Hvordan er samtalen med psykologen din?

[AnonymBruker]

Kan du si eksempel hva du sier og dem sier som er sånn ca liksom?

Forteller du hva du føler og hvorfor du føler det, sier du løsningene på problemene eller spør du psykologen om løsningene?  

er du uenig med psykologen noen ganger?

Snakker du mye eller psykologen mye?

bekrefter de at andre gjorde galt mot deg, eller ber de deg se på hva du selv gjorde galt? At du ikke skal skylde på andre, men se heller i deg selv?

er nygerrig  på hvordan det er med psykolog timer og detaljer. Håper noen kan svare.

Anonymkode: 207f5...e93

[Serafin]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kan du si eksempel hva du sier og dem sier som er sånn ca liksom?

Forteller du hva du føler og hvorfor du føler det, sier du løsningene på problemene eller spør du psykologen om løsningene?  

er du uenig med psykologen noen ganger?

Snakker du mye eller psykologen mye?

bekrefter de at andre gjorde galt mot deg, eller ber de deg se på hva du selv gjorde galt? At du ikke skal skylde på andre, men se heller i deg selv?

er nygerrig  på hvordan det er med psykolog timer og detaljer. Håper noen kan svare.

Anonymkode: 207f5...e93

Jeg var hos psykolog senest i går, jeg.

Det er som en helt vanlig samtale.

Bare at du får stilt en del spørsmål som du må reflektere over og svare på.

Alternativt så kommer hun/han til å gi deg innspill, vurderinger og kommentarer rundt et tema du ønsker å snakke om. 

Kanskje vil du også kjenne på sterke følelser som glede, sinne, tristhet osv underveis i samtalen.

Det er også helt greit å gråte hvis man føler for det.

Endret 23. februar 2023 av Serafin

[AnonymBruker]

Jeg har vært hos litt forskjellige psykologer og de har hatt ulik tilnærmingsmåte. Det er egentlig bare én psykolog jeg har vært hos som faktisk ga meg ordentlige verktøy og hjalp meg til å finne løsninger på vanskelige, sosiale situasjoner. Det var utrolig befriende og hjelpsomt. 

En annen psykolog jeg gikk til satt stort sett og nikket og lot meg snakke. Det var som å prate til en vegg. Og så var det en psykolog som liksom skulle utfordre meg på alt jeg sa. Utrolig slitsomt og provoserende, og jeg opplevde det egentlig bare som at han bagatelliserte mine opplevelser og problemer. En annen psykolog heiet skikkelig på meg og hadde full tro på at jeg skulle fikse alt og bli fullstendig frisk. Det kjentes godt, men det hjalp lite, og til slutt gjorde det bare vondt, fordi jeg ikke ble frisk.

Endelig har jeg vært hos en psykiater som var veldig omsorgsfull og empatisk. Hun så meg virkelig og var kjempeskjønn. Og så helbredet hun paradoksalt nok noe i meg ved å være den første som turde å si: Dette blir du aldri frisk av. Du kan bli bedre, men du vil aldri bli helt bra. Og hun hadde helt rett, for jeg fikk diagnosen asperger, og da falt alt på plass. Nå har jeg endelig fått ordentlig hjelp, ikke av terapi, men av å tilegne meg kunnskap om hvordan jeg skal leve bedre med de utfordringene jeg har.

Anonymkode: bf71e...9a3

[AnonymBruker]

Men hvordan er dere i timen? Hva sier dere? Forteller dere om problemer og kommer med løsninger selv? Eller venter dere på at psykologen skal komme med løsningen?

Anonymkode: 207f5...e93

[AnonymBruker]

Jeg har gått til forskjellige behandlere av og på i 15 år, og det er ikke en standard. Det kommer ann på fra behandler til behandler, fra situasjon til situasjon, og er gjerne forskjellig hver time. Noen ganger plukkes tråden direkte opp fra forrige samtale, noen ganger tar det litt tid med småprat å komme i gang, noen ganger kommer man i dyp krise og det er mer fokus på brannslokking enn problemløsing.

En enkel løsning er det sjeldent. I min erfaring (som funker best for meg; forskjellig fra person til person) er de beste terapeutene de som stiller gode åpne spørsmål som får deg til å tenke, som utfordrer deg akkurat passe mye. De som ikke sier noe særlig hjelper ikke meg hvertfall.

Det kommer jo også veldig ann på hvilken type du selv er. Jeg er veldig skravlete og har tusen tanker og veldig sterke følelser, så jeg hadde alltid mye å prate om og lett for å snakke om det. Så jeg har lett for å starte en samtale, og trenger heller hjelp for å holde meg på ett tema lenge nok til å fordøye og jobbe med det 😅. Men for de som er mer innadvendte eller ikke har så lett for å prate, så styrer nok ofte terapeuten samtalen mer, spør mer ledende spørsmål og kommer mer med teorier og tanker som pasienten kan bekrefte eller avkrefte.

Enda en faktor er hva slags type terapi, og hva slags problemer man har. Er det CBT eller DBT? Man jobber forskjellig med traumer vs dyp depresjon vs personlighetsforstyrrelser vs en kombinasjon.

Anonymkode: d288b...b2b

[AnonymBruker]

Jeg bare skravler med psykologen som om det var hvem-som-helst. Hun kommer med eksempler på det samme, akkurat som om hun utdyper det jeg sa eller er enig. 

Eks: Jeg er skikkelig irritert på søsteren min fordi hun er grisk og grådig og forteller hvorfor og at jeg er skikkelig irritert på henne og ønsker egentlig å legge dette bak meg, men tanken kommer opp hele tiden.

Så kan psykologen svare tilbake at hun skjønner det er veldig irriterende for meg... og så sier hun ikke noe mer.

Så kan jeg fortelle om da stefaren min var slem mot lillesøsteren min da vi var barn og at jeg måtte gripe inn selv om jeg var barn selv og så skjønner hun at det var fælt for meg og så kan hun fortelle litt om ... nei, nå husker jeg ikke hva hun faktisk svarte på det der. 

Det føles i hvert fall ut som jeg bare snakker med ei venninne, på en måte. Føler ikke at jeg får andre råd enn at jeg må gå turer hver dag og at det er bra for helsa og om jeg ikke går mye så i hvert fall bare komme meg ut av døra. 

Og så er timen over og neste gang er det det samme.

Det er fint å ha noen å snakke med, men føler ikke at jeg får noe behandling. Vil ikke gi slipp på henne samtidig som jeg ikke vet om det er hensiktsmessig å gå til henne heller. 

Anonymkode: 0d4cf...389

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er veldig skravlete og har tusen tanker og veldig sterke følelser, så jeg hadde alltid mye å prate om og lett for å snakke om det. Så jeg har lett for å starte en samtale, og trenger heller hjelp for å holde meg på ett tema lenge nok til å fordøye og jobbe med det 😅.

Anonymkode: d288b...b2b

Det er sånn jeg er også, men psykologen min er ikke noe god på å bremse meg eller få meg tilbake. Jeg snakker meg bort stadig vekk. Sånn er jeg overalt med alle, men psykologen vet ikke helt hva hun skal behandle heller, tror jeg. Tror jeg er litt diffus. Jeg vet ikke hva jeg trenger. Kanskje jeg ikke trenger noen psykolog engang har jeg tenkt. 

Anonymkode: 0d4cf...389

[AnonymBruker]

Det er ikke det samme med alle psykologer. Jeg har gått til flere.

En jeg gikk til satt bare og noterte og så skulle jeg snakke. Så kunne han komme med teite ting som "det må du slutte med". Jeg sluttet å gå til han. Følte meg jævlig etter å ha vært der og gråt etter timene.

Jeg liker heller ikke så godt de man bare prater med og så blir det liksom bare prat og lite behandling.

Hun jeg går til nå liker jeg bedre der. Vi kan snakke om en hendelse som har skjedd og så spør hun meg om ting rundt det. Ting som gjør at jeg reflekterer over det og så kan hun komme med forslag til taktikker for å håndtere diverse eller jeg får oppgaver jeg skal gjøre eller ting jeg skal jobbe med. Noen ganger forklaringer på hvorfor ting kan være sånn. Jeg føler at hun utfordrer meg uten å være for hard eller voldsom. Det responderer jeg dårlig på, men jeg misliker også når de jatter med for mye. Jeg opplever også at hun ser ting ved meg som andre psykologer ikke har lagt merke til tidligere.

Nå tror jeg at jeg er ganske tydelig på hva jeg har behov for og det da kanskje er enklere å se hvilke ting man kan prøve, men så tror jeg også at det ikke nødvendigvis gjør det lettere. Det spørs på kjemi mellom behandler og deg, og kanskje hvor gode de er på å lese hva man trenger.

Anonymkode: 4d96a...1ff

[AnonymBruker]

Forskjellig. Både ut fra den enkelte psykolog, men også ut fra terapimetode og tilnærming. 

 

Anonymkode: b9f8b...e45

[AnonymBruker]

Jeg jobber på andre siden av bordet og samtalene blir ulike ut i fra ulike behov og ulike typer mennesker og hvilken metodikk jeg tenker passer for den personen. Det vanskeligste er de som ikke egentlig presenterer et tydelig problem, men er «litt overalt» og virker å ha normale reaksjoner på normale belastninger. For eks. du lengre oppe her som er irritert på den grådige søsteren… det høres ut som en normal reaksjon, men det jeg eventuelt da vil utforsket er om du hadde ønsket å arbeide med tanker og hvordan en gir slipp på tanker som «henger seg opp». Da hadde jeg kanskje valgt metakognitiv terapi for din del. Utfordringen er da om pasienten svarer «ja, nei, eller det er bare en ting som skjedde denne uka, har ikke problemer med tankene så mye ellers egentlig.» Det finnes ingen quick fix på noe, vi må på et punkt velge noe å jobbe med synes jeg. Da blir det også lettere for pasienten å avslutte dersom terapien har et tydelig formål. Jeg liker å spørre spørsmål som «hvordan vil du merke at terapien har hatt en effekt, hva vil være annerledes i ditt liv helt konkret?»  da begynner vi å nærme oss litt problematikken

Anonymkode: 38578...71c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det er ikke det samme med alle psykologer. Jeg har gått til flere.

En jeg gikk til satt bare og noterte og så skulle jeg snakke. Så kunne han komme med teite ting som "det må du slutte med". Jeg sluttet å gå til han. Følte meg jævlig etter å ha vært der og gråt etter timene.

Jeg liker heller ikke så godt de man bare prater med og så blir det liksom bare prat og lite behandling.

Hun jeg går til nå liker jeg bedre der. Vi kan snakke om en hendelse som har skjedd og så spør hun meg om ting rundt det. Ting som gjør at jeg reflekterer over det og så kan hun komme med forslag til taktikker for å håndtere diverse eller jeg får oppgaver jeg skal gjøre eller ting jeg skal jobbe med. Noen ganger forklaringer på hvorfor ting kan være sånn. Jeg føler at hun utfordrer meg uten å være for hard eller voldsom. Det responderer jeg dårlig på, men jeg misliker også når de jatter med for mye. Jeg opplever også at hun ser ting ved meg som andre psykologer ikke har lagt merke til tidligere.

Nå tror jeg at jeg er ganske tydelig på hva jeg har behov for og det da kanskje er enklere å se hvilke ting man kan prøve, men så tror jeg også at det ikke nødvendigvis gjør det lettere. Det spørs på kjemi mellom behandler og deg, og kanskje hvor gode de er på å lese hva man trenger.

Anonymkode: 4d96a...1ff

Det er sånn type psykolog jeg vil ha også. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg jobber på andre siden av bordet og samtalene blir ulike ut i fra ulike behov og ulike typer mennesker og hvilken metodikk jeg tenker passer for den personen. Det vanskeligste er de som ikke egentlig presenterer et tydelig problem, men er «litt overalt» og virker å ha normale reaksjoner på normale belastninger. For eks. du lengre oppe her som er irritert på den grådige søsteren… det høres ut som en normal reaksjon, men det jeg eventuelt da vil utforsket er om du hadde ønsket å arbeide med tanker og hvordan en gir slipp på tanker som «henger seg opp». Da hadde jeg kanskje valgt metakognitiv terapi for din del. Utfordringen er da om pasienten svarer «ja, nei, eller det er bare en ting som skjedde denne uka, har ikke problemer med tankene så mye ellers egentlig.» Det finnes ingen quick fix på noe, vi må på et punkt velge noe å jobbe med synes jeg. Da blir det også lettere for pasienten å avslutte dersom terapien har et tydelig formål. Jeg liker å spørre spørsmål som «hvordan vil du merke at terapien har hatt en effekt, hva vil være annerledes i ditt liv helt konkret?»  da begynner vi å nærme oss litt problematikken

Anonymkode: 38578...71c

Du høres ut som en psykolog jeg kunne tenkt meg å gå til. 

Som det forrige avsnittet jeg siterte, kan jeg spørre psykologen om hun kan jobbe sånn med meg? Hun har spurt hva jeg trenger av henne, men jeg syns det er vanskelig å definere det og så har det bare blitt til at vi skravler og ikke har noe tema for noenting og jeg sklir ut og snakker i ett kjør om alt mulig og det blir litt rot egentlig. Har ADHD og hjernen jobber med 150 ideer og 1000 tanker på en gang, så jeg får ikke til å hente meg inn igjen før jeg har rota meg fullstendig bort og stopper opp fordi jeg snakket meg bort. 

Anonymkode: 0d4cf...389

[Daria]

Det varierer litt fra gang til gang - noen ganger har jeg en tanke om hvor jeg vil begynne (men trenger gjerne litt tid på å komme i gang likevel), knyttet til noe vi snakket om timen før, noe som har skjedd siden sist eller noe helt annet; andre ganger er jeg mer uforberedt og da kan vi begynne med hvordan jeg har det der og da, eller han kommer med spørsmål og forslag. Noen timer står jeg for mye av pratingen og han kommer mest med små innspill av typen Det er jo forståelig eller Hva tenker du om det?, andre ganger styrer han samtalen mer, stiller konkrete spørsmål, graver og pusher - kanskje i retninger jeg ikke hadde sett for meg (men hvor det gjerne er noe å finne). Han kommer med tanker, forslag og hypoteser - noen gir umiddelbar mening, andre er jeg uenig i (og kan gi uttrykk for det. Det har også hendt at jeg innser senere at han var inne på noe likevel...) - og faglige forklaringer, kunnskap og verktøy. Står jeg fast, kan han komme med innspill for å hjelpe meg videre, men han kan også bare være stille og gi meg tid og ro til å komme videre på egen hånd. Det har også endret seg litt over tid - han styrer nok mindre nå enn til å begynne med - han vet mer om hva jeg trenger når, og jeg er tryggere på ham og på hvordan ting fungerer.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Det er sånn type psykolog jeg vil ha også. 

Du høres ut som en psykolog jeg kunne tenkt meg å gå til. 

Som det forrige avsnittet jeg siterte, kan jeg spørre psykologen om hun kan jobbe sånn med meg? Hun har spurt hva jeg trenger av henne, men jeg syns det er vanskelig å definere det og så har det bare blitt til at vi skravler og ikke har noe tema for noenting og jeg sklir ut og snakker i ett kjør om alt mulig og det blir litt rot egentlig. Har ADHD og hjernen jobber med 150 ideer og 1000 tanker på en gang, så jeg får ikke til å hente meg inn igjen før jeg har rota meg fullstendig bort og stopper opp fordi jeg snakket meg bort. 

Anonymkode: 0d4cf...389

Synes det høres ut som en god ide å si akkurat det du skrev. At du opplever at du får mindre utbytte av samtalene enn du kunne hatt, fordi du kjenner på at du snakker deg bort. Kanskje dere kan utforske muligheten for å ha mer struktur i timen, at psykologen er strengere på å bremse deg og stoppe deg når det virker som om samtalen vandrer ut av fokus. At hun/han tar mer ansvar for å lede + at du hadde satt pris på flere verktøy/oppgaver å jobbe konkret med. Det er supert å bruke tid innimellom på å stoppe opp og se på hvordan terapien går fra et «ovenfra perspektiv» sammen. Det vil være nyttig for dere begge å reflektere rundt. Det er et samarbeidsprosjekt. Det kan også være nyttig for mange å utforme et kasus sammen på et papir. Se litt på både biologiske, sosiale og psykiske faktorer for hva som kan ha vært utløsende og opprettholdende, og hvilke styrker en har. Det kan hjelpe litt med å få kaoset i hodet ut i et mer oversiktlig  system. 

Anonymkode: 38578...71c

[AnonymBruker]

Jeg har ofte hatt som hjemmelekse å forberede et par hendelser som har vært vanskelige. Når timen starter forteller jeg om en av dem. Så får jeg behandleren sin tilbakemelding på dette. Forslag til andre måter jeg kan se det på, måter jeg kan løse det på, verktøy jeg kan bruke - litt forskjellige løsninger avhengig av hva problemet er. Vi snakker ca. like mye hver, men har også hatt en del ren tavleundervisning om hjernen/kroppen, hva som gjør at man får angst, hva som gjør at man får depresjon, hva som hjelper osv.

Anonymkode: 96e34...b13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Synes det høres ut som en god ide å si akkurat det du skrev. At du opplever at du får mindre utbytte av samtalene enn du kunne hatt, fordi du kjenner på at du snakker deg bort. Kanskje dere kan utforske muligheten for å ha mer struktur i timen, at psykologen er strengere på å bremse deg og stoppe deg når det virker som om samtalen vandrer ut av fokus. At hun/han tar mer ansvar for å lede + at du hadde satt pris på flere verktøy/oppgaver å jobbe konkret med. Det er supert å bruke tid innimellom på å stoppe opp og se på hvordan terapien går fra et «ovenfra perspektiv» sammen. Det vil være nyttig for dere begge å reflektere rundt. Det er et samarbeidsprosjekt. Det kan også være nyttig for mange å utforme et kasus sammen på et papir. Se litt på både biologiske, sosiale og psykiske faktorer for hva som kan ha vært utløsende og opprettholdende, og hvilke styrker en har. Det kan hjelpe litt med å få kaoset i hodet ut i et mer oversiktlig  system. 

Anonymkode: 38578...71c

Takk for svar.  

Jeg føler at det er meg som styrer. Jeg har sagt i fra om mitt voldsomme kontrollbehov, men hun bare nikker og er enig og så kan hun fortelle om en historie som er relatert f.eks. 

Jeg tror hun er både smart og flink, jeg tror bare at hun muligens ikke helt har klart å "pinpointe" hvordan vi skal gå fram og jeg tror ikke noen av oss vet helt OM jeg trenger hjelp og hva jeg trenger hjelp til. Og i mellomtiden får jeg beskjed om å gå ut og på tur  hver dag i dagslyset og å ikke være impulsiv og kjøpe ting jeg ikke trenger. 

"Ikke gjør det!" er vel kanskje ikke veldig hjelpsomt når jeg sier at jeg er på vei ned og at da pleier jeg å gi blaffen i alt og så bruker jeg alle penga jeg har på elektronikk og datautstyr? 

Anonymkode: 0d4cf...389