Utbrenthet og tilbake til jobb? Hvordan?

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet i helsevesenet i mange år og møtte rett og slett veggen etter jul, en skikkelig smell. Fullstendig utslitt både fysisk og psykisk, helt tom for krefter og masse tårer. Siden har jeg vært sykemeldt, i ca 6 uker. Det feiler meg ikke noe fysisk. Jeg har fått god hjelp av fastlege og en samtaleterapeut her jeg bor, via "Rask Psykisk Helsehjelp". Problemet er at jeg føler en enorm skam og skyldfølelse. Jeg har kun hatt denne jobben i et halvår omtrent, og det er flaut å måtte sykmelde seg... Jeg tenker at jeg kanskje burde prøve meg litt i jobb igjen, men alt i kroppen stritter i mot bare ved tanken. Det sliter veldig, for jeg føler meg utilstrekkelig rett og slett. Er det flere som har vært i denne situasjonen? Hvordan i all verden skal jeg gripe an dette her?

Anonymkode: 1db42...7e3

[AnonymBruker]

Jeg var der du var, bare tre uker tidligere eller noe sånt. Jobber i barneskole.

Jeg var 100% sykemeldt i ca 5 uker. Etter det har jeg jobbet 20%. Det funker, også fordi en del av det ansvaret jeg har til daglig må tas av noen andre.

Det stritter i meg med tanke på å jobbe mer... Hvis jeg skal være der nesten hver dag i halve dager for eksempel, så er jeg redd for at ansvaret igjen blir mitt, og jeg vet ikke om jeg er klar for det.

Jeg har en forståelsesfull lege som ikke pusher mer enn det som sikkert er sunt, og arbeidsgiver pusher ikke, men jeg kjenner på det selv, at jeg burde mer tilbake.... Avtalen nå er at jeg skal kjenne etter selv om jeg kan jobbe 40% de to siste ukene av sykemeldingsperioden min nå. Jeg ba om det sånn, og har ikke sagt det til noen, for å ikke føle det som nedtur hvis det ikke går. Tror ikke jeg kommer til å gjøre det kommende uke, ihvertfall (men nå har jeg vært sengeliggende i helga pga feber og forkjølelse, så formen er sjaber uansett).

For meg er det godt å være LITT på jobb, uten at noen krever så mye av meg. Før strakk jeg meg i alle bauger og kanter, jobbet lange dager og påtok meg å fikse alt. Jeg kan ikke tilbake dit.... Det er greit å ha ansvaret for ting, men det kan ikke være jeg som er løsningen på bemanningsfloken hver gang i hver ende av dagen.... Så den dialogen må jeg ta med arbeidsplassen min.... Jeg har allerede sagt at jeg øver meg på å si NEI, så de får det i små drypp før jeg tar den alvorlige samtalen....

Jeg tenker litt på hvor klar man skal føle seg før man er tilbake... Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å føle at jeg er helt klar, for det var så pyton før jeg tok mot til meg og gikk til legen. Gikk til parkeringsplassen fra jobb med tårene silende, uten at jeg klarte å si at jeg gråt liksom....

Jeg har også bare jobbet på dette stedet siden august, men det har sammenheng med store belastninger i privatlivet med syke foreldre og ett barn som sliter også, så belastningen har vært stor over et par-tre år. Så var det denne høsten som gjorde at begeret rant over.

Jeg vet ikke hvor klar man skal være... Jeg føler meg fortsatt fram og vet ikke hva jeg føler... Det sies jo at det ikke er så lurt å være HELT borte fra jobb kjempelenge hvis man ikke må, men spørsmålet er jo hvordan det kan tilrettelegges på din arbeidsplass for at du nærmest bare kan være der bittelitt, uten noe mas eller press?

En klem til deg. Det er pyton å ha det sånn.

Anonymkode: aaaf4...bff

[AnonymBruker]

TS her. Takk for klemmen!

Ja, det er pyton! Jeg har også hatt det krevende både på privaten og jobbmessig før jeg byttet jobb nå, så det har nok bare rent over for meg også. Jeg må høre litt med legen hva han tenker, og jeg vet jo heller ikke hvor klar jeg blir liksom... Kanskje jeg bare må hoppe i det? Jeg øver meg på å sette grenser, og ser jo at min evne til å si nei ikke har vært tilstede i det hele tatt de siste årene. 

Anonymkode: 1db42...7e3

[AnonymBruker]

Var 100% sykemeldt i 4 måneder og gradert sykemeldt 8 måneder til, deretter AAP. Hadde en langsom opptrapping med et par uker 20%, deretter ganske raskt 40 og 50% som jeg da hadde et halvt års tid kanskje. I halvåret jeg gikk på AAP trappet jeg opp fra 50 til 80%. Det var viktig å ta opptrappingen sakte, men på AAP var det nesten vanskelig å ikke bare gå fra 60 til 100% med en gang. Det ble veldig vanskelig økonomisk men var nok nødvendig å ta det gradvis allikevel. 

Du har vært borte noen uker, ikke flere måneder, men følelsen er nok den samme jeg hadde. Det kjennes ut som en uovervinnelig vegg å komme seg tilbake på den riktige siden av samfunnet igjen. 

Lykke til. 

Anonymkode: 4d0a5...c23

[AnonymBruker]

Jeg møtte veggen rett før jeg begynte i ny jobb så jeg begynte i ny jobb som fullt sykemeldt. Det gikk et halvt år med gradvis opptrapping, og siden har jeg ikke klart å øke. Jeg jobber fortsatt halv stilling og det er nå gått tre år. Sliter med kraftig utmattelse og til tider smerter i kroppen. Helt forferdelig

Anonymkode: ef422...987

[AnonymBruker]

Har vært sm i 5 mnd. Utmattelse. Forferdelig, men jeg har gått på smell før ved å gå for tidlig tilbake i jobb så nå tar jeg det helt rolig. Jeg skal ikke tilbake før jeg er 100 % sikker.

Anonymkode: 3c734...f34

[AnonymBruker]

Uansett hva du gjør, ikke la hverken arbeidsgiver eller lege presse deg tilbake til jobb/ i større stillingsprosent enn du er klar for. Det viktigste nå:lytt til kroppen. 
Jeg ble utbrent i 2015 og er ennå ikke ovenpå…blir nok aldri det. Jobber redusert. 

Anonymkode: 470e5...0cb

[AnonymBruker]

Jeg er sykmeldt pga utbrenthet nå. Foreløpig vært borte 3 måneder, og orker ikke tanken på å starte igjen enda. Mye skam, men er samtidig trygg på at jeg må bli mye bedre før jeg starter å jobbe gradert. Har mest lyst til å si opp jobben, for å unngå forventningene og den dårlige samvittigheten jeg føler på.

Er steintungt.

Anonymkode: 98741...dcb

[AnonymBruker]

Sydenturer skulle ha vært på blåresept. 

Jeg er sånn laga at jeg møter veggen hver vinter. Da tar jeg ei uke på Granca og kommer hjem igjen frisk og rask og rett på jobb, sprudlende av overskudd. Det er helt magisk.

Anonymkode: e01ad...3c4

[Minombre]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg har jobbet i helsevesenet i mange år og møtte rett og slett veggen etter jul, en skikkelig smell. Fullstendig utslitt både fysisk og psykisk, helt tom for krefter og masse tårer. Siden har jeg vært sykemeldt, i ca 6 uker. Det feiler meg ikke noe fysisk. Jeg har fått god hjelp av fastlege og en samtaleterapeut her jeg bor, via "Rask Psykisk Helsehjelp". Problemet er at jeg føler en enorm skam og skyldfølelse. Jeg har kun hatt denne jobben i et halvår omtrent, og det er flaut å måtte sykmelde seg... Jeg tenker at jeg kanskje burde prøve meg litt i jobb igjen, men alt i kroppen stritter i mot bare ved tanken. Det sliter veldig, for jeg føler meg utilstrekkelig rett og slett. Er det flere som har vært i denne situasjonen? Hvordan i all verden skal jeg gripe an dette her?

Anonymkode: 1db42...7e3

Mitt råd er å ikke starte på igjen før du helt ærlig kan si at du føler deg skikkelig restituert igjen. Ikke gå tilbake pga dårlig samvittighet og skam, det er ingen tjent med. Jeg begynte på for tidlig, kun i liten prosent, men da kom det en enda større smell. Har nå vært helt eller delvis sykmeldt i snart 2 år. Nå er det jo forskjellige årsaker for hvorfor man blir utbrent og veldig stor forskjell på hvor lang tid det vil ta å komme tilbake. Det er dessverre ingen fasit, annet enn å være så tro mot seg selv som mulig og lytte til kroppen. Hvis du kun føler at kroppen stritter imot ville jeg tatt det som et tegn på at det et alt for tidlig. 
Prøv å legg dårlig samvittighet, skyldfølelse og skam unna og fokuser på ting som gjør DEG godt ❤️

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for svarene alle sammen. Det er på en måte en slags trøst at jeg ikke er alene om å være i denne situasjonen og føle på skam og skyldfølelse. Jeg tenker mye på om og når jeg skal prøve meg i jobb igjen. Det verste nå er egentlig at noen av mine nærmeste (ikke alle!) ymter frampå om at "du kan da ikke bare gå slik", "alle blir jo slitne i perioder"  og "det må da være bedre og komme seg ut og se folk enn å være hjemme". Det er vanskelig å forklare hvordan jeg har det. 

Jeg tror egentlig at det er hele situasjonen med tøffe ting privat og ny jobb i tillegg bikket meg i feil retning. Jeg har derfor også startet å tenke på å gå tilbake til min gamle jobb, som det egentlig ikke var noe galt med. Det var "bare" jeg som følte for å prøve noe nytt etter lang tid. Kanskje det å komme tilbake til noe trygt og kjent kan være bra, det har jeg funnet ut er veldig viktig for meg.

Anonymkode: 1db42...7e3

[AnonymBruker]

Skam og skyldfølelse er ikke følelser du bør la styre dette showet. Prøv heller å få fatt på hva fornuften din sier. Ikke ta store avgjørelser (bytte av jobb) når du er helt nedkjørt.

Anonymkode: 9270d...380

[AnonymBruker]

Enig med forrige taler!

Jeg gjorde det ser du.. Nå var det heldigvis ingen av mine som sa noe, men jeg kjente på et helt enormt (fiktivt..) forventningspress fra «alle» om å komme i gang. Inkludert meg selv, kanskje sterkest.. Så da gjorde jeg det. Etter under to mnd. 20% en måned, så 30%, så smalt det. Rykk tilbake til start.. Lærte jeg av det? Trodde det, men gikk på samme smellen en gang til noen mnd senere. Enden på visa er at jeg nå sitter 2 1/2 år senere og er fortsatt ikke i jobb. Utbrentheten er betraktelig bedre, og jeg var i ferd med å trappe opp på jobb (hadde jobba delvis i 9 mnd) når jeg lista jobben fordi de ikke lengre ville vente. Fikk en durabelig depresjon på toppen.

Så..konsekvensene av å høre på dårlig samvittighet eller andres manglende kunnskap kan ha ganske store konsekvenser. Ville bare si det.. hadde gitt mye for å kunne gått tilbake og tatt andre valg 😒

Anonymkode: 6b513...684