Psykologer er oppskrytt

[AnonymBruker]

Jeg fikk 5-6 timer og det hjalp meg masse

Anonymkode: 9ad87...92b

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (På 10.12.2022 den 15.38):

Det er som med andre mennesker. Man må ha en viss kjemi for at det skal funke.

Dette med kjemien synes jeg er en vanskelig skrue. Jeg har generelt ganske god kjemi med folk, og grunnen til at jeg forstår at jeg har det, er fordi ganske mange åpner seg til meg, forteller om diverse de sliter med, og takker meg i ettertid fordi jeg var en god lytter og "terapeut" for dem. Jeg får høre at det er noe av det fineste med meg, noe jeg også setter veldig stor pris på.

Nå har jeg egentlig ikke tenkt at kjemi er så utrolig viktig for relasjonen mellom psykologen og meg. Jeg legger på bordet det jeg sliter med, og psykologen skal vel egentlig ta tak i dette. Mine erfaringer med tre psykologer er som følgende:

Psykolog nr.1: Fyller ut spørreskjema, ber meg fylle ut spørreskjema, fyller ut enda et spørreskjema, og ber meg gjøre en hjemmeoppgave som går i å...fylle ut spørreskjema. Etter et halvt år med dette takket jeg for meg.

Psykolog nr.2: Ber meg fortelle om den siste tiden, drodler rundt hva jeg har gjort den siste tiden, kommer med "aha", "mhm" og "ja, skjønner" etter omtrent hver setningen jeg sier. Når jeg ber om at vi skal gå litt dypere i ting og jobbe mer aktivt, får jeg mer av "ja, skjønner" og "mhm". Takket for meg etter et år der.

Psykolog nr.3: Sitter ofte med ryggen til meg og taster på pc'en. Snur seg og spør et spørsmål, for så å snu seg tilbake til pc'en og notere. Blar noen ganger i tidligere notater for å trekkei sammenhenger mellom det jeg sier nå og det jeg sa tidligere. Ingen progresjon der heller. Jeg takket for meg etter et halvt år.

I ettertid har jeg snakket med legen min om det, og han sa at "dere hadde nok bare ikke kjemi". Vel... Nå jobber jeg selv som fysioterapeut, og jeg lar ikke være å behandle pasienter fordi vi ikke har god kjemi. Hver pasient skal få den behandlingen som gjør dem friske(re), og jeg kan aldri komme drassende med at jeg ikke hadde god nok kjemi med en pasient. Jeg må faktisk tåle sure tær, gretne gubber og svett tenåringslukt, det er jobben min. Og psykologer har en jobb hvor de skal hjelpe folk med psyken, kan ikke komme drassende med "men det var jo ikke så god kjemi...". Mtp hvor mye 45 min koster, burde de basere pasientrelasjonen på andre ting enn bare kjemi og følelser.

 

Anonymkode: 5cca4...869

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Dette med kjemien synes jeg er en vanskelig skrue. Jeg har generelt ganske god kjemi med folk, og grunnen til at jeg forstår at jeg har det, er fordi ganske mange åpner seg til meg, forteller om diverse de sliter med, og takker meg i ettertid fordi jeg var en god lytter og "terapeut" for dem. Jeg får høre at det er noe av det fineste med meg, noe jeg også setter veldig stor pris på.

Nå har jeg egentlig ikke tenkt at kjemi er så utrolig viktig for relasjonen mellom psykologen og meg. Jeg legger på bordet det jeg sliter med, og psykologen skal vel egentlig ta tak i dette. Mine erfaringer med tre psykologer er som følgende:

Psykolog nr.1: Fyller ut spørreskjema, ber meg fylle ut spørreskjema, fyller ut enda et spørreskjema, og ber meg gjøre en hjemmeoppgave som går i å...fylle ut spørreskjema. Etter et halvt år med dette takket jeg for meg.

Psykolog nr.2: Ber meg fortelle om den siste tiden, drodler rundt hva jeg har gjort den siste tiden, kommer med "aha", "mhm" og "ja, skjønner" etter omtrent hver setningen jeg sier. Når jeg ber om at vi skal gå litt dypere i ting og jobbe mer aktivt, får jeg mer av "ja, skjønner" og "mhm". Takket for meg etter et år der.

Psykolog nr.3: Sitter ofte med ryggen til meg og taster på pc'en. Snur seg og spør et spørsmål, for så å snu seg tilbake til pc'en og notere. Blar noen ganger i tidligere notater for å trekkei sammenhenger mellom det jeg sier nå og det jeg sa tidligere. Ingen progresjon der heller. Jeg takket for meg etter et halvt år.

