Fikse dødt forhold

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (26 minutter siden):

Når ting har gått galt har det sine årsaker. Dårlig kommunikasjon, dårlig fordeling av diverse ansvar, at man ikke har sett eller ivaretatt partners behov, at man har oppførsel som bryter ned forholdet, og lignende. Man må i terapi avdekke hva som er vanskelig for begge parter, og så begynne å jobbe med de faktorer som har vært ødeleggende for forholdet. 

For vår del hadde kommunikasjonen blitt amper og dårlig på grunn av at begge hadde det vondt, så sin side i det og hva partner feilet angående våre behov. I egen smerte over hva som var blitt vondt og dumt hadde vi blitt skarpe og lite forståelsesfulle og tolerante ovenfor den andre. Hverdagshyggeligheten oss mellom var borte, og når man bare biter hverandre av, svarer surt og mutt, har mental distanse, og på en måte sitter på hver sin tue og skuler skeptisk på den andre, istedenfor å ha gode følelser, forståelse, vilje til å møte den andres behov og vilje til god, konstruktiv og oppbyggende dialog, da er og blir relasjonen vond og sår. 

Vi måtte jobbe veldig mye med å bygge opp igjen god kommunikasjon, villighet til å være imøtekommende for den andres behov og rett og slett restarte vårt forhold. Bygge opp ny tillit til at den andre faktisk ønsket deg godt, og var villig til å gi forholdet nødvendig innsats. 

Å endre seg er ikke enkelt. Å endre seg og klare å innstille seg på å også forstå og være imøtekommende mot den andre når man har det vondt og er såret er enda mer krevende. Det forutsetter at man både mentalt og i praksis må jobbe kontinuerlig og bevisst med de elementene som ikke har fungert. Være konsekvent bevisst på at man ikke glipper på å fortsette det vonde mønsteret, og nedbrytende ord og handlinger. Det er å hele tiden tenke over hva man sier og gjør, og å bite seg i tunga når de vonde følelser og erfaringer medfører at man egentlig har lyst til å svare skarpt og såret, eller bare ignorere den andres følelser og behov. 

Vi måtte også jobbe mye med ny fordeling av ansvar, og jeg måtte la ham lære og feile, uten å blande meg inn. La ham få finne ut av ting, la ham få gjøre ting på sin måte, uten å være oppgitt, overlegen eller belærende når han feilet frem til ting satt. Jeg måtte også på ingen måte ta over igjen, selv om ting gikk galt i starten. Måtte tenke at han måtte få lære, slik jeg har måtte lære, og tenke at han var kapabel til å mestre ting. 

I starten var vi nok litt anstrengt overhyggelig og høflige mot hverandre, og absolutt alt ble gjort veldig bevisst. Etterhvert som begge slappet mer av og trivdes bedre med at det ikke var skarpe svar, å bli ignorert eller krangel stadig, da ble det mer og mer avslappet og naturlig. Det var hyggeligere å være sammen da, selv om det var litt påtatt høflighet. Påtatt høflighet og bevisst velvilje var mindre ubehagelig enn å være skarpe og såre mot hverandre. Så ble ting etterhvert mer naturlig. De tingene vi i starten måtte gjøre bevisst ble innarbeidet i oss. Deretter ble egentlig vår relasjon ganske fort bedre på alle måter, for det var blitt trivelig å være sammen igjen. Vi begynte å le og kose oss sammen igjen, og praten mellom oss gikk uanstrengt. De vonde følelser og sårhet forsvant mer og mer, og da begynte gode følelser å dukke opp igjen. 

Hva andre må jobbe med er kanskje noe ulikt, men det er nok temmelig vanlig at hygge og hyggelig dialog forsvinner når ting har blitt feil og vondt. At det har oppstått et emosjonelt og mentalt brudd, selv om man fremdeles kaller seg et par. Det må repareres, og det krever innsats fra begge. 

