Angst versus utadvente på jobb

[AnonymBruker]

En litt rar tråd. Men jeg lurer på hva andre tenker om dette? Når man er på kurs og sånne ting og må "ta runden" foran alle og introdusere seg selv. Helt grusomt. Får fryktelig angst av det og bruker lang tid på å hente meg inn igjen etterpå. Forstår ikke folk at ikke alle er like utadvendte og har lyst til å vise seg frem for alle? Har aldri skjønt poenget med de rundene. Man husker jo heller ingenting av hvem de andre er, hvis det er 30 stk som skal introdusere seg selv! Blir bare så frustrert på det der 😅🤷‍♀️ Hva tenker dere? 

Anonymkode: 6d0b6...1d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

En litt rar tråd. Men jeg lurer på hva andre tenker om dette? Når man er på kurs og sånne ting og må "ta runden" foran alle og introdusere seg selv. Helt grusomt. Får fryktelig angst av det og bruker lang tid på å hente meg inn igjen etterpå. Forstår ikke folk at ikke alle er like utadvendte og har lyst til å vise seg frem for alle? Har aldri skjønt poenget med de rundene. Man husker jo heller ingenting av hvem de andre er, hvis det er 30 stk som skal introdusere seg selv! Blir bare så frustrert på det der 😅🤷‍♀️ Hva tenker dere? 

Anonymkode: 6d0b6...1d7

Jeg tenker ta jeg er HELT enig med deg. Presentasjon av seg selv for nye mennesker foran mange er *GRØSS*. Hilsen en som også må gjør dette fler ganger i året hvert år…og som ALDRI venner meg til det.

Anonymkode: b7491...2b6

[AnonymBruker]

Jeg tror alle forstår at noen synes det er ubehagelig, men det er jo en grunn til at man gjør det likevel. Jeg synes i alle fall det er fint å ha fått et navn og tre setninger om hvert menneske jeg skal være sammen med, synes det flyter lettere etterpå da, spesielt hvis det er snakk om samarbeidsoppgaver og slik. Jeg husker ikke nødvendigvis alt, men jeg husker litt - og da har jeg i alle fall fått et inntrykk av hvem de andre er.

Mulig jeg er kjip og lite forståelsesfull (siden jeg selv aldri har hatt problemet med dette), men jeg synes egentlig at å ha ordet i 20 sekund i en forsamling bør være overkommelig for de fleste? Hvis man synes det er ubehagelig, tenker jeg at det er lurt å gjøre det enkelt, kort og relevant for hvorfor man er der. Er man på et kurs relatert til jobben holder det vel i massevis å si: «Jeg heter Oda, jeg er 30 år og bor i Oslo. Jeg jobber som spesialsykepleier på Rikshospitalet.» Ingen forventer at man skal utlevere hele livet sitt heldigvis. 

 

Anonymkode: bbd73...5b7

[AnonymBruker]

Dessverre er de fleste ledere slike som ikke kjenner særlig på angst, så de legger opp arbeidslivet sånn de selv ønsker det uten å ta hensyn til de med angst. Har man ikke kjent angst på kroppen selv har nok mange lett for å tenke at det er det samme som «ubehagelig», slik brukeren over meg skriver. Det er det ikke. 
 

Jeg oppsøkte psykolog. Jeg fikk da angsten under kontroll, men det krever at man står i det og er en slitsom tid. Men det er verdt det, og det er mulig å bli angstfri eller få såpass lite angst at man lever fint med det.
 

Lykke til ❤️

Anonymkode: 8a7eb...f1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dessverre er de fleste ledere slike som ikke kjenner særlig på angst, så de legger opp arbeidslivet sånn de selv ønsker det uten å ta hensyn til de med angst. Har man ikke kjent angst på kroppen selv har nok mange lett for å tenke at det er det samme som «ubehagelig», slik brukeren over meg skriver. Det er det ikke. 
 

