AnonymBruker Skrevet 29. desember 2022 #21 Skrevet 29. desember 2022 AnonymBruker skrev (4 minutter siden): Vi er av naturen ment å være to om å få barn. Jeg bare nevner det. Anonymkode: 84796...3d5 Sikkert kjempenyttig å høre for TS som har blitt forlatt av barnefaren. Anonymkode: 2a3ca...37c 6 1
AnonymBruker Skrevet 29. desember 2022 #22 Skrevet 29. desember 2022 AnonymBruker skrev (34 minutter siden): Vi er av naturen ment å være to om å få barn. Jeg bare nevner det. Anonymkode: 84796...3d5 Nå ja 🤔 Menn har vell ikke vært noe særlig involvert i barneoppdragelse før de siste 40-50 årene. Fra naturen sin side må vi være to om å lage barn. Anonymkode: b56cf...b8b 3 1
AnonymBruker Skrevet 29. desember 2022 #23 Skrevet 29. desember 2022 Hadde blitt i oslo om jeg var deg. Slitsomme foreldre oppå deg i ei lita bygd, grøss. Fikk baby sammen med partner i år. Var ikke så ille som forventa. Hadde greid det alene selv om det hadde vært tøft. Du får andre type krefter som mor, helt rart. Du greier dette ❤️ Blir det ille i oslo så flytt heller til bygda senere, men ikke før baby kommer. Anonymkode: f7088...a1b 1
AnonymBruker Skrevet 29. desember 2022 #24 Skrevet 29. desember 2022 AnonymBruker skrev (25 minutter siden): Hadde blitt i oslo om jeg var deg. Slitsomme foreldre oppå deg i ei lita bygd, grøss. Fikk baby sammen med partner i år. Var ikke så ille som forventa. Hadde greid det alene selv om det hadde vært tøft. Du får andre type krefter som mor, helt rart. Du greier dette ❤️ Blir det ille i oslo så flytt heller til bygda senere, men ikke før baby kommer. Anonymkode: f7088...a1b Men er det det naturlige? Anonymkode: 84796...3d5
AnonymBruker Skrevet 29. desember 2022 #25 Skrevet 29. desember 2022 TS, det er jo bare å få barn i Oslo. Du kan fint flytte senere men helst før skolestart. Jeg elsket barseltiden og småbarnstiden i Oslo, masse å føre rett utenfor døren og jeg følte meg ikke ensom fordi det var folk rundt meg hele tiden ute. Jeg ble boende, og trives godt. Forskjellen er nok at jeg eier egen leilighet stor nok til at barnet har eget soverom i et barnevennlig men sentrumsnært strøk. Leiemarkedet i Oslo er tøft. Du bør også snarest skaffe betalt barnevakt som kan stille opp for deg i årene som kommer. Anonymkode: 39e33...160 1
AnonymBruker Skrevet 29. desember 2022 #26 Skrevet 29. desember 2022 Jeg ville blitt i Oslo. Jeg var alene og uten familie og barnefar, og det var rett og slett et helvete, men heller det enn innblanding fra folk med nedlatende holdninger som det høres ut som familien din kan ha. Anonymkode: a280a...130
AnonymBruker Skrevet 29. desember 2022 #27 Skrevet 29. desember 2022 Jeg er alene med baby (alene fra fødsel), og bor langt unna familie. Hadde jeg vært i din situasjon ville jeg aldri flyttet hjem til masete familie i liten bygd. Høres ut som et mareritt tusen ganger mer slitsomt enn å være alene med baby. Lykke til! Anonymkode: 8709b...dc0 1 1
AnonymBruker Skrevet 29. desember 2022 #28 Skrevet 29. desember 2022 Som enslig ville jeg aldri ha flytta til en liten bygd. Tenk på alle tilbudene som finnes i Oslo for deg og den lille! Anonymkode: 92329...a9b 1
AnonymBruker Skrevet 29. desember 2022 #29 Skrevet 29. desember 2022 AnonymBruker skrev (1 time siden): Men er det det naturlige? Anonymkode: 84796...3d5 Nå får du gi deg. Det er vel like naturlig som å være to. Noen får dessverre ikke gleden av å være sammen om å få barn. Noen blir forlatt av den andre. Noen mister partneren sin. Hva ville du sagt til menn som mister kona si i fødsel? «Men er det det naturlige?». 🤔 Anonymkode: de105...251 1 1
