Fikse dødt forhold

[AnonymBruker]

Ikke dødt da. Men det er lite trivsel og kjærlige følelser. Har noen opplevd at det kan vekkes igjen? Altså, helt konkrete ting man kan gjøre? Vi skal prøve terapi. Hva mer bør vi gjøre? Mange sier vi skal sette av tid til hverandre. Men når følelsen heller er at vi går oppi hverandre og ikke har det så fantastisk når vi er på date... hva gjør vi da? Kan det reddes? Kan man finne opp forholdet på nytt? 

Anonymkode: 9ab41...d2a

[frøkna]

Ja, faktisk, men det er forbigående. Hvis et trygt og godt fundament ligger til grunn for forholdet så vil det kun hjelpe midlertidig å vekke en forelskelse. Før eller siden vil du sitte igjen med denne følelsen du har nå når forelskelsen går over. Hva var grunnen til at dere falt for hverandre i utgangspunktet. Er sånne ting man må fokusere på. Mate nostalgien og fokusere på de gode minnene. Dra på et eventyr sammen, så kan man få en gnist. 

[AnonymBruker]

All erfaring tilsier at det som regel er håpløst å vekke sloknede følelser til live. Som å piske døde hester.

Anonymkode: d4ddd...5aa

[AnonymBruker]

Snakk om den første stunden og hvorfor dere falt for hverandre. Her snakker vi ofte om det, har et veldig levende forhold, men merker det likevel gjør noe med meg/oss når vi mimrer tilbake til starten og tiden uten barn😅 Vi prater om hvor forelsket vi ble, hvor mye vi savnet hverandre, hvor mye sex vi hadde og hva i alle dager vi gjorde når vi ikke trengte å stå opp kl 7 med barn:) 

Senest i natt sa han "Herregud, jeg er så forelsket i deg, og har det så bra med deg, tenk at vi har det så fint sammen etter flere år" Jeg føer det samme. Skal sies at vi begge to har 10år + med dårlige ekteskap/samboerskap bak oss, så vi vet å sette pris på hverandre. 

Anonymkode: 0a485...29d

[Hjelpsom]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

All erfaring tilsier at det som regel er håpløst å vekke sloknede følelser til live. Som å piske døde hester.

Anonymkode: d4ddd...5aa

Hvems erfaring? Hvis det er din egen erfarings så er den jo veldig subjektiv. Vet ikke om det er gjort forskning på det, men om du leser mange av trådene her inne på KG så er det nok av både suksesshistorier og mindre heldige historier. Så utsagnet ditt virker som synsing.

Når det er sakt, så kan det være en utfordring alt ettersom hvorfor følelsene forsvant og hva som eventuelt kan gjøres for å vekke dem til live og om det i det hele tatt er mulig.

[Andro]

Min erfaring er at de som finner tilbake til hverandre er de som gir hverandre tid og rom,
heller enn å prøve desperat å være mer sammen, og begynner å irritere hverandre.
Familieterapi er nok et must uansett, men jeg tror dere må være tålmodige, og ikke prøve for hardt.
Desperasjon er kvelende, men ofte en naturlig refleks av å føle seg trist og avvist.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

All erfaring tilsier at det som regel er håpløst å vekke sloknede følelser til live. Som å piske døde hester.

Anonymkode: d4ddd...5aa

Du har ikke all erfaring, det skal sies også. Har sett eldre forhold komme tilbake i full gnist igjen. Kommer an på hva målet med ekteskapet eller forholdet er. Hvis det er å være helt kjærester eller forelsket, vil ikke forholdet vare i fryktelig mange år. 

Anonymkode: e551c...bda

[Trolltunge]

Vi klarte det, men det har krevd mye innsats fra begge to. Begge to må nok være veldig dedikert til det for at slikt skal lykkes. Går ikke om ene (eller begge) ikke egentlig er villige til å jobbe med seg selv, endre seg, eller møte den andres behov. 

Vi har det bedre sammen enn noen gang tidligere nå, men ja det har krevd mye fra oss begge. Såpass mye at jeg egentlig tviler på at viljen til dette er sterk nok hos begge i de fleste tilfeller når ting først er blitt vanskelig. 

Terapi er uansett et bra sted å begynne. Det hjelper imidlertid ingenting å gå i terapi om ikke begge jobber med seg selv og forholdet mellom timene i terapi, og også videre. Kjenner flere som visstnok trodde at det å jevnlig møte opp i familieterapi skulle fikse ting, men å gå dit var det de gjorde. De jobbet ikke aktivt og dedikert med det som kom frem der. Da hjelper det selvfølgelig ikke, og heller ikke om bare ene gjør det. 

