Gå til innhold

Du som er over 30, bor alene og er singel


Anbefalte innlegg

AnonymBruker
Skrevet

føler du av og til på ensomhet, skam?

I dag har jeg kjent skikkelig på det.. og er trist inni meg. Pga angst har jeg litt vanskelig med veldig nære relasjoner og ha et forhold. har vært singel i 6 år, er 32 nå. jeg er den eneste på jobb som er singel/uten samboer blant jevnaldrende.. utad virker jeg elske singeltilværelsen, og trives med den ofte også. Men begynner å føle meg misslykket i andres øyne, og jo lenger jeg er singel, må jo folk lure på hva som er galt med meg. Vet det er destruktive tanker, men klarer ikke å slutte å kjenne på det 😔 er det fler som kjenner det slik, eller hva føler du rundt situasjonen din selv? klarer du å se lysere på det? 

Anonymkode: 37499...590

  • Hjerte 9
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Jeg er ti år eldre enn deg og i samme situasjon.

Føler absolutt på ensomhet ganske ofte, men ikke skam. Går opp og ned hvor digg/kjipt det er å være singel, men jeg bryr meg ikke om hva andre måtte mene om min livssituasjon, så skammen er helt fjern for meg i denne sammenheng.

Anonymkode: d090a...442

  • Liker 5
  • Hjerte 3
AnonymBruker
Skrevet

Nei har lært meg å trives i eget selskap og tenker tilbake på hvor stress det var å ha samboer og alltid måtte ta hensyn til noen. Hvis jeg sitter å sammenligner meg med andre så kan jeg føle på det å være mislykka men derfor bruker jeg ikke energi på å sammenligne meg med andre. Jeg er meg og trenger ikke ha likt liv som andre for å ha det bra og når alt kommer til alt så hadde jeg det værre i samboerskap enn nå som enslig uansett :) Må bare se det fra positiv perspektiv. Noen dager føler jeg at kjæreste er det siste jeg gidder, da skal det være en ordentlig bra mann og ordentlig bra match, men det er så sjeldent at det ikke er noe jeg går å satser på at skjer

Anonymkode: f6000...b42

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Har overhodet ikke de samme følelsene rundt dette som du har. Kanskje forskjellen er at det ikke finnes et fnugg i meg som har lyst på en partner - ikke i det hele tatt. Jeg er lykkelig med meg og mitt, trives utmerket i eget selskap og har et godt nettverk for sosialisering. Og ingen gir meg bedre orgasmer enn meg selv. Som jeg pleier å si når noen spør: hvorfor i all verden skal jeg ødelegge livet mitt med å få en partner?

Anonymkode: cd6fb...f59

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Jeg er 33 og nei, føler meg egentlig ikke ensom. Jeg trives veldig godt i eget selskap, også har jeg kjæledyr 😊

Det var noen år tilbake hvor jeg følte litt på skam, men jeg ønsker ikke å holde meg selv tilbake fra å leve livet mitt på den måten jeg ønsker kun fordi jeg går rundt og TROR at andre tenker mindre om meg fordi jeg er singel.

Vi skal alle dø til slutt, og da spiller ingenting av dette noe som helst rolle. Vi må alle leve for oss selv, og gjøre det som gjør oss lykkeligst. Om det er å ha en partner eller bo alene, spiller ingen rolle. 

 

Anonymkode: 447f1...689

  • Liker 4
AnonymBruker
Skrevet

Tenker du personlig dritt om andre som er single og bor alene?

Anonymkode: a792b...a51

  • Liker 5
AnonymBruker
Skrevet

Ensomhet? Ganske sjelden, men nå har jeg hund. Hvorfor i all verden skulle jeg følt på skam?

Jeg ble singel for litt over et år siden, og det var så deilig å endelig få være alene.

Naboparet krangler høylydt hver eneste dag, venninner klager bare på kjæresten. Det er deilig å være alene.