AnonymBruker Skrevet 29. desember 2022 #30 Skrevet 29. desember 2022 AnonymBruker skrev (21 timer siden): Hei, Jeg er en kvinne som bor alene i Oslo. Jeg er gravid og barnefar har gjort det slutt. Han ønsker ikke kontakt. Min familie ønsker at jeg flytter nærmere, fordi de da kan hjelpe til og at det blir utrolig slitsomt med et barn alene. Jeg har vurdert det, men synes det høres tungt ut å flytte til hjembygda med typ 2000 innbyggere. Jeg er ressurssterk, har god økonomi, egen leilighet, høyere utdanning osv. Føler at alle sier at jeg «må flytte hjem», «at jeg ikke aner hvor slitsomt det blir», «at jeg ikke klarer dette uten de nærmeste». Likevel er det også mange som får barn i byer som Oslo, som har familie langt unna. Mange har partner, men ja, er forskjellen så stor? Blir så lei av maset og gnålet om dette her, og at alle skal ha en mening om bosted, hvor jeg skal søke jobb, hva som er best for meg osv. Er over 30 år og dette begynner å gå meg på nervene. At alle andre skal vite best. Også er det så lett for alle andre å si: «det blir så vanskelig og krevende å gjøre dette alene» og ja, jeg kan jo ikke akkurat si de i mot, for jeg har aldri hatt barn før. Det føles likevel ikke riktig å skulle flytte og forandre alt i omgivelsene grunnet dette. Jeg er også redd for om jeg flyter hjem, at alle skal «blande seg inn» i det jeg velger. At jeg ikke kan reise med barnet og bla bla bla. Jeg er egentlig ressurssterk og vandt til gå egne veier, og stå på egne bein, men i denne perioden har jeg vært så sårbar grunnet mye vondt i graviditeten + situasjonen med barnefar. Det gjør at jeg lener meg mer på andre enn ellers og at de kanskje derfor tillater seg å «vite best». Hva gjør jeg? Anonymkode: 4e575...33c Jeg er «solo-mamma» og er alene m barnet (+hund)Verken graviditet eller småbarnstilværelsen var så tøff som «alle» sier.. har aldri vært så uthvilt som nå..Jeg hat hatt 1,5 t totalt m barnevakt i løpet av 9 mndr. Det skal sies at jeg har verdens greieste unge. Og jeg liker å tro at jeg har gjort ett lurt grep; 1prioriter baby og søvn. Jeg sover gjerne midt på dagen . Husarbeid kan fint vente. Jeg vurderte å ha au pair... men til nå går det helt fint alene.. Anonymkode: 73342...e1a 2
AnonymBruker Skrevet 30. desember 2022 #31 Skrevet 30. desember 2022 AnonymBruker skrev (7 timer siden): Jeg er «solo-mamma» og er alene m barnet (+hund)Verken graviditet eller småbarnstilværelsen var så tøff som «alle» sier.. har aldri vært så uthvilt som nå..Jeg hat hatt 1,5 t totalt m barnevakt i løpet av 9 mndr. Det skal sies at jeg har verdens greieste unge. Og jeg liker å tro at jeg har gjort ett lurt grep; 1prioriter baby og søvn. Jeg sover gjerne midt på dagen . Husarbeid kan fint vente. Jeg vurderte å ha au pair... men til nå går det helt fint alene.. Anonymkode: 73342...e1a Øøøh, det er ikke baby-tiden med permisjon hjemme som er den tøffeste tiden som alenemor heller. Det blir mer stress når du skal rekke henting/levering samtidig som du skal gå tur med hunden og håndtere trassalder samtidig. Gled deg! Anonymkode: 39e33...160 2
AnonymBruker Skrevet 30. desember 2022 #32 Skrevet 30. desember 2022 Jeg hadde valgt Oslo foran en bygd. Fritidsaktiviteter, kulturtilbud, og mangfoldet er bedre i Oslo. Kan bare ta en buss eller bane for å komme seg til steder. Jeg elsker Oslo og har gode minner fra barseltiden i Oslo. Anonymkode: e0ecc...0ae 1 1
AnonymBruker Skrevet 30. desember 2022 #33 Skrevet 30. desember 2022 Med så kontrollerende foreldre så ser jeg for meg at de vil ha en mening om alt og legge seg for mye opp i din håndtering av barnet og oppdragelsen. Tror jeg hadde ventet med flytting og prøvd meg på egenhånd. Det er viktig at du står på egne bein og klarer å bli kjent med DITT barn og bli trygg på dine avgjørelser knyttet til deg og barnet, da tror jeg det fort kan bli usikkerhet, lite mestringsfølelse og irritabilitet om du skal ha 2 urokråker som skal blande seg inn i alt og komme med for mange velmente råd. Bedre at dere besøker hverandre og at de er besteforeldre når de først er med barnebarnet tenker jeg… Anonymkode: ca576...0c4
AnonymBruker Skrevet 30. desember 2022 #34 Skrevet 30. desember 2022 AnonymBruker skrev (11 timer siden): Nå får du gi deg. Det er vel like naturlig som å være to. Noen får dessverre ikke gleden av å være sammen om å få barn. Noen blir forlatt av den andre. Noen mister partneren sin. Hva ville du sagt til menn som mister kona si i fødsel? «Men er det det naturlige?». 🤔 Anonymkode: de105...251 Er dette svar nok på det du lurer på? Anonymkode: 84796...3d5
AnonymBruker Skrevet 7. januar 2023 #35 Skrevet 7. januar 2023 AnonymBruker skrev (På 29.12.2022 den 1.32): Hei, Jeg er en kvinne som bor alene i Oslo. Jeg er gravid og barnefar har gjort det slutt. Han ønsker ikke kontakt. Min familie ønsker at jeg flytter nærmere, fordi de da kan hjelpe til og at det blir utrolig slitsomt med et barn alene. Jeg har vurdert det, men synes det høres tungt ut å flytte til hjembygda med typ 2000 innbyggere. Jeg er ressurssterk, har god økonomi, egen leilighet, høyere utdanning osv. Føler at alle sier at jeg «må flytte hjem», «at jeg ikke aner hvor slitsomt det blir», «at jeg ikke klarer dette uten de nærmeste». Likevel er det også mange som får barn i byer som Oslo, som har familie langt unna. Mange har partner, men ja, er forskjellen så stor? Blir så lei av maset og gnålet om dette her, og at alle skal ha en mening om bosted, hvor jeg skal søke jobb, hva som er best for meg osv. Er over 30 år og dette begynner å gå meg på nervene. At alle andre skal vite best. Også er det så lett for alle andre å si: «det blir så vanskelig og krevende å gjøre dette alene» og ja, jeg kan jo ikke akkurat si de i mot, for jeg har aldri hatt barn før. Det føles likevel ikke riktig å skulle flytte og forandre alt i omgivelsene grunnet dette. Jeg er også redd for om jeg flyter hjem, at alle skal «blande seg inn» i det jeg velger. At jeg ikke kan reise med barnet og bla bla bla. Jeg er egentlig ressurssterk og vandt til gå egne veier, og stå på egne bein, men i denne perioden har jeg vært så sårbar grunnet mye vondt i graviditeten + situasjonen med barnefar. Det gjør at jeg lener meg mer på andre enn ellers og at de kanskje derfor tillater seg å «vite best». Hva gjør jeg? Anonymkode: 4e575...33c Jeg fikk barn i sommer og vi har hatt en kjempetøff start med kolikk og diverse andre plager. som enda sitter i (han er 5,5 måneder gammel). Kan ærlig innrømme at jeg ofte tenker at jeg ikke hadde klart meg uten mannen min. Nå er han en over gjennomsnittet grepa fyr (i hvert fall hvis jeg skal vurdere ut i fra mannfolkene som nevnes her på KG 😅), samtdidig hadde jeg jo ikke hatt noe valg hvis jeg var alene så det er vanskelig å si hvordan det hadde gått. Vi bor også i Oslo uten familie i nærheten og ut i fra det du skriver høres det kanskje ikke ut som det rette for deg å flytte. Og det er jo ikke sånn at du ikke kan flytte ved en senere anledning om du skulle kjenne et behov. Hvis familien din sier de vil hjelpe deg om du flytter hjem bør de jo også være villig til å komme og hjelpe deg litt i Oslo? Forhåpentligvis får du en normalt krevende unge, men skulle du være uheldig å få en start som oss så har jeg endel råd til deg. Det kan være greit å ha tenkt over endel ting i forkant da man ofte ikke har kapasitet til det når man står midt i det. 1. Planlegg godt og ha ting på plass. Jeg fødte før termin og var endel ting vi ikke hadde ordnet enda, som stelleplass på badet, sortere ut babyklær i riktige størrelser og få oversikt om vi manglet noe +++. Det var utrolig slitsomt å styre med det etter at babyen kom. Kjøp bilstol ved behov, vogn, finn ut hvordan du vil sove med babyen (det kan selvsagt endre seg) og kjøp inn det som trengs. Bedside crip, sprinkelseng, egen liten madrass i din seng feks. Skulle du få en enkel unge er det jo uansett digg at ting er på plass når dere kom hjem. Pass på å ha purelan (hvis du skal amme), anbefales å ha med på sykehuset. 2. Om du har planer om å amme vil jeg anbefale deg å lese deg litt opp på amming i forkant så du skjønner hvilke utfordringer som kan dukke opp. Be de hjelpe deg med ammingen på sykehuset, mas om det så ofte du behøver og spør ulike personer da de har ulike teknikker de viser. Jeg hadde trøbbel med amming i starten, heldigvis fikk vi helsesykepleier på tidlig hjemmebesøk som hjalp meg, men også anbefalte oss å bruke litt flaske for å avlaste meg da jeg hadde ekstremt vondt i brystvortene. Det var nok det som reddet ammingen for min del, etter en måned fullammet jeg og hadde vi ikke gitt litt flaske den første tiden tror jeg at jeg hadde gitt opp amminen uke 2. Hvis ammingen går trått, ikke se på det som et nederlag å slutte med amming, kjenner altfor mange som har pushet ammingen for langt og i ettertid angrer på at de gjorde det. Delammingen kan også være en god løsning, da kan du også få avlastning fra venner feks. 3. Hvis du har økonomi til det, kjøp den hjelpen du trenger. Enten det er en svindyr elektrisk hengevugge for at barnet skal sove andre steder enn i armene dine, en robotstøvsuger for å ta unna det verste hjemme, vaskehjelp, sterilisator til flaskene om du gir flaske, mat på døren (enten Oda, Wolt/Foodora, matkasser, morgenlevering som kan ha fast levering av brød feks). Vi kom oss nesten ikke ut de første 2-3 ukene. Mener ikke du skal kjøpe alt dette i forkant, men hvis du ser behov for det, ikke nøl! Vi ventet lenge med å kjøpe hengevugge, men den endret virkelig dagene for oss så vi angret på at vi ikke bare kjøpte det med én gang. 4. Be om hjelp. Tidlig hjemmebesøk fra HS hvis du har behov for det. Be venner om hjelp til handling, trilleturer, vaske kjøkken, holde babyen så du kan ta deg en dusj +++. Spørs selvsagt hvilket forhold du har til vennene dine, men om det er nære venner ville jeg ha snakket med dem i forkant. Hva med å feks droppe babyshower (om det er noe de kan finne på å gjøre) og heller be alle ta turen innom med mat eller lignende etter at babyen har kommet? Da vi fortalte vennnene våre hvor tøft vi hadde det kom flere på døren med nybakt brød, middag, de tilbydde seg å hjelpe på diverse måter, men det var først etter at de fikk høre hvor langt nede vi var. Uansett om du ikke får en så røff start er det hyggelig med besøk og digg med mat på døra Skulle du få en alt for tøff start så finnes det mer hjelp å få. Tror man kan få gratis trillehjelp her i Oslo, uten at jeg vet helt hvor man får det, mulig Oslohjelpa. Man kan også betale for trillehjelp. Vet at det finnes noen sykepleiere som driver med trilleturer for foreldre som trenger avlastning her i Oslo, koster sikkert litt, men kan være verdt det. Sjekk om helsestasjonen din har åpen dør. På vår har de åpent to dager i uken hvor man kan komme innom og snakke med helsesykepleier, fysioterapeut, ammeveileder +++, veldig lavterskel. Tror vi var innom hver eneste uke den første månedene. Er ikke alltid de kan hjelpe deg med noe, men noen ganger holder det at noen klapper deg på skulderen og anerkjenner at du har det tøft. Lykke til videre med graviditet og valgene du skal ta fremover. Husk at det er ditt liv! Det er mange fordeler med å bo i Oso når barnet er større i hvert fall Sender varme tanker og håper du får en bedre start enn oss ❤️ Anonymkode: 2d891...251 1 2
AnonymBruker Skrevet 7. januar 2023 #36 Skrevet 7. januar 2023 Jeg kommer selv fra en bygd, bor i Oslo og har vurdert å få barn med donor. Jeg tenkte nøye gjennom fordeler og ulemper og landet på at hvis jeg skulle gjort det, så hadde jeg blitt i Oslo. Jeg hadde en god og fleksibel jobb, relativt kort vei fra leiligheten til jobb (som jeg eide og som hadde plass til barn i), og høy lønn og god råd. Jeg planla å kjøpe en del hjelp, og undersøkte alt fra aupair til barnevakttjenester. Vennene mine hadde selv små barn og jeg visste de hadde mer enn nok med seg selv. Ikke bodde vi i samme nabolag heller. Må legge til at familien min er helt herlig og ville helt klart vært et pluss for meg om jeg flytta, men det var mangel på venner for min egen del (hele min omgangskrets er i Oslo), og at jeg aldri trivdes på bygda som gjorde at jeg ikke ville flytte. Det ble ikke singelmamma for min del, jeg møtte en herlig mann og vi rakk å få et barn før det var for seint. Nå når vi er to, så ser jeg liksom ikke for meg å klare det uten han, selv om vår jente er veldig enkel, men jeg vet samtidig at dersom jeg måtte så ville jeg fikset det. Jeg ville ikke flytta før jeg hadde prøvd livet i Oslo, ikke om du har alt på plass mtp jobb, bolig og omgangskrets. Anonymkode: 047d0...733
AnonymBruker Skrevet 7. januar 2023 #37 Skrevet 7. januar 2023 AnonymBruker skrev (På 29.12.2022 den 1.32): Hei, Jeg er en kvinne som bor alene i Oslo. Jeg er gravid og barnefar har gjort det slutt. Han ønsker ikke kontakt. Min familie ønsker at jeg flytter nærmere, fordi de da kan hjelpe til og at det blir utrolig slitsomt med et barn alene. Jeg har vurdert det, men synes det høres tungt ut å flytte til hjembygda med typ 2000 innbyggere. Jeg er ressurssterk, har god økonomi, egen leilighet, høyere utdanning osv. Føler at alle sier at jeg «må flytte hjem», «at jeg ikke aner hvor slitsomt det blir», «at jeg ikke klarer dette uten de nærmeste». Likevel er det også mange som får barn i byer som Oslo, som har familie langt unna. Mange har partner, men ja, er forskjellen så stor? Blir så lei av maset og gnålet om dette her, og at alle skal ha en mening om bosted, hvor jeg skal søke jobb, hva som er best for meg osv. Er over 30 år og dette begynner å gå meg på nervene. At alle andre skal vite best. Også er det så lett for alle andre å si: «det blir så vanskelig og krevende å gjøre dette alene» og ja, jeg kan jo ikke akkurat si de i mot, for jeg har aldri hatt barn før. Det føles likevel ikke riktig å skulle flytte og forandre alt i omgivelsene grunnet dette. Jeg er også redd for om jeg flyter hjem, at alle skal «blande seg inn» i det jeg velger. At jeg ikke kan reise med barnet og bla bla bla. Jeg er egentlig ressurssterk og vandt til gå egne veier, og stå på egne bein, men i denne perioden har jeg vært så sårbar grunnet mye vondt i graviditeten + situasjonen med barnefar. Det gjør at jeg lener meg mer på andre enn ellers og at de kanskje derfor tillater seg å «vite best». Hva gjør jeg? Anonymkode: 4e575...33c Du sier du ikke vil høre at du må flytte, men spør om hva du skal gjøre. ❤ Jeg vet ikke hva man kan svare når du allerede har brukt hele innlegget på å forklare at du ikke orker å høre på dem som sier du må flytte. ❤ Så hva handler spørsmålet egentlig om? ❤ Anonymkode: dc679...7e6
AnonymBruker Skrevet 7. januar 2023 #38 Skrevet 7. januar 2023 Du aner virkelig ikke hvor slitsomt det blir. Du har ikke peiling på hvor totalt utmattet du kommer til å bli. Du tror du vet hva ordet ''sliten'' betyr, men du kommer til å innse at du aldri har vært sliten før i ditt liv 😛 MEN. Du aner heller ikke hvor utrolig fantastisk det blir. De rundt deg som er to foreldre, aner heller ikke hvor magisk det er å føle på at du virkelig er ditt barns hele verden. Hele verden til babyen kretser rundt deg. Alt hen kommer til å bry seg om, er deg (i starten). Dere kommer til å få et helt magisk bånd som ikke kan sammenlignes med noe annet ❤️ Ja, barn med to foreldre får også et sterkt bånd til foreldrene, men det båndet man får av å stå i ALLE situasjoner helt alene med barnet - det kan ikke måle seg med noe. Hen kommer til deg som redd, trist, blid, søvnig, humørsyk. En klem fra mamma kan virkelig kurere alt! Jeg fikk samboer da barnet var bare året, og han er virkelig helt fantastisk. Han er superpappa med stor S, og barnet forguder han! Men når det virkelig ''brenner på do'' så er det meg barnet velger. Det er meg han har dype samtaler med, mitt fang han gråter på og meg han vil ha når han har vondt. Det er virkelig helt ubeskrivelig hvilken symbiose mor og barn får under slike forhold. Jeg trodde jeg hadde elsket noen før, men da jeg fikk barnet mitt innså jeg at jeg har ikke i nærheten av elsket noen skikkelig før ❤️ Dere kommer til å klare dere kjempe bra! Men det blir blytungt for deg, det er det å innstille seg på. Det er ikke rosenrødt å ikke ha noen å ''bytte vakt'' med de verste nettene, ingen å rådføre seg med i vanskelige situasjoner. Jeg skal ikke rosemale, det er ikke bare lett. Likevel, det forholdet jeg har til min nå 12 år gamle sønn, det kan ikke måles med noe. Anonymkode: ce1ea...82e 1
Fireflies Skrevet 7. januar 2023 #39 Skrevet 7. januar 2023 AnonymBruker skrev (På 29.12.2022 den 15.39): Vi er av naturen ment å være to om å få barn. Jeg bare nevner det. Anonymkode: 84796...3d5 Man må bare være en om å skrive en kommentar som er like drittsekk som barnefar som forlot TS. Jeg bare nevner det. 1 1 1
AnonymBruker Skrevet 7. januar 2023 #40 Skrevet 7. januar 2023 Dette løser du lett med å hyre en nanny fra care.com når det blir for mye for deg. Du har jo god økonomi så det burde ikke være noe problem. Du får bare bruke mindre penger på andre ting. Ikke flytt hjem og bli deprimert. Anonymkode: 03fe2...0c6
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå