Helene Skrevet 31. desember 2022 #21 Skrevet 31. desember 2022 Marihøne95 skrev (37 minutter siden): Så trist at du mistet såpass sent, men det høres ut som du taklet det bra. Tusen takk for det ❤️ Jeg taklet det bra. Noen ganger rydder kroppen opp. I min situasjon var det riktig. Men, har en venninne som mistet 7 ganger. Hun og mannen endte opp med adopsjon. Men tenker mange ganger på hvordan hun har måttet taklet situasjonen. Bli gravid, få positiv test for å miste. Det må være skikkelig vondt. De ønsket seg barn. For min del, skjedde en gang. Mistet. Men kjenner at jeg føler med andre. Jeg ønsket stor familie. Man må se hvor vegen går i livet. Jeg fikk 4 barn. Et biologisk, en fostersønn, og 2 bonusbarn. 2
AnonymBruker Skrevet 31. desember 2022 #22 Skrevet 31. desember 2022 Varme tanker til deg, en utrolig vond tid du er gjennom nå. Synes du har fått gode råd; dele det med familie, venner, kollegaer. Ta vare på deg selv, tillat deg selv å sørge og aksepter at partner reagerer/ sørger annerledes enn deg. ❤️ Er trist at vi som opplever SA/ MA ikke får tilbud om mer hjelp i etterkant, selv om det klinisk sett er «vanlig» å gå gjennom dette. Jeg gikk gjennom ikke mindre enn 4 stk MA i 2008-2010 og det var helt grusomt. Fikk tilslutt utredning på Ullevål og jeg gikk til en nydelig akupunktør og jordmor privat som hjalp meg enormt, både fysisk og psykisk. Har i etterkant fått barna jeg ønsket meg, og livet går videre, men denne perioden vil nok alltid prege meg tror jeg. Masse lykke til, ta vare på deg selv! Anonymkode: d0702...b1c 1
Marihøne95 Skrevet 1. januar 2023 Forfatter #23 Skrevet 1. januar 2023 Helene skrev (14 timer siden): Jeg taklet det bra. Noen ganger rydder kroppen opp. I min situasjon var det riktig. Men, har en venninne som mistet 7 ganger. Hun og mannen endte opp med adopsjon. Men tenker mange ganger på hvordan hun har måttet taklet situasjonen. Bli gravid, få positiv test for å miste. Det må være skikkelig vondt. De ønsket seg barn. For min del, skjedde en gang. Mistet. Men kjenner at jeg føler med andre. Jeg ønsket stor familie. Man må se hvor vegen går i livet. Jeg fikk 4 barn. Et biologisk, en fostersønn, og 2 bonusbarn. Det må ha vært veldig tungt og vondt for venninnen din. Håper hun har det godt med familien sin nå ❤️ Takk for det. Det er fint at du fikk dine fire. Det må man 🙏🏼
Marihøne95 Skrevet 1. januar 2023 Forfatter #24 Skrevet 1. januar 2023 AnonymBruker skrev (11 timer siden): Varme tanker til deg, en utrolig vond tid du er gjennom nå. Synes du har fått gode råd; dele det med familie, venner, kollegaer. Ta vare på deg selv, tillat deg selv å sørge og aksepter at partner reagerer/ sørger annerledes enn deg. ❤️ Er trist at vi som opplever SA/ MA ikke får tilbud om mer hjelp i etterkant, selv om det klinisk sett er «vanlig» å gå gjennom dette. Jeg gikk gjennom ikke mindre enn 4 stk MA i 2008-2010 og det var helt grusomt. Fikk tilslutt utredning på Ullevål og jeg gikk til en nydelig akupunktør og jordmor privat som hjalp meg enormt, både fysisk og psykisk. Har i etterkant fått barna jeg ønsket meg, og livet går videre, men denne perioden vil nok alltid prege meg tror jeg. Masse lykke til, ta vare på deg selv! Anonymkode: d0702...b1c Tusen hjertelig takk for det ❤️ Ja, det var veldig mange gode råd å få her. Jeg setter stor pris på alle dere som har tatt dere tid til å svare. Det er veldig trist, og synd det ikke finnes et tilbud man kan få uten å måtte kjempe for det… Så forferdelig at du opplevde å miste fire ganger, det må ha vært utrolig tungt 💔 Viste utredningen hvorfor det skjedde? Det er så bra at du fant god hjelp hos akupunktør og jordmor. Det er bra det finnes alternativer til de offentlige tilbudene der ute, som tydelig mangler midler til psykisk oppfølging. Og ikke minst at du fikk dine barn til slutt! ❤️ Ja, det har jeg ingen tvil om. Dette har satt ting i perspektiv for meg allerede. Håper at jeg vil ta med meg videre en takknemlighet over det fine jeg har, og ikke ta det for gitt.
