Jeg skjønner ikke hvorfor.

[Gjest Gjest_sandra_*]

Jeg har nettopp blitt innlagt på psykehuset. Husker en epesode som var veldig pinlig for meg. Jeg er veldig usikker, innadvent og redd av meg. Engstelig. Og matsituasjonene som egentlig "alle" måtte være med på skulle ikke jeg være med på. Fordi jeg synes det blei for tøft for meg. Da jeg sliter med ekstremt kraftig angst. Personalet sa til og med at de aldri hadde møtt en med så mye angst som meg. Og de snakka sammen om dette, og alle personalet ville hilse og snakke med meg fordi jeg visst hadde så mye angst. Pinlig det også. Så jeg spiste på kjøkkenet sammen med en av personalet alene. Det er vanskelig nok med bare en, men flere blir helt utholdbart. De andre pasientene så dette, og bemerka det flere ganger. Dette synes jeg også var pinlig, at de også så det.

Dette skjedde en gang: En av pasientene spurte hvorfor ikke han kunne spise på kjøkkenet fordi jeg gjorde det. Og da sa han personalet som satt der ved sida meg at noen er mere engstelige og redde for mennesker. (Hinta til meg) og at noen var innadvente (hinta til meg) Pinlig det også. Og at han mannen var utadvent og hadde godt utbytte med å være sosial sammen med de andre. At han prata masse med de andre. Og at ikke alle gjorde dette. (hinta til meg igjen) Dette skjedde mens jeg skulle spiste. Jeg fikk ikke ned noe mat fordi jeg synes det var så pinlig at de krangla om at hvorfor jeg fikk lov, og ikke han. De snakka så høyt. Og da ble jeg enda mere redd. Og synes det var pinlig at jeg fikk lov, og at jeg var i veien. Følte meg som et null. Der han personalet snakket om meg. Pinlig.

Hvorfor måtte de akkurat si det når jeg sitter der å hører? Synes det var ekkelt at han pasienten tar opp dette når jeg hører? Og at de skulle diskutere høyt med kjøkkendøra oppe, og de andre pasientene hørte også på siden de prata lavt i gangen. Og det var også pinlig siden de også hørte denne høylyttede krangelen. Er det normalt å diskutere hvorfor den ene pasienten har det sånn, og at jeg var redd, og innadvent ol. til de andre pasientene? Jeg synes det ikke er noe morro at alle de andre visste at jeg var så redd.

[Gjest Gjest]

Til trådstarter; kan du ikke kanskje fortelle personalet at du synes det er dumt at de snakker "sånn" om deg?

Endret 13. desember 2005 av Misty

[Malama]

Trådstarter: Dersom du klarer å ta dette opp mer personalet synes jeg du skal gjøre det, for du skal ikke føle deg dårlig behandla av personalet.

Endret 13. desember 2005 av Misty

[Gjest sandra.]

Jeg er ikke innlagt mer. Ble utskrevet for en uke siden.

Og hvis jeg skal bli innlagt igjen, klarer jeg ikke å ta det opp heller.

Men jeg er like dårlig ved innskrivning som ved utskrivning jeg.

Jeg har gitt opp alt. Vil bli frisk.

[elkistikås]

ikke mange her som har kompentanse til å hjelpe til med sånne problemer, litt synd. for jeg vil gjerne hjelpe.. men selv hvor vanskelig det er, så må du snakke med han/hun/de du føler deg tryggest på om dette. fortell dem hvordan du har lyst til at ting skal skje.. tror også at de andre pasientene er vant til mange forskjellige typer mennesker, så tror ikke de syntes det er så ille som du kanskje tror.. lykke til da

[Mistyen]

Tråden er ryddet.

Misty (mod)

[Gjest sandra.]

Jeg kjønner at dere ikke har kompetanse til å hjelpe meg, men det er bare intressant å lese hva andre har å si om dette.

Om det er bare jeg som tenker sånn?

Jeg kan ikke fortelle personalet ang. dette da jeg ikke er innlagt der mer.

Men er det vanlig å ha samtaler om pasientene til andre pasienter?

Jeg blei krenka og lei meg.

[Gjest Gjest]

Hei,

Jeg er legestudent og har jobbet på slike institusjoner som du har vært innlagt på. Jeg kan fortelle deg at det nok er vanlig å håndtere en situasjon som den du beskriver, på en sånn måte som du forteller: Personalet som du spise sammen med på kjøkkenet, måtte håndtere situasjonen på sparket, da den andre pasienten kom inn. Kanskje han tenkte som så at han ønsket å stille opp for deg og vise deg at han var "på ditt lag" ved å forsvare deg og situasjonen din ovenfor den andre pasienten. kanskje han tenkte at du ikke turte å si ifra og forklare selv, og at da kunne han gjøre det for deg. Kanskje han tenkte at det er bedre å være åpen og snakke om situasjonen din mens du hørte på, enn å snakke om deg når du ikke hørte på. På slike institusjoner er det vanlig å være så ærlige og åpne man kan om ting (uten å bryte taushetsløfter, selvsagt!!) Men det er kjempeviktig at en pasients ønske om privatliv respekteres, men det avhenger jo litt av at pasienten klarer å si ifra om hvordan man vil ha det.

Så i denne situasjonen som du beskriver, tror jeg personalet prøvde å være snill mot deg, men han forstod ikke deg og din situasjon godt nok, og derfor taklet han situasjonen annerledes enn du likte.

Det er en ting som er fint å huske for de som sliter med angst, og som hjelper mange til å takle sosiale situasjoner bedre: det er at det finnes mange mulige forklaringer på hvorfor mennesker gjør som de gjør, og sier det de sier. Når man har angst, har man en tendens til å tolke alt i verste mening: og slike negative tanker (feiltolkninger) gjør at man blir lei seg og mer redd og trekker seg vekk fra mennesker. Hvis man kan klare å lage alternative forklaringer, istedenfor å tro på bare den ene triste/redde tanken, så vil man etterhvert kunne lære seg til å slutte å tenke de redde/triste (dysfunksjonelle) tankene, og da er man på vei til å bli frisk. F.eks: Hvis en venninne avlyser en avtale, så tenker man kanskje "det er fordi hun ikke liker meg", mens sannheten mer sannsyynlig ligger i de alternative forklaringene: "Hun kan ha blitt syk". "Hun kan ha blitt oppholdt i trafikken/på jobben." osv osv...

Å lære å tenke annerledes heter "Kognitiv terapi" på godt norsk og har gitt veldig fine resultater for mange med angst. Slik terapi tilbys av psykologer og psykiatere og noen allmennleger. Jeg regner med at du allerede er i sli behandling, eller har fått tilbud om det.

Det at du ønsker å høre andres synspunkter på en situasjon som du har tenkt redde tanker i, er et godt tegn på at endel av deg forstår at du kanskje tenker litt "feil" (altså tolker ting så du blir redd) og at det finnes andre måter å tenke/tolke situasjoner på. Jeg tror du kan bli bedre! Ikke gi opp!

Lykke til

[Gjest Gjest_jane how_*]

Tror nok ikke han mente noe ille med å forklare den andre pasienten dette

Men som forrige skrev, når man har angst/depresjoner tolker man gjerne ting i verste mening. Det vet jeg for slik har jeg hatt det selv, og jeg vet hvor vanskelig det er å skulle snu den tankegangen. Men det kan nok hjelpe litt å vite (selv om det ikke føles slik) at det er sånn det er.

Grunnen til at han sa dette tror jeg var at det ville virket unaturlig å skulle si noe annet. Det var jo åpenbart for alle at du spiste med personalet istedet for med pasientene, så det var jo ikke noe ingen visste om. Men der og da krevde situasjonen at han forklarte litt. Om han ikke hadde svart, eller svart at han ikke kunne svarte på det, ville det egentlig virker mer "rart" for pasienten, tror jeg. Tror du ville ha sittet igjen med en litt ekkel følelse da også...

Prøv å ikke tenke på det der! Du har sikkert opplevd situasjoner der andre pasienter (eller folk utenfor sykehuset) har kommet i en tilsvarende beklemt situasjon. Ville du tenkt særlig over det da? Sannsynligvis hadde du ikke tenkt mer på det etterpå, om du i det hele tatt hadde lagt merke til at det var noe å føle seg ille for. Så prøv å tenke at pasienten som kom inn ikke tenkte at det var noe rart i at du satt der Det var det jo heller ikke, alle er innlagt for en grunn, og sosial angst er noe av din grunn.

Det hadde ikke vært dumt av deg å prøve å fortelle noen av personalet om dette om du skulle bli lagt inn igjen. Du trenger bare å nevne det til en du stoler mest på, legen der etc. Tror det kan føles bedre for deg bare å fortelle det også, istedet for å være nervøs for at det kan skje igjen. Og skjer noe slikt igjen, føles det kanksje litt mindre viktig for deg?