I ettertid har jeg snakket med legen min om det, og han sa at "dere hadde nok bare ikke kjemi". Vel... Nå jobber jeg selv som fysioterapeut, og jeg lar ikke være å behandle pasienter fordi vi ikke har god kjemi. Hver pasient skal få den behandlingen som gjør dem friske(re), og jeg kan aldri komme drassende med at jeg ikke hadde god nok kjemi med en pasient. Jeg må faktisk tåle sure tær, gretne gubber og svett tenåringslukt, det er jobben min. Og psykologer har en jobb hvor de skal hjelpe folk med psyken, kan ikke komme drassende med "men det var jo ikke så god kjemi...". Mtp hvor mye 45 min koster, burde de basere pasientrelasjonen på andre ting enn bare kjemi og følelser.

 

Anonymkode: 5cca4...869

Det her tror jeg ikke på. Tror du overdriver kraftig. En psykolog som sitter med ryggen til deg i timene i et halvt år?  

Anonymkode: 3a711...3b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette med kjemien synes jeg er en vanskelig skrue. Jeg har generelt ganske god kjemi med folk, og grunnen til at jeg forstår at jeg har det, er fordi ganske mange åpner seg til meg, forteller om diverse de sliter med, og takker meg i ettertid fordi jeg var en god lytter og "terapeut" for dem. Jeg får høre at det er noe av det fineste med meg, noe jeg også setter veldig stor pris på.

Nå har jeg egentlig ikke tenkt at kjemi er så utrolig viktig for relasjonen mellom psykologen og meg. Jeg legger på bordet det jeg sliter med, og psykologen skal vel egentlig ta tak i dette. Mine erfaringer med tre psykologer er som følgende:

Psykolog nr.1: Fyller ut spørreskjema, ber meg fylle ut spørreskjema, fyller ut enda et spørreskjema, og ber meg gjøre en hjemmeoppgave som går i å...fylle ut spørreskjema. Etter et halvt år med dette takket jeg for meg.

Psykolog nr.2: Ber meg fortelle om den siste tiden, drodler rundt hva jeg har gjort den siste tiden, kommer med "aha", "mhm" og "ja, skjønner" etter omtrent hver setningen jeg sier. Når jeg ber om at vi skal gå litt dypere i ting og jobbe mer aktivt, får jeg mer av "ja, skjønner" og "mhm". Takket for meg etter et år der.

Psykolog nr.3: Sitter ofte med ryggen til meg og taster på pc'en. Snur seg og spør et spørsmål, for så å snu seg tilbake til pc'en og notere. Blar noen ganger i tidligere notater for å trekkei sammenhenger mellom det jeg sier nå og det jeg sa tidligere. Ingen progresjon der heller. Jeg takket for meg etter et halvt år.

I ettertid har jeg snakket med legen min om det, og han sa at "dere hadde nok bare ikke kjemi". Vel... Nå jobber jeg selv som fysioterapeut, og jeg lar ikke være å behandle pasienter fordi vi ikke har god kjemi. Hver pasient skal få den behandlingen som gjør dem friske(re), og jeg kan aldri komme drassende med at jeg ikke hadde god nok kjemi med en pasient. Jeg må faktisk tåle sure tær, gretne gubber og svett tenåringslukt, det er jobben min. Og psykologer har en jobb hvor de skal hjelpe folk med psyken, kan ikke komme drassende med "men det var jo ikke så god kjemi...". Mtp hvor mye 45 min koster, burde de basere pasientrelasjonen på andre ting enn bare kjemi og følelser.

 

Anonymkode: 5cca4...869

Høres rart ut. Det er normalt at de stiller noen kritiske spørsmål for å få deg til å tenke og slik jobbe med deg selv.

Anonymkode: 9ad87...92b

[Daria]

AnonymBruker skrev (På 10.12.2022 den 15.47):

Noen virker til å tro at psykologer nærmest er synske vesener med overnaturlige evner. 

Anonymkode: cbba1...582

Jeg er tilbøyelig til å hevde at psykologen min nærmer seg den beskrivelsen, det føles hvertfall sånn innimellom  Jeg har blitt virkelig overrasket over hvor mye utbytte jeg har av å gå til psykolog, både når det gjelder å håndtere pågående ting og å rydde i gammelt grums og få en bedre forståelse av meg selv og mine følelser og reaksjonsmønstre. For meg er det ikke sløsing av hverken tid eller ressurser (og jeg går privat og betaler selv), tvert imot er det å begynne i terapi noe av det lureste jeg har gjort. Så har jeg nok helt klart hatt flaks og truffet en som er veldig riktig for meg både i tilnærming og arbeidsmetoder, personlighet og kjemi, det har nok også litt å si for utbyttet.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I ettertid har jeg snakket med legen min om det, og han sa at "dere hadde nok bare ikke kjemi". Vel... Nå jobber jeg selv som fysioterapeut, og jeg lar ikke være å behandle pasienter fordi vi ikke har god kjemi. Hver pasient skal få den behandlingen som gjør dem friske(re), og jeg kan aldri komme drassende med at jeg ikke hadde god nok kjemi med en pasient. Jeg må faktisk tåle sure tær, gretne gubber og svett tenåringslukt, det er jobben min. Og psykologer har en jobb hvor de skal hjelpe folk med psyken, kan ikke komme drassende med "men det var jo ikke så god kjemi...". Mtp hvor mye 45 min koster, burde de basere pasientrelasjonen på andre ting enn bare kjemi og følelser.

 

Anonymkode: 5cca4...869

Jeg har to faste fysioterapeuter jeg går til ukentlig (og har testet en del flere) -  kjemien er fin og det er jeg veldig glad for, men det føles mye mindre viktig i en sånn relasjon enn med psykologen. Å ha god kjemi og kunne snakke godt med fysioterapeuten er en bonus, men det er ikke en nødvendighet for at hun skal kunne hjelpe meg med fysisk trening og behandling. Med psykologen skal jeg snakke om vanskelige ting jeg kanskje aldri har åpnet meg om for noen før, det er en helt annen sårbarhet og mye mer avhengig av trygghet og tillit på et personlig plan.

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

 

I ettertid har jeg snakket med legen min om det, og han sa at "dere hadde nok bare ikke kjemi". Vel... Nå jobber jeg selv som fysioterapeut, og jeg lar ikke være å behandle pasienter fordi vi ikke har god kjemi. Hver pasient skal få den behandlingen som gjør dem friske(re), og jeg kan aldri komme drassende med at jeg ikke hadde god nok kjemi med en pasient. Jeg må faktisk tåle sure tær, gretne gubber og svett tenåringslukt, det er jobben min. Og psykologer har en jobb hvor de skal hjelpe folk med psyken, kan ikke komme drassende med "men det var jo ikke så god kjemi...". Mtp hvor mye 45 min koster, burde de basere pasientrelasjonen på andre ting enn bare kjemi og følelser.

 

Anonymkode: 5cca4...869

Forskjellen mellom en psykolog og en fysioterapeut er at ved samtaleterapi hos psykologen så er kjemien en stod del av selve behandlingen. Det er relasjonen mellom pasienten og psykologen som er det som har mest å si for om pasienten blir bedre av terapien. Det skiller psykologtimer fra fysioterapitimer.

Anonymkode: 066f7...84f

[Gjest Bombasi]

AnonymBruker skrev (På 10.12.2022 den 15.36):

Noen andre som er misfornøyd med psykologer? Det er jo misbruk av menneskers tid og ressurser. 

Anonymkode: cbba1...582

Det finnes dessverre mange "dårlige" psykologer. Mange grunner til det. De har ikke personligheten og empatien som skal til, de har blitt høy på seg selv, de har begynt å se ned på pasienter, de følger ikke med på den vitenskapelige utviklingen rundt sykdommer, de har hengt seg fast i "sine" behandlingsmetoder, de bruker ikke tiden riktig, de overvurderer psykologiens rolle i sykdommer og/eller de vurderer diagnose/situasjon feil. 

Det er også et byråkratisk, vitenskapelig og medisinsk problem at pasientgrupper som har fysiske diagnoser behandles gjennom den sagnomsuste "biopsykososiale behandlingsmodellen", som om at psykologien var en god behandling eller kur, noe det svært ofte ikke er.

Hva skjer da? Jo mange misfornøyde pasienter som ikke får særlig utbytte av diagnosen og/eller behandlingene.

Det sagt, så finnes det også flere gode psykologer som har det i seg å behandle på riktig og oppdatert måte, og ser pasientene som individer. Men, det virker på meg som om at disse er i mindretall, dessverre.

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at det ikke hjelper å dra til psykolog. 

Andre terapiformer er mye mer effektive. 

Anonymkode: 24552...67d

[AnonymBruker]

Det er absolutt mange dyktige mennesker innen psykiatrien, som virkelig står på og jobber for pasientene. Likevel er det også en del daukjøtt i systemet. Så det er faktisk ikke utenkelig å ha uflaks med behandler flere ganger på rad. Kjemi mellom personer er nå en ting, men enkelte gjør vel heller ikke så mye for å bedre forholdene. Møter ikke behandler pasienten med et åpent sinn, og lener det døve øret til i tillegg, gjør jo ikke vedkommende en god innsats overhodet. 

 

Anonymkode: 4b074...669

[AnonymBruker]

Mange diagoser ligner på hverandre og symptomene vil være på en glideskala slik at det kan være vanskelig å vite både hvilke av diagnosene man har og om symptomene er sterke nok til at man har diagnosen. Når man forsøker å selvdiagnostisere seg selv kan man føle at man kjenne seg igjen i veldig mange diagnoser selv om symptomene man har ikke er sterke nok til at man ville fått diagnsoen av en som har kompetanse til å stille diagnosen. 

I teoerien kan du google deg til alt. Men det er også noe som heter "a little knowledge is a dangerous thing".  Å kun få overflatekunnskap kan gjøre at man tar feil valg og det er ikke lett for en som kun googler å vite når hun kun har overflatekunnskap. 

I teorien kan du google deg til loven og gjøre samme jobb som en advokat som faktuerer 7000 kroner i timen. Men i praksis vil du jo aldri klare det. Det vil være såpass mye å sette seg inn i for å kunne forstå problemstillingen på lik linje med en som både har relevant utdanning og som har jobbet med dette i mange år. 

Anonymkode: 066f7...84f

Ryddet for sitat av slettet innhold. Perelandra, mod.  

Endret 17. desember 2022 av Perelandra

[Perelandra]

Tråden er ryddet for brukerdebatt og svar til dette 

Perelandra, mod. 

[Alt blir ok]

Nå har jeg gått til 2 ulike privat, i tillegg til 1 bedriftspsykolog. Må understreke at jeg er psykisk frisk, så dette har egentlig handlet om noen problemer/plager jeg har hatt, og ikke noen psykiatrisk diagnose.  Da jeg gikk til bedriftspsykolog opplevde jeg at det var greit å få nøstet opp i det som hadde skjedd/årsaken til at jeg var der. Men jeg har en utdanning som gjør at jeg blir forhåndsdømt som en spesiell type menneske (i positiv forstand sånn egentlig). Derfor blir det vanskelig å åpne seg helt, når den andre parten gir uttrykk for at du er så oppegående osv. Ble litt som å snakke med en venninne, og jeg holdt veldig igjen.
 

En av de andre jeg gikk til så forbi dette med utdannelsen, og jeg kunne kanskje kommet til kjernen der, men så orket jeg ikke sitte og prate og forklare i timesvis. Jeg følte at jeg måtte vente hele tiden på at psykologen skulle følge tankerekkene mine. Ble rett og slett utålmodig. Sluttet der og jobbet heller med meg selv. 
 

 

[AnonymBruker]

Alt blir ok skrev (18 timer siden):

Nå har jeg gått til 2 ulike privat, i tillegg til 1 bedriftspsykolog. Må understreke at jeg er psykisk frisk, så dette har egentlig handlet om noen problemer/plager jeg har hatt, og ikke noen psykiatrisk diagnose.  Da jeg gikk til bedriftspsykolog opplevde jeg at det var greit å få nøstet opp i det som hadde skjedd/årsaken til at jeg var der. Men jeg har en utdanning som gjør at jeg blir forhåndsdømt som en spesiell type menneske (i positiv forstand sånn egentlig). Derfor blir det vanskelig å åpne seg helt, når den andre parten gir uttrykk for at du er så oppegående osv. Ble litt som å snakke med en venninne, og jeg holdt veldig igjen.
 

En av de andre jeg gikk til så forbi dette med utdannelsen, og jeg kunne kanskje kommet til kjernen der, men så orket jeg ikke sitte og prate og forklare i timesvis. Jeg følte at jeg måtte vente hele tiden på at psykologen skulle følge tankerekkene mine. Ble rett og slett utålmodig. Sluttet der og jobbet heller med meg selv. 
 

 

Så bevisst du er. Bra. 

Anonymkode: cbba1...582