AnonymBruker Skrevet 1. januar 2023 #25 Skrevet 1. januar 2023 Marihøne95 skrev (2 timer siden): Tusen hjertelig takk for det ❤️ Ja, det var veldig mange gode råd å få her. Jeg setter stor pris på alle dere som har tatt dere tid til å svare. Det er veldig trist, og synd det ikke finnes et tilbud man kan få uten å måtte kjempe for det… Så forferdelig at du opplevde å miste fire ganger, det må ha vært utrolig tungt 💔 Viste utredningen hvorfor det skjedde? Det er så bra at du fant god hjelp hos akupunktør og jordmor. Det er bra det finnes alternativer til de offentlige tilbudene der ute, som tydelig mangler midler til psykisk oppfølging. Og ikke minst at du fikk dine barn til slutt! ❤️ Ja, det har jeg ingen tvil om. Dette har satt ting i perspektiv for meg allerede. Håper at jeg vil ta med meg videre en takknemlighet over det fine jeg har, og ikke ta det for gitt. Nei, utredningene viste ingenting. Jeg har allikevel en teori om at det som hjelp meg var å gå på blodfortynnende tabletter (albyl-e) frem til uke 32 i svangerskapet, da det er det som skiller de svangerskapene som endte i baby kontra MA. Jeg har hatt endel «blodrelarerte» utfordringer som åreknuter etc. og tror små blodblokkeringer har hindret utviklingen av fosteret. Men dette er som sagt min egen teori og erfaring. Hun som var både jordmor og akupunktør var et utrolig varmt og klokt menneske, og hun hjalp både kroppen og hodet mitt med å bearbeide traumene og bli forberedt til nytt forsøk! ❤️ Anonymkode: d0702...b1c 1
Marihøne95 Skrevet 3. januar 2023 Forfatter #26 Skrevet 3. januar 2023 AnonymBruker skrev (På 1.1.2023 den 15.18): Nei, utredningene viste ingenting. Jeg har allikevel en teori om at det som hjelp meg var å gå på blodfortynnende tabletter (albyl-e) frem til uke 32 i svangerskapet, da det er det som skiller de svangerskapene som endte i baby kontra MA. Jeg har hatt endel «blodrelarerte» utfordringer som åreknuter etc. og tror små blodblokkeringer har hindret utviklingen av fosteret. Men dette er som sagt min egen teori og erfaring. Hun som var både jordmor og akupunktør var et utrolig varmt og klokt menneske, og hun hjalp både kroppen og hodet mitt med å bearbeide traumene og bli forberedt til nytt forsøk! ❤️ Anonymkode: d0702...b1c Oi, da kan det godt hende at det var derfor. Forstår godt at du tenker det. Ble de tablettene foreslått selv om utredningene ikke viste noe? Eller fikk du dem pga annen sykdom? Så utrolig bra at du lyktes ❤️ Det høres ut som en stor hjelp, og er en ide jeg skal ta med meg videre. Jeg tenkte å vente noen uker så jeg har fordøyet det verste, og så søke hjelp ut fra hvordan jeg har det da.
