5/2023 at 9:59 PM, AnonymBruker said:

Men jeg får alltid en følelse av at det er å bagatellisere det for barna. At det er noe ekkelt ved å ta noe som KNUSER barna og hele universet deres og late som at det er noe nesten fint.... At det ikke validerer deres sorg rundt det,  at mamma og pappa desperat prøver å holde stemningen oppe.

Fikk validert dette i dag av en rådgiver jeg går til. Barna skjuler sin smerte overfor foreldre fordi de ofte føler at de voksne har det tung nok fra før og ikke vil legge en ekstra sten på byrden deres. De skjuler det ofte for foreldrene sine og mange av dem er gode skuespillere.

On 3/5/2023 at 10:14 PM, AnonymBruker said:

Det er ditt syn men ingen sannhet for alle. For de fleste barn er det ingenting knusende med at mor og far går fra hverandre. Barna er ikke og skal ikke være involvert i den smerten det eventuelt er for de voksne så nå syns jeg du prosjiserer din smerte over på barna. For de fleste barn går det helt fint å vokse opp med skilte foreldre og det blir en bigger deal om man gjør det til en big deal for dem. Det er faktisk ikke værre enn at mamma og pappa er ikke kjærester lenger så nå skal vi ha to boliger istedet for en.

Dette er jo bare tull og forskningen sier det totalt motsatte! Det er en big deal for barn og det er vondt for dem og mange av dem lider under det resten av livet, med dårligere karakterer på skolen, depresjoner og lavere livskvalitet. Man skal ikke gjøre det til en big deal for barna, men man skal validerer deres smerte og annerkjenne at de prøver å holde det skjult for foreldrene sine.

Endret 6. mars 2023 av Useless

[Hjelpsom]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Takk for mange gode svar , barna tok det bedre enn jeg forventet i første omgang , vil tro vi får se noen reaksjoner etterhvert . 

Anonymkode: 6bea4...f27

Det gjorde vår også, men folk rundt han som ikke er i familie ser tegn på at noe ikke er helt rett og at han ikke er seg selv, da blir jeg bekymret for overfor oss så virker han helt uanfektet og når jeg har prøvd å prate om det så vil han ikke prate om det. 

Vi foreldre klarer ikke å være venner og han merker det nok og har etter hva jeg har opplevd prøvd å liksom "mekle" mellom oss og prøve å få oss til å være venner. Hans største bekymring fra dag 1 var og er at vi ikke skal gjøre "familieaktiviter" som vi gjorde før sammen. Selv noe så enkelt som kino etc. Men det er klart, det er min oppleveslse av mitt barn, det kan godt hende at deres barn takler det på en flott måte. Alle barn er jo forskjellige og noen kommer seg jo godt igjennom at foreldrene går fra hverandre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.3.2023 den 21.59):

Vanskelig spørsmål. Jeg har hørt så mange ganger at man må si at "mamma og pappa skal ikke være kjærester mer, men vi er fremdeles mamma og pappa, vi har blitt enige om å ikke bo sammen mer, men er like glad i dere, alt blir som før, bare med to hjem" osv.

Men jeg får alltid en følelse av at det er å bagatellisere det for barna. At det er noe ekkelt ved å ta noe som KNUSER barna og hele universet deres og late som at det er noe nesten fint.... At det ikke validerer deres sorg rundt det,  at mamma og pappa desperat prøver å holde stemningen oppe.

Anonymkode: ed791...ef9

Jeg synes dette var et veldig godt innspill. Det er viktig å vise at det er lov at barna også sørger over at familieformen endres. 

En annen ting jeg har tenkt litt på er det at jeg tror det er viktig å påpeke at det ikke er barnas feil. Som voksen kan man tenke at selvsagt er det ikke det, og dermed ikke si det. Men jo yngre barn er jo mer forklarer de ting ut fra seg selv, og ser ikke andres indre liv. Dermed tenker de at vanskelige ting er deres feil. Så tror det er viktig. 

Anonymkode: caddc...c93

[AnonymBruker]

Useless skrev (10 minutter siden):

Det gjorde vår også, men folk rundt han som ikke er i familie ser tegn på at noe ikke er helt rett og at han ikke er seg selv, da blir jeg bekymret for overfor oss så virker han helt uanfektet og når jeg har prøvd å prate om det så vil han ikke prate om det. 

Vi foreldre klarer ikke å være venner og han merker det nok og har etter hva jeg har opplevd prøvd å liksom "mekle" mellom oss og prøve å få oss til å være venner. Hans største bekymring fra dag 1 var og er at vi ikke skal gjøre "familieaktiviter" som vi gjorde før sammen. Selv noe så enkelt som kino etc. Men det er klart, det er min oppleveslse av mitt barn, det kan godt hende at deres barn takler det på en flott måte. Alle barn er jo forskjellige og noen kommer seg jo godt igjennom at foreldrene går fra hverandre.

Høres vondt ut for dere 💔 

Har dere sagt det med at det ikke hadde noe med ham å gjøre og at det ikke var hans feil? 

Synes innspillene dine om å validere barnas sorg var viktig. Det er så bakvendt å anta at barn ikke har store følelser og reagerer på brudd mellom foreldrene. "Ingenting endres for dem", eh, bortsett fra at hele verden blir snudd på hodet. Sånt gjør meg sint. 

Anonymkode: caddc...c93

[Hjelpsom]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Høres vondt ut for dere 💔 

Har dere sagt det med at det ikke hadde noe med ham å gjøre og at det ikke var hans feil? 

Synes innspillene dine om å validere barnas sorg var viktig. Det er så bakvendt å anta at barn ikke har store følelser og reagerer på brudd mellom foreldrene. "Ingenting endres for dem", eh, bortsett fra at hele verden blir snudd på hodet. Sånt gjør meg sint. 

Anonymkode: caddc...c93

Ja, vi har vært veldig tydelig på det fra dag en. 

Takk 💓 Hele verden deres blir snudd på hodet. Verdensbildet deres blir forandret. Men av og til er det jo ikke noen vei utenom, foreldre må gå fra hverandre for sin egen og barnas skyld. Det er synd men sant - men å tro at de er så sterke at de ikke blir påvirket blir for søkt for meg og de som faktisk er utdannen innen temaet 🤔 Det å velge å tro at det ikke påvirke barna er vel en enkel løsning for enkelte for da slipper de å føle på det at det faktisk er vondt for de som står i mellom.e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Takk for mange gode svar , barna tok det bedre enn jeg forventet i første omgang , vil tro vi får se noen reaksjoner etterhvert . 

Anonymkode: 6bea4...f27

Dere gjorde det veldig riktig å skille dere mens barna enda var små! 

Anonymkode: e4c84...265

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Dere gjorde det veldig riktig å skille dere mens barna enda var små! 

Anonymkode: e4c84...265

små? vet ikke om du er foreldre, men 7 og 10 årsalderen er veldig sårbar alder, og det er den aldersgruppen som trenger mye omsorg, som alle barnealder gjør egentlig.

Anonymkode: 7d050...9ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

små? vet ikke om du er foreldre, men 7 og 10 årsalderen er veldig sårbar alder, og det er den aldersgruppen som trenger mye omsorg, som alle barnealder gjør egentlig.

Anonymkode: 7d050...9ce

Jeg skilte meg da mine var 9,7 og 4, gikk veldig fint. «Små» er før tenåringer, etter tenåringer er det vanskeligere.

Anonymkode: e4c84...265