Jeg oppsøkte psykolog. Jeg fikk da angsten under kontroll, men det krever at man står i det og er en slitsom tid. Men det er verdt det, og det er mulig å bli angstfri eller få såpass lite angst at man lever fint med det.
 

Lykke til ❤️

Anonymkode: 8a7eb...f1f

Jeg HAR faktisk en angstdiagnose (GAD) men det har ikke noe med slike ting å gjøre. Så jeg kan godt relatere til irrasjonell frykt, for det har jeg plenty av selv. 

Men man kan på en måte ikke forvente at samfunnet skal tilpasse seg det? Da bør man selv ta tak i problemet, og finne egne mestringsstrategier. Det er ikke enkelt, det vet jeg godt - men jeg tror rett og slett ikke løsningen er å forvente at verden skal endre seg. Vi kan ikke legge opp verden etter at noen ikke tørr snakke noen sekunder i en forsamling - eller ikke tørr å fly, kjøre bil, gå til tannlegen, gå til legen, være i folkemengder eller hva det nå måtte være som trigger angsten. Vi må nesten gå ut fra at vanlige mennesker takler vanlige ting - så ligger det på en selv å finne strategier for å takle det, eller be om tilrettelegging og hjelp. 

Jeg synes det blir feil å forvente at ledere skal forstå at noen synes det er så ubehagelig å snakke i forsamling at de ikke kan si noen få ord om seg selv, og derfor legge om opplegget. Jeg forventer heller ikke at folk skal være tankelesere og forstå mine angsttriggere bare så det er sagt. 

Anonymkode: bbd73...5b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg HAR faktisk en angstdiagnose (GAD) men det har ikke noe med slike ting å gjøre. Så jeg kan godt relatere til irrasjonell frykt, for det har jeg plenty av selv. 

Men man kan på en måte ikke forvente at samfunnet skal tilpasse seg det? Da bør man selv ta tak i problemet, og finne egne mestringsstrategier. Det er ikke enkelt, det vet jeg godt - men jeg tror rett og slett ikke løsningen er å forvente at verden skal endre seg. Vi kan ikke legge opp verden etter at noen ikke tørr snakke noen sekunder i en forsamling - eller ikke tørr å fly, kjøre bil, gå til tannlegen, gå til legen, være i folkemengder eller hva det nå måtte være som trigger angsten. Vi må nesten gå ut fra at vanlige mennesker takler vanlige ting - så ligger det på en selv å finne strategier for å takle det, eller be om tilrettelegging og hjelp. 

Jeg synes det blir feil å forvente at ledere skal forstå at noen synes det er så ubehagelig å snakke i forsamling at de ikke kan si noen få ord om seg selv, og derfor legge om opplegget. Jeg forventer heller ikke at folk skal være tankelesere og forstå mine angsttriggere bare så det er sagt. 

Anonymkode: bbd73...5b7

Nei, det er jeg helt enig i. Og jeg har trekk av unnvikende personlighetsforstyrrelse, så har jobbet myyyye med angsten opp gjennom hos psykolog. Og utfordret meg mye. Men har blitt utbrent av det og det har hjulpet bare i visse settinger. 

Selvfølgelig kan ikke alle legge til rette livet sitt til meg. Det hadde jo vært helt uhørt. Men er det egentlig nødvendig med slike runder? Somsagt, så blir man jo eventuelt mer kjent senere når man deles i mindre grupper. Og jeg vet det er mange som synes didde rundene er ubehagelig. Jeg forstår på en måte ikke helt hva som er poenget med det. Dersom det var veldig nyttig, hadde det vært en annen sak. Jeg ser ei over her skriver at hun synes det er lettere for da blir man bedre kjent og det er jo bra. Men jeg tenker motsatt og synes det er mye lettere å bli kjent i mindre grupper. Jeg sitter vel egentlig med en følelse at det virker som de lederne tror alle er like ivrige på å snakke høyt foran alle og ta ordet. 