Anonymkode: 75803...8a6

  • Liker 1
  • Hjerte 1
  • Nyttig 3
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

føler du av og til på ensomhet, skam?

I dag har jeg kjent skikkelig på det.. og er trist inni meg. Pga angst har jeg litt vanskelig med veldig nære relasjoner og ha et forhold. har vært singel i 6 år, er 32 nå. jeg er den eneste på jobb som er singel/uten samboer blant jevnaldrende.. utad virker jeg elske singeltilværelsen, og trives med den ofte også. Men begynner å føle meg misslykket i andres øyne, og jo lenger jeg er singel, må jo folk lure på hva som er galt med meg. Vet det er destruktive tanker, men klarer ikke å slutte å kjenne på det 😔 er det fler som kjenner det slik, eller hva føler du rundt situasjonen din selv? klarer du å se lysere på det? 

Anonymkode: 37499...590

Nå følte jeg meg truffet! 

M, 35

Anonymkode: 1e835...94a

AnonymBruker
Skrevet

Jeg kjenner nok på det motsatte av skam. Synes det er trist og ser grusomt ut når jeg ser gamle ektepar som er totalt avhengige av hverandre. Må være helt jævlig å være så lite selvstendig. Ungene betyr så og si ingenting så lenge de er med kona/ektemannen. Jeg vil aldri bli et slikt menneske.

Anonymkode: 2a9ec...e12

  • Liker 4
AnonymBruker
Skrevet

Om jeg kan spørre; har dere gjort dere noen tanker om barn og familieliv? Har flere kollegaer som det aldri passet for å få barn og nå er de godt voksne. Ønsker ikke kollegaene mine videre, men kanskje noen her vil dele noen tanker, er det et ønske for deg og noe du "stresser" med? 

Anonymkode: d6ee5...5b2

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Om jeg kan spørre; har dere gjort dere noen tanker om barn og familieliv? Har flere kollegaer som det aldri passet for å få barn og nå er de godt voksne. Ønsker ikke kollegaene mine videre, men kanskje noen her vil dele noen tanker, er det et ønske for deg og noe du "stresser" med? 

Anonymkode: d6ee5...5b2

skjønte ikke helt den setningen der? 

Anonymkode: 37499...590

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Tenker du personlig dritt om andre som er single og bor alene?

Anonymkode: a792b...a51

absolutt ikke. Men jeg vet om andre i min situasjon som opplever mye mas fra andre rundt kjærlighetslivet og barn etc.og selvom jeg ikke «tenker dritt» om andre på bakgrunn om de er singel eller ikke, stusser jeg litt hvis en attraktiv og oppegående mann har vært singel i nesten ti år. Hva er grunnen, på en måte. og det er vel det mange tenker om meg og..i mitt tilfelle er det angst som er hovedgrunnen.

-TS

Anonymkode: 37499...590

AnonymBruker
Skrevet

Nei, kjenner ikke på ensomhet. Men det er fordi jeg trives godt i mitt eget selskap. Jeg har hund, utrolig god kontakt med foreldrene som er mine aller beste venner, en søster som også er min aller beste venn og utrolig mange gode venner. 

Kjenner ikke på skam, men jeg stresser med tanke på det med barn. Har alltid sett for meg at jeg skulle ha barn før jeg er 30 og nå er jeg 31 uten barn eller kjæreste. 

Grunnen til at jeg ikke kjenner på "skam" er at jeg aldri har hatt ordentlig kjæreste. Aldri hatt samboer eller noen jeg har vært sammen med i mange år, så jeg er vant til å være singel. Også vil jeg heller være lykkelig som singel enn i et dårlig forhold!

Anonymkode: f05ea...700

AnonymBruker
Skrevet
Just now, AnonymBruker said:

[…] utrolig god kontakt med foreldrene som er mine aller beste venner, en søster som også er min aller beste venn og utrolig mange gode venner. 

Anonymkode: f05ea...700

Er du 200% sikker på det?

