Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet (endret)
AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg ønsket en familie til barnet mitt, og jeg trodde genuint at han kom til å glede seg over graviditeten etterhvert. Vi hadde hus og hjem og en god relasjon med hans tidligere barn, flere år som samboere, stabil økonomi og uansett planer om barn ikke så langt frem. Så aldri for meg at han aldri skulle komme dit at babyen i magen kunne bli noe positivt.

Anonymkode: ea33a...3a2

Han var ganske klar med deg, og sa hva han mente og følte. Han sa at dette er ikke noe han vil eller kommer til å støtte deg i, dette er jo en voksen mann - han ombestemmer seg ikke da. Med all sannsynlighet hadde han aldri planer om å få barn, på sikt. Dette er noe veldig mange menn sier til damene sine, bare for å utsette og stagnere. Ønsket hans om et barn og en graviditet var ikke tilstedeværende, og det var du fult klar over. 

Jeg kjenner igjen historien din, og mistenker sterkt at du er den samme TS som løy til mannen sin angående graviditeten? Dere skriver på samme måte her inne. 

Endret av kraftwerk
  • Liker 2
Videoannonse
Annonse
Skrevet
kraftwerk skrev (8 minutter siden):

Han var ganske klar med deg, og sa hva han mente og følte. Han sa at dette er ikke noe han vil eller kommer til å støtte deg i, dette er jo en voksen mann - han ombestemmer seg ikke da. Med all sannsynlighet hadde han aldri planer om å få barn, på sikt. Dette er noe veldig mange menn sier til damene sine, bare for å utsette og stagnere. Ønsket hans om et barn og en graviditet var ikke tilstedeværende, og det var du fult klar over. 

Jeg kjenner igjen historien din, og mistenker sterkt at du er den samme TS som løy til mannen sin angående graviditeten? Dere skriver på samme måte her inne. 

Jeg har aldri løyet til mannen om graviditeten, han fikk vite om den samme dag som meg i uke 6. Jeg vet ikke hvilken tråd du refererer til heller? Uansett er det ikke meg.

Anonymkode: ea33a...3a2

Skrevet
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har aldri løyet til mannen om graviditeten, han fikk vite om den samme dag som meg i uke 6. Jeg vet ikke hvilken tråd du refererer til heller? Uansett er det ikke meg.

Anonymkode: ea33a...3a2

Brukte ingen av dere tilstrekkelig prevensjon? Du kan jo ta din tel av ansvaret, men han kunne pent brukt kondom😊

Anonymkode: d700e...603

Skrevet
AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Er det du som ble gravid bak ryggen til mannen din og har skrevet flere tråder om dette før? Du lyvde til han, og fortalte ikke om graviditeten før i uke 12/13? 
 

Hvorfor er du skuffet og sint? Mannen har vært tydelig med deg hele jævla tiden, og du som kvinne tok et valg. Og da må du jo stå i dette? Ja, det er sårt, men du visste fra dag 1 at mannen ikke ville, så hva forventer du egentlig? 

Parterapi får man gratis på Familievernskontoret, men hvorfor vil du i parterapi når mannen har fortalt deg hva han ønsket og føler? Du kan ikke forandre på dette. Han velger å støtte deg og være sammen med deg, selv om du tok et valg han ikke ønsket, men han har vært klar på at du må stå i dette alene - og du valgte å beholde. Trodde du han skulle ombestemme seg? Er 

Anonymkode: 7799d...85d

Nei, ingen planlagt graviditet fra min side heller. Har heller ikke løyet? Hvem er det dere forveksler meg med?

Jeg gav han muligheten til å gå, men han ønsket å bli. Da forventet jeg også å bli behandlet med respekt selv om vi var uenige om det opprinnelige valget. 

Anonymkode: ea33a...3a2

Skrevet
AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg ønsket en familie til barnet mitt, og jeg trodde genuint at han kom til å glede seg over graviditeten etterhvert. Vi hadde hus og hjem og en god relasjon med hans tidligere barn, flere år som samboere, stabil økonomi og uansett planer om barn ikke så langt frem. Så aldri for meg at han aldri skulle komme dit at babyen i magen kunne bli noe positivt.

