Etter spontanabort

[Marihøne95]

Jeg opplevde denne julen min første spontanabort, og tar det veldig tungt. Vi var 10+1 og gledet oss veldig til et julibarn. For over to uker siden begynte jeg å blø, men på ultralyd var alt bra med den lille i magen. Dette ga bare en kortvarig betryggelse, for blødningene fortsatte og jeg følte at noe ikke var som det skulle. Likevel viste ny ultralyd uken etter at alt fortsatt var tilsynelatende bra. Lille julaften økte blødningene noe i styrke, og jeg «visste» at nå var noe veldig galt. På legevakten ville de ikke sjekke verken vaginalt eller utenpå magen, for «spontanabort er vanlig». De mente jeg ikke trengte bekreftelse på at det var dette som foregikk, selv om blødningene ikke var veldig store og jeg ikke hadde andre symptomer. Julen ble mildt sagt jævlig, med stor uro og et bittelite håp. Etter smårier første og andre juledag kom det som skulle bli barnet vårt ut, helt intakt inni fostersekken. Vi så den lille 2 cm lange kroppen ligge der død, og det var fælt (men riktig for oss) å se 💔 Jeg er utrolig trist og tror dette vil prege meg dypt fremover.
 

Jeg lurer på hva dere som har opplevd SA/MA og som har tatt dette tungt har gjort i ukene etterpå for å bearbeide det som skjedde. Jeg prøver ikke å dyrke sorgen, men vil ikke haste videre når dette har gått såpass innpå meg. Jeg setter stor pris på at dere som opplever SA/MA som en bagatell, ikke skriver noe som for meg bare vil gjøre vondt verre. Vi opplever alle dette forskjellig, og jeg håper vi kan vise hverandre respekt for det.

Hva hjalp for deg etter din SA/MA?

Ble du gravid igjen etter dette, og hadde du angst for å miste? Hvordan taklet du det?

 

Stor klem til alle som har opplevd å miste ❤️ Jeg unner ingen dette. 

[kineknute]

Marihøne95 skrev (5 timer siden):

Jeg opplevde denne julen min første spontanabort, og tar det veldig tungt. Vi var 10+1 og gledet oss veldig til et julibarn. For over to uker siden begynte jeg å blø, men på ultralyd var alt bra med den lille i magen. Dette ga bare en kortvarig betryggelse, for blødningene fortsatte og jeg følte at noe ikke var som det skulle. Likevel viste ny ultralyd uken etter at alt fortsatt var tilsynelatende bra. Lille julaften økte blødningene noe i styrke, og jeg «visste» at nå var noe veldig galt. På legevakten ville de ikke sjekke verken vaginalt eller utenpå magen, for «spontanabort er vanlig». De mente jeg ikke trengte bekreftelse på at det var dette som foregikk, selv om blødningene ikke var veldig store og jeg ikke hadde andre symptomer. Julen ble mildt sagt jævlig, med stor uro og et bittelite håp. Etter smårier første og andre juledag kom det som skulle bli barnet vårt ut, helt intakt inni fostersekken. Vi så den lille 2 cm lange kroppen ligge der død, og det var fælt (men riktig for oss) å se 💔 Jeg er utrolig trist og tror dette vil prege meg dypt fremover.
 

Jeg lurer på hva dere som har opplevd SA/MA og som har tatt dette tungt har gjort i ukene etterpå for å bearbeide det som skjedde. Jeg prøver ikke å dyrke sorgen, men vil ikke haste videre når dette har gått såpass innpå meg. Jeg setter stor pris på at dere som opplever SA/MA som en bagatell, ikke skriver noe som for meg bare vil gjøre vondt verre. Vi opplever alle dette forskjellig, og jeg håper vi kan vise hverandre respekt for det.

Hva hjalp for deg etter din SA/MA?

Ble du gravid igjen etter dette, og hadde du angst for å miste? Hvordan taklet du det?

 

Stor klem til alle som har opplevd å miste ❤️ Jeg unner ingen dette. 

Først og fremst - SA/MA er ingen bagatell, langt ifra. I løpet av de ukene man er gravid så rekker man å lage seg et bilde av hvordan fremtiden blir, et håp og et ønske for fremtiden. Jeg synes det er tragisk å høre at du har blitt behandlet på denne måten på legevakten, men dessverre er det ikke ukjent.. Jeg føler så inderlig med deg!! 
 

Jeg gjennomgikk en SA (BO?) i uke 6, i april. Det er desidert noe av det verste jeg har vært med på. Dette skjedde etter å ha forsøkt å bli gravid i 1,5 år. Som med deg, så kom «alt ut» hjemme. Det er underkommunisert hva som skjer under en spontanabort - blødningene, frykten og alt som hører med.
 