[AnonymBruker]

Hva mener du med lite trivsel da? Har vært i samme forhold i 18 år og vi er ikke stupende forelsket lenger. Det svinger litt, noen ganger kjeder vi oss og blir nesten litt lei av det samme opplegget mens andre ganger koser vi oss.

 

Vi er glade i hverandre og trenger hverandre, det er nok derfor vi er sammen enda. Kunne nok ha funnet ny partner flere ganger men jeg tror å være sammen et helt liv er noe som både familie og en selv tjener på i eldre dager. Dette gjelder selvsagt ikke hvis noen blir misbrukt eller at en ikke gjør annet en å sabotere for hverandre. 

Anonymkode: e551c...bda

[Hjelpsom]

18 minutter siden, Trolltunge said:

Vi klarte det, men det har krevd mye innsats fra begge to. Begge to må nok være veldig dedikert til det for at slikt skal lykkes. Går ikke om ene (eller begge) ikke egentlig er villige til å jobbe med seg selv, endre seg, eller møte den andres behov. 

Vi har det bedre sammen enn noen gang tidligere nå, men ja det har krevd mye fra oss begge. Såpass mye at jeg egentlig tviler på at viljen til dette er sterk nok hos begge i de fleste tilfeller når ting først er blitt vanskelig. 

Terapi er uansett et bra sted å begynne. Det hjelper imidlertid ingenting å gå i terapi om ikke begge jobber med seg selv og forholdet mellom timene i terapi, og også videre. Kjenner flere som visstnok trodde at det å jevnlig møte opp i familieterapi skulle fikse ting, men å gå dit var det de gjorde. De jobbet ikke aktivt og dedikert med det som kom frem der. Da hjelper det selvfølgelig ikke, og heller ikke om bare ene gjør det. 

Er imponert over at dere klarte det💓, og da er det jo håp for Ts, men som du sier så er det vel noe begge parter må gå "all in" for, ellers så er det jo dødfødt allerede i starten. Hvis jeg forstår rett så har det jo ikke gått så langt at de har gått fra hverandre og det er jo et godt tegn. 

[AnonymBruker]

For oss var det forbigående. Her var det dødt, men fikk hjelp av parterapi. Da blomstret forholdet i noen år før det gikk nedover igjen. Vi prøvde å bruke triksene vi lærte i terapi, men etter enda noen år valgte vi å gå. Her var det ikke følelser igjen hos noen av oss. 

Anonymkode: 309ac...b2a

[AnonymBruker]

Det er nok mange som blander problemer/gninsninger med døde følelser her. Problemer og konflikter kan man komme over - evt med litt tid, rom og hjelp - men døde følelser kan ikke gjenoppstå fra de døde.

Anonymkode: d4ddd...5aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er nok mange som blander problemer/gninsninger med døde følelser her. Problemer og konflikter kan man komme over - evt med litt tid, rom og hjelp - men døde følelser kan ikke gjenoppstå fra de døde.

Anonymkode: d4ddd...5aa

Ja, det er vel kanskje slik det er. Vi er forsåvidt glade i hverandre. Men vi blir ikke glade av hverandre. Særlig ikke han. Mener vi ikke passer sammen, eller gjør hverandre bedre. Kan vi bygge noe nytt, rundt det faktum at vi er en familie, at vi er halvveis i livet og tross alt gir hverandre en trygg havn? Og få det godt sammen, om enn ikke så spennende? Forelskelse er jo ikke noe å leve på.. 

Anonymkode: 9ab41...d2a

[Hjelpsom]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ja, det er vel kanskje slik det er. Vi er forsåvidt glade i hverandre. Men vi blir ikke glade av hverandre. Særlig ikke han. Mener vi ikke passer sammen, eller gjør hverandre bedre.

Kan ikke si jeg for min del skjønner denne helt. Dere har jo vært sammen lenge forstår jeg og trenger dere da å gjøre hverandre bedre. Vet du hva du følger du mangler og vet du hva han føler han mangler. En plass må jo skoen trykke tenker jeg. Eller er det rett og slett bare udefinerbar følelse om at noen mangler...?

 

1 hour ago, AnonymBruker said:

Kan vi bygge noe nytt, rundt det faktum at vi er en familie, at vi er halvveis i livet og tross alt gir hverandre en trygg havn? Og få det godt sammen, om enn ikke så spennende? Forelskelse er jo ikke noe å leve på.. 