Det er flere år siden vi gikk gjennom denne prosessen nå, men vi er fremdeles veldig bevisst på å ikke falle tilbake til gamle synder. Å ta ting opp på skikkelige måter, å være hverdagshyggelige mot hverandre, og å si fra på en ok måte dersom ene av oss feiler i dette. "Det var ingen ok måte å si det på." sier jeg enkelt og greit når min mann feiler i å si ting på ok måter, og han det samme. Det får oss begge til å skjerpe oss, for vi vil jo ikke tilbake til å ha en drittdialog som skyver oss fra hverandre, og fører til at vi begge har det vondt. Vi er nå begge veldig bevisst på at kjærlighet ikke tåler alt og ikke utholder alt, og at din partner skal du jevnt over behandle like godt som alle andre, helst bedre. Det man må ta opp skal tas opp like ok og konstruktivt som noe man må ta opp med sjefen, en kollega eller en god venn. Vi har begge skjønt det, og derfor har vi det nå bedre enn noen gang tidligere. Vi er klokere i hvordan vi behandler og svarer hverandre enn vi til og med var da vi var nyforelsket, og det har gjort det godt å være i dette forholdet. For begge. 

Kjenner meg igjen i mye av dette! Her har ikke tonen blitt så hard, men det er nok mange av de samme følelsene i bunn her. I tillegg en del ødeleggende oppførsel i form av svik. Vi har nå bestemt oss for å gjøre som dere, snakke hyggelig, gjøre gode ting for hverandre osv. Men jeg er redd det blir en midlertidig reparasjon som gjør at vi får en opptur. Men at han likevel vil komme tilbake til dette at han ikke er lykkelig. Det blir bedre stemning i hverdagen, en koser seg mer. Men hvis han ikke kjenner på sterk glede og lykke, bare at vi har det fint nok...? Tror du det kan skapes? For meg er nok trygghet en viktigere faktor enn for ham. Så jeg har nok slått meg mer til ro i familielivet. Jeg har aldri følt behov for å leke med tanken på at en annen mann kunne fått meg til å føle meg SÅ mye bedre. Jeg skjønner jo det, at noe nytt og spennende hadde føltes helt utrolig - en stund. Men jeg vil ha et trygt og godt forhold, for oss og familien vår. Mens han tydeligvis savner de store følelsene mer. 

Anonymkode: 9ab41...d2a

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kjenner meg igjen i mye av dette! Her har ikke tonen blitt så hard, men det er nok mange av de samme følelsene i bunn her. I tillegg en del ødeleggende oppførsel i form av svik. Vi har nå bestemt oss for å gjøre som dere, snakke hyggelig, gjøre gode ting for hverandre osv. Men jeg er redd det blir en midlertidig reparasjon som gjør at vi får en opptur. Men at han likevel vil komme tilbake til dette at han ikke er lykkelig. Det blir bedre stemning i hverdagen, en koser seg mer. Men hvis han ikke kjenner på sterk glede og lykke, bare at vi har det fint nok...? Tror du det kan skapes? For meg er nok trygghet en viktigere faktor enn for ham. Så jeg har nok slått meg mer til ro i familielivet. Jeg har aldri følt behov for å leke med tanken på at en annen mann kunne fått meg til å føle meg SÅ mye bedre. Jeg skjønner jo det, at noe nytt og spennende hadde føltes helt utrolig - en stund. Men jeg vil ha et trygt og godt forhold, for oss og familien vår. Mens han tydeligvis savner de store følelsene mer. 

Anonymkode: 9ab41...d2a

Vet ikke hvor oppmuntrende jeg våger å svare på slikt. Min erfaring er at mennesker, uansett kjønn, som jakter på og tror at man må føle boblende lykke for å ha det bra nok, de vil aldri bli tilfreds med noe, utover en liten stund. 

Jeg er lykkelig. Det er jeg og kan være over tid fordi jeg forstår at å være tilfreds og førnøyd, og å ivareta det å være tilfreds og fornøyd, egentlig er den optimale lykke i livet. Er man tilfreds er man faktisk lykkelig. 

De som jakter og krever lykkebobler, fyrverkeri i følelsene og å sveve på rosa skyer, de oppnår det aldri som en permanent nok tilstand til å være tilfreds. Det virker til og med som de kjenner på boblende lykke sjeldnere enn vi som skjønner at å ha det bra og være tilfreds er fantastisk. Veldig ofte ender de som jakter boblende lykke med å være skuffet og utilfreds i og med livet. Ikke så rart kanskje, siden de jakter på en permanent tilstand som ikke eksisterer som permanent tilstand, med mindre man er klin kokkos gal, og lever i sin egen lille boble, uten grep om livets realiteter. 

Om han forventer å kjenne ren lykke konstant for å være fornøyd vil han nok aldri bli fornøyd dessverre. 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (7 minutter siden):

Vet ikke hvor oppmuntrende jeg våger å svare på slikt. Min erfaring er at mennesker, uansett kjønn, som jakter på og tror at man må føle boblende lykke for å ha det bra nok, de vil aldri bli tilfreds med noe, utover en liten stund. 

Jeg er lykkelig. Det er jeg og kan være over tid fordi jeg forstår at å være tilfreds og førnøyd, og å ivareta det å være tilfreds og fornøyd, egentlig er den optimale lykke i livet. Er man tilfreds er man faktisk lykkelig. 

De som jakter og krever lykkebobler, fyrverkeri i følelsene og å sveve på rosa skyer, de oppnår det aldri som en permanent nok tilstand til å være tilfreds. Det virker til og med som de kjenner på boblende lykke sjeldnere enn vi som skjønner at å ha det bra og være tilfreds er fantastisk. Veldig ofte ender de som jakter boblende lykke med å være skuffet og utilfreds i og med livet. Ikke så rart kanskje, siden de jakter på en permanent tilstand som ikke eksisterer som permanent tilstand, med mindre man er klin kokkos gal, og lever i sin egen lille boble, uten grep om livets realiteter. 

Om han forventer å kjenne ren lykke konstant for å være fornøyd vil han nok aldri bli fornøyd dessverre. 

Jeg tror du har rett... han trenger nok ikke å sveve på en sky konstant. Men forventer nok mer en klar følelse av glede oftere enn jeg gjør. Jeg finner glede i at alt er trygt og stabilt rundt meg. Mens han må nok kjenne mer på kick. 

Anonymkode: 9ab41...d2a

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg tror du har rett... han trenger nok ikke å sveve på en sky konstant. Men forventer nok mer en klar følelse av glede oftere enn jeg gjør. Jeg finner glede i at alt er trygt og stabilt rundt meg. Mens han må nok kjenne mer på kick. 

Anonymkode: 9ab41...d2a

Ja han får ha lykke til med det, for det er hva som står i veien for at han kan bli lykkelig. 

Det er en slags umodenhet, men dessverre en type umodenhet som ikke alle vokser av seg. Ser man ikke lykken i det som er bra og godt, fordi det ikke "synger"/bobler/bruser/kicker, så er man blind for det som er ekte lykke. 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (5 timer siden):

Ja han får ha lykke til med det, for det er hva som står i veien for at han kan bli lykkelig. 

Det er en slags umodenhet, men dessverre en type umodenhet som ikke alle vokser av seg. Ser man ikke lykken i det som er bra og godt, fordi det ikke "synger"/bobler/bruser/kicker, så er man blind for det som er ekte lykke. 

Enig. Litt midtlivskrise oppi det hele også kanskje. Han er straks 45. 

Anonymkode: 9ab41...d2a

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Enig. Litt midtlivskrise oppi det hele også kanskje. Han er straks 45. 

Anonymkode: 9ab41...d2a

Føler med deg. Virker som noen menn går stille gjennom det, men min mann gjorde det ikke (akkurat på den alderen). Ble heldigvis normal igjen etterhvert. Å være i det forsterket nok også vår krise. 

Anbefaler at dere begynner med familieterapi. Det skader iallefall ikke, og kan hjelpe.