Helseangst er slitsomt og hemmende.

[AnonymBruker]

Helseangsten oppsto tidlig i tyveårene, etter den dramatiske døden av min første samboer. Jeg trodde vi var udødelige, vi var jo unge. Plutselig døde han absurd kort tid etter kreftdiagnose. De neste 6 årene som fulgte tok med seg majoriteten av min nærmeste familie. Det er kun to igjen av det som var hele mitt liv som barn og ung voksen, likevel går jo livet videre og jeg synes selv jeg har håndtert det greit etter omstendigheter. 
Jeg har fått god omsorg av psykisk helsevesen og vært heldig der. 
 

Det som dessverre sitter hardt igjen er helseangsten. Og det må være en grunn til at jeg skammer meg over den. Det er utrolig vanskelig å snakke om til absolutt alle-folk synes det er absurd. Hva er jeg redd for? 
 

Et eksempel på hvor absurd dette er; Jeg hadde to nyrebekkenbetennelser på tre år, på venstre side. Det ble behandlet og alt på sykehus. Men så oppstår smerter i venstre hofte nå i høst, føles muskulært og bedrer seg betraktelig når jeg tøyer ut/strekker. Det gir en enorm følelse av release hver gang jeg tøyer musklene. Ingen smerter i magen når jeg trykker rundt. Men jeg er overbevist om at jeg har nyrekreft og at dette er overførbar smerte. Hjernen går rett til verste tenkelige. Jeg driter i at jeg brakk høyre ben i fjor og har nok overkompensert med venstre og at det er årsaken til smertene- jeg går rett til verste tenkelige scenario. Og i mitt hode er jeg omtrent døden nær. Men å dra til lege? Nei. Det tør jeg ikke. Mye av grunnen til det er at min samboer fikk kjeft av legen da han til slutt ble diagnotisert med kreft, og jeg har fått en absurd angst for et hardt, sint legefjes som gir diagnose. 

Anonymkode: 3e9aa...e82