Anonymkode: 6d0b6...1d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei, det er jeg helt enig i. Og jeg har trekk av unnvikende personlighetsforstyrrelse, så har jobbet myyyye med angsten opp gjennom hos psykolog. Og utfordret meg mye. Men har blitt utbrent av det og det har hjulpet bare i visse settinger. 

Selvfølgelig kan ikke alle legge til rette livet sitt til meg. Det hadde jo vært helt uhørt. Men er det egentlig nødvendig med slike runder? Somsagt, så blir man jo eventuelt mer kjent senere når man deles i mindre grupper. Og jeg vet det er mange som synes didde rundene er ubehagelig. Jeg forstår på en måte ikke helt hva som er poenget med det. Dersom det var veldig nyttig, hadde det vært en annen sak. Jeg ser ei over her skriver at hun synes det er lettere for da blir man bedre kjent og det er jo bra. Men jeg tenker motsatt og synes det er mye lettere å bli kjent i mindre grupper. Jeg sitter vel egentlig med en følelse at det virker som de lederne tror alle er like ivrige på å snakke høyt foran alle og ta ordet. 

Anonymkode: 6d0b6...1d7

Ts 

Anonymkode: 6d0b6...1d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ts 

Anonymkode: 6d0b6...1d7

Jeg kan også legge til at selv om man ikke kan legge livet sitt til rette for andre, så tror jeg flere hadde kunne vært i jobb hvis man kunne ta bitte litt mer hensyn til hverandre. Og tilpasse hverandre. Da tror jeg også det hadde blitt mindre sykemeldinger. 

Ts

Anonymkode: 6d0b6...1d7

[AnonymBruker]

Jeg er ekstrovert og hatet også dette.

Det hjalp ikke å ha angst i tillegg 😅 

Men - jeg hadde jo angst for så ekstremt mange situasjoner at det hadde vært umulig å tilrettelegge for unngåelse av alle mine triggere. 

Anonymkode: 62088...158

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Nei, det er jeg helt enig i. Og jeg har trekk av unnvikende personlighetsforstyrrelse, så har jobbet myyyye med angsten opp gjennom hos psykolog. Og utfordret meg mye. Men har blitt utbrent av det og det har hjulpet bare i visse settinger. 

Selvfølgelig kan ikke alle legge til rette livet sitt til meg. Det hadde jo vært helt uhørt. Men er det egentlig nødvendig med slike runder? Somsagt, så blir man jo eventuelt mer kjent senere når man deles i mindre grupper. Og jeg vet det er mange som synes didde rundene er ubehagelig. Jeg forstår på en måte ikke helt hva som er poenget med det. Dersom det var veldig nyttig, hadde det vært en annen sak. Jeg ser ei over her skriver at hun synes det er lettere for da blir man bedre kjent og det er jo bra. Men jeg tenker motsatt og synes det er mye lettere å bli kjent i mindre grupper. Jeg sitter vel egentlig med en følelse at det virker som de lederne tror alle er like ivrige på å snakke høyt foran alle og ta ordet. 

Anonymkode: 6d0b6...1d7

Ja, jeg synes i alle fall at det er nyttig. Jeg  blir tryggere av å vite litt om hvem andre som er i rommet - på ingen måte hele livshistorien, men feks hvis man er på er på er kurs knyttet til jobben så synes jeg det er greit å vite hvor de andre jobber og pittelitt om hvilke arbeidsoppgaver de har. Også synes jeg det er litt lettere å feks gå inn i en gruppeoppgave senere - da går praten lettere, av typen «ja, det var du som kom fra Alta ja, der synes jeg det er så fint». 