AnonymBruker Skrevet 3. januar 2023 #27 Skrevet 3. januar 2023 Jeg har opplevd SA i uke 10+0 i 2013, omtrent på nøyaktig samme måte som du beskriver. Hadde litt blødninger men alt var fint, men i 9+5 (eller 9+6) begynte jeg å blø igjen, og det endte i SA. Det skulle være mai 2014 baby ❤️ Men, det skal sies, at jeg ble raskt gravid igjen og har fått en september-baby. jeg var på en UL ei uke eller to etter SA, tror jeg, og da kunne gynekolog se nytt egg klart til eggløsning. Så det var ingen rester (var det jeg skulle sjekke på UL) og kroppen var klar til å bli gravid igjen. Dette tok jeg mentalt tungt, av et eller annet grunn. Jeg følte at kroppen min sviktet meg, på en måte? Mentalt var jeg ikke over denne graviditeten, og hormonelt var jeg tydelig i ubalanse, da jeg var så oppblåst at jeg så mer gravid ut enn før, og jeg hatet kroppen min. Det var ekstra tungt fordi det tok meg så langt tid å bli gravid denne første gangen, det var nesten ett år med prøving. Jeg begynte litt tilfeldig (ei venninne sin idé) på styrketrening og det hjalp meg veldig, både mentalt, og det å lære å akseptere kroppen min igjen. Ja, jeg var redd omtrent hele neste graviditet. Og igjen hadde blødninger, blant annet i uke 11 og i uke 16, men denne gangen gikk det fint. Om du blir veldig redd neste graviditet, prøv å ikke utsette de store kjøpene veldig lenge allikevel, fordi dårlig form i tredje tremester tok meg litt på senga. Jeg utsatte forberedelser litt for lenge, tror jeg, så det ble litt stress og slit på slutten, føler jeg kanskje ikke nyte det. Og, jeg var veldig åpen om min SA-opplevelse. Også fordi det egentlig ikke var et reelt valg. Jeg fikk ingen sykemelding, og med to dager da jeg måtte ta egenmelding mens SA pågikk, med store smerter og blødninger, så måtte jeg tilbake på jobb bare en dag etter SA. Det var tungt og jeg bare gråt på jobb (jeg har kontorjobb). Og da følte jeg meg omfavnet av kvinner rundt meg, og jeg hørte så mange historier, noe jeg aldri visste om før, at det var så vanlig med SA. Etterhvert, hørte jeg om slekt, venninner, kolleger, som fortalte meg om egne opplevelser. Sjefen min hadde SA i uke 16, en annen kollega mistet baby i uke 20, samme med ei venninne. Mormor ringte og sa at hun mistet en baby i sin første graviditet, men hun fikk tre barn på rappen etter det, og at det bil gå bra med meg også. Svigermor mistet i uke 7.. Men det har jeg jo aldri hørt før? Ja.. Uansett, det gikk fint med meg, med oss, nå er vi tobarnsforeldre, barna er 5 og 8 Og jeg ønsker det absolutt det samme, om noen år, at dette går seg til og ordner seg. Det var tungt der og det.. Ja, og om min sambo. En annen greia var at samboeren min, på tidspunktet, var kanskje ikke like knyttet til babyen i magen, og tok det ikke tungt. Han tok det veldig bokstavelig, det med 12 ukers "frist". I neste graviditet tok jeg ham med på alle ultralyd, vi fulgte graviditetsappen uke for uke begge to, jeg SØRGET for at han skulle ha mer tilknytning tidlig av. Da jeg hadde en blødning i uke 16 i neste graviditet, var han en stor støtte for meg, han reagerte helt annerledes, han var så absolutt med. ❤️ Igjen, her fikk jeg hjelp fra en mannlig kollega av meg, som fortalte meg om likende opplevelse han hadde med sin kode, da han ikke skjønte med engang hvor stort det var var for henne å miste, han var ikke knyttet ennå. Han fikk meg til å skjønne at jeg og samboeren kanskje ikke hadde like mye tilknytting ja, da jeg følte graviditet på kroppen i nesten to måneder, men han så jo ikke mye endring. En annen aspekt der jeg også måtte mentalt bearbeide sorg og det jeg følte som svikt.. Okey, dette ble langt, men kort oppsummering er slikt: dette kan potensielt mentalt blir hardere enn man tror. Og man vet ikke selv hvordan man reagerer og hvorfor. Ser tilbake, synes jeg ikke mine egne reaksjoner var noe logiske, måtte ha vært hormonelle. Det hjalp meg å søke trøst og erfaring hos andre, ikke tie om SA. Og to, det går seg til for de alle fleste. SA er vanligere enn man tror, og de alle fleste blir gravide igjen, og det går bra. Masse lykke til, TS. Anonymkode: 59796...93b