Anonymkode: d090a...442

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Jeg er 27 og mann, har verken karriere eller kjæreste. Føler ikke på skam, men depresjon, ensomhet og fortvilelse over situasjonen min. Jeg har slitt med selvbilde og komplekser det har jeg. Har kysset med pene jenter før så er ikke f. eks. stygg eller lav. 

Det har vært en miks av internett avhengighet, sosial angst og snevert nettverk som har gjort hverdagslivet veldig komplisert for meg. Kan vel si at det startet i alderen 16-17, ble mye verre (loner) fra 19-21, men en bedring etter det, men problemene har aldri blitt skikkelig løst så derfor har jeg omtrent ikke nettverk i livet. Kjernefamilien har blitt mindre også av naturlige årsaker…

Jeg blir påminnet dette hver eneste dag og det er ikke moro. Før brukte jeg spill som flukt men det funker ikke like bra lenger, og jeg ønsker å få mer livserfaring og nyte livet som mine jevnaldrende gjør. Føles veldig urettferdig iblant men jeg vet meste av det er min feil. 
 

Ikke lett å bli kjent med folk og kanskje jeg må få meg en bra jobb. Ja er mange i verden som har det mye tøffere men de er ikke i dette landet.

Anonymkode: 23237...f7a

  • Hjerte 5
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er du 200% sikker på det?

Anonymkode: d090a...442

Hvorfor skulle jeg ikke være sikker på det? Foreldrene mine og søsteren min har vært der for meg siden jeg ble født og har alltid støttet meg. Ja, venner kan forsvinne, selv om jeg har kjent de aller fleste av vennene mine helt fra barneskolen, men hvorfor skulle jeg ikke være sikker på at foreldrene mine-som har skapt og født meg- og søsteren min-som jeg deler foreldrene sammen med- er en av mine nærmeste?

Anonymkode: f05ea...700

  • Liker 2
  • Hjerte 2
Skrevet

Jeg er vesentlig eldre og liker å leve alene. Jeg er ikke uten lidenskap og hemmelige forhold, men jeg kjenner bare stress av konvensjonelle forhold, der det er forventninger om framdrift og felles postkasse som en grand finale.

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

32, vært singel i noen år nå. Synes det er digg å være alene, 70% av gangene... men kjenner på ensomhet og at jeg går glipp av mye som singel. Savner virkelig noen å dele livet med, men har så mye angst i forhold til dating, at jeg sliter veldig med å få gang på det. Så kjenner vel på skam i forhold til det ja.. Har virkelig ikke lyst til å være den rare, barnløse, enslige tanten som dør med 30 katter😅

Anonymkode: 24e48...782

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Nei, det er i såfall veldig sjeldent. Jeg bor alene, men har kjæledyr. De eneste gangene jeg har følt på ensomhet er når dyra mine har dødd. Det var ekstremt ensomt tiden etter att hunden min døde.

Det er viktig å ha noe å drive med, ting som må ordnes i huset eller ute. Skulle jeg sittet alene inne hele dagen hadde jeg nok blitt preget av isolasjon og ensomhet.

Jeg er ikke i jobb men har allikevel mål for dagen som jeg prøver å gjennomføre. Feks klippe plenen, vaske gulv, klesvask osv.

Men det skal sies att jeg ble helt kurert for lysten på å være i ett forhold av min eks. Trives veldig godt i eget selskap, fred og ro, og ingen barn.

Anonymkode: f008e...f44

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
33 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvorfor skulle jeg ikke være sikker på det? Foreldrene mine og søsteren min har vært der for meg siden jeg ble født og har alltid støttet meg. Ja, venner kan forsvinne, selv om jeg har kjent de aller fleste av vennene mine helt fra barneskolen, men hvorfor skulle jeg ikke være sikker på at foreldrene mine-som har skapt og født meg- og søsteren min-som jeg deler foreldrene sammen med- er en av mine nærmeste?

Anonymkode: f05ea...700

r/woosh

Anonymkode: d090a...442

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...