Det kommer vel an på hva dere ønsker å oppnå. Du sier jo at dere er glade i hverandre. Og det er jo ikke vanlig å være forelsket hele livet. Hverdagen kommer og man må prøve å fylle tomrommet etter forelskelsen med andre ting som gir dere noe. Godt familieliv, opplevelser sammen som familie og dere voksne alene (denne er vel veldig viktig for dere akkurat nå). Dere kjeder dere kanskje litt i den "gamle" tralten og føler kanskje at noe da mangler, men kan ikke se hva dere mangler for å få gnisten tilbake. Kanskje dere rett og slett skulle satt dere ned å prate noen ganger om dette. Bli kjent på ny, prate sammen som i "gamle" dager osv.

[AnonymBruker]

Forholdet er jo ikke dødt? Du bare later til å ha feil oppfatning av hva som definerer et forhold. Går økonomien og logistikken fortsatt rundt? Oppdrar dere barna og får husholdningen til å være et godt hjem for de? Da er isåfall forholdet akkurat som det skal. 
 

Feilen er jo at dere har som mange andre blander seksualitet inn i dette. 

Anonymkode: 1e5c8...2d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Forholdet er jo ikke dødt? Du bare later til å ha feil oppfatning av hva som definerer et forhold. Går økonomien og logistikken fortsatt rundt? Oppdrar dere barna og får husholdningen til å være et godt hjem for de? Da er isåfall forholdet akkurat som det skal. 
 

Feilen er jo at dere har som mange andre blander seksualitet inn i dette. 

Anonymkode: 1e5c8...2d6

Jeg ser du skriver dette i de fleste tråder som omhandler nettopp dette teamet. Du er klar over at for de fleste så er seksualitet en viktig del av å være i et forhold? Det er det som skiller kjærester fra venner. 
For meg, og veldig mange andre, hadde det ikke gått å ha sex med en hvem som helst. Det må være dypere følelser på plass, og de er der stort sett bare med ett menneske om gangen. 

Anonymkode: 56730...1dc

[AnonymBruker]

BEGGE TO må ville parterapi like mye, og BEGGE TO må ta det like seriøst. Da kan det gå bra. Ellers dødfødt!

Anonymkode: 26217...7e1

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (16 timer siden):

Vi klarte det, men det har krevd mye innsats fra begge to. Begge to må nok være veldig dedikert til det for at slikt skal lykkes. Går ikke om ene (eller begge) ikke egentlig er villige til å jobbe med seg selv, endre seg, eller møte den andres behov. 

Vi har det bedre sammen enn noen gang tidligere nå, men ja det har krevd mye fra oss begge. Såpass mye at jeg egentlig tviler på at viljen til dette er sterk nok hos begge i de fleste tilfeller når ting først er blitt vanskelig. 

Terapi er uansett et bra sted å begynne. Det hjelper imidlertid ingenting å gå i terapi om ikke begge jobber med seg selv og forholdet mellom timene i terapi, og også videre. Kjenner flere som visstnok trodde at det å jevnlig møte opp i familieterapi skulle fikse ting, men å gå dit var det de gjorde. De jobbet ikke aktivt og dedikert med det som kom frem der. Da hjelper det selvfølgelig ikke, og heller ikke om bare ene gjør det. 

Så fint å lese. 🥰

Hva konkret består denne jobbingen av? 

Anonymkode: 5a6c5...7aa

[Hjelpsom]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

BEGGE TO må ville parterapi like mye, og BEGGE TO må ta det like seriøst. Da kan det gå bra. Ellers dødfødt!

Anonymkode: 26217...7e1

Der ligger vel ofte problemet etter hva man kan se her inne på KG, ene parten er villig, mens andre parten er lunken eller totalt avvisende. Da er det som du sier dødfødt i utgangspunktet. 💀

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så fint å lese. 🥰

Hva konkret består denne jobbingen av? 

Anonymkode: 5a6c5...7aa

Når ting har gått galt har det sine årsaker. Dårlig kommunikasjon, dårlig fordeling av diverse ansvar, at man ikke har sett eller ivaretatt partners behov, at man har oppførsel som bryter ned forholdet, og lignende. Man må i terapi avdekke hva som er vanskelig for begge parter, og så begynne å jobbe med de faktorer som har vært ødeleggende for forholdet. 

For vår del hadde kommunikasjonen blitt amper og dårlig på grunn av at begge hadde det vondt, så sin side i det og hva partner feilet angående våre behov. I egen smerte over hva som var blitt vondt og dumt hadde vi blitt skarpe og lite forståelsesfulle og tolerante ovenfor den andre. Hverdagshyggeligheten oss mellom var borte, og når man bare biter hverandre av, svarer surt og mutt, har mental distanse, og på en måte sitter på hver sin tue og skuler skeptisk på den andre, istedenfor å ha gode følelser, forståelse, vilje til å møte den andres behov og vilje til god, konstruktiv og oppbyggende dialog, da er og blir relasjonen vond og sår. 

Vi måtte jobbe veldig mye med å bygge opp igjen god kommunikasjon, villighet til å være imøtekommende for den andres behov og rett og slett restarte vårt forhold. Bygge opp ny tillit til at den andre faktisk ønsket deg godt, og var villig til å gi forholdet nødvendig innsats. 

Å endre seg er ikke enkelt. Å endre seg og klare å innstille seg på å også forstå og være imøtekommende mot den andre når man har det vondt og er såret er enda mer krevende. Det forutsetter at man både mentalt og i praksis må jobbe kontinuerlig og bevisst med de elementene som ikke har fungert. Være konsekvent bevisst på at man ikke glipper på å fortsette det vonde mønsteret, og nedbrytende ord og handlinger. Det er å hele tiden tenke over hva man sier og gjør, og å bite seg i tunga når de vonde følelser og erfaringer medfører at man egentlig har lyst til å svare skarpt og såret, eller bare ignorere den andres følelser og behov. 

Vi måtte også jobbe mye med ny fordeling av ansvar, og jeg måtte la ham lære og feile, uten å blande meg inn. La ham få finne ut av ting, la ham få gjøre ting på sin måte, uten å være oppgitt, overlegen eller belærende når han feilet frem til ting satt. Jeg måtte også på ingen måte ta over igjen, selv om ting gikk galt i starten. Måtte tenke at han måtte få lære, slik jeg har måtte lære, og tenke at han var kapabel til å mestre ting. 

I starten var vi nok litt anstrengt overhyggelig og høflige mot hverandre, og absolutt alt ble gjort veldig bevisst. Etterhvert som begge slappet mer av og trivdes bedre med at det ikke var skarpe svar, å bli ignorert eller krangel stadig, da ble det mer og mer avslappet og naturlig. Det var hyggeligere å være sammen da, selv om det var litt påtatt høflighet. Påtatt høflighet og bevisst velvilje var mindre ubehagelig enn å være skarpe og såre mot hverandre. Så ble ting etterhvert mer naturlig. De tingene vi i starten måtte gjøre bevisst ble innarbeidet i oss. Deretter ble egentlig vår relasjon ganske fort bedre på alle måter, for det var blitt trivelig å være sammen igjen. Vi begynte å le og kose oss sammen igjen, og praten mellom oss gikk uanstrengt. De vonde følelser og sårhet forsvant mer og mer, og da begynte gode følelser å dukke opp igjen. 

Hva andre må jobbe med er kanskje noe ulikt, men det er nok temmelig vanlig at hygge og hyggelig dialog forsvinner når ting har blitt feil og vondt. At det har oppstått et emosjonelt og mentalt brudd, selv om man fremdeles kaller seg et par. Det må repareres, og det krever innsats fra begge. 

Det er flere år siden vi gikk gjennom denne prosessen nå, men vi er fremdeles veldig bevisst på å ikke falle tilbake til gamle synder. Å ta ting opp på skikkelige måter, å være hverdagshyggelige mot hverandre, og å si fra på en ok måte dersom ene av oss feiler i dette. "Det var ingen ok måte å si det på." sier jeg enkelt og greit når min mann feiler i å si ting på ok måter, og han det samme. Det får oss begge til å skjerpe oss, for vi vil jo ikke tilbake til å ha en drittdialog som skyver oss fra hverandre, og fører til at vi begge har det vondt. Vi er nå begge veldig bevisst på at kjærlighet ikke tåler alt og ikke utholder alt, og at din partner skal du jevnt over behandle like godt som alle andre, helst bedre. Det man må ta opp skal tas opp like ok og konstruktivt som noe man må ta opp med sjefen, en kollega eller en god venn. Vi har begge skjønt det, og derfor har vi det nå bedre enn noen gang tidligere. Vi er klokere i hvordan vi behandler og svarer hverandre enn vi til og med var da vi var nyforelsket, og det har gjort det godt å være i dette forholdet. For begge. 

Endret 3. mars 2023 av Trolltunge