AnonymBruker Skrevet 4. januar 2023 #28 Skrevet 4. januar 2023 Jeg mistet selv i uke 16, og jeg opplevde også at fosteret kom ut hjemme. Jeg slet mye i ettertid og følte ikke at jeg fikk noe form for oppfølgning. Det eneste som funket for meg var å stenge ute alt som hadde med babyer å gjøre. Det gjorde jeg ved å sette alle sosiale medier kontoer på pause slik at jeg slapp å bli minnet på tapet hele tiden. Jeg var sykemeldt i 10 dager etterpå og da ville jeg helst være for meg selv og bearbeide det på min måte. Jeg er nå gravid igjen i uke 31, men reisen hit har vært tung. Jeg hadde veldig mye angst de første 20-25 ukene og ventet egentlig bare på at det skulle gå galt igjen. Jeg ville ikke innse at det kunne gå bra og har derfor ikke latt meg selv føle så mye glede før nå. Jeg føler med deg og krysser fingrene for at det går rette veien for deg snart!!❤️ Anonymkode: 2048c...0cc
Anonym28 Skrevet 4. januar 2023 #29 Skrevet 4. januar 2023 On 12/29/2022 at 11:31 PM, Marihøne95 said: Jeg opplevde denne julen min første spontanabort, og tar det veldig tungt. Vi var 10+1 og gledet oss veldig til et julibarn. For over to uker siden begynte jeg å blø, men på ultralyd var alt bra med den lille i magen. Dette ga bare en kortvarig betryggelse, for blødningene fortsatte og jeg følte at noe ikke var som det skulle. Likevel viste ny ultralyd uken etter at alt fortsatt var tilsynelatende bra. Lille julaften økte blødningene noe i styrke, og jeg «visste» at nå var noe veldig galt. På legevakten ville de ikke sjekke verken vaginalt eller utenpå magen, for «spontanabort er vanlig». De mente jeg ikke trengte bekreftelse på at det var dette som foregikk, selv om blødningene ikke var veldig store og jeg ikke hadde andre symptomer. Julen ble mildt sagt jævlig, med stor uro og et bittelite håp. Etter smårier første og andre juledag kom det som skulle bli barnet vårt ut, helt intakt inni fostersekken. Vi så den lille 2 cm lange kroppen ligge der død, og det var fælt (men riktig for oss) å se 💔 Jeg er utrolig trist og tror dette vil prege meg dypt fremover. Jeg lurer på hva dere som har opplevd SA/MA og som har tatt dette tungt har gjort i ukene etterpå for å bearbeide det som skjedde. Jeg prøver ikke å dyrke sorgen, men vil ikke haste videre når dette har gått såpass innpå meg. Jeg setter stor pris på at dere som opplever SA/MA som en bagatell, ikke skriver noe som for meg bare vil gjøre vondt verre. Vi opplever alle dette forskjellig, og jeg håper vi kan vise hverandre respekt for det. Hva hjalp for deg etter din SA/MA? Ble du gravid igjen etter dette, og hadde du angst for å miste? Hvordan taklet du det? Stor klem til alle som har opplevd å miste ❤️ Jeg unner ingen dette. Hei, Jeg skjønner at det oppleves tungt, men husk at det er "vanlig" å oppleve inntil 3 spontanaborter. Så du kan allikevel lykkes neste gang! Jeg har habituell abort, altså flere enn 3 spontanaborter på rad. Vi har hatt 11 spontanaborter på relativt kort tid. Og jeg blir like lei meg hver gang. For meg hjelper det å gråte. Jeg husker godt ved første spontanabort så vuste heller ikke jeg at det var helt "vanlig" å oppleve 2-3 spontanaborter. Så det ga meg litt trøst. Husk at det er fullt mulig at du vil ha en vellykket graviditet neste gang, fokuser på det❤️ Lykke til!
Anonym28 Skrevet 4. januar 2023 #30 Skrevet 4. januar 2023 Just now, Anonym28 said: Hei, Jeg skjønner at det oppleves tungt, men husk at det er "vanlig" å oppleve inntil 3 spontanaborter. Så du kan allikevel lykkes neste gang! Jeg har habituell abort, altså flere enn 3 spontanaborter på rad. Vi har hatt 11 spontanaborter på relativt kort tid. Og jeg blir like lei meg hver gang. For meg hjelper det å gråte. Jeg husker godt ved første spontanabort så vuste heller ikke jeg at det var helt "vanlig" å oppleve 2-3 spontanaborter. Så det ga meg litt trøst. Husk at det er fullt mulig at du vil ha en vellykket graviditet neste gang, fokuser på det❤️ Lykke til! Du kan også gå til Amathea for samtaler osv. Det gjør jeg og det er et godt tilbud.
Marihøne95 Skrevet 8. januar 2023 Forfatter #31 Skrevet 8. januar 2023 AnonymBruker skrev (På 3.1.2023 den 13.44): Jeg har opplevd SA i uke 10+0 i 2013, omtrent på nøyaktig samme måte som du beskriver. Hadde litt blødninger men alt var fint, men i 9+5 (eller 9+6) begynte jeg å blø igjen, og det endte i SA. Det skulle være mai 2014 baby ❤️ Men, det skal sies, at jeg ble raskt gravid igjen og har fått en september-baby. jeg var på en UL ei uke eller to etter SA, tror jeg, og da kunne gynekolog se nytt egg klart til eggløsning. Så det var ingen rester (var det jeg skulle sjekke på UL) og kroppen var klar til å bli gravid igjen. Dette tok jeg mentalt tungt, av et eller annet grunn. Jeg følte at kroppen min sviktet meg, på en måte? Mentalt var jeg ikke over denne graviditeten, og hormonelt var jeg tydelig i ubalanse, da jeg var så oppblåst at jeg så mer gravid ut enn før, og jeg hatet kroppen min. Det var ekstra tungt fordi det tok meg så langt tid å bli gravid denne første gangen, det var nesten ett år med prøving. Jeg begynte litt tilfeldig (ei venninne sin idé) på styrketrening og det hjalp meg veldig, både mentalt, og det å lære å akseptere kroppen min igjen. Ja, jeg var redd omtrent hele neste graviditet. Og igjen hadde blødninger, blant annet i uke 11 og i uke 16, men denne gangen gikk det fint. Om du blir veldig redd neste graviditet, prøv å ikke utsette de store kjøpene veldig lenge allikevel, fordi dårlig form i tredje tremester tok meg litt på senga. Jeg utsatte forberedelser litt for lenge, tror jeg, så det ble litt stress og slit på slutten, føler jeg kanskje ikke nyte det. Og, jeg var veldig åpen om min SA-opplevelse. Også fordi det egentlig ikke var et reelt valg. Jeg fikk ingen sykemelding, og med to dager da jeg måtte ta egenmelding mens SA pågikk, med store smerter og blødninger, så måtte jeg tilbake på jobb bare en dag etter SA. Det var tungt og jeg bare gråt på jobb (jeg har kontorjobb). Og da følte jeg meg omfavnet av kvinner rundt meg, og jeg hørte så mange historier, noe jeg aldri visste om før, at det var så vanlig med SA. Etterhvert, hørte jeg om slekt, venninner, kolleger, som fortalte meg om egne opplevelser. Sjefen min hadde SA i uke 16, en annen kollega mistet baby i uke 20, samme med ei venninne. Mormor ringte og sa at hun mistet en baby i sin første graviditet, men hun fikk tre barn på rappen etter det, og at det bil gå bra med meg også. Svigermor mistet i uke 7.. Men det har jeg jo aldri hørt før? Ja.. Uansett, det gikk fint med meg, med oss, nå er vi tobarnsforeldre, barna er 5 og 8 Og jeg ønsker det absolutt det samme, om noen år, at dette går seg til og ordner seg. Det var tungt der og det.. Ja, og om min sambo. En annen greia var at samboeren min, på tidspunktet, var kanskje ikke like knyttet til babyen i magen, og tok det ikke tungt. Han tok det veldig bokstavelig, det med 12 ukers "frist". I neste graviditet tok jeg ham med på alle ultralyd, vi fulgte graviditetsappen uke for uke begge to, jeg SØRGET for at han skulle ha mer tilknytning tidlig av. Da jeg hadde en blødning i uke 16 i neste graviditet, var han en stor støtte for meg, han reagerte helt annerledes, han var så absolutt med. ❤️ Igjen, her fikk jeg hjelp fra en mannlig kollega av meg, som fortalte meg om likende opplevelse han hadde med sin kode, da han ikke skjønte med engang hvor stort det var var for henne å miste, han var ikke knyttet ennå. Han fikk meg til å skjønne at jeg og samboeren kanskje ikke hadde like mye tilknytting ja, da jeg følte graviditet på kroppen i nesten to måneder, men han så jo ikke mye endring. En annen aspekt der jeg også måtte mentalt bearbeide sorg og det jeg følte som svikt.. Okey, dette ble langt, men kort oppsummering er slikt: dette kan potensielt mentalt blir hardere enn man tror. Og man vet ikke selv hvordan man reagerer og hvorfor. Ser tilbake, synes jeg ikke mine egne reaksjoner var noe logiske, måtte ha vært hormonelle. Det hjalp meg å søke trøst og erfaring hos andre, ikke tie om SA. Og to, det går seg til for de alle fleste. SA er vanligere enn man tror, og de alle fleste blir gravide igjen, og det går bra. Masse lykke til, TS. Anonymkode: 59796...93b Så fælt at du gikk gjennom noe veldig lignende ❤️ Det er virkelig en forferdelig opplevelse. Det høres utrolig vanskelig ut å skulle stille på jobb igjen like etterpå. Det er rørende hvordan kollegene dine støttet deg, og delte av egne opplevelser. Det er et godt råd; jeg kommer definitivt til å være åpen om dette, både fordi jeg kjenner stolthet over dette barnet som dessverre ikke fikk leve, men også for å bidra til åpenhet om noe så sårt som snakkes altfor lite om. Det du skriver om din samboer kjenner jeg meg også igjen i. Jeg kjente graviditeten på hele kroppen, og tenkte på den lille som vokste inni meg hvert ledige sekund. Slik var det åpenbart ikke for min mann. Dette har derfor vært tyngre for meg enn for ham. Heldigvis har vi respekt for at vi nå må sørge forskjellig. Men ja, neste gang vil jeg nok forsøke å distansere meg selv litt mer fra graviditeten, og involvere han litt mer, så vi kanskje er litt mer på lik bølgelengde... Tusen hjertelig takk for alle de gode rådene du tok deg tiden til å dele med meg! Det setter jeg enormt stor pris på. Så utrolig fint at dere fikk de to barna deres og at du har det mye bedre nå enn da du gikk gjennom dette – det gir meg masse fremtidshåp ❤️ 1
Marihøne95 Skrevet 8. januar 2023 Forfatter #32 Skrevet 8. januar 2023 AnonymBruker skrev (På 4.1.2023 den 12.35): Jeg mistet selv i uke 16, og jeg opplevde også at fosteret kom ut hjemme. Jeg slet mye i ettertid og følte ikke at jeg fikk noe form for oppfølgning. Det eneste som funket for meg var å stenge ute alt som hadde med babyer å gjøre. Det gjorde jeg ved å sette alle sosiale medier kontoer på pause slik at jeg slapp å bli minnet på tapet hele tiden. Jeg var sykemeldt i 10 dager etterpå og da ville jeg helst være for meg selv og bearbeide det på min måte. Jeg er nå gravid igjen i uke 31, men reisen hit har vært tung. Jeg hadde veldig mye angst de første 20-25 ukene og ventet egentlig bare på at det skulle gå galt igjen. Jeg ville ikke innse at det kunne gå bra og har derfor ikke latt meg selv føle så mye glede før nå. Jeg føler med deg og krysser fingrene for at det går rette veien for deg snart!!❤️ Anonymkode: 2048c...0cc Så trist å lese at du mistet så sent, og at du gikk gjennom det som kan sies å være en liten fødsel hjemme 💔 Det må ha vært utrolig vanskelig, og det er fælt at du ikke fikk oppfølging etter noe så vondt og traumatisk. Det virker dessverre å være et systematisk problem. Det er et godt råd. Nyttårsaften var selvsagt full av graviditetsannonser i sosiale medier med termindatoer rundt den vi skulle hatt. Det var virkelig tungt, og fikk meg til å slette mange apper. Tror det kan gjøre godt over tid. Gratulerer så mye ❤️ Jeg skjønner at det har vært vanskelig å nyte graviditeten med mye angst for å miste. Det må være veldig vanskelig, etter det du gikk gjennom. Jeg håper du har mer roen i de kommende ukene, før du plutselig får møte babyen din. Ønsker deg all lykke videre i svangerskapet! Tusen hjertelig takk for det ❤️
Marihøne95 Skrevet 8. januar 2023 Forfatter #33 Skrevet 8. januar 2023 Anonym28 skrev (På 4.1.2023 den 15.45): Hei, Jeg skjønner at det oppleves tungt, men husk at det er "vanlig" å oppleve inntil 3 spontanaborter. Så du kan allikevel lykkes neste gang! Jeg har habituell abort, altså flere enn 3 spontanaborter på rad. Vi har hatt 11 spontanaborter på relativt kort tid. Og jeg blir like lei meg hver gang. For meg hjelper det å gråte. Jeg husker godt ved første spontanabort så vuste heller ikke jeg at det var helt "vanlig" å oppleve 2-3 spontanaborter. Så det ga meg litt trøst. Husk at det er fullt mulig at du vil ha en vellykket graviditet neste gang, fokuser på det❤️ Lykke til! Anonym28 skrev (På 4.1.2023 den 15.46): Du kan også gå til Amathea for samtaler osv. Det gjør jeg og det er et godt tilbud. Så trist å lese at dere har mistet 11 ganger, og at det er like vondt hver gang. Det må virkelig være tungt. Jeg håper virkelig dere lykkes neste gang! Jeg leste nettopp om noen som hadde hatt 10+ SA, før det plutselig gikk. Så håpet er aldri ute ❤️ Det skal jeg gjøre! Jeg skal snakke med dem i neste uke, og var egentlig i tvil om dette er rette plassen. Så det var veldig fint å lese at du synes det hjelper å snakke med dem. Da skal jeg absolutt gjennomføre. Håper de leder samtalen, for jeg sitter med så mye på hjertet, som samtidig blir vanskelig å formulere til konkrete spørsmål eller lignende... Tusen takk for at du tok deg tid til å svare! Ønsker dere masse lykke til videre ❤️
AnonymBruker Skrevet 8. januar 2023 #34 Skrevet 8. januar 2023 Var gravid igjen allerede 2 uker etter spontan abort Anonymkode: 91703...a1a
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå