Angrer du på samlivsbrudd?

[AnonymBruker]

Jeg vurderer å gå fra mannen min. Vi har to barn sammen på 4 og 8 år. 

Det har over mange år vært mye dårlig stemning, krangling og sårende ord. Vi har det fint sammen i lengre perioder også, men den dårlige stemningen ligger alltid på lur. Jeg har kommet til et punkt hvor jeg ikke tror jeg klarer mer. Opp igjennom har jeg tatt opp ønske om at ting må endre seg, men det har ikke skjedd. 

Dere som har gått; hvorfor gikk du, og angrer du? Er det verdt å bryte opp familien for å forhåpentligvis få det bedre?

Anonymkode: 63be3...732

[AnonymBruker]

Aldri angret. Kom til et punkt jeg ikke klarte mer jeg heller. Og visste det ikke ville bli bedre. Flyttet med tre barn, yngste var da 4. Skill deg mens barna er små, ikke vent, det blir bare verre dess eldre de blir. Mine husker knapt at vi var et par. Og lever veldig godt med det. 

Anonymkode: b5d91...550

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Aldri angret. Kom til et punkt jeg ikke klarte mer jeg heller. Og visste det ikke ville bli bedre. Flyttet med tre barn, yngste var da 4. Skill deg mens barna er små, ikke vent, det blir bare verre dess eldre de blir. Mine husker knapt at vi var et par. Og lever veldig godt med det. 

Anonymkode: b5d91...550

Hva var grunnen til at du ikke klarte mer?

Anonymkode: 63be3...732

[AnonymBruker]

 

@Trolltunge har skrevet flere kloke innlegg hvor hun måtte gå i seg selv for å samlivet til å fungere. Er ut i fra disse innleggene jeg hvor jeg måtte gjøre visse erkjennelser for meg selv. 

Når det er sagt, hvis man ikke er to om ønske å få til endringer så har det ingen betydning hva man investerer i forholdet. 

Anonymkode: 4fa0a...23c

[AnonymBruker]

Ikke angret et sekund!

Gaming og golf/ski var viktigere enn barn, hus, forhold og alt! Jeg har det mye bedre etter vi gikk fra hverandre selvom han har byttet hobby til å sverte meg mest mulig og slenge mest mulig dritt

Anonymkode: c43dd...387

[Trolltunge]

Nei det har jeg aldri angret på. Første samboer var jeg så utslitt og lei av at det var fantastisk å komme meg bort fra ham. Andre samlivsbrudd var nødvendig, selv om vi fant tilbake til hverandre. Det var først da jeg gikk han innså alvoret i det jeg hadde forsøkt å formidle i lang tid. Kalt det mas, istedenfor å innse at jeg med stadig større frustrasjon forsøkte å formidle at alt mellom oss ble ødelagt. Noe som var reelt. 

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 

@Trolltunge har skrevet flere kloke innlegg hvor hun måtte gå i seg selv for å samlivet til å fungere. Er ut i fra disse innleggene jeg hvor jeg måtte gjøre visse erkjennelser for meg selv. 

Når det er sagt, hvis man ikke er to om ønske å få til endringer så har det ingen betydning hva man investerer i forholdet. 

Anonymkode: 4fa0a...23c

Takk for det!

Ja man er oftest to som har gjort ting feil når alt går feil. Selv i vårt tilfelle, der han bidro altfor lite og jeg slet meg ut, var årsaken til at det hadde blitt slik skylddelt, og jeg måtte også endre meg mye for å få til varige og gode endringer. Det hadde imidlertid, som du påpeker, ikke gått om ikke min mann også innså at det måtte store endringer til for å få oss til å fungere. Begge to måtte legge god vilje og innsats inn i å snu alt som var blitt veldig feil. 

[AnonymBruker]

Har egentlig bare gått fra én mann. Han var ikke seriøs nok. Han hadde også  dårlig oppførsel mot andre som stjal mye av min respekt for ham. Til slutt hadde jeg mistet alt av følelser for ham. Måtene han har prøvd å selge seg inn på i etterkant har bare gitt meg ytterligere avsmak, dette med at han ikke tar noe ansvar men bare vil gjenopprette kontakt. Vi er på helt ulik frekvens ang. hvordan forhold fungerer. 

Anonymkode: 4948f...05d

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (6 minutter siden):

Takk for det!

Ja man er oftest to som har gjort ting feil når alt går feil. Selv i vårt tilfelle, der han bidro altfor lite og jeg slet meg ut, var årsaken til at det hadde blitt slik skylddelt, og jeg måtte også endre meg mye for å få til varige og gode endringer. Det hadde imidlertid, som du påpeker, ikke gått om ikke min mann også innså at det måtte store endringer til for å få oss til å fungere. Begge to måtte legge god vilje og innsats inn i å snu alt som var blitt veldig feil. 

Ja, man er to i forholdet som må gjøre endringer. For min del har jeg kommunisert i mange år at jeg ikke klarer mer av måten han snakker til meg på. Han blir veldig stygg i måten å snakke på når han blir sur/sint. Det fører til at jeg blir lei meg, og bitter mot han, som igjen trigger han til å bli sur og sint.

Jeg har kommet dit nå at jeg vet Ikke om jeg klarer å få følelsene for ham tilbake.. Jeg klarer bare å tenke på alt det som har vært vondt i så mange år. Jeg vet at det er gode minner også, det er det mange av, men jeg klarer ikke å fokusere på dem..

Tror dere parterapi kan hjelpe? Han vil gjerne endre reaksjonsmønster. Jeg vet ikke om det er nok.

Anonymkode: 63be3...732

[Blåjojo]

Gikk fra far til mine barn fordi at de endringene jeg trengte for å fortsette å leve sammen med han ikke kom. Han hadde også fått sjansen til å be meg gjøre endringer, men hørte aldri noe. Bodde sammen i et dødt forhold de to siste årene. Barna var 7 og 9 da jeg flyttet, og vi hadde et veldig fint samarbeid ang. dem.  Er voksne nå, og de sier de ikke husker noen negative episoder. 
 

Det andre samlivsbruddet skjedde pga endringer i hans personlighet. Følelsene døde, og til slutt gledet jeg meg til å legge meg, for da visste jeg at jeg fikk noen timer fri fra å forholde meg til humørsvingninger, ufine kommentarer, og stadig nye "regler" å forholde meg til. 
 

Fant drømmemannen for noen år siden, så angrer selvfølgelig ikke et sekund på bruddene.

[AnonymBruker]

Nei er lettet og har det MYE bedre uten eksen både meg og barna! 

Anonymkode: a2ad4...aad

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, man er to i forholdet som må gjøre endringer. For min del har jeg kommunisert i mange år at jeg ikke klarer mer av måten han snakker til meg på. Han blir veldig stygg i måten å snakke på når han blir sur/sint. Det fører til at jeg blir lei meg, og bitter mot han, som igjen trigger han til å bli sur og sint.

Jeg har kommet dit nå at jeg vet Ikke om jeg klarer å få følelsene for ham tilbake.. Jeg klarer bare å tenke på alt det som har vært vondt i så mange år. Jeg vet at det er gode minner også, det er det mange av, men jeg klarer ikke å fokusere på dem..

Tror dere parterapi kan hjelpe? Han vil gjerne endre reaksjonsmønster. Jeg vet ikke om det er nok.

Anonymkode: 63be3...732

Vi hadde stor hjelp av parterapi. Som jeg skrev i en annen tråd nylig var vi kommet så skjevt at ingen av oss egentlig hadde lyst til å lytte til den andre angående hvordan den andre opplevde situasjonen. Minst jeg kanskje, fordi jeg var så såret, følte meg så til de grader sviktet, og var så forbanna over hvor egoistisk han hadde oppført seg. På grunn av at terapeuten styrer samtalene måtte vi likevel lytte like mye som vi pratet selv, og det er jo vesentlig for å forstå den andres tanker, følelser, opplevelser, sårhet og behov. Når et forhold mellom to som egentlig ønsker/ønsket å fungere sammen går galt er det jo også som regel to som har det vondt, og det å forstå hva den andre har slitt med er vesentlig selv om man oppriktig mener at man selv har mest grunn til å være lei/forbanna/såret og så videre. Jeg skal være ærlig og si at vi ikke hadde kommet gjennom dette dersom jeg ikke også fikk bedre forståelse for hva han opplevde som vondt. Min forståelse for det var essensiell for å kunne tilgi, legge bak seg og ha vilje til nødvendig innsats. Også fra min side. Uten å måtte lytte til hvordan han hadde opplevd ting, og hans smerte i at det hadde gått galt mellom oss, hadde jeg nok bare fortsatt med å være såret forbanna, og å mene at det var han, bare han, som måtte endre seg for at ting skulle fungere bedre. 

I vårt tilfelle var det nok han som måtte forandre seg mest, men jeg måtte også innse at jeg måtte forandre meg til å støtte oppunder hans endringer, istedenfor å stå i veien for dem. Jeg måtte innse at jeg var skyldig i akkurat det, å tilrettelegge og opprettholde det jeg selv ikke klarte å leve med lenger. Så ja, jeg måtte også endre meg mye, og det var faktisk såpass krevende at jeg måtte (og fremdeles må) jobbe bevisst og hardt med det. 

Dialog måtte vi begge to jobbe hardt med. Hverdagshyggelighet, som jeg kaller det, hadde i stor grad gått tapt i problemer oss to mellom, og begge to måtte innse hvor utrolig viktig slikt er. Både å være det selv, så man bidrar til at dialogen er hyggelig og oppbyggende, og også å reagere konstruktivt når partner feiler på dette punktet. Tidligere ble jeg såret og mutt, eller forbanna, dersom han uttrykket seg på negative og dårlige måter. Da hadde vi fort en negativ spiral gående med dårlig kommunikasjon. Han sa noe dumt, jeg svarte surt/trakk meg såret og surt unna ham, han ble såret av det, og en drittdialog fortsatte. Nå derimot sier jeg klart fra om han sier noe jeg reagerer negativt på. Jeg bruser ikke hissig/såret, men sier enkelt og greit "Det der var ingen ok måte å snakke til meg på." Da får han mulighet til å innse det selv, og vi får ingen negativ spiral. Alle har dårlige dager, og jeg har også sluttet med å ta det personlig om han har en dårlig dag. Da kan jeg si "Jeg skjønner at du er i dårlig humør, men det er ikke greit at det går utover meg. Jeg skal la deg være i fred litt, men du skal ikke la ditt dårlige humør gå utover meg." eller "Om du trenger å prate om noe får du ta det opp på skikkelig måte, men jeg finner meg ikke i å være søppelbøtte for ditt dårlige humør." Så lar jeg ham være litt i fred. Som regel har ikke hans dårlige humør noe med meg å gjøre, slik jeg bestandig gikk ut fra tidligere. Ikke påtar jeg meg å fikse det heller, slik han tidligere forventet av meg, om enn litt ubevisst. Jeg prøver ikke å kosemose, blidsnakke og fikse det for ham, jeg setter grenser for hvordan jeg aksepterer at han snakker til meg, og lar ham regulere seg selv. Uten "belønning " i kone som kosemoser, blidsnakker og prøver å fikse ting for ham er han blitt betydelig bedre på å regulere seg selv. Det er visst ikke så vits i å demonstrere dårlig humør når det ikke resulterer i at jeg dilledulledaller med ham. Så å endre min respons på slikt har medført at jeg har fått en mye mer moden mann, som tar ansvar for egne ord og oppførsel. Jeg gjør det jo ikke lenger for ham. Å sture/være sur gir ingen belønning lenger, i kos og velvilje. Han må håndtere det selv. Da gjør han det også. 

[AnonymBruker]

Ikke angret et sekund. Dette var uten barn da, men ville svart det samme om jeg hadde hatt barn. Man skal ikke tåle å leve med psykisk vold.

Anonymkode: 40521...ed7

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (1 time siden):

Vi hadde stor hjelp av parterapi. Som jeg skrev i en annen tråd nylig var vi kommet så skjevt at ingen av oss egentlig hadde lyst til å lytte til den andre angående hvordan den andre opplevde situasjonen. Minst jeg kanskje, fordi jeg var så såret, følte meg så til de grader sviktet, og var så forbanna over hvor egoistisk han hadde oppført seg. På grunn av at terapeuten styrer samtalene måtte vi likevel lytte like mye som vi pratet selv, og det er jo vesentlig for å forstå den andres tanker, følelser, opplevelser, sårhet og behov. Når et forhold mellom to som egentlig ønsker/ønsket å fungere sammen går galt er det jo også som regel to som har det vondt, og det å forstå hva den andre har slitt med er vesentlig selv om man oppriktig mener at man selv har mest grunn til å være lei/forbanna/såret og så videre. Jeg skal være ærlig og si at vi ikke hadde kommet gjennom dette dersom jeg ikke også fikk bedre forståelse for hva han opplevde som vondt. Min forståelse for det var essensiell for å kunne tilgi, legge bak seg og ha vilje til nødvendig innsats. Også fra min side. Uten å måtte lytte til hvordan han hadde opplevd ting, og hans smerte i at det hadde gått galt mellom oss, hadde jeg nok bare fortsatt med å være såret forbanna, og å mene at det var han, bare han, som måtte endre seg for at ting skulle fungere bedre. 

I vårt tilfelle var det nok han som måtte forandre seg mest, men jeg måtte også innse at jeg måtte forandre meg til å støtte oppunder hans endringer, istedenfor å stå i veien for dem. Jeg måtte innse at jeg var skyldig i akkurat det, å tilrettelegge og opprettholde det jeg selv ikke klarte å leve med lenger. Så ja, jeg måtte også endre meg mye, og det var faktisk såpass krevende at jeg måtte (og fremdeles må) jobbe bevisst og hardt med det. 

Dialog måtte vi begge to jobbe hardt med. Hverdagshyggelighet, som jeg kaller det, hadde i stor grad gått tapt i problemer oss to mellom, og begge to måtte innse hvor utrolig viktig slikt er. Både å være det selv, så man bidrar til at dialogen er hyggelig og oppbyggende, og også å reagere konstruktivt når partner feiler på dette punktet. Tidligere ble jeg såret og mutt, eller forbanna, dersom han uttrykket seg på negative og dårlige måter. Da hadde vi fort en negativ spiral gående med dårlig kommunikasjon. Han sa noe dumt, jeg svarte surt/trakk meg såret og surt unna ham, han ble såret av det, og en drittdialog fortsatte. Nå derimot sier jeg klart fra om han sier noe jeg reagerer negativt på. Jeg bruser ikke hissig/såret, men sier enkelt og greit "Det der var ingen ok måte å snakke til meg på." Da får han mulighet til å innse det selv, og vi får ingen negativ spiral. Alle har dårlige dager, og jeg har også sluttet med å ta det personlig om han har en dårlig dag. Da kan jeg si "Jeg skjønner at du er i dårlig humør, men det er ikke greit at det går utover meg. Jeg skal la deg være i fred litt, men du skal ikke la ditt dårlige humør gå utover meg." eller "Om du trenger å prate om noe får du ta det opp på skikkelig måte, men jeg finner meg ikke i å være søppelbøtte for ditt dårlige humør." Så lar jeg ham være litt i fred. Som regel har ikke hans dårlige humør noe med meg å gjøre, slik jeg bestandig gikk ut fra tidligere. Ikke påtar jeg meg å fikse det heller, slik han tidligere forventet av meg, om enn litt ubevisst. Jeg prøver ikke å kosemose, blidsnakke og fikse det for ham, jeg setter grenser for hvordan jeg aksepterer at han snakker til meg, og lar ham regulere seg selv. Uten "belønning " i kone som kosemoser, blidsnakker og prøver å fikse ting for ham er han blitt betydelig bedre på å regulere seg selv. Det er visst ikke så vits i å demonstrere dårlig humør når det ikke resulterer i at jeg dilledulledaller med ham. Så å endre min respons på slikt har medført at jeg har fått en mye mer moden mann, som tar ansvar for egne ord og oppførsel. Jeg gjør det jo ikke lenger for ham. Å sture/være sur gir ingen belønning lenger, i kos og velvilje. Han må håndtere det selv. Da gjør han det også. 

Det høres ut som dere har lagt ned en stor innsats for å få det til å fungere. Hvordan klarte du å holde liv i følelsene gjennom prosessen? Jeg syns det er så vanskelig å finne frem kjærestefølelser når jeg føler meg ensom i forholdet. Det som sårer mest er egentlig hans «jeg skjønner ikke problemer, vi har det jo bra».

Anonymkode: 37976...ab2

[AnonymBruker]

Meg over her: opplevde lite til ingen hjelp i parterapi heller. 

Anonymkode: 37976...ab2

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det høres ut som dere har lagt ned en stor innsats for å få det til å fungere. Hvordan klarte du å holde liv i følelsene gjennom prosessen? Jeg syns det er så vanskelig å finne frem kjærestefølelser når jeg føler meg ensom i forholdet. Det som sårer mest er egentlig hans «jeg skjønner ikke problemer, vi har det jo bra».

Anonymkode: 37976...ab2

Det var ingen kjærestefølelser i starten av denne prosessen. Det var vonde og såre følelser. Altså ingen gode følelser å holde liv i, men vonde følelser som måtte bearbeides og jobbes bort. Gode følelser tok det tid å få tilbake. Først måtte det rent praktisk og vennlig fungere såpass at gode følelser kom tilbake. Da først kunne det være snakk om å finne frem og vedlikeholde gode følelser, og være mulig å være kjærester igjen. En god stund var fokus kun på samarbeid og å kommunisere hyggeligere. Følelser dukket opp igjen da vi fikk det, av seg selv egentlig. De lå jo et sted under alt som hadde blitt vondt. 

Du må klare å være tydelig på at dere ikke har det bra når du ikke har det bra. Et forhold er ikke bra når kun ene mener at det er bra. Dere totalt sett ryker på at du ikke har det bra. Så når han sier det må du klarer å være klar på at nei, vi har det ikke bra, for jeg har det ikke bra. Prøv å være konkret angående hva som står i veien for å ikke ha det bra også. Få tydelig frem akkurat hva som ødelegger det. Begrens ordflommen til det konkrete som står i veien for å ha det bra. Komkretiser dette gjerne for deg selv først, akkurat hva du trenger, ikke alt mulig om hva det får deg til å føle, utover grunnfølelsen. At du er trist, sliten eller ensom. Jo færre ord på å beskrive hvordan du har det, dess større mulighet for at han tar deg på alvor, istedenfor at han henger seg opp i et sidespor du også gir uttrykk for, og får fokus på å forsvare seg ovenfor det, mens han mister hva kjerneproblemet er, fordi det utrykkes for vidt, i for mange vendinger. 

Endret 20. januar 2023 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Jeg gikk pga vold. Jeg klarte ikke mer. Om han så hadde drept meg, så måtte jeg vekk derfra. 

På slutten forlot jeg rommet i det øyeblikket han gikk inn i det, brakk meg når jeg hørte han kom hjem fra jobb og hadde ingen andre følelser for ham enn forakt og avsky. 

Anonymkode: c108c...088

[AnonymBruker]

Vi endret oss i hver vår retning. Tror vi begge prøvde å endre hverandre. Han ville f.eks at jeg skulle feste mer, og jeg ville han skulle feste mindre, og at det var barnslig oppførsel. Nå innser jeg at selve grøftefylla ikke er barnslig. Det er bare en annen livsstil enn jeg ønsker å være en del av. Så lenge han har barnevakt, så er jo det ok. Nå er vi skilt, og JEG slipper å passe unger alene flere ganger i måneden mens han fester og spyr og "sovner på nachspiel hos" broren"". Spesielt i ferier når vi var i campingvogn så var dette et problem. Han har heldigvis ny samboer med barn som tar seg av ungene nå om han drikker.

Så, nei. Jeg angrer ikke. Vi kan ikke endre hverandre. Og vi ønsket forskjellige liv. Hvorfor skal ikke begge ha de livene vi ønsker? Vi passet ikke sammen.

Anonymkode: 2e62e...4b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hva var grunnen til at du ikke klarte mer?

Anonymkode: 63be3...732

Alt var negativt. Han var mye sint. Kalte meg stygge ting. Ville ikke snakke med meg. Ville ikke løse problemer. Absolutt ALT var galt med meg. Jeg spørte om han kunne si hva som var galt, slik at jeg kynne endre med. Han svarte bare, ALT. Jeg var fastlåst, mistet livsgnisten, mistet humøret, mistet meg selv.

Anonymkode: b5d91...550

[Fremmed fugl]

Har ikke angret en sekund. Tras to barn i bildet. Hvorfor?

- Jeg føler at jeg virkelige prøvde, tok harde smeller (svik og utroskap), prøvde igjen... 

- Det at eksen faktisk var så real å ikke snakke ned meg. "Du er for snill og perfekt". Ok, det passet ikke henne over tid, hun trengte bølgedaler med krangling og drama... det er ikke meg...

- Barna har hatt en flott oppvekst, der jeg som man var så heldig å ha dem noe mer enn 50 % (eksen ble lett sliten av dem og ønsket ekstra barnevakt, noe som jeg og min nåværende kone alltid sa ja til).