Men det er jo bare min mening så klart. Det kan godt være at det gjøres oftere enn det er behov for, og at det blir minst like mye en sånn «slik har vi alltid gjort det» og ikke nødvendigvis et bevisst valg. Det er sikkert flest ledere som ikke er redde for å ta ordet - det ville jo nesten ikke være mulig å være leder og samtidig ikke kunne ta ordet i en forsamling. Man kan jo alltid tenke litt mer over hvorfor vi gjør ting. 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg kan også legge til at selv om man ikke kan legge livet sitt til rette for andre, så tror jeg flere hadde kunne vært i jobb hvis man kunne ta bitte litt mer hensyn til hverandre. Og tilpasse hverandre. Da tror jeg også det hadde blitt mindre sykemeldinger. 

Ts

Anonymkode: 6d0b6...1d7

Det er jeg for så vidt enig i. Men det er også vanskelig å ta hensyn til noe hvis man ikke vet om det…  

Noen synes det er nyttig, andre synes ikke det er nyttig. Men er det så mange som virkelig blir fysisk dårlige av å si noen ord om seg selv, at vi må avskaffe det? Altså ikke bare synes det er litt ubehagelig, men som får dagen ødelagt av det? Ikke misforstå, jeg forstår det må være fælt å ha det sånn - men jeg synes kanskje det blir litt voldsomt å tenke at vi må slutte med det av den grunn. 

 

Anonymkode: bbd73...5b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg HAR faktisk en angstdiagnose (GAD) men det har ikke noe med slike ting å gjøre. Så jeg kan godt relatere til irrasjonell frykt, for det har jeg plenty av selv. 

Men man kan på en måte ikke forvente at samfunnet skal tilpasse seg det? Da bør man selv ta tak i problemet, og finne egne mestringsstrategier. Det er ikke enkelt, det vet jeg godt - men jeg tror rett og slett ikke løsningen er å forvente at verden skal endre seg. Vi kan ikke legge opp verden etter at noen ikke tørr snakke noen sekunder i en forsamling - eller ikke tørr å fly, kjøre bil, gå til tannlegen, gå til legen, være i folkemengder eller hva det nå måtte være som trigger angsten. Vi må nesten gå ut fra at vanlige mennesker takler vanlige ting - så ligger det på en selv å finne strategier for å takle det, eller be om tilrettelegging og hjelp. 

Jeg synes det blir feil å forvente at ledere skal forstå at noen synes det er så ubehagelig å snakke i forsamling at de ikke kan si noen få ord om seg selv, og derfor legge om opplegget. Jeg forventer heller ikke at folk skal være tankelesere og forstå mine angsttriggere bare så det er sagt. 

Anonymkode: bbd73...5b7

Leste du innlegget mitt? Jeg skriver at jeg fikk hjelp ved å oppsøke psykolog. Jeg har da ikke skrevet et ord om at verden skal endre seg.. jeg skrev hvordan det er og hvorfor det er sånn. 

Anonymkode: 8a7eb...f1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Leste du innlegget mitt? Jeg skriver at jeg fikk hjelp ved å oppsøke psykolog. Jeg har da ikke skrevet et ord om at verden skal endre seg.. jeg skrev hvordan det er og hvorfor det er sånn. 

Anonymkode: 8a7eb...f1f

Jeg skrev ut fra det som jeg trodde var utgangspunktet for tråden - hvorfor man har slike «si noen ord om seg selv»-runder og hvorvidt man burde ha det eller om det er noe man burde slutte med. Beklager hvis jeg misforsto. 

Jeg forstår at noen synes det er nyttig, andre ikke. Det varierer sikkert litt fra situasjon til situasjon også. Jeg bare tenker at man ikke skal slutte med noe de fleste synes går helt fint, bare fordi noen få synes det er ekstremt vanskelig. Som sagt har jeg masse irrasjonelle frykter selv, men forventer ikke at det skal tas hensyn til i dagliglivet. Jeg forstår at du heller ikke mener det, så da er vi vel egentlig enige? ☺️ 

 

Anonymkode: bbd73...5b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ja, jeg synes i alle fall at det er nyttig. Jeg  blir tryggere av å vite litt om hvem andre som er i rommet - på ingen måte hele livshistorien, men feks hvis man er på er på er kurs knyttet til jobben så synes jeg det er greit å vite hvor de andre jobber og pittelitt om hvilke arbeidsoppgaver de har. Også synes jeg det er litt lettere å feks gå inn i en gruppeoppgave senere - da går praten lettere, av typen «ja, det var du som kom fra Alta ja, der synes jeg det er så fint». 