Anonymkode: ea33a...3a2

Uansett planer om barn og så oppfører han seg SÅNN?

Det er jo helt vilt….

Jeg hadde tatt en tur på FVK. Lenge. Usikker på om jeg kunne tilgitt noe sånt egentlig. 

Skrevet
AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Jeg har aldri løyet til mannen om graviditeten, han fikk vite om den samme dag som meg i uke 6. Jeg vet ikke hvilken tråd du refererer til heller? Uansett er det ikke meg.

Anonymkode: ea33a...3a2

Okei, jeg bare lurte. 

Må si at jeg ikke syntes noe om at du ikke svarer på noe annet jeg skriver, folk tar seg tid til å skrive her i tråden din. Da er det bare på sin plass å vise respekt nok tilbake, ved å svare på det folk skriver! 

Anonymkode: 7799d...85d

Skrevet

Han ønsket abort hele veien, hva forventer du egentlig?  At han skulle støtte deg? 

Anonymkode: 86c20...636

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han ønsket abort hele veien, hva forventer du egentlig?  At han skulle støtte deg? 

Anonymkode: 86c20...636

Ja, faktisk. Han hadde tre valg: å bli med meg og barnet, å gå og bli deltidspappa, eller å gå og aldri forholde seg til barnet. Når han da valgte å bli, med ønske om at vi skulle fungere som en familie etterpå, så forventet jeg at han gradvis skulle bli mer deltakende i akkurat det. Og selv om jeg er glad for at han stiller opp nå, så er følelsene fra svangerskapet tunge å bære. Det hadde vært lettere om jeg ikke måtte leve videre med han  nå.

Anonymkode: ea33a...3a2

  • Liker 4
Skrevet (endret)
AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Ja, faktisk. Han hadde tre valg: å bli med meg og barnet, å gå og bli deltidspappa, eller å gå og aldri forholde seg til barnet. Når han da valgte å bli, med ønske om at vi skulle fungere som en familie etterpå, så forventet jeg at han gradvis skulle bli mer deltakende i akkurat det. Og selv om jeg er glad for at han stiller opp nå, så er følelsene fra svangerskapet tunge å bære. Det hadde vært lettere om jeg ikke måtte leve videre med han  nå.

Anonymkode: ea33a...3a2

Han har tatt sine valg, uavhengig om de er gode eller ikke. Og nå må du ta dine valg. Kommer du noen gang til å tilgi dette? Jeg vet jeg aldri hadde klart det, for det er så grenseløst respektløst av han. Parterapi kommer aldri til å rette opp i valgene han har tatt, og parterapi kommer aldri til å fjerne følelsene og minnene dine om dette. 

En mann velger som regel å bli, ut fra ren komfort. Det er kvinnen som oftest må ta valget, TS. Og når noen behandler deg som dritten under skoen, over svært lang tid - da sier det seg selv at man selv er nødt til å ta et valg. 

Endret av kraftwerk
Skrevet

Det er gratis å bruke psykisk helsetjeneste i kommunen. Håper det order seg❤️

Anonymkode: ff27a...d6e

  • Liker 1
Skrevet
kraftwerk skrev (8 minutter siden):

Han har tatt sine valg, uavhengig om de er gode eller ikke. Og nå må du ta dine valg. Kommer du noen gang til å tilgi dette? Jeg vet jeg aldri hadde klart det, for det er så grenseløst respektløst av han. Parterapi kommer aldri til å rette opp i valgene han har tatt, og parterapi kommer aldri til å fjerne følelsene og minnene dine om dette. 

En mann velger som regel å bli, ut fra ren komfort. Det er kvinnen som oftest må ta valget, TS. Og når noen behandler deg som dritten under skoen, over svært lang tid - da sier det seg selv at man selv er nødt til å ta et valg. 

Det er jo nettopp det jeg ikke vet om jeg klarer. Jeg trodde jeg skulle klare det, men nå som ting har roet seg, så kjenner jeg at det har skapt en stor avstand mellom oss. Samtidig ønsker jeg ikke å rive opp familien før jeg kan være helt sikker med meg selv - jeg vil kunne si til sønnen min at jeg prøvde alt jeg kunne.

Anonymkode: ea33a...3a2

Skrevet
AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ts her.

Vi gikk til fvk hele svangerskapet. Det var lite fremgang og jeg følte de gav litt opp. Fikk beskjed om at det viktigste er hva som skjer etter fødsel, og at dersom han ikke viste mer interesse eller omsorg da så måtte jeg vurdere å gå. Men det har han jo gjort, han er flink med babyen. Jeg følte jeg gjorde min del underveis ved å akseptere at jeg var ensom i dette og la hans prosess gå sin gang (altså å late som ingenting i hverdagen), mens han ikke gjorde sin del, som var å forsøke å slutte å straffe meg for ikke å ha valgt abort. Men kanskje de er bedre på å hjelpe oss å bearbeide det som har skjedd. Han vet hva jeg føler og jeg vet han har dårlig samvittighet, men enda nå klarer han ikke si mer om det enn «jeg er glad vi har han». Jeg savner en unnskyldning, en anerkjennelse for å ha gått alene gjennom et helt svangerskap, for alt jeg forberedte, for ikke å ha kommet med krasse kommentarer hverken da eller nå - og for å ha måtte ta bussen hjem samme dag jeg fødte fordi han absolutt skulle på jobb. Noe så nedverdigende som å sitte i bleie på bussen og amme min åtte timer gamle baby fordi han ikke ville miste noen tusenlapper i inntekt. Det er så utrolig sårt, og blir sårere for hver dag jeg elsker babyen mer. Men jeg skal kontakte fvk igjen, det er verdt det :) 

Anonymkode: ea33a...3a2

Hæ han skal ha betalt selv uten å gå på jobb

Anonymkode: 2bf50...c1a

Skrevet
AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ts her.

Vi gikk til fvk hele svangerskapet. Det var lite fremgang og jeg følte de gav litt opp. Fikk beskjed om at det viktigste er hva som skjer etter fødsel, og at dersom han ikke viste mer interesse eller omsorg da så måtte jeg vurdere å gå. Men det har han jo gjort, han er flink med babyen. Jeg følte jeg gjorde min del underveis ved å akseptere at jeg var ensom i dette og la hans prosess gå sin gang (altså å late som ingenting i hverdagen), mens han ikke gjorde sin del, som var å forsøke å slutte å straffe meg for ikke å ha valgt abort. Men kanskje de er bedre på å hjelpe oss å bearbeide det som har skjedd. Han vet hva jeg føler og jeg vet han har dårlig samvittighet, men enda nå klarer han ikke si mer om det enn «jeg er glad vi har han». Jeg savner en unnskyldning, en anerkjennelse for å ha gått alene gjennom et helt svangerskap, for alt jeg forberedte, for ikke å ha kommet med krasse kommentarer hverken da eller nå - og for å ha måtte ta bussen hjem samme dag jeg fødte fordi han absolutt skulle på jobb. Noe så nedverdigende som å sitte i bleie på bussen og amme min åtte timer gamle baby fordi han ikke ville miste noen tusenlapper i inntekt. Det er så utrolig sårt, og blir sårere for hver dag jeg elsker babyen mer. Men jeg skal kontakte fvk igjen, det er verdt det :) 

Anonymkode: ea33a...3a2

Det der henger ikke helt på greip. 

For det første så håper jeg virkelig ikke at du tok bussen hjem med en 8 timer gammel baby! (Reiser man hjem så tidlig etter fødsel nå? Jeg fødte for 18 år siden sist og da lå vi to dager.)

Og hva slags jobb er det mannen din har som taper tusenlapper på å bli borte fra jobben noen skarve timer? 

 

Jeg syns du bør jobbe skikkelig med å tilgi han dersom dere skal ha et forhold og fortsette å være samboere, og i hvert fall når han nå viser at han tar ansvar og at han er glad for at babyen er født. 

Jeg tror du trenger å snakke med noen om det. Alene. Bearbeide de vonde følelsene så du kan komme deg videre. 

 

Du sier at du savner en unnskyldning - hva sier han når du forklarer for han at du trenger at dere prater om det skikkelig og at du vil at han skal unnskylde seg?

 

Anonymkode: 2364b...18d

Skrevet
15 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg savner en unnskyldning, en anerkjennelse for å ha gått alene gjennom et helt svangerskap, for alt jeg forberedte, for ikke å ha kommet med krasse kommentarer hverken da eller nå - og for å ha måtte ta bussen hjem samme dag jeg fødte fordi han absolutt skulle på jobb. Noe så nedverdigende som å sitte i bleie på bussen og amme min åtte timer gamle baby fordi han ikke ville miste noen tusenlapper i inntekt. Det er så utrolig sårt, og blir sårere for hver dag jeg elsker babyen mer. Men jeg skal kontakte fvk igjen, det er verdt det :) 

fy faen. Det der hadde jeg ALDRI kunnet tilgi samme hvor mye eller lite mannen ba om unnskylding. TS, kan du virkelig respektere og elske en sånn "mann"? Jeg hadde lagt planer for å forlate ham. Man forlater da for faen ikke kona si alene på sykeuset etter hun har født eller lar henne ta bussen hjem alene. For en ussel fyr.

Skrevet

Hadde jeg vært deg, skulle jeg slått opp ferdig da når alt var så håpløst. Men du som fortsatte med et sånt forhold allikevel, og nå som han klarte å bli «bedre pappa» kunne jeg tenke meg å snakke om det litt og litt. Kanskje det var en midlertidig depresjon? Kanskje han har ting han ikke tør å snakke med deg om ? Det pleier som regel å ligge noe i barndommen. Hvordan er hans fars rolle til ham? Har han andre søsken ? Går det greit der for eksempel? Hvis du skjønner hva jeg tenker på? 

Anonymkode: bba5d...621

Skrevet
AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det der henger ikke helt på greip. 

For det første så håper jeg virkelig ikke at du tok bussen hjem med en 8 timer gammel baby! (Reiser man hjem så tidlig etter fødsel nå? Jeg fødte for 18 år siden sist og da lå vi to dager.)

Og hva slags jobb er det mannen din har som taper tusenlapper på å bli borte fra jobben noen skarve timer? 

 

Jeg syns du bør jobbe skikkelig med å tilgi han dersom dere skal ha et forhold og fortsette å være samboere, og i hvert fall når han nå viser at han tar ansvar og at han er glad for at babyen er født. 

Jeg tror du trenger å snakke med noen om det. Alene. Bearbeide de vonde følelsene så du kan komme deg videre. 

 

Du sier at du savner en unnskyldning - hva sier han når du forklarer for han at du trenger at dere prater om det skikkelig og at du vil at han skal unnskylde seg?

 

Anonymkode: 2364b...18d

1) Det er valgfritt, men man kan reise etter 6t om alt er normalt. Her vi bor har man tilbud om jordmor hjem inntil to ganger om dagen ved tidlig hjemreise. Jeg hviler best hjemme :) 

2) Selvstendig næringsdrivende.

3) Enig i at det kanskje er lurt at jeg snakker med noen alene også. Kanskje helsestasjonen kan hjelpe.

4) Han sier han er lei seg for at jeg ble ignorert hele svangerskapet (hans ord), at han er glad vi nå har akkurat x, men at han står på at han ikke ønsket det og at det var urettferdig av meg. Og det er for så vidt greit nok, det var jo på sett og vis urettferdig, men han må også legge det bak seg. Han kan ikke føle at babyen var uønsket til all tid, og derfor unnskylde sin oppførsel til evig tid. Han føler ikke jeg har krav på en unnskyldning fordi han gjorde så godt han kunne. Men en unnskyldning til meg betyr jo ikke at hans følelser ikke lenger er relevante, bare at han anerkjenner at måten han behandlet meg på fikk konsekvenser for parforholdet (på samme måte som jeg må anerkjenne at mitt valg fikk det). Forskjellen her føler jeg ligger i at jeg har forklart mitt valg og sagt unnskyld for at ting ble som de ble (selv om jeg ikke planla dette jeg heller), mens han hverken anerkjenner eller forklarer.

Anonymkode: ea33a...3a2

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...