Det som hjalp meg var å være åpen og ærlig med de rundt meg - både familie, venner og kollegaer. «Jeg har vært borte fra jobb fordi jeg har gjennomgått en spontanabort», «beklager om jeg er litt fraværende - jeg har nettopp hatt en spontanabort». Det gjør vondt å si det de første gangene, og tårene sitter svært lett… Men jeg er glad jeg valgte åpenhet. Det viste seg da at så og si «alle» hadde gjennomgått det samme, og jeg ble møtt med stor forståelse. I tillegg valgte jeg å dyrke hobbyen min, og bruke masse tid sammen med hunden min - for å få tankene over på andre ting. 
 

Men det er en sorg - og en sorg må bearbeides. Vi var heldige, jeg ble gravid på nytt i juli/august på første eggløsning etter SA, og har termin i april igjen. Frykten for å miste har vært enorm - og er fortsatt tilstede. Jeg har fått ekstra oppfølging, har blant annet vært på syv UL (tre privat), hyppigere kontroll hos jordmor, etc. Allikevel så fraråder jeg å bli så raskt gravid etter en SA (naturligvis individuelt!), kroppen min trengte helt tydelig mer enn tre-fire måneder på å bearbeide sorgen. Har kjent veldig på dette denne julen, skulle egentlig hatt termin 23/12, det har tidvis vært vanskelig å glede seg over den lille i magen. 
 

Mitt råd; ta tiden til hjelp, len deg på menneskene du har rundt deg, distraher deg selv, til en viss grad, - og ikke glem partneren din oppi denne situasjonen - det er vondt for han/hun også. Det ordner seg. ❤️

[AnonymBruker]

Så utrolig trist å høre 💔 dette er helt jævlig vondt og urettferdig at du må gå igjennom. 

Jeg mistet til MA i uke 9 og skulle vært 10 uker da det ble oppdaget på en ultralyd. Jeg skulle hatt et barn i juni 2023 og jeg er fremdeles lei meg hver dag. De to første ukene klarte jeg ingenting. Jeg bare gråt.

Jeg håper du finner trøst i å snakke med de rundt deg. Det hjalp for meg at mine nærmeste vet. Jeg har nok en mild depresjon, men har et barn fra før og det holder meg gående. 

Du må sørge for å gjøre ting på din måte. Ta tilbake en viss kontroll over kroppen din. Dette er ikke et råd, men jeg brukte latterlig mye penger på «self-care» og shopping. Ikke normal atferd fra meg, men jeg måtte sikkert gi litt faen i alt av «forsiktighet» en liten stund. Jeg lot huset være et salig kaos. Tok imot masse besøk når jeg var klar for det, og ikke før.

Anonymkode: d06be...36c

[AnonymBruker]

Det hjalp meg å tenke at selv om baby kun var med meg en kort stund så var det min baby, og kjærligheten mellom oss var ubetinget. Jeg tror babyens sjel lever videre. Det hjalp meg også å tenke at jeg er sterk og at damer er sterke med tanke på alt vi går i gjennom for å få barn. Det gjorde meg til en sterkere mamma for babyen min når hun kom til verden. 

Anonymkode: 4a4a6...c42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det hjalp meg å tenke at selv om baby kun var med meg en kort stund så var det min baby, og kjærligheten mellom oss var ubetinget. Jeg tror babyens sjel lever videre. Det hjalp meg også å tenke at jeg er sterk og at damer er sterke med tanke på alt vi går i gjennom for å få barn. Det gjorde meg til en sterkere mamma for babyen min når hun kom til verden. 

Anonymkode: 4a4a6...c42

Annet råd er å ha noen å snakke med, og ta deg tid til å sørge. Jeg gikk ikke ut av huset på 2 uker. Ta vare på deg selv.

Anonymkode: 4a4a6...c42

[Marihøne95]

kineknute skrev (6 timer siden):

Først og fremst - SA/MA er ingen bagatell, langt ifra. I løpet av de ukene man er gravid så rekker man å lage seg et bilde av hvordan fremtiden blir, et håp og et ønske for fremtiden. Jeg synes det er tragisk å høre at du har blitt behandlet på denne måten på legevakten, men dessverre er det ikke ukjent.. Jeg føler så inderlig med deg!! 
 

Jeg gjennomgikk en SA (BO?) i uke 6, i april. Det er desidert noe av det verste jeg har vært med på. Dette skjedde etter å ha forsøkt å bli gravid i 1,5 år. Som med deg, så kom «alt ut» hjemme. Det er underkommunisert hva som skjer under en spontanabort - blødningene, frykten og alt som hører med.
 

Det som hjalp meg var å være åpen og ærlig med de rundt meg - både familie, venner og kollegaer. «Jeg har vært borte fra jobb fordi jeg har gjennomgått en spontanabort», «beklager om jeg er litt fraværende - jeg har nettopp hatt en spontanabort». Det gjør vondt å si det de første gangene, og tårene sitter svært lett… Men jeg er glad jeg valgte åpenhet. Det viste seg da at så og si «alle» hadde gjennomgått det samme, og jeg ble møtt med stor forståelse. I tillegg valgte jeg å dyrke hobbyen min, og bruke masse tid sammen med hunden min - for å få tankene over på andre ting. 
 

Men det er en sorg - og en sorg må bearbeides. Vi var heldige, jeg ble gravid på nytt i juli/august på første eggløsning etter SA, og har termin i april igjen. Frykten for å miste har vært enorm - og er fortsatt tilstede. Jeg har fått ekstra oppfølging, har blant annet vært på syv UL (tre privat), hyppigere kontroll hos jordmor, etc. Allikevel så fraråder jeg å bli så raskt gravid etter en SA (naturligvis individuelt!), kroppen min trengte helt tydelig mer enn tre-fire måneder på å bearbeide sorgen. Har kjent veldig på dette denne julen, skulle egentlig hatt termin 23/12, det har tidvis vært vanskelig å glede seg over den lille i magen. 
 

Mitt råd; ta tiden til hjelp, len deg på menneskene du har rundt deg, distraher deg selv, til en viss grad, - og ikke glem partneren din oppi denne situasjonen - det er vondt for han/hun også. Det ordner seg. ❤️

Tusen takk for at du tok deg tiden til å svare, for forståelsen og for mange gode råd ❤️ Så trist at du måtte gå gjennom det, og at du på et vis fortsatt går gjennom det. Jeg skjønner at mange datoer og andre ting som minner om den første graviditeten kan utløse sorg over det du mistet. Sånn vet jeg det vil bli for meg også. Gruer meg til datoer vi hadde avtale om ultralyder, men heldigvis blir de overstått om få uker. Det er et forferdelig tap, og virkelig en stor sorg - den største jeg har opplevd hittil. Så vondt å vite hvor mange som går gjennom dette, men likevel snakkes det så lite om. Selv om det er «vanlig og naturlig» som alle leger fortalte meg, gjør det utrolig vondt for oss det skjer med. Det hjelper meg ingenting å tenke at det nok var ville vært «uforenlig med liv»… Det er jo fortsatt fælt og vondt, og jeg vil jo aldri vite sikkert hvorfor det hendte.
 

Det er vondt å lese hvordan det har påvirket deg i neste svangerskap, og fortsatt påvirker deg. Jeg kan se for meg at frykten for å miste igjen blir enorm, men jeg håper at du kjenner deg litt sikrere jo nærmere du kommer april ❤️Ønsker deg en så fin graviditet som mulig i de kommende månedene. Du fortjener å holde den etterlengtede babyen din i armene om bare fire måneder. Etter all ventetiden og den vonde sorgen. Du er sterk 🙏🏼 

Igjen, tusen takk for gode ord. Det betyr mye for meg.

[Marihøne95]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Så utrolig trist å høre 💔 dette er helt jævlig vondt og urettferdig at du må gå igjennom. 

Jeg mistet til MA i uke 9 og skulle vært 10 uker da det ble oppdaget på en ultralyd. Jeg skulle hatt et barn i juni 2023 og jeg er fremdeles lei meg hver dag. De to første ukene klarte jeg ingenting. Jeg bare gråt.

Jeg håper du finner trøst i å snakke med de rundt deg. Det hjalp for meg at mine nærmeste vet. Jeg har nok en mild depresjon, men har et barn fra før og det holder meg gående. 

Du må sørge for å gjøre ting på din måte. Ta tilbake en viss kontroll over kroppen din. Dette er ikke et råd, men jeg brukte latterlig mye penger på «self-care» og shopping. Ikke normal atferd fra meg, men jeg måtte sikkert gi litt faen i alt av «forsiktighet» en liten stund. Jeg lot huset være et salig kaos. Tok imot masse besøk når jeg var klar for det, og ikke før.

Anonymkode: d06be...36c

Tusen takk for at du delte din lignende opplevelse med meg ❤️ Det er helt sant, det er bare helt utrolig urettferdig og jævlig. Så lei for at du måtte gå gjennom dette! Og at det ikke er lenge siden det skjedde. Det får meg til å føle meg mindre alene, men samtidig er det så forferdelig at flere må oppleve dette. 
 

Takk for gode råd. Jeg er helt enig i at åpenhet er bra. Her hadde vi fortalt til venner og familie for noen uker siden, og det er jeg glad for. Selv om det er trist at de også ble lei seg, føles det godt å dele sorgen med de nærmeste. 
 

Så utrolig vondt at du tror du er deprimert, men det er veldig forståelig. Får du hjelp av noen? ❤️ Jeg vurderer å snakke med noen profesjonelle, for jeg tar det så tungt. I likhet med deg har jeg et barn fra før, og jeg tror det gjorde meg enda mer klar over hva vi mistet.

[Marihøne95]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Annet råd er å ha noen å snakke med, og ta deg tid til å sørge. Jeg gikk ikke ut av huset på 2 uker. Ta vare på deg selv.

Anonymkode: 4a4a6...c42

Tusen takk for gode svar ❤️ Det første var virkelig fint skrevet. Veldig trist, og veldig fint. Det håper jeg også. Som ikke-religiøs ble jeg overrasket over tanker om sjelen og et liv etter døden. Jeg tenker at babyen vi mister har blitt engelen vår, og det føles godt i sorgen. 
 

Det er helt sant. Mye med graviditet og fødsel har kommet med mange vonde følelser som jeg ikke kunne forestille meg for noen år siden. Jeg føler jeg brytes ned nå, men kanskje jeg blir sterkere når vi har kommet oss mer gjennom den vondeste tiden.

 

Jeg forstår det sånn at det er en stund siden du mistet? ❤️ Kan jeg spørre om hvordan du opplever sorgen nå?

Endret 30. desember 2022 av Marihøne95

[AnonymBruker]

4 hours ago, Marihøne95 said:

Tusen takk for at du delte din lignende opplevelse med meg ❤️ Det er helt sant, det er bare helt utrolig urettferdig og jævlig. Så lei for at du måtte gå gjennom dette! Og at det ikke er lenge siden det skjedde. Det får meg til å føle meg mindre alene, men samtidig er det så forferdelig at flere må oppleve dette. 
 

Takk for gode råd. Jeg er helt enig i at åpenhet er bra. Her hadde vi fortalt til venner og familie for noen uker siden, og det er jeg glad for. Selv om det er trist at de også ble lei seg, føles det godt å dele sorgen med de nærmeste. 
 

Så utrolig vondt at du tror du er deprimert, men det er veldig forståelig. Får du hjelp av noen? ❤️ Jeg vurderer å snakke med noen profesjonelle, for jeg tar det så tungt. I likhet med deg har jeg et barn fra før, og jeg tror det gjorde meg enda mer klar over hva vi mistet.

❤️ veldig godt poeng det du sier med at man vet hva man mister når man har et barn bra før. I tillegg kommer unødvendige tanker om aldersforskjell og lignende på toppen. (jeg er også sjeleglad for at dette ikke skjedde første gangen jeg gikk gravid, for det er en annen frykt og sorg på toppen av tapet, at man er usikker på om man i det hele tatt kan bli gravid - for de som går gjennom dette første gangen, så er det uansett grusomt). 
 

Jeg har ikke snakket med en profesjonell, men har gitt meg selv januar til å se an hvordan ting blir. Ferie på toppen av sorg og masse familiemiddager hjelper liksom ikke på. Jeg må ha hverdag for å se an formen. 
 

Sender deg en god klem og masse tørkepapir. Det er lov å være knust 💔

Anonymkode: d06be...36c

[RockyRose]

For ein grusom opplevelse du har hatt, ts! 💔 Kondolerer!

Eg hadde sjølv 2 SA rundt veke 8-9 med kun eit par mnd mellomrom før eg vart gravid med guten min som snart er 2 år. Første var heilt forferdeleg, og vi brukte neste vekene på å sørge rett og slett. Følte legen som tok ul for å bekrefte at det var SA bagatelliserte dette. "Det var jo litt synd då" var det einaste av trøstande ord ho sa. Med andre visste eg på ein måte at det kunne skje, og når det skjedde missa eg alt håpet med ein gong fordi eg visste kva det var, og i tillegg vart det litt styr med ambulansekøyring til sjukehus pga blodtrykksfall og nær-besvimelse. Det var grusomt då og, men på ein annan måte.

Når eg vart gravid 3.gong gjekk eg eigentleg berre og venta på ny SA, men følte likevel alt med graviditeten annerledes(kanskje eg visste innerst inne at no går det bra?) Så var vi på tidleg ul veke 8(rakk aldri det med dei to andre), og fekk sjå at alt var bra. Då letta angsten seg litt etter litt. Likevel gjekk eg og venta på det grusomme, men heldigvis gjekk det bra! ❤️ Med 4. no(straks termin) var eg meir roleg for no visste eg at det kan faktisk gå bra óg! Men eg tenkte også at om eg missa no, då ville eg ikkje meir 💔

Eg har ingen tips for kva som kan gjere det lettare for deg, ts. Vissheten om at du kan bli gravid, eller at SA ofte er naturens måte å unngå at sjuke born blir født kan hjelpe for nokon, men eg syns det berre var drittungt uansett. Ta tida til hjelp! ❤️

[AnonymBruker]

Marihøne95 skrev (7 timer siden):

Tusen takk for gode svar ❤️ Det første var virkelig fint skrevet. Veldig trist, og veldig fint. Det håper jeg også. Som ikke-religiøs ble jeg overrasket over tanker om sjelen og et liv etter døden. Jeg tenker at babyen vi mister har blitt engelen vår, og det føles godt i sorgen. 
 

Det er helt sant. Mye med graviditet og fødsel har kommet med mange vonde følelser som jeg ikke kunne forestille meg for noen år siden. Jeg føler jeg brytes ned nå, men kanskje jeg blir sterkere når vi har kommet oss mer gjennom den vondeste tiden.

 

Jeg forstår det sånn at det er en stund siden du mistet? ❤️ Kan jeg spørre om hvordan du opplever sorgen nå?

Det var en fin tanke at babyen er engelen deres❤️

Jeg ble gravid 5 mnd etter at jeg mistet og har en frisk jente på 11 mnd i dag. Nå føler jeg ikke på sorg lenger. Men jeg tenker på det i blant, at det er en opplevelse jeg har hatt. Og den har formet meg og gjort meg sterkere. Jeg hadde et sted ute i naturen som jeg pleide å gå til den første tiden etterpå og her pleide jeg å tenke på babyen og ønske at den var et trygt og godt sted. Det er fint å ha den plassen å gå til i dag også og legge igjen en god tanke, det føles som vårt sted.

Jeg tror at du kommer deg sterkere gjennom det og at du får din baby❤️

Anonymkode: 4a4a6...c42

[Marihøne95]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Det var en fin tanke at babyen er engelen deres❤️

Jeg ble gravid 5 mnd etter at jeg mistet og har en frisk jente på 11 mnd i dag. Nå føler jeg ikke på sorg lenger. Men jeg tenker på det i blant, at det er en opplevelse jeg har hatt. Og den har formet meg og gjort meg sterkere. Jeg hadde et sted ute i naturen som jeg pleide å gå til den første tiden etterpå og her pleide jeg å tenke på babyen og ønske at den var et trygt og godt sted. Det er fint å ha den plassen å gå til i dag også og legge igjen en god tanke, det føles som vårt sted.

Jeg tror at du kommer deg sterkere gjennom det og at du får din baby❤️

Anonymkode: 4a4a6...c42

Takk for det ❤️
 

Så godt å høre at du har fått en datter etter at du mistet. Og så bra at sorgen har leget seg med tiden. Det gir meg håp. Det høres veldig fint ut å ha et sted å gå til. Vi tente lys ute på et sted som betyr noe for oss i dag, og følte at det ble et fint minnested 🙏🏼
 

Det håper jeg også. Tusen takk ❤️

[Marihøne95]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

❤️ veldig godt poeng det du sier med at man vet hva man mister når man har et barn bra før. I tillegg kommer unødvendige tanker om aldersforskjell og lignende på toppen. (jeg er også sjeleglad for at dette ikke skjedde første gangen jeg gikk gravid, for det er en annen frykt og sorg på toppen av tapet, at man er usikker på om man i det hele tatt kan bli gravid - for de som går gjennom dette første gangen, så er det uansett grusomt). 
 

Jeg har ikke snakket med en profesjonell, men har gitt meg selv januar til å se an hvordan ting blir. Ferie på toppen av sorg og masse familiemiddager hjelper liksom ikke på. Jeg må ha hverdag for å se an formen. 
 

Sender deg en god klem og masse tørkepapir. Det er lov å være knust 💔

Anonymkode: d06be...36c

Ja, akkurat. Jeg kjenner meg veldig i det du skriver, om stressende tanker om aldersforskjell osv. Akkurat nå kjenner jeg det ikke betyr så mye, så lenge vi kan slippe å gå gjennom dette flere ganger. Men tenker at jeg må forberede meg på at det kan det dessverre. Ja, skjedde dette første gang ville det nok ha vært enda vondere. Å ha datteren min oppi dette får meg til å føle meg så heldig og takknemlig.

 

Det tror jeg er veldig lurt. Ja, uff. Selskap må være tungt nå. Det skjønner jeg veldig godt. Håper morgendagen går greit for deg. Og at det ikke går for lang tid der du er nede. Jeg har time hos Amathea for å prate med en jordmor. Jeg vet ikke om det er riktig plass å dra, men jeg starter der. Og håper at det kan hjelpe. 
 

Tusen takk, og klemmer tilbake ❤️ 

[Marihøne95]

RockyRose skrev (4 timer siden):

For ein grusom opplevelse du har hatt, ts! 💔 Kondolerer!

Eg hadde sjølv 2 SA rundt veke 8-9 med kun eit par mnd mellomrom før eg vart gravid med guten min som snart er 2 år. Første var heilt forferdeleg, og vi brukte neste vekene på å sørge rett og slett. Følte legen som tok ul for å bekrefte at det var SA bagatelliserte dette. "Det var jo litt synd då" var det einaste av trøstande ord ho sa. Med andre visste eg på ein måte at det kunne skje, og når det skjedde missa eg alt håpet med ein gong fordi eg visste kva det var, og i tillegg vart det litt styr med ambulansekøyring til sjukehus pga blodtrykksfall og nær-besvimelse. Det var grusomt då og, men på ein annan måte.

Når eg vart gravid 3.gong gjekk eg eigentleg berre og venta på ny SA, men følte likevel alt med graviditeten annerledes(kanskje eg visste innerst inne at no går det bra?) Så var vi på tidleg ul veke 8(rakk aldri det med dei to andre), og fekk sjå at alt var bra. Då letta angsten seg litt etter litt. Likevel gjekk eg og venta på det grusomme, men heldigvis gjekk det bra! ❤️ Med 4. no(straks termin) var eg meir roleg for no visste eg at det kan faktisk gå bra óg! Men eg tenkte også at om eg missa no, då ville eg ikkje meir 💔

Eg har ingen tips for kva som kan gjere det lettare for deg, ts. Vissheten om at du kan bli gravid, eller at SA ofte er naturens måte å unngå at sjuke born blir født kan hjelpe for nokon, men eg syns det berre var drittungt uansett. Ta tida til hjelp! ❤️

Tusen hjertelig takk for at du delte ❤️ Du er den første som har kondolert til meg. Og det gjorde faktisk godt ❤️ 
 

Så utrolig vondt og trist at du måtte miste to ganger, og det på så kort tid. Det må ha vært ufattelig tungt. Jeg har full forståelse for at det finnes en grense for hvor mye man kan risikere å miste… 💔 Men for en lettelse det må ha vært på tidlig ultralyd da dere så at alt virket bra med den lille. Det var enda godt at alt gikk bra den tredje gangen, og nå snart den fjerde ❤️ Og at dere snart har to små hjemme sammen med dere. Det har dere fortjent. Ønsker deg all lykke i svangerskapet videre!

 

Ja, det er jeg enig i. Det skal vi 🙏🏼 Det er kanskje fint vi snart er i et nytt år. Så kan jeg tenke at det skjedde i fjor. Og lure meg til at det har gått litt tid. 

[AnonymBruker]

❤️

Mistet mye tidligere enn deg, uke 5. Var likevel tungt. Man har jo en forventning om at ting går bra, planlegger fremover, ser for seg termindato, gleder seg. Så plutselig blir all idyll erstattet med sorg. For min del var ikke selve sorgen å miste, for det var så tidlig og jeg følte ikke tilknytning eller kjente på symptomer. Men jeg var redd SA ville skje igjen. Hva om jeg ikke kunne bli gravid? Ble gravid igjen første eggløsning etter SA (alt gikk fint), men gleden over graviditeten ble jo drept. Bekymringer, redd hver gang jeg gikk på do i frykt for å se blod på papiret, så ikke frem i tid og klarte faktisk ikke helt å glede meg over graviditeten. Følte jeg også tok litt avstand til baby. Jeg var gravid, men følte ikke/forsøkte vel å fortrenge tilknytningen litt i redsel for at ting ikke ville gå bra. Tenkte nok det ville være lettere å miste/annet gikk galt dersom jeg ikke var for oppslukt av selve baby i magen. Hjalp litt å se  baby på UL (ville tatt hyppigere neste graviditet om det hjelper deg). 

Det siste som hjelper er familie, venner, helsestasjon, jordmor og leger som normaliserer SA. Ja, det er vanlig, men det gjør ikke situasjonen for noen bedre av å si "25% opplever SA, det er veldig vanlig". Skal det liksom være noen trøst? Mange er redd det vil skje igjen, at de har problemer. Og man får ikke hjelp før etter 3 SA på rad. Noen leger vil ikke hjelpe i det hele tatt selv om de kunne hjulpet litt. Min lege ville ikke sjekke blodprøver. En SA kan oppstå selv om det ikke de noe unormalt. Men det har jo feks vært snakk om at lite D-vitamin kan føre til SA. 

Anonymkode: 9ec64...9d2

[Twilight_Sparkle]

Først, så leit å høre at du mistet ❤️

Min første graviditet endte i SA 11+6, noen dager før vi skulle vært på TUL. I stedet ble det en tur på sykehuset etter flere dager med tiltagende blødninger, der det ble konstatert at jeg hadde mistet og at kroppen hadde ordnet opp selv. (Selve fosteret var borte allerede, men ut ifra størrelsen på livmoren anslo gynekologen at det sannsynligvis døde rundt uke 9-10. Vi hadde vært på ultralyd i uke 8 og da så alt normalt ut.)

Det gikk veldig inn på oss begge, og jeg gjorde mange ting for å forsøke å bearbeide sorgen. Noe av det som hjalp meg:

* Å sette ord på det. Jeg skrev et langt brev til den lille vi hadde mistet, og mannen gjorde det samme. De ligger i en liten eske vi kjøpte, sammen med ultralydbildene av den lille bønna med bankende hjerte (det hadde føltes helt feil å kaste dem). Skrive dagbok kan også være et alternativ.

* I den samme lille eska ligger også en trefigur med forbokstaven til kallenavnet vi hadde. Om du søker "miscarriage keepsake" eller lignende på etsy finner du mye av både smykker og annet, om du vil ha noe håndfast. 

* Vi bestemte oss for å vente en syklus med å prøve igjen, både for å få det litt på avstand, og fordi jeg var litt redd for å havne i det sporet at det eneste som kunne gjøre det bra igjen var å bli gravid igjen med en eneste gang. Det tok seks uker før jeg fikk mensen igjen, og det var veldig deilig å slippe å lete etter eggløsning og sånt inni der, bare være kjærester og ikke "prøvere". For andre kan det være rett å begynne igjen med en gang, men det var ikke for meg. Den tida passa jeg også på å drikke kaffe, vin, spise spekemat, og alt det jeg ikke kunne spise eller ikke klarte tanken på i kvalmen da jeg var gravid. Det var en fattig trøst, men det hjalp litt.

* Å snakke med folk, heller enn å tie det ihjel. Jeg var glad for at det ikke var mange som visste om graviditeten, men var godt å også ha en del folk rundt meg jeg kunne snakke med. Det var flere venninner jeg ikke hadde fortalt at jeg var gravid, men fortalte at jeg var lei meg fordi jeg hadde mistet. 

Vi var heldige og ble gravide igjen første forsøk når vi begynte å prøve igjen, og jeg fikk tilslutt en frisk august-baby istedet for april-babyen jeg mistet. Har også fått et barn til senere. I begge de graviditetene klarte jeg ikke helt å ta innover meg at jeg var gravid før jeg kom forbi ultralyd uke 12-13, men alt gikk altså bra. Nå tenker jeg sjelden på det, og er glad for at jeg har akkurat de barna jeg har. Men jeg husker hvor jævlig det var da jeg var der du er nå. ❤️

[Marihøne95]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

❤️

Mistet mye tidligere enn deg, uke 5. Var likevel tungt. Man har jo en forventning om at ting går bra, planlegger fremover, ser for seg termindato, gleder seg. Så plutselig blir all idyll erstattet med sorg. For min del var ikke selve sorgen å miste, for det var så tidlig og jeg følte ikke tilknytning eller kjente på symptomer. Men jeg var redd SA ville skje igjen. Hva om jeg ikke kunne bli gravid? Ble gravid igjen første eggløsning etter SA (alt gikk fint), men gleden over graviditeten ble jo drept. Bekymringer, redd hver gang jeg gikk på do i frykt for å se blod på papiret, så ikke frem i tid og klarte faktisk ikke helt å glede meg over graviditeten. Følte jeg også tok litt avstand til baby. Jeg var gravid, men følte ikke/forsøkte vel å fortrenge tilknytningen litt i redsel for at ting ikke ville gå bra. Tenkte nok det ville være lettere å miste/annet gikk galt dersom jeg ikke var for oppslukt av selve baby i magen. Hjalp litt å se  baby på UL (ville tatt hyppigere neste graviditet om det hjelper deg). 

Det siste som hjelper er familie, venner, helsestasjon, jordmor og leger som normaliserer SA. Ja, det er vanlig, men det gjør ikke situasjonen for noen bedre av å si "25% opplever SA, det er veldig vanlig". Skal det liksom være noen trøst? Mange er redd det vil skje igjen, at de har problemer. Og man får ikke hjelp før etter 3 SA på rad. Noen leger vil ikke hjelpe i det hele tatt selv om de kunne hjulpet litt. Min lege ville ikke sjekke blodprøver. En SA kan oppstå selv om det ikke de noe unormalt. Men det har jo feks vært snakk om at lite D-vitamin kan føre til SA. 

Anonymkode: 9ec64...9d2

Åå, jeg får så vondt av å lese om all frykten du hadde ❤️ Jeg skjønner det veldig veldig godt. Det er bekymringer jeg har hatt allerede før jeg opplevde å miste, og jeg kan bare tenke meg hvordan de øker når man har opplevd det man frykter mest 💔 Jeg har veldig lyst til å bli gravid i 2023, og egentlig så fort som mulig, men er også veldig bekymret for hvordan dette kan påvirke meg videre. Jeg føler uavhengig av noen ny graviditet at dette tapet må sørges over, og at akkurat dette svangerskapet ikke vil erstattes av et nytt. Samtidig hjelper det å tenke at mange jeg kjenner, min mann og jeg inkludert, er resultatene av foregående svangerskap som endte i aborter 💔 Men jeg tror det blir enda lettere å tenke når jeg har fått de barna vi får, enn nå. At man i ettertid finner en «mening» i at det ble som det ble…

Jeg skjønner godt at du, ubevisst eller ei, holdt deg på avstand i neste svangerskap. Jeg strides mellom at jeg neste gang ikke vil ha noen ultralyder i det hele tatt, for ikke å virkeliggjøre graviditeten, til at jeg vil ha masse oppfølging for å forsikre meg om at alt er bra. Jeg føler førstnevnte vil være for å beskytte meg selv, mens det siste ville være det beste dersom alt skulle vise seg å gå bra, sånn at tilknytningsprosessen starter tidligst mulig. Men neste svangerskap kan jo bli lenge til, så det får jeg ta som det kommer. Selv om jeg håper det blir snart 🌈

 

At SA normaliseres hjelper ingenting, det er helt klart. Døden, skilsmisse og utroskap er også «vanlig» i storskala, men ingen bagatell for dem det hender med. Og det får meg til å ville bytte yrke, bare for å kunne vise dem som opplever dette empati. Det trenger ikke være allverdens, men bare et snev av medlidenhet og et tips om hvor man kan søke hjelp (helst i papirform, og ikke muntlig) ville vært fint. Men sånn er det dessverre ikke, har jeg erfaring og inntrykk av 😞 

 

Når det er sagt gir det meg håp at du hadde et svangerskap etterpå der alt gikk bra ❤️ Det var leit at du bar på mye angst for å miste, men heldigvis påvirker ikke det utfallet av svangerskapet. Takk for at du tok deg tid til å svare meg!

[Helene]

Mistet selv, i 13 uke. Fikk ingen oppfølging etterpå. Men jeg tenkte at det er kroppen som rydder opp. Barnet var ikke levedyktig. Noen ganger rydder kroppen opp. Det vil ikke si at du ikke kan bli gravid igjen. Noen ganger bare skjer det. Lykke til med neste. 

[Marihøne95]

Twilight_Sparkle skrev (5 timer siden):

Først, så leit å høre at du mistet ❤️

Min første graviditet endte i SA 11+6, noen dager før vi skulle vært på TUL. I stedet ble det en tur på sykehuset etter flere dager med tiltagende blødninger, der det ble konstatert at jeg hadde mistet og at kroppen hadde ordnet opp selv. (Selve fosteret var borte allerede, men ut ifra størrelsen på livmoren anslo gynekologen at det sannsynligvis døde rundt uke 9-10. Vi hadde vært på ultralyd i uke 8 og da så alt normalt ut.)

Det gikk veldig inn på oss begge, og jeg gjorde mange ting for å forsøke å bearbeide sorgen. Noe av det som hjalp meg:

* Å sette ord på det. Jeg skrev et langt brev til den lille vi hadde mistet, og mannen gjorde det samme. De ligger i en liten eske vi kjøpte, sammen med ultralydbildene av den lille bønna med bankende hjerte (det hadde føltes helt feil å kaste dem). Skrive dagbok kan også være et alternativ.

* I den samme lille eska ligger også en trefigur med forbokstaven til kallenavnet vi hadde. Om du søker "miscarriage keepsake" eller lignende på etsy finner du mye av både smykker og annet, om du vil ha noe håndfast. 

* Vi bestemte oss for å vente en syklus med å prøve igjen, både for å få det litt på avstand, og fordi jeg var litt redd for å havne i det sporet at det eneste som kunne gjøre det bra igjen var å bli gravid igjen med en eneste gang. Det tok seks uker før jeg fikk mensen igjen, og det var veldig deilig å slippe å lete etter eggløsning og sånt inni der, bare være kjærester og ikke "prøvere". For andre kan det være rett å begynne igjen med en gang, men det var ikke for meg. Den tida passa jeg også på å drikke kaffe, vin, spise spekemat, og alt det jeg ikke kunne spise eller ikke klarte tanken på i kvalmen da jeg var gravid. Det var en fattig trøst, men det hjalp litt.

* Å snakke med folk, heller enn å tie det ihjel. Jeg var glad for at det ikke var mange som visste om graviditeten, men var godt å også ha en del folk rundt meg jeg kunne snakke med. Det var flere venninner jeg ikke hadde fortalt at jeg var gravid, men fortalte at jeg var lei meg fordi jeg hadde mistet. 

Vi var heldige og ble gravide igjen første forsøk når vi begynte å prøve igjen, og jeg fikk tilslutt en frisk august-baby istedet for april-babyen jeg mistet. Har også fått et barn til senere. I begge de graviditetene klarte jeg ikke helt å ta innover meg at jeg var gravid før jeg kom forbi ultralyd uke 12-13, men alt gikk altså bra. Nå tenker jeg sjelden på det, og er glad for at jeg har akkurat de barna jeg har. Men jeg husker hvor jævlig det var da jeg var der du er nå. ❤️

Tusen hjertelig takk for at du tok deg tid til å svare meg i dag ❤️ Så trist å lese at du mistet, og at det ble oppdaget like før du sikkert tenkte at du var «trygg» 💔

Det er mange gode råd du kommer med ❤️ De skal jeg ta med meg videre i prosessen, og kommer sikkert til å følge flere av dem. Så fint at dere skrev til den lille og skaffet en minneeske fra Etsy. De har veldig masse fint der. Det med å gjøre alle ting man ikke kan i graviditeten, kjenner jeg meg veldig igjen i. Så denne nyttårsaftenen blir med vin, egentlig mest fordi jeg nå «kan». 
 

Det gir meg håp at dere fikk babyene dere lengtet etter, og at det ikke tok lang tid etter at dere var klare for å prøve igjen. Og at du sjelden tenker på dette nå i ettertid. Jeg håper det samme blir gjeldende for meg, og kunne ønske jeg kunne sett litt frem i tid for kanskje å få det bekreftet. Ønsker deg alt vel, og takker igjen for fint svar ❤️ Det betyr mye at du tok deg tid til å skrive såpass masse. Godt nytt år ✨

[Marihøne95]

Helene skrev (23 minutter siden):

Mistet selv, i 13 uke. Fikk ingen oppfølging etterpå. Men jeg tenkte at det er kroppen som rydder opp. Barnet var ikke levedyktig. Noen ganger rydder kroppen opp. Det vil ikke si at du ikke kan bli gravid igjen. Noen ganger bare skjer det. Lykke til med neste. 

Så trist at du mistet såpass sent, men det høres ut som du taklet det bra. Tusen takk for det ❤️