Men det er jo bare min mening så klart. Det kan godt være at det gjøres oftere enn det er behov for, og at det blir minst like mye en sånn «slik har vi alltid gjort det» og ikke nødvendigvis et bevisst valg. Det er sikkert flest ledere som ikke er redde for å ta ordet - det ville jo nesten ikke være mulig å være leder og samtidig ikke kunne ta ordet i en forsamling. Man kan jo alltid tenke litt mer over hvorfor vi gjør ting. 

Det er jeg for så vidt enig i. Men det er også vanskelig å ta hensyn til noe hvis man ikke vet om det…  

Noen synes det er nyttig, andre synes ikke det er nyttig. Men er det så mange som virkelig blir fysisk dårlige av å si noen ord om seg selv, at vi må avskaffe det? Altså ikke bare synes det er litt ubehagelig, men som får dagen ødelagt av det? Ikke misforstå, jeg forstår det må være fælt å ha det sånn - men jeg synes kanskje det blir litt voldsomt å tenke at vi må slutte med det av den grunn. 

 

Anonymkode: bbd73...5b7

Ja, jeg er enig. For eksempel på akkurat det spesifikke kurset vi var på nå, så satt vi og hørte på lederen hele dagen. Det var ingen samling i grupper etc eller noe slikt etterpå. Så i denne settingen, så synes jeg den runden var helt unødvendig.

Men kan forstå at den kan være mye mer relevant i andre sammenhenger, hvor man jobber mer sammen i grupper senere på dagen feks. Så at man gjerne tenker mer over det som du sier. Det er jo en kjent sak at mange er redde for å snakke foran andre. 

Og faktisk, jeg ble så stresset og utmattet av denne dagen ja, at jeg lå i sengen i 1 1/2 dag etterpå 😂😂 Så det krever en del 😅😅

Ts

Anonymkode: 6d0b6...1d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg skrev ut fra det som jeg trodde var utgangspunktet for tråden - hvorfor man har slike «si noen ord om seg selv»-runder og hvorvidt man burde ha det eller om det er noe man burde slutte med. Beklager hvis jeg misforsto. 

Jeg forstår at noen synes det er nyttig, andre ikke. Det varierer sikkert litt fra situasjon til situasjon også. Jeg bare tenker at man ikke skal slutte med noe de fleste synes går helt fint, bare fordi noen få synes det er ekstremt vanskelig. Som sagt har jeg masse irrasjonelle frykter selv, men forventer ikke at det skal tas hensyn til i dagliglivet. Jeg forstår at du heller ikke mener det, så da er vi vel egentlig enige? ☺️ 

 

Anonymkode: bbd73...5b7

For min del kan man gjerne slutte med det, men det er ikke sannsynlig. Vi introverte må tilpasse oss de ekstrovertes verden, på samme måte som vi med angst må tilpasse oss en verden for de uten angst - ikke motsatt (fordi det kommer ikke til å skje).

Vi er nok enige, det virket bare som du tolket innlegget mitt helt feil. ☺️

Anonymkode: 8a7eb...f1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

For min del kan man gjerne slutte med det, men det er ikke sannsynlig. Vi introverte må tilpasse oss de ekstrovertes verden, på samme måte som vi med angst må tilpasse oss en verden for de uten angst - ikke motsatt (fordi det kommer ikke til å skje).

Vi er nok enige, det virket bare som du tolket innlegget mitt helt feil. ☺️

Anonymkode: 8a7eb...f1f

Beklager hvis jeg misforsto. Du skrev

«Har man ikke kjent angst på kroppen selv har nok mange lett for å tenke at det er det samme som «ubehagelig», slik brukeren over meg skriver. Det er det ikke. »

Og derfor hadde jeg et behov for å få fram at jeg har faktisk kjent angst på kroppen - i mange år - men at jeg forholder meg til det på denne måten (med at det er noe først og fremst jeg må jobbe med, og ikke noe jeg kan forvente at andre tar hensyn til.) Jeg mente ikke å antyde at du heller mener verden skal endres på grunn av det. 

 

Anonymkode: bbd73...5b7

[AnonymBruker]

Jeg sliter også med sånne presentasjonsrunder, der jeg skal snakke om meg selv. Ofte stokker ordene seg for meg, jeg begynner enten å stotre og sliter med å finne ord, eller så stokker ordene seg for meg, og det høres ut som jeg taler i tunger...

Helt grusomt, og det bunner jo i usikkerhet rundt egen personlighet, om man er bra nok...

Anonymkode: 7946d...668

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Beklager hvis jeg misforsto. Du skrev

«Har man ikke kjent angst på kroppen selv har nok mange lett for å tenke at det er det samme som «ubehagelig», slik brukeren over meg skriver. Det er det ikke. »

Og derfor hadde jeg et behov for å få fram at jeg har faktisk kjent angst på kroppen - i mange år - men at jeg forholder meg til det på denne måten (med at det er noe først og fremst jeg må jobbe med, og ikke noe jeg kan forvente at andre tar hensyn til.) Jeg mente ikke å antyde at du heller mener verden skal endres på grunn av det. 

 

Anonymkode: bbd73...5b7

Det virker ikke ut fra ditt første innlegg at du hadde noen erfaring med angst, derfor min kommentar til det ☺️ 

Selv fikk jeg panikkangst ved uventet oppmeksomhet i en periode, som feks at man skulle presentere seg selv på et kurs. Da er vi langt forbi «ubehagelig», da er det en intenst alarm på i hodet som gir signaler som kroppen tolker som at nå er vi i livsfare, kom deg vekk, samtidig som du jo skjønner at dette er ikke farlig, ro deg ned, men kroppen er fortsatt i full nødalarmsmødus og man har mer enn nok med å prøve å roe seg ned før man hyperventilerer foran hele forsamlingen.
 

Etter en periode hos psykolog ble angsten mildere, men fortsatt grusom. Så ble den gradvis mer og mer borte. Nå kjenner jeg det kun som ubehag, men sånn tenker jeg det er for de fleste (men ikke alle, jeg har venninner som ELSKER å snakke foran fremmede, å få oppmerksomhet foran mange osv). Vi er forskjellig 🤪

Anonymkode: 8a7eb...f1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det virker ikke ut fra ditt første innlegg at du hadde noen erfaring med angst, derfor min kommentar til det ☺️ 

Selv fikk jeg panikkangst ved uventet oppmeksomhet i en periode, som feks at man skulle presentere seg selv på et kurs. Da er vi langt forbi «ubehagelig», da er det en intenst alarm på i hodet som gir signaler som kroppen tolker som at nå er vi i livsfare, kom deg vekk, samtidig som du jo skjønner at dette er ikke farlig, ro deg ned, men kroppen er fortsatt i full nødalarmsmødus og man har mer enn nok med å prøve å roe seg ned før man hyperventilerer foran hele forsamlingen.
 

Etter en periode hos psykolog ble angsten mildere, men fortsatt grusom. Så ble den gradvis mer og mer borte. Nå kjenner jeg det kun som ubehag, men sånn tenker jeg det er for de fleste (men ikke alle, jeg har venninner som ELSKER å snakke foran fremmede, å få oppmerksomhet foran mange osv). Vi er forskjellig 🤪

Anonymkode: 8a7eb...f1f

Nei, jeg forstår jo at det virket som jeg ikke hadde noen egen erfaring. Og jeg åpnet jo også for at jeg kanskje er lite forståelsesfull, som mener at å si noen setninger om seg selv bør være overkommelig for de fleste. (Jeg er forresten ikke helt sikker på om jeg mener det lenger engang, kanskje jeg burde være mer forståelsesfull, hmmm.)

Men jeg håper jo det er ganske uvanlig å bli rett og slett syk av det? Jeg har i alle fall tenkt at det er et veldig lite fåtall, og at for folk flest går helt greit selv om det er litt ubehagelig - men kanskje jeg tar feil?

Jeg håper i alle fall at alle som har det så ille oppsøker hjelp slik du (og jeg, med andre ting) gjorde, for det er helt forferdelig å ha det slik. Or jeg tror ikke verden kommer til å endre seg med det første. Min egen angst er knyttet til helt andre ting. Snakke i forsamling har aldri vært noe problem for meg. Samtidig blir jeg trigget av ting 99,9 prosent av andre folk ikke bryr seg om i det hele tatt. Så ja, vi er ulike ☺️

Anonymkode: bbd73...5b7

[AnonymBruker]

Jeg liker det ikke selv, og synes det er ubehagelig med alt søkelyset på meg. Men jeg gjør det ukentlig så det er relativt innøvd nå. Men jeg holder det kort og presist. Kun navn, stilling og ansvarsområde, hvilken utdanning jeg har og kort om tidlig arbeidserfaring dersom det er relevant. Toppen 1 minutt totalt. Dessverre er det et nødvendig onde slik at de som man hilser på skal forstå hvem de skal henvende seg til i ulike situasjoner. 

Det jeg synes er så merkelig i slike situasjoner er de som legger ut hele livshistorien sin og sitter å bable i vei om seg selv veldig lenge og dermed "stjeler" tid fra det som er tema for møte. I USA er de ekstreme på dette område, men jeg opplever også mange forskere også: legger ut om alle publikasjoner osv. med null relevans for den aktuelle problemstillingen.

Engang vurderte vi et samarbeid med en konsulenttjeneste, og hovedsjefen la ut hele livshistorien sin 3/4 av avsatt tid til møte. Vedkommende som vi var interessert i og hadde fagkunnskap fikk null taletid. Samarbeidet ble selvsagt helt uinteressant. 

Anonymkode: e5aab...395

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Dessverre er de fleste ledere slike som ikke kjenner særlig på angst, så de legger opp arbeidslivet sånn de selv ønsker det uten å ta hensyn til de med angst. Har man ikke kjent angst på kroppen selv har nok mange lett for å tenke at det er det samme som «ubehagelig», slik brukeren over meg skriver. Det er det ikke. 
 

Jeg oppsøkte psykolog. Jeg fikk da angsten under kontroll, men det krever at man står i det og er en slitsom tid. Men det er verdt det, og det er mulig å bli angstfri eller få såpass lite angst at man lever fint med det.
 

Lykke til ❤️

Anonymkode: 8a7eb...f1f

Ledere får også angst for ulike situasjoner. Men mange av oss har trent såpass mye på ulike situasjoner at det ikke merkes, men det kan føles like ubehagelig innvendig. 

Jeg sliter med å holde foredrag, og blir psykisk og fysisk uvel. Men det er dessverre bare en del av jobben min som må gjennomføres. Jeg holdt et foredrag for noen uker siden og kastet opp både før og etter. Jeg skjulte det godt og ingen oppdaget hvor nervøs jeg var. 

Kjenner flere ledere som er som meg. Snakket for litt siden med en lederkollega som er ekstremt god på foredrag. Vedkommende fenger publikum og er utrolig flink. Jeg trodde vedkommende elsket å holde foredrag. Men han avslørte at det kostet utrolig mye: søvnløse netter, angst og nervøsitet. Ledere er flinke til å fremstå sikre i slike situasjoner og er godt trent, men mange synes det er veldig ubehagelig. 

Anonymkode: e5aab...395