Første jordmorkontroll. Uke 25.

[AnonymBruker]

Hva skjer på denne kontrollen? Hva spørres og snakkes om?  Har vært svært deprimert siden rundt uke 12 men har ikke tatt dette opp på de få (1 eller 2?) kontrollene jeg har hatt til legen mye fordi jeg føler JEG i dette ikke er viktig. Jeg er bare en inkubator for det som virkelig betyr noe (barnet.) Dette er også en stor del av det som gjør meg deprimert. 

Siden jeg føler meg lite viktig klarer jeg heller ikke «stå opp for meg selv» og tenker dette er noe jeg bare må deale med. Så jeg bare lurer på om jordmor også er veldig sånn, skal bare sjekke at inkubatorer funker? Kommer aldri i verden til å ta opp mine plager av meg selv så. 

Anonymkode: 8d62f...a0d

[AnonymBruker]

Glemte å skrive at jeg har denne kontrollen rett over nyttår, når jeg er i uke 25. har sikkert ingen betydning menmen.

Anonymkode: 8d62f...a0d

[AnonymBruker]

Min erfaring er at legen er mest opptatt av det "medisinske", mens jordmor er interessert i hele deg og hele den prosessen du står i. Det er sikkert ulikt jordmødre mellom. Uansett anbefaler jeg det å ta det opp. Det er lenge igjen og det kommer en tid etter fødsel også hvor det er kanskje enda viktigere at du tar vare på deg selv og ❤

Anonymkode: 64437...f2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Min erfaring er at legen er mest opptatt av det "medisinske", mens jordmor er interessert i hele deg og hele den prosessen du står i. Det er sikkert ulikt jordmødre mellom. Uansett anbefaler jeg det å ta det opp. Det er lenge igjen og det kommer en tid etter fødsel også hvor det er kanskje enda viktigere at du tar vare på deg selv og ❤

Anonymkode: 64437...f2d

Tiden etter vil jeg jo bare være en matstasjon, såvidt få sove og ikke ha tid til å ta meg en dusj engang. Dette gjør meg enda mer deprimert. Og er hva jeg får høre tiden etter fødsel er fra alle med barn. Dette er mitt første forresten så jeg har ikke så mye annet å gjøre enn å tro det folk sier. Så å ta vare på meg selv etter fødsel virker ikke helt som et alternativ engang 😜 Har faktisk vært/er så mørkt at jeg til tider bare håper jeg dør av fødselkomplikasjoner. 
 

så ser jeg ikke poenget i å ta det opp heller… å snakke om det endrer jo ikke situasjonen man står i..

Anonymkode: 8d62f...a0d

[AnonymBruker]

På jordmorkontrollene føler jeg at jeg som den gravide er i fokus, ikke fosteret egentlig. Vi lytter så klart, sjekker SF-mål osv, men spørsmålene er jo hvordan JEG har det, om det er noe JEG lurer på. Da forteller jeg f.eks om at jeg har det sånn og sånn, jeg lurer på om dette er normalt, føler ditten og datten.

Hvis jordmor ikke spør så synes jeg fortsatt du skal ta det opp. Du er deprimert, og det må du få hjelp med. Noen svangerskapsdepresjoner kan gå over i fødselsdepresjon, så det er viktig at du tar tak i det nå.

Måten du beskriver deg selv på som en inkubator er trist, men mange av oss kan jo føle det sånn. Kroppen er jo litt på utlån, og selv uten store plager har jeg hatet å gå gravid.

Tiden etter fødsel er ikke lik for alle, og alle babyer er ikke like, men du skal selvsagt være mer enn kun et matfat. Du trenger heller ikke være et matfat i det hele tatt om du ikke ønsker det.

Min sov godt, var utrolig enkel, tok flaske fra dag én så barnefar kunne bidra natt og dag slik at ikke alt falt på meg hele tiden. Han, og de rundt meg, var flinke til å minne meg på at jeg måtte gjøre noe for meg selv også. Komme meg ut uten baby, ta en lang dusj eller sove f.eks.

Det er selvsagt ikke harmonisk og like lett med alle babyer, men den intense fasen varer ikke evig. For de fleste er det de første månedene som er verst, men det trenger ikke være så mørkt som du forestiller deg.

Vær så snill, luft tankene dine og prat med jordmor. Har du en partner i dette? Snakk med han eller hun også. 

Anonymkode: 491e6...443

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

På jordmorkontrollene føler jeg at jeg som den gravide er i fokus, ikke fosteret egentlig. Vi lytter så klart, sjekker SF-mål osv, men spørsmålene er jo hvordan JEG har det, om det er noe JEG lurer på. Da forteller jeg f.eks om at jeg har det sånn og sånn, jeg lurer på om dette er normalt, føler ditten og datten.

Hvis jordmor ikke spør så synes jeg fortsatt du skal ta det opp. Du er deprimert, og det må du få hjelp med. Noen svangerskapsdepresjoner kan gå over i fødselsdepresjon, så det er viktig at du tar tak i det nå.

Måten du beskriver deg selv på som en inkubator er trist, men mange av oss kan jo føle det sånn. Kroppen er jo litt på utlån, og selv uten store plager har jeg hatet å gå gravid.

Tiden etter fødsel er ikke lik for alle, og alle babyer er ikke like, men du skal selvsagt være mer enn kun et matfat. Du trenger heller ikke være et matfat i det hele tatt om du ikke ønsker det.

Min sov godt, var utrolig enkel, tok flaske fra dag én så barnefar kunne bidra natt og dag slik at ikke alt falt på meg hele tiden. Han, og de rundt meg, var flinke til å minne meg på at jeg måtte gjøre noe for meg selv også. Komme meg ut uten baby, ta en lang dusj eller sove f.eks.

Det er selvsagt ikke harmonisk og like lett med alle babyer, men den intense fasen varer ikke evig. For de fleste er det de første månedene som er verst, men det trenger ikke være så mørkt som du forestiller deg.

Vær så snill, luft tankene dine og prat med jordmor. Har du en partner i dette? Snakk med han eller hun også. 

Anonymkode: 491e6...443

Mannen vet godt om tankene mine, men jeg føler han også kun bryr seg om barnet som ikke eksisterer enda. Og har overbevist meg selv om at han kommer til å drite helt i hvordan jeg har det etter fødsel når jeg ikke lengre bærer på barnet hans. Han kommer til å hjelpe med barnet så absolutt, men at jeg er og kommer til å være deprimert vil ikke bety en dritt. Orker ikke snakke mer med han om dette heller for da føler jeg meg bare som en plage som ødelegger for hans glede over det. Føler alle som skal være mine nærmeste kun bryr seg om meg nå pga barnet.

Ja nei jeg vet ikke hvorfor jeg skriver så mye. Jeg vet veldig godt selv at jeg er deprimert og regner selv sterkt med jeg kommer til å slite med fødselsdepresjon også men at dette bare ikke er viktig, fordi jeg ikke er viktig. Barnet kommer uansett til å få det det trenger, selv om jeg er et tomt skall. 

Anonymkode: 8d62f...a0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

jeg ikke poenget i å ta det opp heller… å snakke om det endrer jo ikke situasjonen man står i..

Anonymkode: 8d62f...a0d

Jeg forstår situasjonen din, men tro meg, det hjelper å snakke om det! Vi er mange som har følt på det du føler nå, og det er ufattelig ensomt og vanskelig å stå i alene. Når jordmor spør hvordan du har det, svar helt ærlig.

Ønsker deg masse lykke til. For meg ble ikke tiden etter fødsel så grusom som enkelte påstår at det er. Her valgte vi å gi mme slik at far kunne ta mesteparten av jobben, og jeg fikk sove godt om nettene. Det finnes masse alternativer, dette ordner seg! ♥️

Anonymkode: 8f936...ba3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Mannen vet godt om tankene mine, men jeg føler han også kun bryr seg om barnet som ikke eksisterer enda. Og har overbevist meg selv om at han kommer til å drite helt i hvordan jeg har det etter fødsel når jeg ikke lengre bærer på barnet hans. Han kommer til å hjelpe med barnet så absolutt, men at jeg er og kommer til å være deprimert vil ikke bety en dritt. Orker ikke snakke mer med han om dette heller for da føler jeg meg bare som en plage som ødelegger for hans glede over det. Føler alle som skal være mine nærmeste kun bryr seg om meg nå pga barnet.

Ja nei jeg vet ikke hvorfor jeg skriver så mye. Jeg vet veldig godt selv at jeg er deprimert og regner selv sterkt med jeg kommer til å slite med fødselsdepresjon også men at dette bare ikke er viktig, fordi jeg ikke er viktig. Barnet kommer uansett til å få det det trenger, selv om jeg er et tomt skall. 

Anonymkode: 8d62f...a0d

Men barnet ditt vil ikke nødvendigvis få alt det trenger hvis du bare er et tomt skall som ikke får det du trenger. Du må også få hjelp og ta vare på deg selv for å klare å ta vare på noen andre.

Snakk med jordmor og få hjelp❤️ 

Jeg vet ikke om mannen din faktisk ikke forstår, eller om det er de mørke tankene dine som overbeviser deg om at han ikke kan være til hjelp, men uavhengig av det så tror jeg han også kan ha nytte av å være med på en samtale. Det er viktig at han får høre det, at han er forberedt, og at han vet hvordan han skal møte deg med dette.

Svangerskap- og fødselsdepresjon er ikke uvanlig, men det er viktig å ta det på alvor, og det håper jeg at du, jordmor og mannen gjør😊

Anonymkode: 491e6...443

[AnonymBruker]

Det er jo depresjonen som snakker, ikke deg, TS. Snakk med jordmor, det hjelper å sette ord på det. Lykke til!

Anonymkode: 93bbb...2e8

[tangent]

Du er veldig viktig i deg selv! Jeg anbefaler at du viser det du har skrevet her til jordmor slik at hun skjønner at du har det vanskelig. Sånn at du ikke bare svarer at det går greit på spørsmål om hvordan du har det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva skjer på denne kontrollen? Hva spørres og snakkes om?  Har vært svært deprimert siden rundt uke 12 men har ikke tatt dette opp på de få (1 eller 2?) kontrollene jeg har hatt til legen mye fordi jeg føler JEG i dette ikke er viktig. Jeg er bare en inkubator for det som virkelig betyr noe (barnet.) Dette er også en stor del av det som gjør meg deprimert. 

Siden jeg føler meg lite viktig klarer jeg heller ikke «stå opp for meg selv» og tenker dette er noe jeg bare må deale med. Så jeg bare lurer på om jordmor også er veldig sånn, skal bare sjekke at inkubatorer funker? Kommer aldri i verden til å ta opp mine plager av meg selv så. 

Anonymkode: 8d62f...a0d

Det viktigste er at du har det bra. Du er den viktige for at svangerskapet skal gå bra. Jeg tok ikke hensyn til meg selv og endte opp med høyt blodtrykk, overvekt og svangerskapsdepresjon

Anonymkode: abb76...6b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Det viktigste er at du har det bra. Du er den viktige for at svangerskapet skal gå bra. Jeg tok ikke hensyn til meg selv og endte opp med høyt blodtrykk, overvekt og svangerskapsdepresjon

Anonymkode: abb76...6b9

Rent fysisk er det ingenting i veien. Har ingen fysiske plager. Er helt normalvektig, var kanskje litt undervektig før graviditeten. Gått opp ca 5kg. Så rent fysisk kan ingen se eller vite at noe foregår. Min psykiske helse virker bare som en plage for alle andre som gleder seg så fælt over denne graviditeten. Mine egne foreldre, mannens mor, mannen sjøl osvosv. Er alle glade over graviditeten og bare jeg tidligere har hintet til at det ikke er «bare fint og supert» får jeg bare tilbake at jeg har valgt det sjøl. Osv. 
Da mener jeg fra folk utenom mannen. Mannen  vet mye mer enn alle andre og også han virker som det bare er en plage så jeg velger å holde kjeft. 
 

Har selvfølgelig litt lyst til å snakke om det med jordmor men tror også det bare kan gjøre det verre og gjør at jeg faller mer ned i håpløsheten. Fordi hva skal det å snakke om det hjelpe på? Det endrer ingenting.. også redd for å få beskjed om at dette graviditet, fødsel barn osv er det mest «naturlige i verden» for kvinner. Jada, det gjør det også bare verre, å vite at jeg er skapt feil eller noe siden dette ikke er bare fint og vakkert og naturlig for meg. Uff, ble mye her.

Vil til slutt også bare legge til en stor takk til alle som gidder å svare her, flere av dere skriver lange og fine svar. Tusen takk❤️

 

ts

Anonymkode: 8d62f...a0d

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Rent fysisk er det ingenting i veien. Har ingen fysiske plager. Er helt normalvektig, var kanskje litt undervektig før graviditeten. Gått opp ca 5kg. Så rent fysisk kan ingen se eller vite at noe foregår. Min psykiske helse virker bare som en plage for alle andre som gleder seg så fælt over denne graviditeten. Mine egne foreldre, mannens mor, mannen sjøl osvosv. Er alle glade over graviditeten og bare jeg tidligere har hintet til at det ikke er «bare fint og supert» får jeg bare tilbake at jeg har valgt det sjøl. Osv. 
Da mener jeg fra folk utenom mannen. Mannen  vet mye mer enn alle andre og også han virker som det bare er en plage så jeg velger å holde kjeft. 
 

Har selvfølgelig litt lyst til å snakke om det med jordmor men tror også det bare kan gjøre det verre og gjør at jeg faller mer ned i håpløsheten. Fordi hva skal det å snakke om det hjelpe på? Det endrer ingenting.. også redd for å få beskjed om at dette graviditet, fødsel barn osv er det mest «naturlige i verden» for kvinner. Jada, det gjør det også bare verre, å vite at jeg er skapt feil eller noe siden dette ikke er bare fint og vakkert og naturlig for meg. Uff, ble mye her.

Vil til slutt også bare legge til en stor takk til alle som gidder å svare her, flere av dere skriver lange og fine svar. Tusen takk❤️

 

ts

Anonymkode: 8d62f...a0d

Men kjære deg, du kan ikke gå og bære på dette helt alene! For du er jo alene når mannen ikke klarer å sette seg inn i hvordan du har det. Prøv å snakke med jordmor på den første kontrollen, det kan være det hjelper. Hvis ikke så har du i hvert fall en alliert som vet hvordan du har det og kanskje snakker enda mer om hvordan du har det i stedet for å snakke om babyen. 
 

Min erfaring er at det var mye mer fokus på meg enn fosteret da jeg var gravid, både da jeg fikk ekstra oppfølging av gynekolog og på de vanlige timene hos jordmor. Og den mørke håpløsheten du føler på er depresjonen, den gjør at du ikke ser lyset i tunnelen og heller svartmaler alt. Men det er lys i tunnelen og mørket kommer til å gå over. Det viktigste er at du tar vare på deg selv og tar hensyn til deg, ikke fosteret. Og du er over halvveis! Tiden etterpå kan jo bli helt annerledes, jeg var veldig ambivalent og gruet meg egentlig litt, men nå er permisjonen snart over og alt jeg vil er å være hjemme med babyen min

Anonymkode: 93bbb...2e8

[AnonymBruker]

Jeg har vært deprimert i to runder, og det viktigste jeg har lært er at depresjonen lyver og at det hjelper å snakke med noen.

Prøv å sammenlign depresjonen med et benbrudd. Tankene dine har blitt brukket, og det finnes mange verktøy for å bli bedre.

Anonymkode: d82bb...481

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har vært deprimert i to runder, og det viktigste jeg har lært er at depresjonen lyver og at det hjelper å snakke med noen.

Prøv å sammenlign depresjonen med et benbrudd. Tankene dine har blitt brukket, og det finnes mange verktøy for å bli bedre.

Anonymkode: d82bb...481

Jeg har selv vært deprimert av og på siden jeg var 13. Har forsøkt å snakke med psykologer, sosionomer etc etc. Har aldri hjulpet meg å snakke med noen, så jeg har dessverre vanskelig for å tro at denne gangen skal det hjelpe. Men takk for svaret uansett .. ❤️

ts

Anonymkode: 8d62f...a0d