Gjest :( Skrevet 23. desember 2005 #1 Skrevet 23. desember 2005 Jeg plages i det siste. Jeg har fått flash back ang min barndom. Den gangen min bror sto der og mishandlet hunden min. Er det rart? At jeg som 30 åring tenker på det? Jeg har barn og et flott liv. Men jeg har også tanker fra den gangen min bror sto der og banket min hund. Min hund hylte.Og jeg kom inn midt på natten.Min mor satt der og tok meg på fanget. Jeg gråt over at min bror mishandlet den eneste tryggheten jeg hadde. Min mor og alle andre hadde jeg ikke kontakt med. Min labrador, var min trygghet. Og han klarte å ta det i fra meg. Jeg var med min mor til veterinæren, for å avlive min hund. Takk , for at dere tok min eneste trygghet fra meg.
Gjest Gjest Skrevet 23. desember 2005 #2 Skrevet 23. desember 2005 Det er vel ikke rart i det hele tatt! Sånne ting glemmer man ikke..
Gjest gjesten Skrevet 23. desember 2005 #3 Skrevet 23. desember 2005 Syns ikke det er rart i det hele tatt!! Det er kjempe trist å miste noen, menneske eller dyr. Man knytter jo sterkt bånd til dyrene sine også. Når i tillegg et dyr (eller menneske for den saks skyld) dør på grunn av mishandling er det grusomt. Jeg fatter ikke at folk kan gjøre noe så stygt som å mishandle stakkars uskyldige dyr!!!! Hva kan de gjøre for å forsvare seg. Vi hadde verdens beste hund når jeg var liten, og selvom jeg har hatt verdens beste foreldre og alt har egentlig vært ganske trygt, var nok hunden vår min beste venn. Broren min hadde besøk en gang av en idioisk kamerat som begynte å plage den stakkars bikkja, og når han slo den så hardt at den hylte fløy jeg rett i strupen på han. Heldigvis kom mamma da, og tok den gutten så hardt at han aldri kommer til å røre et uskyldig dyr noen sinne. Jeg skjønner godt at sånne ting kommer opp igjen mange år etter, selvom du har en flott familia. Et traume er et traume. Det er vondt å miste noen, og det er vondere å bli tatt i fra noen. Skjønner deg godt, og det er ikke rart. (slem gjest over meg her....)
Gjest Gjest Skrevet 23. desember 2005 #4 Skrevet 23. desember 2005 Det er ikke unormalt å føle savn når et dyr du er glad i dør. Jeg kan begynne å grine når dyr jeg ikke kjenner dør også hvis jeg f.eks. en av mine venninner mister dyret sitt... Er du glad i et dyr, så har du følelser for det på lik linje med at du har følelser for mennesker. Forskjellen er ikke stor, om det er noen forskjell overhodet... Det høres ut som du har en forsinket sorgprosess.
Gjest Spacegirl Skrevet 23. desember 2005 #5 Skrevet 23. desember 2005 Synes ikke det er rart i det hele tatt. Jeg har fortsatt mareritt om hunden min som ble mishandlet av en i nær familie da jeg var liten. Det er vanskelig å takle at noen virkelig kan være så onde at de går løs på et uskyldig dyr. Noe som er nesten like vanskelig er skyldfølelsen. Tanken på at jeg burde ha gjort noe for å stoppe det, og at jeg sviktet hunden. Husker at jeg dagdrømte om å rømme hjemmefra, bare jeg og hunden, men akkurat det tror jeg ikke at hadde fungert i praksis
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå