mitt barn ville dø inatt

[Gjest skremt]

Hei alle sammen her inne.

jeg har en 17 åring som måtte på sykehuset inatt fordi han prøvde å ta livet av seg.

Gutten får nå all den hjelp han vil ha,men hva med meg............ hvordan skal jeg forholde meg,hva kan jeg si,hva er med på å ødelegge osv.

Hva kan jeg gjøre for å være en støtte for ham??

Jeg sovna kl 04.00 og opp igjen på jobb,ikkeno vits i å være hjemme å kokkelure når jeg uansett ikke kunne reise inn til ham.

Han var langt inne i drømmeland med overvåkning.

Synes dette er frykteli vondt og tror ikke det har gått skikkelig opp for meg enda heller.

Trenger litt trøst nå.

[Gjest Bellatrix]

Jeg håper sykehuset gir deg noen å snakke med også.

[søndagsengel?]

Jeg tror ikke jeg har noen gode råd å komme med. Det må være at du viser ham at du er der for ham, at du bryr deg om ham, og at du er forferdelig glad i ham!

Jeg føler med deg nå!!!

[Jane How]

Huff...

Du må hvertfall ta vare på deg selv nå, du trenger nok noen å snakke med. Syns du skal ta deg en tur til legen (om du liker legen din), ringe mental helse eller lignende. Noen må du hvertfall få snakket med, du trenger kanksje noen råd for hvordan forholde deg til gutten framover også... Han trenger mye støtte nå, men det gjør du også. Å takle dette og frykten for at det kan skje igjen, virker tøft...

Håper du har gode venner/familie til å støtte dere nå, bruk all hjelp du kan få!

[Lassie]

Er enig med Jane, du må bare ta kontakt med noen og få hjelp nå. Dette er en traumatisk opplevelse for deg også, så du må få bearbeidet den. Og prøv å vis din sønn hvor glad du er i ham, hvor redd du er for ham og hvor mye han betyr for deg. Vet ikke hva annet jeg skal si, dette er veldig vanskelig, for jeg kan ikke sette meg inn i en mors situasjon.

[Gjest Gjest]

De fleste selvmordsforsøk er er rop om hjelp. Din sønn føler det kanskje ikke nå, men vil se det med tiden.

Hvordan oppdaget du det i tide og fikk stoppet det? Om han ville dø, ville han sannsynligvis klart det. Gutter/menn klarer i større grad enn kvinner å gjennomføre selvmord(sforsøk).

Vær klar over at det sikkert er skrekkelig for han nå å møte psykiatrien på en evt. lukket avdeling, der jeg regner med at han er nå.

Ring Mental Helse og snakk med dem om hvordan du skal forholde deg. Jeg kan gi deg et råd. Vær deg selv, men ikke gi han dårlig samvittighet ved å si at du er helt fortvilet. prøv heller å oppmuntre han til å se framover, og vil han ikke snakke nå, så vær tålmodig og si at det kan vente.

[Gjest Gjest]

lykke til. du må ha det forferdelig vanskelig. jeg tror det er viktig å ikke spørre han ut, om du forstår hva jeg mener. han er sikkert ikke klar for å snakke og fortelle så mye ennå. ikke mas på han, men vær der. du trenger jo ikke si noe hele tiden. han må jo få høre at dette er veldig trist og vanskelig men det er nok viktig å ikke gi han skyldfølelse.

lykke til kjære deg. finn noen du kan gråte hos, og prate med.

[Gjest Miloine]

Huff da, dette var kjempeleit å lese, en til deg.

Jeg sier som de andre her har sagt, det er viktig at du får snakket ut om det med andre.

Det finnes diskusjonsgrupper o.l. for mennesker i din situasjon.

Når du så sier at du går på jobb, noe som er forståelig, så bør du fortelle dette som du nå har vært igjennom, til dine kollegaer(de du er fortrolige med)sånn at de vet hvilken situasjon du er i nå.

Ønsker deg og gutten din en fin framtid!

Endret 15. desember 2005 av Miloine

[Gjest Gjest]

tror ikke sønnen din ville dø, men heller bli sett, kjenner meg igjen da jeg var 17 ...

[Pauline]

Så forferdelig du må ha hatt det dette siste døgnet. Trodde hjelpeapparatet skulle være der for hele familien, jeg. At barnet ditt ønsker å dø må være noe av det verste du kan oppleve. Heldigvis at han fikk hjelp! Men det er vel nå arbeidet begynner. Tusen gode tanker til dere begge og lykke til

[Gjest Gjest]

[Gjest Kålungen]

Vil bare si at jeg føler med deg, og håper alt ordner seg for gutten din

[Gjest 1111]

tror ikke sønnen din ville dø, men heller bli sett, kjenner meg igjen da jeg var 17 ...

←

Det er det vel ingen grunn til å spekulere i.. bare sønnen til trådstarter vet grunnen til dette.

Til trådstarter: jeg har ingen ord, men jeg håper virkelig du får noen å snakke med du også

[LilleMy28]

Ta kontakt med lokale samtalegrupper, det er veldig fint både for sønnen din og deg selv å få snakket med "vanlige" personer som har vært i samme situasjon. Å bare snakke med fagfolk er ikke alltid nok.

De fleste som prøver å ta livet av seg er overbevist om at det er best for omgivelsene at de blir "borte". Gi derfor sterkt inntrykk til sønnen din at omgivelsene og alle som er glad i han hadde fått det mye verre uten han, og at han er en viktig del av livet deres.

Psykologer og psykiatrien hjelper med å finne grunner til at dette har skjedd og evt. medisinering.

Samtaler med andre som har vært i samme situasjon hjelper dere til å leve videre.

Lykke til!

[Gjest vsn]

Føler med deg

Han har sikkert oppdaget forlengst at du ikke er noe supermenneske du heller. Så det går an å prate med han og være ærlig. Si at du ikke helt vet hva du skal si, men at du bestandig er der for han. Og prat med han hvis han vil det. Lykke til

[Gjest skremt.]

gutten min ble ikke lagt inn på psykriatrisk,de så ikke at det var så nødvendig og prekært.

Han er under 18 og hvis jeg kunne utnytte det og pålegge ham tvungen behandling så hadde jeg gjort det,men sykehuset sa at de ikke kan holde noen der uten deres egen vilje.

Han er hjemme igjen nå. Vi hadde en laaaaang samtale i går,der han fikk snakke og jeg bare lyttet.

Han har heldigvis takket ja til å gå på poliklinikken så han får gå i samtaleterapi.

Dette er utrolig vanskelig.

Men nå slapper vi av og får dagene som de kommer.

[Gjest gjest1]

Hva du enn gjør, ta tak i psykiatrien og skaff ham hjelp. Ikke la dem bare sende ham hjem med deg uten noe mer oppfølging.

han må ha psykolog/psykiater - det siste er kanskje best?

Gutter i 14-19 topper selvmordsstatistikken her i landet, så jeg vil tro det har noe med hormoner og utvikling å gjøre, og det at i dag leser vi og hører om selvmordere såpass ofte, at den terskelen har blitt lavere å tråkke over.

Pass godt på gutten din, så får du ham igjennom dette.

[Gjest Bhsiltsk]

Gjør ting i hans tempo. Spør på poliklinikken hvordan du best kan hjelpe ham.

Ikke fortell "alle" dere kjenner hva som har hendt, la HAM bestemme hvem som skal få vite det.

Etterhvert som tiden går, la ham vite at han fremdeles kan komme til deg å snakke om det som skjedde, uten at du "maser" på ham.

Dette var IKKE din feil, uansett hvordan man snur og vender på det. Husk det. Det var IKKE din feil.

[Gjest christineemily]

Kjære, kjære deg . Jeg føler veldig med deg! Du må stå på så gutten din får videre oppfølging, og ta vare på deg selv også, du må også ha noen å prate med! Å innformere "alle" rundt dere vet jeg ikke om er en god idé, - ihvertfall ikke uten å snakke med sønnen din. Hvis det blir mye snakk om situasjonen er det ikke sikkert det er det han trenger mest akkurat nå. Har en venninne som er innenfor den psykiatriske omsorgen, og min erfaring er at den oppfølgingen hun får er veldig bra. Sørg for at dere har et støtteapparat rundt dere, det er ille hvis du skal gå rundt i konstant frykt for at det skal skje igjen! Skal tenke på dere jeg !

[:-) anna]

Vær mammaen hans.

Elsk ham og sørg for at han vet at du elsker ham like høyt uansett hva.

Ikke gi ham skyld for det han har gjort, men sørg for at han vet hvor forferdelig redd du var for å miste ham. Mange som prøver å ta sitt eget liv tror at det er den "beste løsningen for alle". At det blir enklere for alle om de bare forsvinner.

Si at han aldri noen gang må tvile på at det værste som kan skje deg er å miste ham. Og at du er villig til å gjøre alt som er i din makt for at han aldri skal få det så vondt at han vurderer noe slikt igjen.

Du skriver ikke om du vet hva som ligger bak selvmordsforsøket.

Og det kan jo være en million forskjellige ting fra at han sliter psykisk, til mobbing, til kjærlighetssorg, til at han har en hemmelighet som han ikke tror noen vil takle å høre (homofili etc).

Det viktige er at han får støtte og hjelp uansett og uavhengig av hva som forårsaket dette. Og at du også får støtte og hjelp. Ikke vær redd for å snakke med noen du stoler på om dette. Prøv å hente styrke hos noen du stoler på. Eller ken fagperwson, ellert helst begge deler.

Sender deg en klem og et ønske om alt godt.